Martyr

Martyriet er nevnt i Apostlenes gjerninger, der steiningen av Stefanus (som tradisjonelt kalles Kirkens proto-martyr) beskrives.

I romersk tid ble kristne ofte forfulgt for sin tro. Romerske myndigheter aksepterte at de dyrket en annen gud, men tillot ikke at de eksklusivt dyrket sin gud. De måtte også dyrke de hedenske guder, og i flere tilfeller ble ulykker og naturkatastrofer tilskrevet de kristnes motvilje mot å ofre til gudene. Det ble derfor krevd at kristne måtte vise sin lojalitet ved å ofre til en hedensk guddom; svært ofte til bildet av keiseren. Mange valgte å ikke gjøre dette, noe som førte til dødsstraff. Straffen ble gjerne fullbyrdet på spesielt smertefulle måter, som korsfestelse eller å bli kastet til ville dyr. Oldkirken stilte svært strenge krav til kristne, og det foregikk lenge en debatt om hva man skulle gjøre med de som falt fra når de ble stilt overfor valget mellom å utføre en hedensk ofring eller å dø. Etter hvert kom man til at det rette var å ta dem tilbake i kirken, men de måtte gjøre streng bot.

I misjonstiden som fulgte Romerrikets sammenbrudd i vest led også mange misjonærer martyrdøden under sine forsøk på å spre kristendommen.

I moderne tid har kristne martyrier ofte vært knyttet til politiske hendelser, som f.eks. prester og nonner som har blitt drept i Latin-Amerika fordi de har talt indianeres og fattiges sak. Det finnes ingen sikker oversikt over hvor mange kristne som blir drept under omstendigheter som gjør at de regnes som martyrer.

I de kirker som praktiserer helgenkult regnes martyrene som en spesiell kategori. I Den katolske kirke er det en spesiell prosess for helligkåring av martyrer; blant annet kan kravet til dokumenterte mirakler bortfalle; man må dog gjennom en prosess for å avgjøre om det virkelig er et martyrium eller om det ligger andre grunner bak dødsfallet.

Til tider har forskjellige kristne grupper undertrykt hverandre med makt, og også de som ble drept i slike sammenhenger regnes ofte som martyrer. De sees da ikke som forsvarere av troen mot en ytre fiende, men som forsvarere av det deres kirke oppfatter som den sanne tro. Et tydelig eksempel på dette finner man i forbindelse med reformasjonen i England, hvor både katolikker og protestanter ble forfulgt under de forskjellige regenter. Begge regner de som ble brent i denne perioden som martyrer.

Slike martyrier har en helt spesiell plass hos anabaptister og mormonere, som regner sine røtter tilbake til martyriene i 16. og 17. århundre. Blant mennonitter og amish leses boken Martyrenes speil med beretninger om disse martyrene i mange hjem.

I Norge kjenner man til at to bønder ble brent i 1555 fordi de oppfordret til å minnes jomfru Maria på lørdagene, noe som er en katolsk tradisjon.

• Den fremste av de norske martyrer er Olav den hellige, som falt i slaget ved Stiklestad i 1030.
• St. Hallvard, en ung mann fra Lier, ble ifølge legende drept da han forsvarte en kvinne som var beskyldt for å stjele fra noen menn.
• St. Sunniva var irsk, men døde på Selja, og regnes derfor ofte med blant norske martyrer.

Enkelte mennesker har blitt kalt nestekjærlighetens martyrer, fordi de ofret liv og helse for andre mennesker som en følge av sin tro. Blant de mest framtredende i denne kategorien er jesuittnovisen Aloysius Gonzaga, som døde 23 år gammel etter å ha blitt smittet under arbeid med pestsyke.

Innen islam er martyrbegrepet i moderne tid ofte knyttet til fundamentalistiske grupper. Det brukes mange ganger i politisk sammenheng, for eksempel i forbindelse med selvmordsbombere. Det klassiske, islamske martyrium er døden i krig mot vantro, og dette spilte en stor rolle i korstogstiden. En martyr er ifølge koranen garantert en plass i Paradis, og dette skulle øke moralen blant troppene. Dette betydde at mange var villige til å risikere livet i krig. Det er mange forskjellige typer martyrer i islam, for mer info sjekk islamske nettsider

Ordet martyr brukes også ofte om personer som ofrer mye, uten at de nødvendigvis blir drept. Dette kan for eksempel være personer som er villige til å gå i fengsel for sin tro eller overbevisning. Denne bruken anses av mange som uheldig; selv om det kan være snakk om et stort offer, er det en forskjell mellom å sette seg i eller bli satt i en reversibel situasjon og å ofre livet.

 

I politisk sammenheng brukes begrepet særlig om personer som ble myrdet for sin overbevisnings skyld, som f.eks. Martin Luther King jr. og Steve Biko. Det brukes også i tilfeller der det individuelle martyriet ikke kommer så klart fram, som for eksempel personer som blir drept under demonstrasjoner.

Noen ganger kan det være en overlapping mellom det religiøse og det politiske aspektet – Martin Luther King var både en religiøs leder og en politisk leder, og det kan argumenteres for at han gjorde sine politiske valg på grunn av sitt religiøse ståsted. Et annet eksempel på dette er Óscar Romero, erkebiskop i El Salvador, som ble myrdet mens han feiret messe, men av politiske årsaker. Den katolske kirke definerte han i utgangspunktet ikke entydig som martyr, men dette endret seg da det i 2015 ble kunngjort at han skulle saligkåres som martyr.^[1]

I en del tilfeller omtales også personer som ikke ble drept som følge av et bevisst valg om noe som martyrer. Dette kan for eksempel være terrorofre, eller soldater som dør i krig. Særlig i USA har det vært vanlig at politikere omtaler falne soldater som martyrer,^{[trenger referanse]} underforstått at de ofret seg for de verdier landet står for.

• Tro
• Selvmordsbombere
• Religionsfrihet
• Einherjer

•  (en) Martyrs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons