John Florio

Florio ble født i London. Han var av italiensk avstamning. Hans far, en reformert prest, hadde flyktet fra Italia på grunn av forfølgelse.^[7] Florio refererte til seg selv i sine skrifter som om han var engelsk.

Hans far, Michelangelo Florio, var født i Toscana, og konverterte til den reformerte (protestantiske) tro fra katolisismen. Han søkte tilflukt fra inkvisisjonen i Italia, først i Napoli, og deretter i England under regimet til Edvard VI av England. Han ble utpekt som prest for den italienske protestantiske menigheten i London i 1550, og ble et medlem av husholdningen til William Cecil, dronning Elisabeth Is fremste rådgiver. Imidlertid ble han avskjediget fra begge posisjoner på grunn av en anklage om utuktighet, men han ble siden tilgitt av William Cecil. Han dedikerte en bok om det italienske språk til Henry Herbert, og kan ha vært lærer for familien til William Herbert, 1. jarl av Pembroke, far til 2. jarl av Pembroke som var ektefelle av Mary Sidney, søster av dikteren og soldaten Philip Sidney.

Michelangelo Florio var også lærer i italiensk for lady Jane Grey og til prinsesse Elisabeth, den senere dronning Elisabeth I. Lady Jane Greys ungdom, tro og død påvirket ham dypt, og senere i avsondring og ensomhet i Soglio i Sveits, skrev han en bok (på italiensk) hvor han beskrev henne som en reformert martyr og en uskyldig helgen. Det er mulig at han hadde vært vitne til en del av de hendelser som forgikk om henne, eller hadde fortalt henne om forfølgelsene i Italia.

 

Anthony à Wood, en engelsk oldtidsforsker, har fortalt at familien Florio, inkludert Giovanni Florio, forlot England da den katolske Maria I ble dronning av England og deretter satte i gang med blodige forfølgelser av protestanter. I Strasbourg møtte Florio medlemmer av den aristokratiske familien de Salis av Bregaglia i alpekantonen Graubünden i den italiensktalende protestantiske Sveits. Grev de Salis tilbød Michelangelo Florio stillingen som prest i Soglio, noe som ga ham en protestantisk kirke (senere omgjort til restaurant) ved utkanten av en bratt skrent, og dessuten stillingen som lokal lærer. Soglio lå fjernt fra den italienske inkvisisjonen og lå i nærheten av Chiavenna og nord for italienske Comosjøen.

Giovanni Florio vokste opp talende italiensk med sin far og muligens flytende engelsk med sin mor. Hans far kan ha lært ham fransk og tysk i tillegg. Senere i sine skrifter indikerte Florio at han kjente til andre språk som spansk, latin, gresk og hebraisk, foruten dialektspråkene i Toscana og Napoli. Da han var syv år gammel ble han sendt til Tübingen i Tyskland for å leve og bli utdannet av den protestantiske teologen Pier Paolo Vergerio, opprinnelig fra venetianske Capodistria og som hadde også levd i sveitsiske Bregaglia. Senere begynte Giovanni som ung mann på et universitet i Tyskland før han reiste tilbake til England, muligens sammen med sin mor, da Elisabeth I var blitt engelsk (protestantisk) dronning, tidlig på 1570-tallet. Han da fått en omfattende protestantisk og humanistisk utdannelse.

I begynnelsen av tyveårene etablerte John Florio, som han kom til å kalle seg, i England, preget av sin utdannelse og kultur fra kontinentet. Engelsk betraktet han som klossete og barbarisk, og så på det som sin oppgave å belære den engelske overklassen, de lesekyndige, om europeisk manérer, lingvistisk kunnskap og uttrykke seg dannet. Denne oppgaven var på mange måter tilsvarende til hva forfatteren Philip Sidney søkte, at England skulle lese bibelske fortellinger i deres eget rike språk. I 1578, rundt tjuefem år gammel, fikk Florio utgitt sin første bok, First Fruits, which yield Familiar Speech, Merry Proverbs, Witty Sentences, and Golden Sayings (4to) hvor han introduserte italienske ordspråk til engelsk. Denne ble utgitt rett før John Lyly utga sin Euphues. John Florios avanserte språkfølelse bidro sterkt til dannelsen av eufuisme (engelsk euphuism, italiensk eufuismo), en manieristisk kunststil bygget opp på antiteser og ordspill, bokstavrim og andre språklige effekter, som blant annet påvirket en del av William Shakespeares ungdomsproduksjon.^[8] Boken ble dedikert til jarlen av Leicester.

Florio var en venn av den italienske filosofen Giordano Bruno mens han arbeidet som lærer i hjemmet for den franske ambassadøren, og var samtidig spion for dronning Elisabeths statsmann og leder av etterretningen, Francis Walsingham. Frances A. Yates har fortalt om et livlig middagsselskap i Whitehall Palace hvor Florio oversatte for det sammensatte selskapet, som omfattet blant annet en rekke professorer fra Oxford og Philip Sidney, Giordano Brunos teorier om muligheten for liv på andre planeter. Han oppholdt seg for en tid på University of Oxford hvor han møtte blant annet poeten Samuel Daniel og han kom senere til å gifte seg med dennes søster. En gang rundt 1576 ble han lærer for sønnen til Richard Barnes, biskop av Durham, før han selv studerte videre ved Magdalen College ved Oxford, dog uten å ta noen grad, men ble selv lærer i fransk og italiensk ved universitet.

I 1590 utga Philip Sidneys sitt diktverk Arcadia og året etter, i 1591, kom Florios andre bok Second Fruits, to be gathered of Twelve Trees, of divers but delightsome Tastes to the Tongues of Italian and English men, som ble vedlagt Garden of Recreation, yielding six thousand Italian Proverbs (4to). Disse bruksanvisningene inneholdt omrisset til en grammatikk, et utvalg av dialoger som var trykket i parallelle kolonner på engelsk og italiensk, og videreførte utdrag fra klassiske italienske forfattere i prosa og poesi.

Florio hadde mange støttespillere. Han forteller at han levde en del år hos jarlen av Southampton, Henry Wriothesley, som muligens var den unge mannen som er beskrevet i Shakespeares sonetter, og det er en redegjørelse for en hendelse som involverte Florio ved Titchfield Abbey, jarlens hjem i Hampshire. William Herbert, 3. jarl av Pembroke, nevø av Philip Sidney, var også en venn av ham. I sitt testamente etterlot Florio gaver til jarlen av Pembroke, på den betingelse at han tok seg av hans andre hustru Rose.

Florios italienske og engelske ordbok, kalt A World of Words, ble utgitt i folio i 1598. Etter at skotsk kong Jakob I etterfulgte den barnløse dronning Elisabeth I ble Florio utpekt som kongelig lærer i fransk og italiensk for prins Henry Frederick, og han ble etterpå en herre ved det kongelige privy chamber, og var «Clerk of the Closet» for dronning Anna av Danmark, som han også instruerte i språk.

En betydelig utvidet utgave av A World of Words ble utgitt i 1611 under den omfattende tittelen Queen Anna's New World of Words, or Dictionarie of the Italian and English tongues, Collected, and newly much augmented by Iohn Florio, Reader of the Italian vnto the Soueraigne Maiestie of Anna, Crowned Queene of England, Scotland, France and Ireland, &c. And one of the Gentlemen of hir Royall Priuie Chamber. Whereunto are added certaine necessarie rules and short obseruations for the Italian tongue.

Ordlisten inneholder mer enn hundre og femti tusen ord. Florio satte sammen denne ordlisten, fra mer enn to hundre og femti bøker, blant disse finner vi nesten alle bøkene som har fungert som kilder for Shakespeares arbeider.

Hans magnum opus er kanskje hans beundringsverdige oversettelse av Montaignes essayer: Essayes on Morall, Politike, and Millitarie Discourses of Lo. Michaell de Montaigne. Den ble utgitt i folio i 1603 i tre bøker, hver bok dedikert til to adelige fruer. En andre utgave i 1613 var dedikert til dronningen. Av særlig interesse har første utgave ettersom en kopi som i dag bli oppbevart i British Library har signaturen til Shakespeare, lenge antatt å ha vært ekte, men i dag mistenkt for å være gjort langt senere på 1700-tallet. En annen kopi har signaturen til dramatikeren Ben Jonson. Det har blitt antydet av William Warburton at Shakespeare drev satire på Florio i figuren Holofernes, den pompøse pedanten i Kjært besvær forgjeves (Love's Labour's Lost, 1594–95), et av dramatikerens tidligste lystspill, men det er mer sannsynlig, særlig etter som han var jarlen av Southamptons protesjér, at han var blant de personlige vennene av Shakespeare som kan ha fått sin kunnskap i fransk og italiensk litteratur fra Florio.

John Florio giftet seg med Rose eller Rosa Daniel, søsteren til poeten Samuel Daniel og musikeren John Daniel. Hun arbeidet i husholdningen til grevinnen av Pembroke, Mary Sidney, den gang senteret til den litterære Wilton-sirkelen. Rosa var modell for Edmund Spensers figur «Rosalind» i hans diktverk Hyrdens kalender (The Shepherd's Calendar, 1579). Sammen fikk de 4 barn. I 1617 etter den første konenes død giftet han seg på nytt, denne gangen med Rose Spicer.

Florio hadde mange vennskapelige forhold til andre poeter og forfattere i sin samtid. Ben Jonson sendte ham en kopi av skuespillet Volpone med inskripsjonen «Til hans kjærlige far og aktverdige venn, mester John Florio, Ben Jonson besegler dette vitnesbyrd av hans vennskap og kjærlighet»^[9]

Anthony à Wood karakteriserte Florio i hans Athenae Oxonienses som en meget nyttig mann i hans profesjon, nidkjær i hans religion, og dypt tilknyttet sitt adopterte fedreland.

Hans nære forbindelser til den kongelige familie ble preget av at kronprins Henry Frederick døde av tyfus i 1612, og deretter at dronning Anna døde i 1619, og han mistet sin posisjon ved hoffet og ble pensjonert i Fulham hvor han senere døde av pest høsten 1623. Før han døde deltok han i to større prosjekter, oversettelsen av romanene til Giovanni Boccaccio, og utgivelsen av den første folio av de samlede verker av William Shakespeare.

Hans siste år synes å ha vært levd i fattigdom da hans kongelige pensjon ikke ble utbetalt. Hans hus i Shoe Lane ble solgt for å dekke hans gjeld, men hans datter ble godt gift. Hans etterkommere ble kongelige leger og en del av den velutdannede engelske mellomklassene.

 

Det er opplagt at John Florio hadde en forbindelse til William Shakespeare, såpass nært at det har blitt fremmet en spekulativ teori at han faktisk var «William Shakespeare». Hans vitalitet, intelligens, utdannelse, kunnskap, rike ordforråd og kunnskap til italiensk litteratur, hans omgang med samtidens litterære sirkler, også dramatikere, er blitt anført som argumenter. Det er også et forslag at ett av familienavnene til Florio var «Crollalanza» (noe som kan leses «Shake-spear» på italiensk, i.e. «scrolla-lancia»).

Florios hovedinteresse var oversettelse og ordbøker. Imidlertid delte begge forfatterne en stor interesse for Italia (som Florio selv aldri besøkte), med ordspill og med å berike det engelske språk. Begge var tilknyttet hoffet, monarker og aristokrater. Det er et anonymt dikt som kaller Florio for «Italias blomst», et dikt som har blitt foreslått skrevet av Shakespeare. En kanadisk forsker av italiensk bakgrunn, Lamberto Tassinari, professor i litteratur ved University of Montreal, har sett på muligheten av at Florio og Shakespeare var samme person. Også andre forskere har lekt med samme mulighet, også at Florio og Shakespeare hadde et arbeidsfellesskap, men noen entydige bevis finnes ikke. Se eksterne lenker for videre diskusjon om emnet.

• Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
• Yates, Frances A.: John Florio. The Life of an Italian in Shakespeare's England, Cambridge University Press 1934
• Wyatt, Michael: The Italian Encounter with Tudor England: A Cultural Politics of Translation Cambridge University Press, 2005.

Florios verker:

• Faksimilebilder av Florios italienske-engelske ordbok fra 1611: Queen Anna's New World of Words
• Florios oversettelse av Montaignes «Essays» (engelsk)

Forbindelsen til Shakespeare:

• Port Arthur Collegiate Institute: Shakespeare was Italian? (engelsk)
• The Times: Was Shakespeare Italian? (engelsk)
• Shakespeare and Florio (engelsk og italiensk)
• John Florio – The Man who was Shakespeare (engelsk)