Bet-Sjean

Bet-Sjeans lokalisering har ofte vært strategisk betydningsfullt da det ligger adkomsten fra Jordandalen til Jisreeldalen, således kontrollerte ankomsten fra det indre av landet og til kysten, foruten også til og fra Jerusalem og Galilea.

I 1933 utførte arkeologen G.M. FitzGerald, på oppdrag fra museet til Universitetet i Pennsylvania, en undersøkelse med et «dypt kutt» i den store haugen som er Beth She'an for å kunne bestemme den tidligste bosetningen ved stedet. Hans resultater antyder at bosetningen begynte i sen neolittisk tid, eller tidlig kobbertidsalder (ca mellom 5000-tallet f.Kr. og 4000-tallet f.Kr.).^[3] Bosetningen fortsatte ujevnt og periodisk opp til sen bronsealder I (3200-3000 f.Kr.), i henhold til funn av keramikk, og deretter gjenopptatt i tidlig bronsealder III.^[4] Kanaanittiske graver datert fra 2000 til 1600 f.Kr. ble oppdaget i 1926.^[5]

 

Etter den egyptiske erobringen av Bet-Sjean av farao Thutmosis III på 1400-tallet f.Kr. (slik det nedtegnet i en inskripsjon ved Karnak),^[6] ble den minste byen på toppen av høyden, tell, sentrum for den egyptiske administrasjonen av regionen.^[7] De egyptiske nykommerne endret byens organisering og de forlot stedet senere, etterlot de mye materiell kultur bak seg. Et stort kanaanittisk tempel, 39 meter langt, ble utgravd, og kan muligens dateres til samme periode som Thutmosis IIIs erobring, skjønt undersøkelser gjort av Det hebraiske universitetet i Jerusalem antyder at det kan være datert til en senere periode.^[8] Gjenstander av mulig kultisk betydning ble funnet i tempelet. Basert på en stele funnet i tempelet og med inskripsjoner med egyptiske hieroglyfer, var tempelet dedikert til guden Mekal.^[9] Et av de viktigste funnene i nærheten av tempelet er Løve-og-hunde-stelen (i dag i Israel Museum i Jerusalem). Det viser to kampscener mellom disse to vesener. Undersøkelsene til det hebraiske universitetet har bestemt at dette tempelet ble bygd på toppen av et tidligere tempel.^[10]

 

I løpet av de tre hundre årene med egyptisk styre (fra 18. egyptiske dynasti til 20. dynasti), synes det som befolkningen i Bet-Sjean har vært hovedsakelig egyptere, administratorer og militære. Byen ble fullstendig ombygd og fikk en ny formgivning i løpet av 19. dynasti.^[11] De amerikanske utgravningene avdekket to betydningsfulle steler fra perioden til farao Seti I og et monument fra Ramses II.^[12] Keramikk ble produsert lokalt, men en del ble gjort i en etterligning av egyptiske former.^[13] Andre lokale kanaanittiske varer eksisterte ved siden av importer fra Egypt, eller lokalt produserte objekter i egyptisk stil.^[14] I løpet av det 20. dynasti ble det konstruert store administrative bygninger i Bet-Sjean, inkludert det som kalles for «Bygning 1500», et lite palass for den egyptiske guvernøren.^[15] I samme periode forstyrret invasjonene fra det såkalte havfolkene den egyptiske kontrollen over hele den østlige delen av Middelhavet. Selv om de nøyaktige omstendighetene er uklare, ble hele egyptiske Bet-Sjean ødelagt av brann en gang rundt 1150 f.Kr. Egypterne gjorde ikke noe forsøk på oppbygge deres administrative senter, og tapte kontrollen over regionen.

En kanaanittisk by under jernalderperioden I ble bygget på det samme stedet som egypterne hadde hatt sin. Det skjedde ikke lenge etter at egypterne forlot stedet.^[16] En gang rundt 1100 f.Kr. ble kanaanittiske Bet-Sjean erobret av filisterne som benyttet det som et hovedkvarter for ytterligere inntregninger i det indre av Israels land. I løpet av en påfølgende kamp mot den jødiske kongen Saul ved det nærliggende Gilboafjellet i 1004 f.Kr. ble filisterne rådende i området. Første Samuelsbok hevder ^[17] at de seierrike filisterne hang liket av kong Saul på murene av Bet-Sjean. Deler av disse murene ble utgravd ved Tel Bet-Sjean i moderne tid.^[18] Kong David av Israel greide å erobre Beit Shea'an i en rekke med dyktige militære krigstokter som forviste filisterne fra området, og dyttet dem tilbake til deres festninger ved kysten som Ashkelon, Ekron, Gat, Gaza, og Ashdod.

I løpet av jernalderperioden II ble byen en del av et større israelittisk kongedømme under styret til de bibelske kongene David og Salomo. Første Kongebok i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) viser til Bet-Sjean som en del av distriktet til Salomo, skjønt den historiske nøyaktigheten i denne listen er omdiskutert.^[19][20] Den assyriske erobringen av nordlige Israel (nordriket) under kong Tiglat-Pileser III (732 f.Kr.) førte til at Bet-Sjean ble ødelagt ved brann. Det var deretter minimal bosetning inntil den hellenistiske perioden.^[13]

 

I den hellenistiske perioden ble Bet-Sjean bosatt på nytt under det nye navnet Skytopolis, muligens navngitt etter skytiske leiesoldater som bosatte seg her som veteraner. Lite er kjent om den hellenistiske byen, men i løpet av 200-tallet f.Kr. ble et stort tempel bygget på høyden.^[21] Det ukjent hvilken guddom tempelet var dedikert til, men tempelet fortsatte å bli benyttet i romersk tid. Den lokale greske mytologi hevder at byen var grunnlagt av Dionysos og at hans barnepike Nysa ble gravlagt her, således er byen tidvis referert til som Nysa-Skytopolis. Graver datert fra hellenistisk tid er primitive enkeltgraver i berghogde graver.^[22] Fra 301 til 198 f.Kr. var området under kontrollen til det egyptiske Ptolemeerdynastiet, og Bet-Sjean er nevnt i skriftlige kilder fra 200- og 100-tallet f.Kr. som omtaler de syriske krigene mellom ptolemeerne og Selevkideriket I 198 f.Kr. erobret selevkidene regionen. Byen fikk en betydning etter den hasmoneiske makkabeernes opprør: den jødisk-romerske historikeren Josefus nedtegnet at den jødiske ypperstepresten Jonatan ble drept her av Demetrios II Nikator.^[23] Byen ble igjen ødelagt av en brann ved slutten av 100-tallet f.Kr.

 

I 63 f.Kr. gjorde den romerske hærføreren Pompeius Judea til en del av Romerriket. Bet-Sjean ble grunnlagt på nytt og gjenoppbygd av Aulus Gabinius.^[24] Byens senter endret seg fra toppen av høyden til dens skråninger. Skytopolis blomstret og ble den ledende byen i Dekapolis, en løs sammenslutning av ti byer som var sentre i de gresk-romerske kulturen, en hendelse så betydningsfull at byen baserte sin kalender på dette året. Byen blomstret under Pax Romana, den romerske freden, noe som bevitnet av den avanserte byplanleggingen og omfattende konstruksjonene, inkludert det best bevarte romerske teateret i antikkens Samaria, foruten også en hippodrom, cardo, og andre landemerker innenfor romersk innflytelse. Gilboafjellet, 7 km unna, ga mørk basaltstein foruten også vann via en akvedukt. Byen skal også ha stilt seg på romersk side under det jødiske opprøret i 66 e.Kr.^[24] De arkeologiske undersøkelsene har fokusert mindre på ruinene fra romersk periode, slik at kunnskapen om denne tiden er mindre. De amerikanske utgravningene av den nordlige gravlunden har imidlertid avdekket betydelige funn. Gravene fra romersk tid er av type loculus: en rektangulær kammer hogd ut av berget med mindre kamre (loculi) kuttet ut ved dens side.^[22] De døde ble plassert i loculi eller på innsiden av sarkofagen som ble plassert i loculi. En sarkofag med en inskripsjon har identifisert den døde som en greker ved navn "Antiokos, sønn av Fallion", hvilket har ført til spekulasjonen om det var fetteren til Herodes den store.^[22] En av de mest interessante gravfunnene var en skovl for røykelse gjort av bronse med et håndtak formet som et dyrepote eller hov. Det er i dag i museet til Universitetet i Pennsylvania.^[25]

Rikholdige arkeologiske levninger har blitt funnet fra den bysantinske perioden (330–636 e.Kr.) og ble utgravd av museet i Universitetet i Pennsylvania i tiden 1921-1923. En rundkirke ble bygget på toppen av høyden og hele byen ble omgitt av en mur.^[26] Tekstlige kilder nevner flere andre kirker i byen.^[26] Bet-Sjean var hovedsakelig kristen, bevitnet av et stort antall kirker, men det er bevis på en jødisk bosetning og en samaritansk synagoge indikerer etablerte samfunn av disse minoritetene. Det hedenske tempelet i byen ble ødelagt, men nymfeum og de romerske badene ble restaurert. Mange av bygningene i Skytopolis ble ødelagt av jordskjelvet i 363, og i 409 ble byen hovedstaden for det nordlige distriktet, Palaestina Secunda.^[27] Dedikasjonsinskripsjoner indikerer en preferanse for donasjoner til religiøse bygninger, og mange fargerike mosaikker, slike som framstilte dyrekretsen i Klosteret for Vår frue Maria, eller en som avbildet en kanukkia og shalom i Huset Leontios' jødiske synagoge. En mosaikk i en samaritansk synagoge var unik ved at den avholdt seg fra avbildning av mennesker eller dyr, og isteden benyttet blomster og geometriske motiver. En detaljert dekorasjon ble også funnet i bosetningenes mange luksuriøse villaer, og på 500-tallet særlig, nådde byen sitt største størrelse på rundt 40 000 mennesker og spredte seg utenfor denne periodens bymurer.

Den bysantinske periodens andel av den nordlige gravlunden ble utgravd i 1926. Gravene besto av små haller hogd fra berget med hvelvgraver på tre sider.^[28] En stort antall objekter ble funnet i gravene, inkludert små terrakottafigurer som muligens framstiller jomfru Maria og barnet, dessuten terrakottalamper, glasspeil, bjeller, redskaper, kniver, fingerringer, nøkler av jern, halskjeder med glassperler, hårnåler av bein og mang andre gjenstander.^[28]

 

I 634 ble de bysantinske styrkene beseiret av den muslimske hæren til kalif Umar ibn al-Khattab og byen ble omdøpt til Baysan. Dagen som muslimene seiret er kjent på arabisk som Yawm Baysan eller «dagen for Baysan».^[2] Byen ble ikke ødelagt de nye muslimske befolkningen flyttet inn mellom den kristne fram til 700-tallet, men byen fikk en nedgangstid i den muslimske perioden og dens storslått romerske-bysantinske arkitektur forfalt. Det ble isteden bygget ut i gatene og smalnet dem til rene gangveger og bakgater, og det ble åpnet småhandelbutikker blant søyleradene. Byen nådde et lavpunkt på 700-tallet, bevitnet ved at mormor ble fjernet for å smeltes til kalk, blokkering av hovedgaten og forvandlingen av hovedplassen til en gravlund.^[29] Abu Ubayd al-Andalusi noterte derimot at den lokalt produserte vinen var praktfull.^[2]

Den 18. januar 749 ble byen, Umayyad Baysan, fullstendig ødelagt av jordskelvet i Golan. Noen få boområder vokste opp i ruinene, antagelig etablert av de overlevende, men byen kom seg aldri tilbake til sin tidligere storhet. Bysenteret flyttet opp til den sørlige skråningen hvor senere en korsfarerborg omgitt av en festningsgrav ble etablert.^[30]

Historikeren al-Muqaddasi fra Jerusalem besøkte Baysan i 985 under abbasidenes styre og skrev at den var «på elven, med overflod av palmetrær og vann, god noe tungt (brakkvann).» Han bemerket dessuten at Baysan var kjent for sin indigo, ris, dadler, druesirup kalt dibs.^[31] Byen utgjorde et av distriktene (kurah) til Jund al-Urdunn i denne perioden.^[32] Den fremste moskeen lå midt på markedsplassen.^[33]

 

I korsfarertiden var bosetningen en del av lenet Belvoir. En mindre borg ble bygd øst for det nedlagte amfiteateret.^[34]

I løpet av slaget ved Ayn Jalut i 1260 passerte tilbaketrekkende mongolske styrker området, men de gikk ikke inn i selve byen.

Under det muslimske mamelukkstyret ble Bet-Sjean hovedbyen i distriktet til Damaskus og en skyssestasjon for posttjenesten mellom Damaskus og Kairo. Den var også hovedstaden for produksjonen sukkerrør i regionen. Jisr al-Maqtu'a, en bro som besto av en enkelt bue som strakte seg rundt 7,5 meter og hang 15 meter over elven, ble bygget i denne perioden.^[2]

Bet-Sjean hadde lenge et jødisk samfunn. Den jødiske topografen fra 1300-tallet, Estori ha-Parchi, bosatte seg der og funnførte sitt verk Kaftor Vaferech i 1322, den første hebraiske bok om Palestinas geografi.^[35]

I løpet av de 400 år med osmansk styre mistet Baysan sin regionale betydning. Under herredømmet til sultan Abdul Hamid II da Hejaz' jernbaneforbindelsen Haifa-Damaskus ble bygget, var det begrenset vekst for byen. Den lokale bondebefolkningene var i stor grad gjort fattig av det osmanske føydale jordsystemet som bygslet ut landområder til leietakere og samlet inn skatter fra dem.^[2]

Den tysk-sveitsiske reisende Johann Ludwig Burckhardt beskrev Baysan i 1812 som «en landsby med 70 til 80 hus, hvis beboere var i ynkelig forfatning.» Tidlig på 1900-tallet var det fortsatt en liten og obskur landsby, men var kjent for å rikelig med vann, fruktbar jord, og produserte oliven, druer, fiken, mandler, aprikoser, og appelsiner.^[2]

 

I 1934 bemerket Lawrence av Arabia at «Baysan er nå helt og holdent en arabisk landsby,» hvor «meget flott utsikter mot elven kan bli sett fra hustakene.» Han noterte dssuten at "«mange nomade- og beduinleirer, særegne med deres svarte telt, var spredt over elvesletten, deres flokker og dyr gresset rundt dem.» ^[2] Baysan var hjemstedet til en hovedsakelig mizrahisk jødisk samfunn på 95 mennesker fram til 1936 da det arabiske opprør i Palestina (1936-1937) benyttet Baysan som et senter for arabiske angrep på jøder.^[35][36][37] I 1938, etter å ha fått høre om mordet på den jødiske lederen og sin nære venn, Haim Sturmann, ledet britiske Orde Wingate sine menn til et angrep på den arabiske seksjonen av Bet-Sjean, opprørernes antatte base.^[38]

I henhold til befolkningsundersøkelse som ble utført i britiske Palestinamandatet, hadde Baysan 5080 muslimske arabere av en befolkning på 5540 (92 % av befolkningen) og hvor de gjenstående var listet som kristne.^[39] I 1945 utgjorde omgivelsene, "distriktet Beisan", 16 660 muslimer (67 %), 7 590 jøder (30 %), og 680 kristne (3 %); og 44 % av landet var eid av arabere, jøder eide 34 % og 22 % besto av offentlig land. De forente nasjoners delingsplan av 1947 allokerte byen og det meste av dets distrikt til den foreslåtte jødiske staten.^[2][40][41]

Jødiske militsfolk og lokale beduiner hadde første sammenstøt i løpet av den arabisk-israelske krig 1948 i februar og mars 1948, del av operasjon Gideon,^[2] hvor den palestinske historikeren Walid Khalidi har argumentert var en del av større plan D.^[42] Joseph Weitz, en ledende figur innenfor Yishuv, skrev i sin dagbok for den 4. mai 1948 at «Bet-Sjean-dalen er porten for vår stat i Galilea... Dens klarering er hva som trengs i øyeblikket.» ^[2]

Byen falt for den jødiske militsen tre dager før Palestinamandatet ble avsluttet. Etter den israelske selvstendighetserklæringen i mai 1948, under heftige avskalling av syriske grenseenheter, flyktet de arabiske innbyggerne, fulgt av gjenerobringen av dalen av haganah, over Jordanelven. Forlatte eiendommer og bygninger ble holdt av den israelske staten.^[2] De fleste arabiske kristne flyttet til Nasaret. En flyktningleir, ma'abarah, bestående hovedsakelig av nordafrikanske flyktninger, ble reist i Bet-Sjean, og den ble senere en ayarat pitu'ah, utviklingsby.

I 1999 ble Bet-Sjean inkorporert som en by.^[43] Geografisk ligger byen i sentrum av Emeq ha-Ma'ajanot (Bet-Sjean-dalens regionale råd).^[44]

Bet-Sjean var hjembyen og den politiske maktbasen til den israelske politikeren David Levy, som i tre omganger har vært Israels utenriksminister.

I 1974 ble seks israelere drept i angrep på Bet-Sjean av militante fra den kommunistiske Demokratisk front for frigjøring av Palestina. Gruppen tok over en bygning og drepte en familie på fire.^[36]

I et angrep i 2002 ble seks israelere drept og over 30 såret av to militante palestinere som åpnet ild med skytevåpen og kastet håndgranater ved et stemmelokale i sentrum av Bet-Sjean.^[45]

I henhold til Israels statistiske sentralbyrå utgjorde befolkningen i kommunen på slutten av 1969 på 16 900 mennesker.^[46] I 2005 utgjorde spredningen av folkegrupper i byen overveldende 99,5 prosent jødisk tilknytning. Av disse var 8 200 menn og 8 100 kvinner.^[47]

 

I henhold til CBS per 2000, var det 4 980 lønnsarbeidere og 301 som var selvstendig næringsdrivende. Gjennomsnittlig lønn i 2000 for lønnsarbeidere i byen var NIS 4 200, en realendring på 3,3 prosent i løpet av 2000. Mannlige lønnsarbeidere hadde en månedlig lønn på NIS 5 314 (en realendring på 5,1 prosent) i motsetning til kvinner på NIS 2998 (en realendring på -1,0 prosent). Den gjennomsnittlige inntekten for selvstendig næringsdrivende er 6 106. Det er 470 mennesker i byen som mottar arbeidsledighetstrygd og 1409 mennesker som mottar inntektsgarantier.

Bet-Sjean er et senter for kultivering av bomull og mange i byen er ansatt på bomullsmarkene i de omliggende kibbutzene. Annen lokalindustri omfatter en tekstilmølle og en klesfabrikk.^[35]

I henhold til CBS er det 16 skoler og 3 809 elever og studenter i byen. De er spredt ut over 10 grunnskoler med 2008 elever, og 10 videregående skoler med 1 801 elever.

Historisk var Bet-Sjean en jernbanestasjon i Jisreeldalen-jernbane, en utvidelse av Hejaz-jernbanen, men per 2012 er den ingen jernbane til byen, skjønt det er planlagt en utvidelse fra israelske statsbaner.^[48] Offentlige transportmuligheter er buss og byen er betjent av Egged (langdistanse, busslinje 961) og Kavim, lokalforbindelse.

Universitetet i Pennsylvania utførte utgravninger i Bet-Sjean i årene 1921–1933. Levninger fra oldtidens egyptiske periode ble avdekket, det meste av dette er i dag oppbevart ved Rockefellermuseet i Jerusalem, annet ved museet til Universitetet i Pennsylvania i USA. Utgravninger ved stedet ble fortsatt av det hebraiske universitetet i Jerusalem i 1983 og deretter videreført i tiden 1989 til 1996 under ledelse av A. Mazar.^[49][50] Utgravningene har avslørt ikke mindre enn 18 påfølgende oldtidsbyer.^[51][52] Oldtidens Bet-Sjean er et av de mest imponerende arkeologiske steder fra romersk og bysantinsk tid i Israel, og tiltrekker seg rundt 300 000 turister årlig.^[53]

Den lokale fotballklubben, Hapoel Beit She'an, har tilbrakt flere sesonger i øverste israelske divisjon på 1990-tallet, men falt sammen i 2006 etter flere reguleringer. Maccabi Beit She'an spiller per 2012 i den lavere divisjon Liga Bet.

Byen ligger i et område kjent for mange kildevann som gir muligheter til flere utdørsaktiviteter og forlystelser.^[54]

Bet-Sjean har følgende vennskapsbyer:

•   Cleveland siden 1995^[55]

• Finkelstein, Israel (1996): «The Stratigraphy and Chronology of Megiddo and Beth-Shan in the 12th-11th Centuries BCE», TA 23, s. 170–184.
• Tsafrir, Yoram & Foerster, Gideon (1997): «Urbanism at Scythopolis-Bet Shean in the Fourth to Seventh Centuries» i: Dumbarton Oaks Papers. Dumbarton Oaks Research Library and Collection. Number Fifty-One,. s. 85–146.
• Tsafrir, Yoram & Foerster, Gideon (1989-1990): «Bet Shean Excavation Project – 1988/1989» i: Excavations and Surveys in Israel 1989/1990. Volume 9. Israel Antiquities Authority. Numbers 94-95. Jerusalem, s. 120–128.
• Tsafrir, Yoram & Foerster, Gideon (1992): «The Dating of the 'Earthquake of the Sabbatical Year of 749 C. E. in Palestine» i: Bulletin of the School of Oriental and African Studies of London. Vol. LV, Part 2. London, s. 231–235.
• Tsafrir, Yoram & Foerster, Gideon (Juli 1992): «From Scythopolis to Baisān: Changes in the perception of the city of Bet Shean during the Byzantine and Arab Eras» i: Cathedra. For the History of Eretz Israel and its Yishuv, 64. Yad Izhak Ben-Zvi. Jerusalem. (på hebraisk).
• Tsafrir, Yoram & Foerster, Gideon (1986–1987): «Nysa-Scythopolis – A New Inscription and the Titles of the City on its Coins» i: The Israel Numismatic Journal. Vol. 9, s. 53–58.
• Sharon, Moshe (1999): Corpus Inscriptionum Arabicarum Palaestinae, Vol. II, B-C. BRILL. ISBN 90-04-11083-6. (se s. 195 ff)

• Offisielt nettsted  
• (en) Bet She'an – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  

Arkeologi

• Mazar, A. (2006): Excavations at Tel Beth-Shean, 1989-1996. Volume I: From the New Kingdom to the Medieval Period. Jerusalem.
• Mazar, A. & Mullins, R. red. (2007): Excavations at Tel Beth-Shean 1989 -1996, Volume II: The Middle and Late Bronze Age Strata in Area R. Jerusalem.
• Panitz-Cohen, N. & Mazar, A. red. (2009): Excavations at Tel Beth-Shean 1989 -1996,Volume III: The 13th–11th Centuries BCE (Areas S and N) (PDF). Jerusalem.

Ressurser

• «Bet(h)-Shean», Jewish Virtual Library
• «Map of Scythopolis», Foreign Ministry of Israel
• Beit Shean Travel Guide Arkivert 16. juli 2011 hos Wayback Machine.