Amalie Skram

Berthe Amalie Alver ble født 22. august 1846 i Bergen, og ble døpt i Bergen domkirke 27. september 1846. ^[16] Hun hadde åtte søsken, men bare fire av dem levde opp, fire gutter. Faren, Mons Monsen Alver, var innflytter fra Alversund og drev en forretning i kjelleren i huset de bodde i. Moren, Ingeborg Lovise Sivertsen, var datter av en skomaker i Bergen.

 

Det gikk dårlig for virksomheten til Alver, og i 1863 gikk han konkurs. Det var også rot i regnskapet, og han reiste i all hast til USA for å unngå å havne i gjeldsfengsel.^[17][18] Det var meningen at resten av familien skulle komme over til USA når faren hadde fått seg arbeide, men det ville ikke moren. De ble derfor boende i Bergen.

Moren var opptatt av at barna skulle få en god utdannelse og Amalie fikk gå på den beste pikeskolen i byen, og to av brødrene gikk på latinskolen, selv om familien hverken hadde høy sosial status eller mye penger. Hun fortalte selv at hun ikke gikk rett hjem etter skolen som de fleste andre barna, men i stedet vandret gatelangs eller fulgte etter byoriginaler som «Småfylla» og «Tippe Tue». ^[19]

Faren prøvde gjentatte ganger å få med ektefellen og barna til USA, men klarte ikke å overtale ektefellen. Noen år senere kom det melding om at han var død. Det har vært spekulert i om det var han selv som sendte meldingen for å kunne starte et nytt liv med ny ektefelle og barn, for 28 år senere sto dødsannonsen hans i avisen. Familien valgte da å anta at dette var en misforståelse.^[20]

I 1863 ble Amalie Alver konfirmert, og på samme tid ble hun kjent med den ni år eldre skipsføreren Bernt Ulrik August Müller. Kort tid etter farens reise forlovet de seg og i 1864, da hun var knapt 18 år gammel, ble de gift. Dette skjedde trolig etter press fra moren, for Müllers familie hadde høy sosial status, noe hun mente var en fordel.^[18] Kort tid etter dro ektefellene Müller på en lang sjøreise til blant annet Mexico og Jamaica.

Da de kom hjem, bosatte de seg i Bergen igjen. Den første sønnen deres, Jacob, ble født i 1866, den andre, Ludvig August, kom til verden to år senere. Amalie ble med ektefellen ut på reise igjen, og denne gangen var også de to sønnene med. Reisen gikk jorden rundt og varte fra 1869 til 1871.

 

Amalie Müller var uvitende om seksualitet og reagerte avvisende og med kulde på den erotiske virkeligheten som møtte henne i ekteskapet med Müller. Først mer enn 20 år senere i brev til sin fremtidige andre ektefelle Erik Skram kommer dette langsomt frem og hun gjør bruk av sine egne erfaringer litterært blant annet i Forraadt fra 1892 hvor barnebruden Aurora, kalt Ory, 17 år gammel gifter seg med den 32 år gamle skipskapteinen Riber.

Etter at de kom hjem til Bergen i 1871, ble Amalie radikalisert gjennom kontakt med det radikale miljøet rundt Bergens Tidende.^[17] Hun ble også med i et amatørteater og skrev sin første litteraturanmeldelse. Den ble utgitt anonymt i Bergens Tidende 17. februar 1877 og omhandlet den danske forfatteren Jens Peter Jacobsens debutarbeide Fru Marie Grubbe.^[21]

Avstanden til ektemannen ble stadig større. Hun søkte skilsmisse på grunn av ektefellens utroskap, men svigerfamilien prøvde å presse henne til å la være på grunn den oppsikten og belastningen en skilsmisse ville vekke. Dette var medvirkende til at hun fikk nervesammenbrudd, og i desember 1877 ble hun lagt inn på Gaustad asyl.^[17]

Hun var på Gaustad i omtrent et år, og flyttet ikke hjem til Bergen igjen etter at hun ble skrevet ut. I stedet tok hun inn hos brødrene sine, først hos Wilhelm som bodde i Kragerø og deretter hos Ludvig i Fredrikshald.^[17]

Senere flyttet hun til Kristiania. På denne tiden skrev hun flere litteraturanmeldelser og især om den nye naturalistiske litteraturen. Hun anmeldte blant annet Et dukkehjem av Henrik Ibsen. Hun hadde også nær kontakt med Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg. Rundt 1881 prøvde hun å få ut sin første fortelling Byråsjef Krog’s, mens hun skrev på sin debutroman Constance Ring, men ingen ville trykke fortellingen på grunn av innholdet som omtalte det tabulagte emnet kjønnssykdommer.

 

I august 1882 møtte Amalie Müller den danske forfatteren og journalisten Erik Skram som hadde kommet til Kristiania i anledning feiringen av at det var 25 år siden Bjørnstjerne Bjørnson ga ut Synnøve Solbakken.^[22] I den nærmeste tiden hadde de en omfattende korrespondanse før Amalie Müller reiste fra Norge for godt i mars 1884 og de giftet seg i Københavns Rådhus 3. april samme år.^[23]

 

I København kom Amalie Skram inn i ektefellens omgangskrets som hun allerede var kjent i fra Norge; blant annet Georg Brandes, Edvard Brandes, Holger Drachmann, Sophus Schandorph og J.P. Jacobsen. Erik Henningsen har laget en krittegning fra et av møtene hvor disse var samlet i den litterære foreningen Bogstaveligheden. Her er Erik Skram avbildet helt til venstre i bildet.

På denne tiden skjøt karrieren hennes fart. Hun debuterte som romanforfatter med Constance Ring i 1885 i kommisjon hos Olaf Huseby & co. i Kristiania og hun betalte trykkeutgiftene selv. Boken skulle opprinnelig gis ut på Gyldendal i København og var ferdig trykt da forleggeren Frederik Hegel ville at hun skulle stryke noen avsnitt han mente var støtende. Dette ville hun ikke og Hegel stoppet derfor utgivelsen. I et brev til Amalie Skram skrev han:^[24]

 Jeg forlangte ikke at se Manuskr, da jeg den Gang ikke kunde tænke, at `Constance Ring` indeholdt saa stærke realistiske Skildringer, allermindst da Forfatteren er en Dame; og havde jeg blot en Anelse derom, vilde jeg ikke været gaaet ind paa at forlægge Bogen, da det ganske vilde stride mod mine Principer, de være nu feile eller rigtige. Lad dette, kjære Fru Skram, tjene til min Undskyldning for, at jeg nu, efter at have gjort mig bekjendt med Fortællingen, der paa mange Steder, men navnlig imod Slutningen indeholder realist. Skildr. af den mest yderliggaaende Art, bestemt maa fastholde, at Deres Bog ikke kan udgives

paa mit Forlag. 

Frederik Hegel

 

Dette ble katastrofalt for Amalie Skram, det var vanskelig å finne en forlegger som ville gi ut en bok refusert av Gyldendal og i tillegg fikk det økonomiske konsekvenser. Hun hadde allerede mottatt et forskudd på 4 000 kroner som skulle betales tilbake. Det var ikke før med Professor Hieronimus i 1895 at hun fikk en bok antatt på Gyldendal i København.

Amalie og Erik Skram delte det økonomiske ansvaret for familien og levde på mange måter et moderne liv. I 1889 fikk de datteren Ida Johanne.^[17] Amalie var da 43 år gammel. Ektefellen var en god støttespiller for Amalie og ekteskapet hadde uten tvil mange gode perioder, men var også preget av mistro på grunn av Amalies sjalusi.

I 1894 la hun seg inn på Kommunehospitalets 6te Afdeling i København. Senere ble hun overflyttet til sinnssykehuset Sct. Hans Hospital ved Roskilde. Det var fra disse to oppholdene hun hentet inspirasjonen til de to sinnssykehusromanane, Professor Hieronimus og På Sct. Jørgen, begge fra 1895.

Da hun kom ut fra Sct. Hans Hospital flyttet Amalie tilbake til København og Erik Skram og datteren, kalt Småen. Samlivet mellom ektefellene ble mer og mer vanskelig, både fordi hun følte seg sviktet da han ikke hadde besøkt henne under sykehusoppholdet og fordi hun stadig kom med beskyldninger om at han hadde vært utro.^[25] I 1899 flyttet de fra hverandre og tok ut separasjon. Ifølge separasjonsbevillingen datert 13. januar står det at «Protokolsekretær Asbjørn Oluf Erik Skram og Hustru Bertha Amalie f. Alver ej længer kan leve i Fællig med hinanden formedelst deres Gemytters Uoverensstemmelse.»^[26]

 

Etter separasjonen fra Erik Skram ble Amalie boende sammen med datteren. I 1899 skrev hun en artikkel i Verdens Gang hvor hun ga uttrykk for sin skuffelse over hvor dårlig mottatt hun var som forfatter i Norge og derfor kalte seg «dansk forfatter».^[17]

To år etter fikk hun diktergasje fra Danmark etter avslag på flere søknader til den norske staten.^[17] Amalie Skram følte seg så avvist i Norge at hun ønsket seg, og fikk, påskriften «dansk Borger, dansk Undersaat og dansk Forfatter» på urnen sin. Likevel er det i Norge hun i ettertid har fått størst betydning, mens hun i dansk litteraturhistorie har en langt mer beskjeden rolle.

Hun døde den 15. mars 1905^[17] i København, med verket Mennesker ufullført. Hun ble gravlagt på Bispebjerg Kirkegård i København. Graven ble slettet i 1927 og asken overført til en fellesgrav.

Amalie Skram var naturalist og opptatt av klasseskiller, kvinneundertrykkelse og dobbeltmoral. Hun ønsket blant annet å klarlegge om psykiske problemer kom av arv og miljø, og hvordan den moderne legevitenskapen kunne misbrukes. Den såkalte «medlidenhetens estetikk» står sentralt i store deler av det hun har skrevet. Skram har også skrevet om barn, om hvor avhengige de er av de voksne rundt seg og hvordan forskjeller i gutte- og jenteoppdragelsen fører til ulike kjønnsroller.

Forfatterskapet hennes er i sterkere grad enn hos andre diktere fra 1880- og 1890-årene preget av en dyp pessimisme. Denne pessimismen har likevel med seg et klart kritisk perspektiv, der kritikken mot tingliggjøring, umenneskeliggjøring og kvinneundertrykking i det fremvoksende kapitalistiske samfunnet står sentralt.^[27]

Samtidig viser hun en gjennomgående medfølelse for dem hun forteller om i bøkene sine, og det er nettopp dette som er sagt å være den fremste litterære holdningen hennes. I et brev mot slutten av livet skrev hun: «Jeg synes saa Synd i os alle sammen … Er vi ikke alle Produkter, som er og maa være, som vi er?» Amalie Skram oppfordret også til å «Arbejde, Arbejde for at lindre».^[17]

Hun debuterte i 1882 med novellen «Madam Høiers Leiefolk», og fikk sitt gjennombrudd tre år senere da Constance Ring kom ut. Denne fortellingen danner etter hvert det man kan kalle starten på ekteskapsromanene i forfatterskapet, sammen med Lucie, Fru Inés og Forraadt. I disse romanene setter Amalie Skram ekteskapet, og særlig seksualitetens plass i samlivet, under debatt. Hun skildrer følgene av den store ulikheten mellom menn og kvinner når det gjelder seksuell erfaring. Generelt er kvinnene hun skildrer uvitende om seksualiteten, mens mennene som kvinnene gifter seg med er eldre og har hatt erotiske erfaringer før ekteskapet. Skram kritiserer dobbeltmoralen i samfunnet der det er sosialt akseptabelt at mennene er utro mens kvinnene blir plassert på sidelinjen.

I Constance Ring fra 1885 møter man den unge embedsmannsdatteren Constance. Hun innleder forhold til tre forskjellige menn – en forretningsmann, en lege og en musiker. Constance er helt uvitende om seksualitet og reagerer avvisende på de erotiske fremstøtene fra mennene. Livet blir etter hvert meningsløst når hun finner ut at alle tre har en annen elskerinne, og dette leder henne til selvmord. Kompleksiteten i boken har gitt rom for mange forskjellige tolkinger av den rollen Constance spiller. Det generelle temaet i boken er den mindreverdige rollen og mangelen på rettigheter kvinnene hadde i Amalie Skrams samtid. Boken ga henne en vanskelig økonomisk start på forfatterskapet, i og med at hun måtte betale trykkeutgiftene selv.^[17]

Lucie fra 1888 kan sies å ha en enklere romanform. Hovedpersonene er advokaten Theodor Gerner og ektefellen Lucie. Hun var en attraktiv og seksuelt erfaren kvinne som hadde vært danserinne og Gerners elskerinne før de giftet seg. Gerner er eldre enn Lucie, og er en rik enkemann. Klassebakgrunnen, erfaringene og forhistoriene deres gjør det vanskelig for dem å møte hverandre. Gerners sjalusi på Lucies fortid er en drivkraft gjennom romanen. Hvordan livskraften hennes blir undertrykt er et annet motiv. Etter en krangel rømmer hun hjemmefra, og blir overfalt og voldtatt ute i byen. Da hun senere føder et barn som har den samme føflekken som voldtektsmannen, blir hun hysterisk og dør fire døgn senere. Romanen er en tematisering av klasseskille, og av seksualmoraldebatten i samtiden, som blant annet kom til uttrykk i romanen Albertine av Christian Krohg to år tidligere.

Fru Inés fra 1891 handler om Inés, som er spansk og gift med en «rik, brutal og pervers gammel svenske»^[28] ved navn von Ribbing; paret bor i Konstantinopel. Inés søker å forstå sin egen feminitet og seksualitet, særlig sin manglende evne til seksuell nytelse. Romanen ble karakterisert som «den dristigste og også dystreste utforskningen av frigiditetens årsaker og av den kokette kvinnens følelsesliv».^[29] Et forhold som hun innleder til en ung engelskmann fører henne ikke videre, men ender tvert imot med at begge dør. Selv om det finnes skjematiske trekk ved romanen, regnet Skram den selv blant det fineste hun hadde skrevet.^[30] Fru Inés fikk liten oppmerksomhet i Skrams samtid, men har senere fått fornyet aktualitet.^[17]

Forraadt (1892) har blitt skildret som den kunstnerisk beste romanen til Amalie Skram.^[17] Den handler også om et ulykkeleg ekteskap, denne gangen mellom barnebruden Aurora, kalt Ory, som 17 år gammel gifter seg med den 32 år gamle skipskapteinen Riber. Store deler av handlingen i boken foregår til sjøs. Ory er uvitende om den seksuelle siden ved ekteskapet, og sjokket da hun oppdager den gjør at hun hevner seg ved stadige utspørringer av mannen om det tidligere livet hans. I begynnelsen er det Ory leseren får medfølelse for og oppfatter som offer, men etter hvert som Orys utspørring av mannen blir mer og mer nådeløs, ser man også ulykken hans. Riber blir søvnløs, fortvilet og begynner å drikke. Etter hvert mister han kontrollen. Det hele ender med at han kaster seg over bord med en møllesten om halsen.

Det Skram i ettertid er mest kjent for, er slektsromanene om Hellemyrsfolket – Sjur Gabriel, To Venner, S.G. Myre og Afkom. Her skildrer hun en familie fra Nordhordland i flere generasjoner, og løsriver seg fra egne erfaringer og opplevelser som bakgrunn for skrivingen. Formålet med verket skrev hun om i et brev til Bjørnstjerne Bjørnson i 1898: «Jeg vilde prøve at vise hvordan det i det virkelige liv kunde gå til at nogle blev tyve og lovovertrædere mens så mange ikke blev det.»^[31] Romanene om Hellemyrsfolket følger den konsekvent naturalistiske holdningen hennes og er i likhet med ekteskapsromanene dypt pessimistiske. Det som kommer spesielt frem i disse bøkene er miljøets determinerte virkning på enkeltmenneskene. Hun stiller spørsmål om personene ville ha hatt andre og bedre liv om de hadde handlet eller valgt annerledes, eller om de er helt determinerte.

Den første av de fire bøkene, Sjur Gabriel fra 1887, skildrer livet til det fattige gårdbrukerparet Oline og Sjur Gabriel i 1820-årene på gården Hellemyren, rett nord for Bergen. Oline har et høyt alkoholforbruk og er ofte beruset, og familien sliter dag og natt. Da Oline må på sykehus og Sjur Gabriel må være hjemme og passe barna, utvikler han et spesielt forhold til yngstesønnen Vesle-Gabriel. Da denne sønnen dør etter en tids sykdom, begynner også Sjur Gabriel å drikke. Boken slutter med setningen «Fra den dag av drakk både mann og kone på Hellemyren.»

I To Venner, som kom ut senere samme år, følger leseren det eldste barnebarnet til Oline og Sjur Gabriel, Sivert. Handlingen i romanen foregår i begynnelsen av 1850-årene og tar opp Siverts skam over bestemoren Oline som nå går rundt i bergensgatene under navnet «Småfylla». Det er en sjøroman, hvor mesteparten av handlingen foregår til sjøs, da Sivert drar ut med barken «To Venner» for å komme seg vekk fra den drikkfeldige Oline.

Handlingen i den tredje boken, S.G. Myhre fra 1890, foregår noen år senere. Også i den følger leseren Sivert, som nå har kommet hjem igjen og arbeider som handelsbetjent. Men etter hvert mister han jobben hos kjøpmann Munthe fordi han har vært for nærgående med datteren. Han får da hjelp til å starte opp sin egen butikk, mot at han gifter seg med Petra Frimann. Sivert blir senere vitne til at bestefaren Sjur Gabriel dør. For å unngå et pinlig opptrinn med Oline/«Småfylla», slår han henne, slik Sjur Gabriel pleide å gjøre. Dette ble et dødelig slag for bestemoren til Sivert, men det blir ikke oppdaget.

Afkom (1898), det fjerde og siste bindet i serien om Hellemyrsfolket, handler om barna til Sivert, Fie og Severin. Handlingen foregår i 1870-årene og tar opp kontrasten mellom familien Myre og den rike konsulfamilien Smith. Særlig sterkt får Siverts barn oppleve denne forskjellen, gjennom omgang med konsulfamilien. Severin tar livet av seg etter å ha blitt oppdaget da han stjeler fra sin beste venn, og Fie blir giftet bort til en mann hun hater. Men heller ikke familien Smith lever problemfrie liv. De mister nemlig den kjæreste datteren sin.

Skram skal også ha begynt å skrive på et femte bind som hun kalte Afkoms Afkom, men dette ble aldri fullført.^[32]

 

Endelig danner de to romanene som skildrer psykiatriske lidelser og psykiatriske institusjoner, en gruppe innenfor forfatterskapet. Professor Hieronimus og På Sct. Jørgen er banebrytende innen norsk litteratur. For første gang stifter leseren bekjentskap med de psykiatriske forholdene i samtiden. Romanene er sagt å være svært selvbiografiske, fordi Skram tar utgangspunkt i sine egne opphold på sinnssykehus i 1890-årene. Målet med bøkene var først og fremst å sette fokus på den muligheten leger har til å misbruke sin makt og autoritet.

Professor Hieronimus kom ut på Gyldendalske Boghandels Forlag i København og ga dermed Amalie Skram et mye større publikum enn tidligere.

I Professor Hieronimus (1895) møter leseren kunstneren Else Kant som oppsøker den kjente professor Hieronimus for å få hjelp. Hun er nær ved å få et sammenbrudd på grunn av presset med å være både hustru, mor og kunstner. I stedet for å få den hjelpen hun ønsker, innlegges hun på lukket avdeling. Overlege Knud Pontoppidan ved Kommunehospitalet i København var Amalie Skrams behandlende lege og modell for Hieronimus. Etter utgivelsen av boken søkte Pontoppidan avskjed etter press fra offentligheten.^[33]

På Sct. Jørgen som ble utgitt samme år, er en direkte fortsettelse av Professor Hieronimus, og handler om tiden da Else Kant var innlagt på sinnssykehuset Sct. Jørgen, og hvordan hun prøvde å få legene til å forstå at hun ikke var sinnssyk og derfor ikke hadde noe der å gjøre.

I tillegg til de mest kjente verkene av Amalie Skram, var hun en produktiv skribent. Romaner, noveller og fortellinger var hovedengasjementet hennes, men hun var også en dyktig kritiker og litteraturanmelder, spesielt før hun fikk det virkelige gjennombruddet med Constance Ring.

Amalie Skram ble grepet av Den bortkomne Faderen av Arne Garborg, og hun oversatte boken til dansk. Den kom ut på Gyldendal dansk forlag i 1901.^[34]

Amalie Skram fortsatte med å skrive helt til hun døde i 1905. De siste årene ga hun heftevis ut det som skulle bli den siste romanen hennes, Mennesker.

Amalie Skram skrev generaliserende og antisemittisk om jøder som ekle, små ting uten morsmål, viljesterk og fæle. Skram skrev om brødrene Georg Brandes og Edvard Brandes at de var «funklende slangglatte, magtbegjærlige revanchetørstende jødebegavelser». Til Erik Skram skrev hun hatet disse jødetampene av jøderasen som hun oppfattet som en motbydelig slekt. Erik Skram var sjokkert over Amalies holdning og etter påvirkning fra Erik fjernet hun utfallene mot Brandes i manuskriptet til Constance Ring. Arne Garborg var til dels på linje med Amalie Skram og de to korresponderte. Garborg ga blant annet i dagbøkene uttrykk for antisemittiske forestillinger for eksempel om at det egentlig var Hamburg-jødene som eide jorden i Norge, at de jødiske pengeveldet holdt første verdenskrig igang, og at hele Europa er i «lomma på pengejøden».^[35]

 

 

 

Utgitte verker av Amalie Skram^[36]

• «Madam Høiers Leiefolk», novelle, publisert i Nyt Tidsskrift i 1882
• Constance Ring, roman, 1885
• «Karens Jul», novelle, trykt i Politiken i 1885
• «Bøn og anfægtelse» og «Knut Tandberg», noveller, publisert i Tilskueren i 1886
• «Om Albertine», pamflett, utgitt hos Olaf Huseby i Kristiania, 1887
• Lucie, roman, 1888
• «Bobler», fortelling, publisert i Ny Jord, 1889
• Fjældmennesker, skuespill, 1889, sammen med Erik Skram
• Fru Inés, roman, 1891
• Forraadt, roman, 1892
• Hellemyrsfolket, romansyklus:
  • Sjur Gabriel, 1887
  • To venner, 1888
  • S.G. Myre, 1890
  • Afkom, 1898
• Børnefortellinger, noveller, 1890
  • «I det Asovske hav»
  • «Det blå Atlaskesbånd og den røde Dukke Silke»
  • «Første aften: Konger i Persia»
  • «Annen aften: Karl den femtes siste levetid»
  • «Tredje aften: Passet ved Termopylai»
  • «På Hondurasfloden»
• Kjærlighed i Nord og Syd, noveller, 1891
  • «Bøn og anfægtelse», novelle, 1885
  • «Knut Tandberg», novelle, 1886
  • Fru Inés, roman, 1891
• Agnete, skuespill, 1893
• «Sommer», fortelling, trykt i Julebogen, 1894
• Professor Hieronimus, roman, 1895
• På Sct. Jørgen, roman, 1895
• «Memento mori», fortelling, 1895, publisert i Tilskueren
• «Majkaland», fortelling, 1895, publisert i Politiken
• «Glæde», fortelling, 1896, publisert i Tilskueren
• «Det røde Gardin», fortelling, 1897, publisert i Tilskueren
• «En Rose», fortelling, 1898, publisert i Samtiden
• Sommer, noveller, 1898
  • «Sommer»
  • «Memento mori»
  • «Glæde»
  • «Post festum»
  • «Det røde Gardin»
  • «En Rose»
• Julehelg, roman, 1900
• Landsforrædere, pamflett, 1901
• Mennesker begynte å komme ut heftevis i 1902
• Mennesker, 1905, ikke fullført, utgitt etter hennes død

Oversettelser

• Den fortabte Fader, oversettelse av Arne Garborgs Den burtkomne Faderen til dansk, 1901

Brev

• Eugenia Kielland/Amalie Skram: Mellom Slagene, brev i utvalg, 1955

• Formynderne, 1978, norsk film regissert av Nicole Macé og basert på Professor Hieronimus og På Sct. Jørgen.
• Lucie, 1979, norsk film regissert av Jan Erik Düring og basert på romanen med samme navn.

Feminismen i 1970-årene medførte en renessanse for Amalie Skrams diktning og i det følgende tiåret ble alle bøkene hennes utgitt på nytt. Interessen førte til en revurdering av både av ekteskaps- og sinnssykehusromanene og de mindre kjente tekstene hennes.^[37] Dette hadde sammenheng med det sosiale engasjementet i samtiden, og fordi Amalie Skram med stor sosial og psykologisk innsikt synliggjorde sider ved livet som andre forfattere tiet om.^[27] Man kan derfor si at Skram hadde en sterkere posisjon som sentral norsk forfatter mot slutten av 1900-tallet enn hun hadde ved starten.

I 1994 ble Amalie Skram-selskapet dannet i Bergen. Stiftelsen deler ut den skjønnlitterære Amalie Skram-prisen på Skrams fødselsdag 22. august.

Ambrosia Tønnesen utførte en marmorbyste av Skram i 1916 og i 1949 ble det avduket en bronsestatue av henne laget av Maja Refsum. Den er plassert i Klosterhagen på Nordnes i Bergen. I 1996 fikk Skram en minnebyste på Bispebjerg kirkegård i København, den er skapt av Per Ung. ^[38]

Amalie Skram har fått gatenavn oppkalt etter seg i flere norske kommuner.

Gunnar Staalesen har i to omganger dramatisert deler av Hellemyrsfolket for Den Nationale Scene; Hellemyrsfolket i 1992, etter det første og de to siste bindene i verket, og Sivert Skuteløs i 1994 etter To Venner^[39]

• Janet Garton: Amalie: et forfatterliv, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2011, ISBN 978-82-05-41089-3
• Liv Køltzow: Den unge Amalie Skram, et portrett fra det nittende århundre, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1992, ISBN 82-05-21754-8

• (en) Amalie Skram – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Amalie Skram på Internet Movie Database  
• (no) Amalie Skram hos Nationaltheatret  
• (no) Amalie Skram hos Sceneweb  
• (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Amalie Skram, bøker om Amalie Skram, arkiv etter Amalie Skram
• (no) Amalie Skram i NRK Forfatter
• (da) Amalie Skram hos litteratursiden.dk
• (no) «Amalie Skram» i Store norske leksikon
• «(no) Amalie Skram» i Norsk biografisk leksikon.

Amalie Skram – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden