Alexander Hamilton

Alexander Hamilton ble født på den karibiske øya Nevis som sønn av James Hamilton, en skotsk forretningsmann. Moren het Rachel Fawcett Lavien, hadde franske aner og var gift med en annen mann. Paret levde adskilt fra hverandre; skilsmisse og inngåelse av nytt ekteskap var ikke tillatt på den tiden. Nøyaktig når Alexander ble født er noe usikkert, selv hevdet han at det var 1757; nyere undersøkelser i rettsbøker i Saint Croix angir at han ble født i 1755 og dette årstallet blir ofte angitt nå.

Hamilton var alltid vár for det faktum at han var født utenfor ekteskap. Han ble forlatt av sin far og moren døde mens han var tenåring. Han ble tatt hånd om av slektninger som ga ham jobb som kontorassistent på Saint Croix. Han arbeidet for Nicholas Cruger. Ikke lenge etter Hamilton begynte i firmaet, dro Cruger på en utenlandsreise og lot den nyansatte gutten ta hånd om forretningene. Hamilton snakket flytende fransk, et vanlig språk i Karibia, men uvanlig i de engelske koloniene i Amerika.

Som tenåring skrev Hamilton et brev om en tropisk orkan som hadde herjet Karibia. Brevet ble trykket i en lokal avis og var så dramatisk skrevet at det vakte oppsikt; byen samlet sammen penger for å gi Hamilton mulighet til å reise til de engelske koloniene i Amerika. Etter seks måneder i New Jersey, bosatte Hamilton seg i New York og fortsatte sin utdanning. Han studerte etter hvert anatomi ved King's College (i dag Columbia University; planen var opprinnelig å bli doktor.

Et besøk i Boston fikk ham til å støtte kolonistenes stadig økende motstand mot det britiske styret. Han kastet seg inn i saken med stor glød. I 1774-75 skrev han anonymt to innflytelsesrike pamfletter underskrevet «A Friend to America»; de viser forbløffende modenhet og er vel ansett blant de politiske skrifter fra den tiden. Han organiserte et artillerikompani, ledet det og fikk Nathanael Greene og George Washingtons anerkjennelse for sitt mot og dyktighet under felttoget i 1776 rundt New York City.

Hamilton sluttet seg til Washingtons stab i mars 1777 med graden oberstløytnant, og gjennom fire år arbeidet han som Washingtons privatsekretær og betrodde rådgiver. De viktige områdene han ble betrodd viser Washingtons totale tillit til Hamiltons evner og karakter.

 

Den 14. desember 1780 giftet han seg med Elisabeth Schuyler, datter av general Philip Schuyler. Han ble med det inngiftet i en av de mest ansette familiene i New York.

Hamilton var ivrig etter å utmerke seg militært, og ble utålmodig i en stilling han anså som bundet opp til Washington. I februar 1781 benyttet han anledningen da han fikk en lettere reprimande til å si fra seg stillingen i Washingtons stab. Etter det fikk han kommandoen over et infanteriregiment og vant anerkjennelse ved Yorktown hvor han angrep og tok en del av de britiske stillingene.

Etter krigen var han medlem av den kontinentale kongressen fra 1782 til 1783, og trakk seg så tilbake for å åpne praksis som jurist i New York. Hans politiske karriere fortsatte da han deltok i The Annapolis Convention i 1786, en konferanse hvor utsendte fra fem av de tretten amerikanske delstatene diskuterte handelsproblemer innen den nye staten.

Hamilton var også medlem av staten New Yorks lovgivende forsamling og deltok ved grunnlovsforsamlingen i 1787. Der argumenterte han for en sterk sentralregjering, inkludert en president med funksjon tilsvarende en konge, men uten at kongemakten var arvelig og med et overhus tilsvarende det man hadde i Storbritannia. For dette ble han lenge hånet av politiske motstandere for å være monarkist. Hamilton hevdet også at senatorene skulle velges for livstid, og at stemmer til senatsvalget skulle knyttes til økonomisk status. Han var òg en sterk motstander av slaveriet.

Den amerikanske konstitusjonen ble ikke vedtatt langs de linjer Hamilton foreslo, men han var likevel en drivende kraft bak ratifiseringen av den i staten New York. Han var også den viktigste bidragsyteren til «Federalist Papers» som hadde stor innflytelse under debatten om ratifisering av konstitusjonen.

Etter råd fra handelsmannen Robert Morris utnevnte president George Washington Hamilton som USAs første finansminister. Han hadde stillingen fra september 1789 til januar 1795 og det er for dette Hamilton er kjent som en av USAs største statsmenn.

Hamiltons tid som USAs første finansminister var preget av oppfinnsomhet, planlegging og briljante rapporter. Etter bare en måned i embetet foreslo han etablering av en sjømilitær avdeling for å motarbeide smugling og bedre skattebetalingene. Sommeren etter autoriserte Kongressen en styrke på ti seilkuttere som ble forløperen for De forente staters kystvakt. Han spilte også en viktig rolle i etableringen av De forente staters marine. Hamiltons klarsynte og kreative hode, koblet med stor arbeidskapasitet medførte mange forslag til Kongressen. Blant forslagene var innførselstoll og forbruksbeskatning for å skaffe statskassen inntekter og oppmuntre til amerikansk produksjon. Han la også frem omfattende forslag for å dekke de tretten staters gjeld fra frigjøringskrigen ved at føderasjonen tok ansvar for den, og la planer for USAs nasjonalbank.

I 1790 la Hamilton frem en plan for å ta hånd om nasjonens omfattende gjeld, både innen- og utenlands. Han foreslo å nedbetale all utenlandsk gjeld for å gjenreise nasjonens kredittverdighet. Den føderale regjeringen kunne da utstede obligasjoner for å nedbetale innenlandsk gjeld. Han argumenterte med at dette ville sørge for at de velstående og talentfulle hadde en andel i den nye statens suksess. Planen medførte at den føderale regjeringen tok over gjelden til de tretten statene, noe som ville stabilisere unionen. Dette ville virke fordi, hvis kreditorer ønsket at de ulike statene skulle blomstre så de kunne få sine penger; så ville unionen få problemer. Hvis derimot de samme kreditorer trengte den føderale regjeringen, så ville unionen utvikle seg. Hamilton ba også Kongressen om en skatt på whiskey og høye innførselstoller for å hjelpe til å nedbetale gjelden og øke innenlandsk produksjon. Kongressen ga ham whiskeyskatten og tollen, men med lavere satser enn han hadde bedt om. Han ba også Kongressen om lov til å etablere en nasjonalbank for å hjelpe regjeringen å innfri sine finansielle forpliktelser, og kunne etablere en nasjonal valuta gjennom å tilby kreditt.

Hamiltons økonomiske planer var viktige, ikke bare for gjenreisningen av nasjonens kredittverdighet, og dens tiltak for å avhjelpe nasjonens avhengighet av import fra Storbritannia; men og for at de resulterte i USAs første nasjonale politiske partier.

Hamilton var en motstander av langvarige gjeldsbyrder og mente at gjeld var et svakhetstegn som burde unngås, bortsett fra i ekstreme situasjoner. Han etablerte et fond hvis formål var å nedbetale all offentlig gjeld, og han skrev en rekke artikler hvor han tok til orde mot varig offentlig gjeld.

I januar 1790 la han frem «Report on the Public Credit» (rapport om statens kreditt).^[17] Det var en milepæl i USAs finansielle historie og markerte slutten på årevis med dårlig finanspolitikk og mislighold av gjeld, noe som hadde ødelagt USAs kredittverdighet. Hemmeligheten ved britisk økonomisk overlegenhet og stabilt styre var, ifølge Hamilton, Storbritannias grep om sine finanser. James Madison og Thomas Jefferson var sterkt imot Hamiltons finansielle planer. De argumenterte med at en bank var mot Konstitusjonen, at de opprinnelige kreditorene ofte solgte sine gjeldsbrev, og at de nye eierne, som for det meste bodde i nordstatene ikke hadde krav på å få dem innfridd. Hamilton svarte med at i hver stat ville de rike og mektige menn som holdt statlige gjeldsbrev, gi sin lojalitet til den nasjonale regjeringen. Uten den lojaliteten risikerte den nye nasjonen å ikke ha tilstrekkelig kreditt i mulige fremtidige kriger. Etter seks måneder med uforsonlig debatt møttes Hamilton, Jefferson og Madison og utarbeidet et kompromiss (The Compromise of 1790]).^[18] USAs hovedstad skulle flyttes fra New York by til Philadelphia i ti år, deretter etableres permanent i hva som senere skulle kalles Washington D.C. (District of Columbia); med dette ville Hamiltons finansforslag godtas.

Sterk motstand mot å avgiftsbelegge alkohol førte til whiskeyopprøret i vestre Pennsylvania og Virginia i 1794. Hamilton mente at lydighet overfor vedtatte lover var viktig, så han fulgte president George Washington og føderale tropper for å hjelpe til å slå ned opprøret; det skjedde uten tap av liv.

Hamilton så tidlig de store endringene industri og kapitalisme var i ferd med å tvinge frem, spesielt tendensen mot storskala produksjon finansiert gjennom kreditt. I 1778 besøkte han «Great Falls» fossefall i det nordlige New Jersey og innså at de en dag kunne utnyttes for å skaffe kraft for industri på stedet. Som finansminister iverksatte han en plan for å finansiere «Society for the Establishment of Useful Manufactures», et privat selskap som skulle bruke kraft fra fossefallene til industri. Selv om selskapet ikke hadde umiddelbar suksess, så leide det ut området til andre fabrikker. Byen som vokste opp, Paterson i New Jersey, ble et av de viktigste industriområdene for bomull, stål og silke inntil det stagnerte etter annen verdenskrig.

I 1794 hadde Hamilton et forhold med Maria Reynolds som skadet hans omdømme og hindret han fra å fortsette med politikk. Reynolds' mann, James, presset Hamilton for penger; på tross av at han var åpen for at Hamilton og hans kone hadde et forhold. Da James Reynolds ble arrestert for falskmynteri kontaktet han flere av Hamiltons politiske motstandere, blant dem James Monroe. Da de konfronterte Hamilton med deres mistanker om embetsmisbruk insisterte han på at han var uskyldig, men innrømmet at han hadde et forhold med Maria Reynolds.

Monroe lovet å ikke gå ut offentlig med anklagene, men Thomas Jefferson hadde ingen skrupler med det. Da ryktene begynte å spre seg ble Hamilton nødt til å offentlig tilstå forholdet, noe som sjokkerte hans familie og tilhengere. En duell med Monroe over det Hamilton anså som et brudd på avtalen om å holde affæren hemmelig ble avverget av Aaron Burr. Ironisk nok ble det Burr som senere representerte Maria Reynolds da hun anla sak for skilsmisse, det fikk noen til å anta at Burr forsøkte å provosere Hamilton. De to hadde imidlertid lenge hatt et godt forhold som fremstående advokater i New York.

Hamiltons avgang som finansminister var ikke en slutt på hans offentlige liv. Han gjenopptok sin juridiske praksis og fortsatte å være en nær rådgiver og venn til George Washington. Hamilton var med og utarbeidet Washingtons avskjedsbrev og Washington rådførte seg ofte med han, det samme gjorde medlemmer av regjeringen. Forholdet mellom Hamilton og Washingtons etterfølger, John Adams var imidlertid anstrengt. Adams likte ikke Hamiltons nære forbindelse med Washington og anså Hamilton som ambisiøs og umoralsk i privatlivet. Hamilton på sin side mente at Adams var en lettvekter sammenlignet med Washington og anså han som uberegnelig og geskjeftig. Under kvasi-krigen med Frankrike utnevnte Adams (med sterke anbefalinger fra Washington) motvillig Hamilton som generalmajor i hæren.

Før presidentvalget i 1800 skrev Hamilton en pamflett som var svært kritisk til Adams og minsket hans sjanser for gjenvalg og splittet Føderalistpartiet som begge tilhørte. Valget endte med at Thomas Jefferson ble valgt som president og Aaron Burr ble visepresident; rangorden de to imellom avgjort etter 36 avstemninger i valgmannskolleget. Hamilton likte ingen av de to, men skal ha sagt at «Jefferson er i hvertfall ærlig».

Kort etter presidentvalget skrev en avis om den «foraktelige vurdering» Hamilton hadde om Burr. Dette kom sannsynligvis av kommentarer Hamilton hadde gitt privat. Med stor sarkasme hadde han stilt spørsmål ved Burrs integritet. Burr så en sjanse til å gjenvinne politisk tillit og forlangte en unnskyldning. Hamilton avslo, på det grunnlag at han ikke husket hendelsen.

Etter en utveksling av ampre brev og på tross av forsøk fra felles venner for å unngå en konfrontasjon, så ble det bestemt at de to skulle duellere den 11. juli 1804 langs bredden av Hudsonelven i Weehawken.

Duellen startet ved daggry og visepresident Aaron Burr skjøt Hamilton. Hamilton avfyrte sin pistol i luften, bort fra motparten. Et brev han skrev kvelden før duellen sa: «Jeg har bestemt, hvis vår duell blir gjennomført på den vanlige måten, og det passer Gud å gi meg sjansen, å avvente og kaste bort mitt første skudd, og jeg har enda tenkt på å holde tilbake mitt andre skudd». Omstendighetene rundt duellen og Hamiltons faktiske hensikt er fremdeles omstridt; pistolene tilhørte Hamilton, de er bevart og en av dem har avtrekk med lavt trykkpunkt.

Etter store lidelser døde Hamilton dagen etter og ble begravet på Trinity kirkegård på Manhattan. Etter begravelsen ble det etablert et fond for å støtte hans enke og barna. Hamiltons eldste sønn, Phillip Hamilton, var også i en duell og drept i Weehawken i 1801 på det samme stedet som hans far.

Hamiltons enke Elizabeth overlevde ham med femti år. Hun døde i 1854. Hamilton kalte henne «den beste av hustruer og den beste av kvinner». På tross av forholdet til Maria Reynolds sto de to ektefellene svært nær hverandre; som enke gjorde hun det hun kunne for å vokte om hans renomme og fremheve hans plass i USAs historie.

 

Fra sin tiltredelse som USAs første finansminister satte Hamilton et eksempel ved å legge frem planer for føderale program, presentere dem ved å selv møte i Kongressen og argumentere for dem for så å gjennomføre dem. Hamilton gjorde dette på en briljant og kraftfull måte, og bidro til å sette en høy standard for administrativ kompetanse.

En annen arv etter Hamilton var hans pro-føderale tolkning av den amerikanske konstitusjonen. Selv om konstitusjonen var skrevet slik at den var tvetydig vedrørende maktfordelingen mellom føderale myndigheter og de enkelte statene innen unionen, tok Hamilton alltid føderasjonens side, på bekostning av delstatene. Når Hamilton som finansminister etablerte USAs første nasjonalbank skjedde det mot intens motstand fra Thomas Jefferson; som hadde en smalere forståelse av konstitusjonen. Denne uenigheten ble til slutt avgjort av USAs høyesterett i saken «McCulloch v. Maryland» i 1819. Høyesterett la seg i hovedsak på Hamiltons syn; at de føderale myndighetene hadde stor frihet til å utøve den makt det var tillagt, spesielt doktrinen om underforstått makt.

Hamiltons portrett ble under borgerkrigen lagt inn på flere av dollarsedlene, symbolsk nok siden han både var motstander av slaveri og laissez faire-kapitalisme; Abraham Lincoln fulgte klart Hamiltons linje politisk. Hans portrett er fremdeles på tidollarseddelen.

Hamilton County i Ohio er oppkalt etter ham.

Walter Russell Mead omtaler «hamiltonianisme» som hovedretning innenfor amerikansk utenrikspolitisk tenkning. Denne retningen legger vekt på utstrakt frihandel og en liberal verdensorden.^[19]

I Populærkulturen

Alexander Hamilton, hans politikk, liv og rivalisering med Aaron Burr er hovedtema i musikalen Hamilton (2015). Musikalen er skrevet av Lin-Manuel Miranda som også har skrevet og komponert musikken og spilte den opprinnelige hovedrollen som Hamilton. Musikalen ble et kulturfenomen og har vunnet en rekke priser. Musikalen ble så populær at planene om å fjerne Hamilton fra tidollarseddelen ble møtt med så mye motstand at planene ble omgjort, slik at han fremdeles er å finne på seddelen. ^[20]

Alexander Hamilton var en av de første tillitsmenn for «Hamilton-Oneida Academy» da Samuel Kirkland åpnet misjonærskolen i 1793. Da skolen fikk privilegium som college i 1812 ble den omdøpt til «Hamilton College». Det er en statue av Alexander Hamilton foran skolens kapell og biblioteket har en omfattende samling av Hamiltons personlige dokumenter. Skolen eier i tillegg en del personlige saker som har tilhørt Hamilton og som periodisk stilles ut.

• Federalist Papers under det felles pseudonym "Publius" av Alexander Hamilton (51 artikler), James Madison (29 artikler) og John Jay (fem artikler)
• Hamilton: Writings av Alexander Hamilton (2001, ISBN 1-931082-04-9)
• Report on Manufactures, hans økonomiske program for USA.
• Report on Public Credit, hans finansielle program for USA.

• Bemis, Samuel Flagg: Jay's Treaty New York, Macmillan, 1923.
• Brookhiser, Richard. Alexander Hamilton, American. Free Press, 1999 (ISBN 0-684-83919-9).
• Chernow, Ron. Alexander Hamilton. Penguin Books, (2004) (ISBN 1-59420-009-2), svært velskrevet.
• Elkins, Stanley M. and Eric McKitrick, The Age of Federalism. (1994), dyptpløyende historie om 1790-tallet.
• Ellis, Joseph J. Founding Brothers: The Revolutionary Generation (2002), vante Pulitzerprisen.
• Flexner, James Thomas. The Young Hamilton: A Biography. Fordham University Press, (1997) (ISBN 0-8232-1790-6).
• Fleming, Thomas. Duel: Alexander Hamilton, Aaron Burr, and the Future of America. Basic Books, 2000 (ISBN 0-465-01737-1).
• Knott, Stephen F. Alexander Hamilton and the Persistence of Myth. University Press of Kansas, (2002) (ISBN 0-7006-1157-6).
• [Lodge, Henry Cabot]. George Washington (volum 2, 1899 dekker 1783-99) Hamilton på Gutenbergprosjektet
• McDonald, Forrest. Alexander Hamilton: A Biography(1982) (ISBN 0-393-30048-X), intellektuell historie med fokus på Hamiltons kobling til republikanerne.
• Miller, John C. Alexander Hamilton: Portrait in Paradox (1959), omfattende biografi.
• Mitchell, Broadus. Alexander Hamilton (2 vols, 1957-62), omfattende biografi.
• Nettels, Curtis P. The Emergence of a National Economy, 1775-1815 (1962). Standard økonomisk historie om USA.
• Randall, Willard Sterne. Alexander Hamilton: A Life. HarperCollins, (2003) (ISBN 0-06-019549-5). Populær.
• Rossiter, Clinton. Alexander Hamilton and the Constitution (1964), en konservativs vurdering.
• Sharp, James. American Politics in the Early Republic: The New Nation in Crisis. (1995) dyptpløyende sammendrag.
• Stourzh, Gerald. Alexander Hamilton and the Idea of Republican Government (1970).
• White, Leonard D. The Federalists (1949), gjennomgang av hvordan finansdepartementet og andre departement ble opprettet og drevet.
• Richard D. White; "Political Economy and Statesmanship: Smith, Hamilton, and the Foundation of the Commercial Republic" Public Administration Review, Vol. 60, 2000
• Hamilton, Alexander. Alexander Hamilton: Writings (2001), Library of America edition, over 1000 sider.
• Syrett, Harold C. ed. The Papers of Alexander Hamilton (27 vol, Columbia University Press, 1961-87)
• Cooke, Jacob E. ed., Alexander Hamilton: A Profile (1967), korte utdrag fra Hamilton og hans kritikere.
• Cunningham, Noble E. Jefferson vs. Hamilton: Confrontations that Shaped a Nation (2000), kort samling av primærkilder med kommentarer.
• Morris, Richard. ed. Alexander Hamilton and the Founding of the Nation (1957).
• Selected Writings and Speeches of Alexander Hamilton. Morton J. Frisch ed. (1985).

• (en) Alexander Hamilton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Alexander Hamilton – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Alexander Hamilton hos Amerikas forente staters kongress’ biografiske kartotek  
• (en) Alexander Hamilton hos American National Biography  
• Hamiltons rapport om industri (Columbia University Press)
• The Rise and Fall of Alexander Hamilton by Ian Finseth Arkivert 24. november 2015 hos Wayback Machine.
• Hamilton's Congressional biography
• The New York Historical Society's Alexander Hamilton Exhibit
• Alexander Hamilton: Debate over a National Bank (Feb 23 1791)
• Life and Times of Alexander Hamilton by Samuel M. Smucker a nineteenth century prose poem
• Alexander Hamilton by C.C. Hazewell: a 19th century panegyric.
• Jrank Alexander Hamilton by Encyclopædia Britannica in 1911
• Creator of Modern America: Alexander Hamilton Tribute