Silke

For kvinnenavnet Silke, se Silke (navn)

Silke (gjennom slavisk fra mongolsk sirgek, fra eldre kinesisk si eller sir - 絲, pinyin sī, W-G: ssu)^[1][2] er et naturlig proteinfiber laget av visse insekter og som i enkelte former kan veves til tekstiler.

Mest kjent er «dyrket silke» fra silkeormen (Bombyx mori) som også kalles silkespinner. Den spiser bladene på morbær-treet og bruker dette til å produsere (fra to spinnevorter) to fibrointråder limt sammen med serisin (silkelim, silkebast) som er gjennomsiktig og vannløselig, med varierende grad av farge (hvit, gul, rosa). Tråden er sterk og elastisk grunnet molekylkjedenes foldebladstruktur. Larven spinner seg en kokong som består av en enkelt uavbrutt silketråd, den er 4000 meter lang og rundt 65 mikrometer i diameter. Limet gjør at alt henger sammen og at kokongen blir hard. Larven blir til sommerfugl og borer seg ut etter et par uker, eller den dør når kokongen må legges i varmt vann for å vaske bort silkelimet (avgummifisering).

Kokongens ytterste lag er gjerne skadet av ytre påvirkninger, mens det indre laget som er nærmest larven kan ha blitt skadet av larven selv. Det er derfor kokongens midtparti som brukes til den fineste silken, fordi den gir en mellom 500 og 1200 meter lang^[3] enkelttråd som dras fri fra kokongen og sattes sammen med opptil ti andre enkelttråder, til en mye sterkere tråd (grègesilke). For å gjøre silken glatt og glansfull blir det resterende limet vasket bort i kokvarmt vann. Denne avkokte silketråd samles opp på en roterende haspel (haspelsilke). Fra 50 000 kokonger får man omtrent 1000 kilo kokong, som igjen tilsvarer 120 kilo ferdig silkegarn av beste merke.

Resten av kokongen (ytterste og innerste lag) blir til et spesielt garn (schappesilke, spun silk) som brukes til sytråd, fløyel og plysj. Restene, også de fra ødelagte kokonger brukes til å lage grovere nuppete garn (avfallssilke, noil) som kan videreforeldes til bourettegarn.^[4] Silketråden kan farges og veves til tekstiler, er som sagt svært strekkfast. Men, den tåler ikke svette. Fra tussahsilkespinneren lages tussahsilke (villsilke, peace silk) men limet lar seg ikke fjerne, så tråden kan ikke "rulles" fri av kokongen. Det beholdes og man får et tyngre, ujevnt, mattere garn som kan lages tekstil av, og som faktisk tåler svette.

• 
  Orm lager silketråd
• 
  Silkeormer
• 
  Tomme kokonger
• 
  Bløtlegging av kokongene
• 
  Flere tråder settes sammen på haspel
• 
  Silkegarn

Produksjon av silke foregår i dag over hele verden, Kina er den største produsent. Det var ifølge den kinesiske mytologi, keiserinne Leizu som ca. 2700 f.Kr. satt under et morbærtre. En kokong falt i hennes varme tekopp og hun oppdaget tråden og fikk plantet morbærtrær, og skal også ha funnet opp haspelteknikken for å kombinere flere enkelttråder til en tråd som er tilstrekkelig sterk.

Arkeologiske funn viser silkevev fra flere hundre år tidligere. Silken var i en lang tid forbeholdt keiseren, og dødsstraff skulle sikre at teknologien ikke skulle kunne spres. Med tiden spredte bruken av silke seg både geografisk og sosialt til andre samfunnsklasser i Kina. Silken var lenge en ettertraktet handelsvare som resten av verden kun kunne få tak på ved å handle med kineserne. Teknikken spredte seg også til Japan, og i 522 skal det ha vært to munker fra kongeriket Hotan som smuglet silkeormegg ut av Kina i et hult bambusrør de hadde fått av keiser Justinian I den store i Konstantinopel. Da var det gjort. Siden fikk man handelsruten Silkeveien hvor man fraktet silke og annet inn og ut av Kina.