Eiker er ei typisk flatbygd. Dette gjelder området langs Drammenselva og sidedalen vestover mot Fiskum. Her er det gode jordbruksområder. langs åssidene er den kuperte skogen og åkerlapper fremtredende.
De vestlige delene av Eikers berggrunn ble dannet i prekambrium (altså fra 700 millioner år tilbake helt fram til 4,5 millioner år siden) Dermed er grunnfjellet blant det aller eldste som fins i Norge, og er for det meste av gneis. I kambrium ble Eiker dekket av vann, som varte gjennom de neste periodene ordovicium og silur. Sjøen var da ikke dypere enn 100-130 meter. Det er det funnet mange fossiler av dyrene som levde i denne perioden, spesielt av trilobitter og snegler. Waldemar Christopher Brøgger foretok mange paleontologiske studier på Eiker og i 1878 ga han ut Paradoxidesskifrene ved Krekling senere, i 1882, kom nok en bok Die silurischen Etagen 2 und 3 im Kristianiagebiet und auf Eker. Boken, på 376 sider, beskrev en rekke nye arter av fossile dyregrupper og gav viktige bidrag til trilobittenes utviklingshistorie.[4][5]
Området er en del av Oslofeltet hvor mange av de mest fruktbare jordbruksområder i Norge befinner seg. Formingen av landskapet skjedde i istiden som gravde seg ned i de myke bergartene og skapte dalfører og enkelte områder fikk et rikere jordsmonn enn andre.[4]
Eikeren har også gitt navnet til bergartenEkeritt som finnes rundt innsjøen. Bergarten er grovkornet og rødlig, men kommer i forholdsvis store lokale fargevariasjoner i ett spekter fra rødlig, via gråfiolett til blekrosa. Den ble dannet i perm for 270–250 millioner år siden samtidig med flere andre bergarter.[6]
Hellefossen er et populært sted for laksefiskere. Alt på 1200-tallet ble det klaget over at bøndene under Hellefoss hindret laksens oppgang i elva. De skal ha brukt en mæle som hindret laksen i å gå opp strømmen, men i stedet gli tilbake i mæla (kum), der ble den så fanget.
Klimaet i Øvre Eiker er preget av varme sommere og kalde vintere. Ekstremer kan variere ifra +33 til -30. I 1991 satte Bioforsk opp en værstasjon i Hokksund, denne målte -29,5 grader i 1994, men uoffisielt har det vært betydelig kaldere før stasjonen ble opprettet. Hokksund har også fylkesrekorden for høyeste temperatur i mars og mai, med henholdsvis 22,5 og 30,6 grader.
Den er en del av det interkommunale renovasjonssamarbeidet i Drammensregionen. Sykehjemmet Eikertun helsehus i Hokksund består av langtidsavdelinger for somatisk syke og for personer med demens, avdeling for lindrende behandling samt felles nattjeneste. Kommunen har felles brannvesen med flere nabokommuner gjennom Drammensregionens Brannvesen IKS.[9]
Det finnes noen gamle hulveier ved Hokksund og landets første riksvei, kongevei, fra Kongsberg til Drammen, går gjennom Eiker. Veien gikk fra Kongsberg (Gamle Kongsbergveien) over den gamle steinhvelvbru, Smedbrua, fra 1624 og til Hokksund (Christian IVs vei) hvor den krysset Drammenselven ved sundstedet (Sundgata), før Hokksund Bru ble bygget, og gikk på nord-østsiden av elven (Klommesteinveien) til Drammen.
I 1989 ble hovedveien flyttet til sør-vestsiden av Drammenselva fra Langebru til Mjøndalen. Veien ble dermed lagt utenom Hokksund sentrum. Den nye traseen ble forlenget mot Kongsberg i 1992. Dette er i dag Europavei 134 mellom Drammen og Kongsberg, fra Vassum til Karmø. Den gamle veien mellom Drammen og Kongsberg blir også kalt Sølvveien i turistsammenheng.
En annen gammel hovedvei følger østsiden av Drammenselva til Modum, Riksvei 350.
Veiforbindelsen langs Eikern fra Vestfossen til Eidsfoss, og Tønsberg, var lenge bare en ridevei og utbyggingen av kjørevei startet først i mellomkrigstida og ble fullført under andre verdenskrig. Eikernveien er i dag en del av Fylkesvei 35.
Utbyggingen av Randsfjordbanen gjennom Eiker, som var ferdig i 1868, gjorde elva mindre viktig enn før med hensyn til person- og godstransport. Bergensbanen benytter Randsfjordbanens trase gjennom kommunen. Sidelinjen fra Hokksund til Kongsberg ble åpnet i 1871, Sørlandsbanen benytter denne strekningen. Lokaltogene Eidsvoll-Kongsberg stopper på tre stasjoner i kommunen, Hokksund, Vestfossen og Darbu.
Det er flere ekspressbusser tilknyttet Øvre Eiker, og det er lokal busstrafikk som kjøres av Vy Buss.
Øvre Eiker Energi AS er kommunen sitt selskap innen strømleverandør og fibernett.
Øvre Eiker kommunale elektricitetsverk bygde sin første kraftstasjon ved Hoenselva i 1915, men allerede i 1909 bygget Fredfoss Uldvarefabrikk Fredfoss Kraftstasjon. Gamle Vestfossen kraftstasjon ble bygget i 1910, og ble lagt ned når den nye kraftstasjonen ble satt i drift i 1984.
Hakavik-kraftverket ble satt i drift i 1922 og produserer «jernbanestrøm» (enfaset 16 2/3 Hz). Det er et av landets eldste kraftverk i drift og kraftverket er et nasjonalt kulturminne og er foreslått fredet i Statkrafts verneplan for bevaringsverdige anlegg.
Det første kraftverket ved Hellefoss ble satt i drift i 1952, men allerede i 1895 ble mekaniske slipemaskiner på Hellefoss Træsliperi drevet direkte av vannturbiner. I nyere tid startet Skotselv Kraftverk produksjon i 1992.
Den tradisjonsrike papirfabrikken Hellefoss as ble begjært konkurs i 2013 av eierne. Bedriften hadde da slitt i lengre tid for å få til en forsvarlig drift. Nye eiere snudde raskt underskuddet til overskudd og fabrikken går siden i pluss.[12] Andre hjørnesteinsbedrifter er Loe Rørprodukter, som produserer betongkummer, betongrør og tilbehør til dette[13]. Loe Betongelementer produserer betongelementer til tak, dekker, søyler, bjelker, fasader, trapper og andre elementer til byggeprosjekter.[14]
Oso Hotwater produserer beredere til boliger, industri og marine.[15]Fjerdingstad Trevarefabrikk ble etablert i 1949, og i 1962 startet de produksjon av H-vinduet (husmorvinduet), i 2010 skiftet de navn til H-vinduet Fjerdingstad AS.[16] Hellik Teigen har siden 1901 drevet med gjenvinning av jern og metall og har nå avdelinger mange steder i Norge.[17]
Eiker Gårdsysteri produserer håndlaget kvalitetsost basert på moderne teknologi og naturlig råvareproduksjon.[18]
Det ble anlagt en rekke sager som utnyttet kraften fra elvene, da spesielt ved bielvene. Bare under herregårdene Sem og Fossesholm var det ti vannsager. Fløtingen og sagene var viktige for utviklingen ikke bare i Eiker men for hele Drammensregionen.
Med all sagbruksvirksomheten ble det også etablert treforedlingsindustri i Eiker. Haugianerne anla Ekers Papirfabrik allerede i 1801, det var den tredje papirfabrikken som ble satt i drift i Norge. I Vestfossen ble også Vestfossen Træmassefabrik og Borchs Træsliberi, senere Ekers Træsliberi, startet i perioden 1868-70. Treforedlingen skjøt for alvor fart ved etableringen av Vestfos Cellulosefabrik i 1886, som var Norges første produsent av sulfittcellulose, dette var en bedrift med flere hundre ansatte. I 1888 startet Skotselv Cellulosefabrik og i 1889 Hellefos Træsliberi.
Dampsagene tok etter hvert over for vannsagene, Eker Dampsag & Høvleri, fra 1899 og Loe Brug var eksempler på det. Når elektrisitet var kommet til Eiker ble firmaer som Haugsund Elektriske Sag & Høvleri etablert. Denne bedriften ble startet opp i 1912, gikk konkurs i 1931 og startet opp igjen som Haugsund Sag & Høvleri i 1932, med drift frem til 1954. Også trevarebedrifter ble etablert, her kan nevnes Vestfossen Trævarefabrik, som ble startet i 1914 og var i drift fram til 1970-tallet, og Hokksund Trevarefabrikk.[20][21]
Det var en rekke mindre meierier på Øvre Eiker, tre av de større var Vestfossen Meieri (etablert i 1884), Fiskum Meieri (etablert i 1887), og Haugsund Meieri som ble etablert i 1891; alle tre meieriene fortsatte fram til sammenslåingen i Eiker Meieri i 1958. Da flyttet de til nye lokaler på Langebru i Hokksund.
Det lå en rekke møller langs elvene, da spesielt ved bielvene. Hoens nedre mølle, som nå har navnet Felleskjøpet Agri SA Region 4 avd Eiker Mølle, ble etablert ved Hoenselva i 1897 og overtatt av Øvre Eiker kommune i 1914.[20]
Utenfor Vestfossen ble også Fredfoss Uldvarefabrikk satt i drift i 1895, det var den største bedriften som ble etablert i Eiker på denne tiden. Den ble en del av de fem bedriftene i De Forenede Uldvarefabrikker i 1916.[22]
Et spinneri ble anlagt i Vestfossen på 1840-tallet og siden utvidet med veveri, bedriften het Nøsted Dampvæveri.[23]
Bergsgruvene med kobberholdige forekomster har blitt utnyttet i flere perioder fra 1620, blant annet av Kongsberg Sølvverk på 1700-tallet. Ekers Kobberværk drev i årene 1848-1878, Haugsunds Kobberværk i årene 1874-1880, Ekers Kobberværk i årene 1885-1889, og i 1993 prøvde A/S Mermine å benytte ny teknologi for å utvinne metaller og mineraler, men denne virksomheten ble innstilt etter kort tid.
I 1727 satte Kongsberg Sølvverk i gang drift i nordenden av Kjennerudvannet, og her var det aktivitet helt fram til 1782, om enn ikke sammenhengende. Skarragruvene var i drift under Kongsberg Sølvverk i årene 1769-1798 og ble drevet på sølv og til dels gull.
I Christianus VI og Sophie Magdalenas grube ved Dørja ble det forsøkt drift på 1730-tallet.
Et annet viktig gruveområde på 1800-tallet var Krambudalen øst for Ekeren.
Rundt 1900 ble det en oppsving i gruvedriften igjen, særlig i området rundt Fiskum. Firmaer som britiske The Royalberg Copper Mines Ltd og The Fiskum Syndicate limited.[26][27][28]
Det var også mye annen industri på Øvre Eiker, for eksempel Braathens garveri i Hokksund på 1800-tallet. På 1800-tallet lå det også en treoljefabrikk ved Gunhildrud på Fiskum, som ble drevet av gårdens eiere. Treolje ble brukt til belysning, men ble snart utkonkurrert av jordolje.
Clausen, Kaldager & Co startet i Skotselv i 1903 med produksjon av måleutstyr, blant annet manometre og ble derfor på folkemunne kalt «Manometer'n», bedriften eksisterer fortsatt under navnet Hypteck AS.[29][30]
Eker Cementvarefabrik ble etablert på Losmoen i 1913, med produksjon av takstein og sementrør frem til 1995. Loe Betong ligger også på Losmoen og har eksistert siden 1933.
I 1951 etablerte A/S Norsk Ytong seg ved Sem mellom Hokksund og Vestfossen, med produksjon av lettbetong, bedriften fortsatte produksjonen til 2000.
OSO Hotwater som produserer varmtvannsberedere flyttet fra Oslo på slutten av 1950-tallet og etablerte seg på Loesmoen, hvor de fremdeles holder til.[20]
Det fins bevis for at mennesker har levd her siden 8000 f.Kr. Tidlig i vikingtida var Eiker den vestlige delen av kongeriket Vingulmark. Drammenselva hadde en vannstand som var 5-6 meter høyere enn i dag under vikingtida slik at Hokksund var en havn for steder lenger inne i landet som Numedal og Hallingdal. ArkeologenØystein Kock Johansen skriver i bind I av Eikers historie at det er vanskelig å si nøyaktig hvor mange som bodde i Eiker i vikingtida, men anslår det til minst 120 gårder og rundt 3000 innbyggere. Det ble funnet en stor gullskatt på gården Nedre Hoen i Hokksund i 1834, Hoenskatten. Det dreier seg om 20 mynter, 51 smykker og over 200 perler av glass og halvedelstein som lå tett sammen. Antakelig har de vært pakket i et klede som senere var gått i oppløsning. De fleste myntene er fra midten av 800-tallet, og man regner at skatten er deponert mellom 875 og 890. I tillegg til Hoenskatten er det gjort mange andre funn på Eiker. Det ble i 1911 på gården Loe funnet en sølvskatt og det er også funnet 20 graver og 13 enkeltfunn. Ved Lerberg (Lerberghaugen) ble det i 1934 funnet to flotte bronsespennene som ble gitt til Universitetets Oldsaksamling. Også på Skott er det funnet en flott bronse gjenstand, en bronsenål som mennene pyntet seg med.[35]
I 2014 fant man en vikinggård ved Haug kirke ikke langt fra Hokksund sentrum. På Sem, Bergsjordet, er det funnet spor av en rekke bygninger, mer enn 40 kokegroper og 11 gravhauger under de arkeologiske utgravingene som er foretatt. En av bygningene har vært et stolpehus med en lengde på hele 16 meter, ett annet enormt stolpehus ble oppdaget i 2023 med en bredde på 17 meter og en lengde på over 22 meter, total lengde er ikke lett å si fordi det forsvinner under nåværende Semsveien og mest sannsynlig et stykke inn på jordet på andre siden av veien hvor man ennå ikke har foretatt undersøkelser. Dette tyder på at Sem har vært et svært viktig sted fra bronsealderen, gjennom hele jernalderen og inn i vikingtid og middelalder. Det er funnet mange våpen i gravene og i andre funnsteder, flere våpen enn i andre områder i Norge, det var sverd, økser, spyd, skjold og pilspisser. Det kan virke som om eikværingene var glade i å slåss. Halvparten av gravene inneholdt våpen og i to graver ble det funnet skip, men skipene var i dårlig forfatning. Også hester, som var gravlagt med eierne, og rideutstyr er funnet i fire av gravene. Det er ikke mange av vikingene fra Eiker som man vet navnet på men Bødmund Skot, fra Skotsmoen er en av dem.[36]
Om kvelden 23. desember 1910 gikk et stort jordskred på Eiker. Skredet berørte tre Sanden-gårder og to Haga-gårder på Horgen, mellom Lerberg og Krogstadelva. Ingen av hovedhusene ble tatt av raset og ingen mennesker ble drept eller skadet. Raset tok med seg over 300 mål dyrket mark, husdyr og bygninger og gled ut i Drammenselva. Det sies at hestene som passerte på veien på rasdagen var urolige og ville helst ikke gå forbi.[37]
Adelsmannen, ridder, fogd og riksråd Benedikt Nikolausson ble på slutten av 1300-tallet lensherre på Semsetegård som var i kronens eie og ble hovedsete i lenet. Det var flere kongebesøk på Sem, Kong Christian IV bodde her i et par uker i 1624 i forbindelse med hans inspeksjon av de nyoppdagede sølvforekomstene på Sandsvær. Han grunnla bergstaden Kongsberg, anla Kongsberg Sølvverk ved en kongelig resolusjon og ga ordre om å bygge en kjørevei, kongeveien, fra Kongsberg til Hokksund for å lette transporten fra sølvverket. Fra 1626 til 1640 var det Ove Gedde som var lensherre på Eker. Gedde oppførte en ny hovedbygning, ikke i tre som var vanlig men et renessanseslott i mur og bindingsverk. 94000 murstein var hentet fra Harlingen i Nederland og blitt rodd opp «Dramselva». Hannibal Sehested (gift med Christiane, Christian IVs datter) overtok Sem med sine rundt 50 underliggende gårder. Sehesteds fortsatte med oppkjøp av undergårder og sagbruk og i 1648 hadde Sem 183 undergårder i Eiker, Lier og Skoger. Det er i dag ingen synlige rester av bygningene på Sem.
Ulleland var også en adelig setegård fra cirka 1630 til 1730, av eier kan nevnes Hannibal Sehested, riksadmiral Henrik Bjelke og slektene Huitfeldt, Skram og Stockfleth. Gården er første gang nevnt i et testament fra 1430. Nord for Fiskumvannet lå setegården Skjelbred som tilhørte blant annet slektene Dyre, Skak, Huitfeldt, Tordenstierne og Hannibal Sehesteds. Litt lenger syd lå nok en setegård Nedre Fiskum.[38][39]
I 1941 ble det dannet tre motstandsgrupper i Øvre Eiker, en i Skotselv – Bingen området, en kommunistisk gruppe og en gruppe som hadde kontakt med andre grupper i kommunene rundt Eiker. Senere samme år blir det også dannet en gruppe i Vestfossen – Fiskum området. Det ble også laget illegale aviser i Eiker. I 1942 og ut krigen ble motstanden mer organisert av Milorg.[40]
Ikke alle var motstandsfolk, Nasjonal Samling (NS) hadde i 1942 ca. 300 medlemmer i Eiker. Ikke alle meldte seg inn fordi de var tilhenger av NS-idelogien men noen mente at Quisling var den rette til å styre landet i den situasjonen de var i, andre hadde rent økonomiske årsaker til å melde seg inn og ønsket å komme best mulig økonomisk ut etter krigen selv om dette medførte at man støttet okkupasjons makten.[40]
Milorg hadde på slutten av andre verdenskrig hjemmesteder på Holtefjell. Det ble først laget 3 leirer, «celleleiere», med meget enkle standard for en tropp på 27 mann. Senere ble det laget mer permanente «celler», med vegger tak og køyer, 3 hytter med plass til totalt 30 mann. Det var folk fra Eiker som hadde behov for å gå i dekning for Tyskerne. "Gutta på skauen" drev trening sammen med andre motstandsfolk og opprettet våpendepot.[41]
Det var også «celleleier» ved Junger men disse ble benyttet av motstandsfolk fra Hurum og Røyken.
Øvre Eiker har ingen offisiell sang men Holtefjellsangen, med tekst og melodi av Knut Lie Jensen, blir mye benyttet, som for eksempel 17. mai, ved jubileum og i andre offisielle sammenhenger. Sangen ble skrevet rett etter andre verdenskrig og er en hyllest til de lokale milorg-gruppene på Øvre Eiker.
Man ønsket å etablere en fotballklubb i Øvre Eiker som hadde som ambisjon å spille i de øvre divisjonene. 31. oktober 1988 ble Eiker Fotballklubb stiftet og fotballgruppene i klubbene Hokksund IL, IF Eiker Kvikk og Loesmoen slått sammen. Men klubben klarte aldri å etablere seg oppe i divisjonene og de lokale talentene fortsatte å søke til Mjøndalen og Strømsgodset. Etter noen år stilte Hokksund IL og IF Eiker Kvikk med egne fotballag igjen.
Fossesholm ligger ved Vestfossen og er en herregård i 1700-talls stil, med en lang og spennende historie. Museet er åpent daglig i sommersesongen og etter avtale resten av året. Sorenskrivergården i Hokksund er museum for Nøstetangen glassverk
Nedre Buskerud Hjemmefrontmuseum ligger på Fossesholm Herregård. Utstillingen gir en bred presentasjon av lokale forhold og begivenheter i okkupasjonsårene 1940-1945.
Nøstetangen Glassmuseum ligger i den gamle sorenskrivergården i Hokksund og presenterer glasskunst både fra Norges første glassverk, som lå på Nøstetangen ved Hokksund, og fra andre glassverk og glasskunstnere. Museet er åpent daglig i sommersesongen
Haug kirke i Hokksund har vært Eikers hovedkirke fra gammelt av.Haug kirke i Hokksund
Haug Kirke er en langkirke med tårn av murstein. Det opprinnelige kirkebygget stammer fra 1152 men brant etter lynnedslag i 1818. Kirken ble gjenreist samme året men med 20 meter lavere tårn.[44]
Vestfossen kirke er en moderne arbeidskirke fra 2010. Klokketårnet er frittstående og kirken er bygd av betong, murstein, tre og glass.
Vestfossen kapell ett kapell fra 1863. Kapellet tjente som sognekirke for Vestfossen kirkesogn, fram til Vestfossen kirke stod ferdig i 2010.
Fiskum gamle kirke ble bygget omkring 1240 i stein og har 150 plasser. I 1866 ble den nye Fiskum kirke bygd, og gamlekirken hadde dermed ikke lenger noen funksjon i menigheten. Det ble opprinlig bestemt at kirken skulle rives, men en folkeaksjon endte med å redde den.
Kommunen har en rekke fredede og/eller bevaringsverdige bygninger og elementer i Øvre Eiker, se liste over disse.
Gamle Hokksund er et sentralt område i Eikers historie. Mellom sorenskrivergården og Hellefossen finnes mange bygninger fra 17- 18- og 1900-tallet. Tettbebyggelsen har beholdt sitt særpreg som kulturmiljø. Her finner vi den bebyggelsen som er blitt minst endret gjennom de siste 100 årene. Flere bygninger er blitt restaurert og har blitt kulturhistoriske perler. Det er satt opp skilt på de forskjellige bygningene som forteller litt om historien, og det er vel verdt å ta den kulturhistoriske løypen gjennom gatene i gamle Hokksund.
Øvre Eikers tusenårssted ligger i Hokksund, på østsiden av Drammenselva, på den gamle sorenskrivertomta mellom «Hokksund Camping» og Hokksund bru.
Tusenårsstedet ble offisielt åpnet den 11. juni2005, samtidig med en stor markering av hundreårsjubileet for unionsoppløsningen. På stedet er det blant annet etablert en egen skulpturpark der alle skoler i kommunen har laget hver sin skulptur. Her er det også et museum om Nøstetangen glassverk, og et glassblåseri som har tatt opp igjen arven fra det opprinnelige glassverket.
Hoenskatten ble funnet på gården Nedre Hoen i 1834. Det var en gårdsarbeider som grov drensgrøfter i et fuktig område som kom på gjenstandene. Det er Norges største funn av gullsmykker fra vikingtiden med i alt ca. 2,5 kg gull og noen sølvsmykker. Skatten er utstilt i Kulturhistorisk museum i Oslo. En forstørret replika av spaden som ble brukt til å grave opp skatten finne man i rundkjøringen i sentrum av Hokksund. En unnselig liten informasjonstavle finnes på stedet hvor den ble funnet.
I Øver Eiker er det til nå funnet 10 bygdeborger. Før trodde man at bygdeborger var forsvarsverk, nå tror man at de har hatt andre funksjoner. Borgene har vært knyttet til de store gårdene i Eiker, og her har det vært husdyrhold og åkerdrift. Det er en rikdom i funn som er gjort som viser at Øvre Eiker har hatt en større plass i historien. En av de mest kjente bygdeborgene i Eiker er «Slottet» på Slottåsen i Bingen.[46]
På slutten av 1700-tallet fikk en bonde en steinøks i garnet. Fiskumøksa ble anerkjent som den aller fineste stridsøks fra norsk yngre steinalder da den ble levert til Universitetets Oldsaksamling i 1853 og er senere omtalt i en rekke arkeologiske arbeider. Øksa er en stridsøks med en lengde på 18,6 cm, som er meget forseggjort og svært godt bevart.
Solbergvasen er en enestående romersk vase som ble funnet i 1854 i ei myr ved gårdene Solberg og Grøsland. Glassvasen eller glassbegret var dessverre knust da den ble funnet, og de fleste av bitene mangler. Det som allikevel gjør at den bør nevnes er at den er fra det første århundre, og den eneste romerske vasen i kaméglass som har blitt funnet utenfor Romerrikets grenser. Delene av vasen oppbevares i Kulturhistorisk Museum i Oslo.[47]
Norge
