Vesuv

Vesuv (italiensk: Monte Vesuvio, latin: Mons Vesuvius) er en stratovulkan i Napolibukten i Italia, rundt 9 km øst for Napoli og en kort avstand fra kysten. Den er en av flere vulkaner som danner den campianske vulkanbue. Vesuv består av en stor kjegle delvis omsirklet av en bratt rand med et krater på toppen forsaket av sammenstyrtningen fra en tidligere og opprinnelig langt høyere fjellstruktur.

Vesuv er best kjent for sitt vulkanutbrudd i år 79 som førte til at de to romerske byene Pompeii og Herculaneum ble begravd og ødelagt. Dette utbruddet støtte ut en sky av steiner, aske, og røyk til en høyde av 33 km, utstøtte smeltet stein og pulverisert pimpstein i en mengde av 1,5 millioner tonn per sekund, til sist utløste et hundre tusen ganger mer termisk energi enn som ble sluppet ved bombingen av Hiroshima.^[1] Det er beregnet at rundt 16 000 mennesker døde grunnet hydrotermal, pyroklastiske strømmer.^[2] De eneste bevarte øyevitneskildringer består av to brev skrevet av Plinius den yngre til historikeren Tacitus.^[3]

Vesuv har siden hatt utbrudd flere ganger og er den eneste vulkanen på det europeiske fastlandet som har hatt utbrudd i løpet av de siste hundre år. I dag er den ansett som en av de farligste vulkaner i verden ettersom en befolkning på nær 3 millioner lever i dens nærhet og på grunn av dens tendens til å få eksplosive utbrudd. Vesuv er lokalisert i den tettest befolkete vulkanregionen i verden.^[4]

Vesuv har en lang historisk og litterær tradisjon. Den ble betraktet som en guddommelig personifisering av typen Genius på den tiden da den hadde utbrudd i år 79. Det vises ved innskrifter av navnet Vesuvius som en slange i de dekorative freskomaleriene i de mange lararia, eller private helligdommene, som er bevart fra Pompeii. En inskripsjon fra Capua^[5] til IOVI VESVVIO indikerer at han ble dyrket som guddommelig makt av Jupiter; det er, Jupiter Vesuvius.^[6]

Historikeren Diodorus Siculus har i sitt verk Bibliotheca historica fortalt en tradisjon om at Hercules da han gjorde sine storverker reiste gjennom landet i nærheten av Kumae på vei til Sicilia og fant der et sted kalt for «den flegraiske slette» (phlegraion pedion, «slette av ild»), «fra et berg som i tidligere tider spydde ut ild… nå kalt for Vesuvius.»^[7] Det var befolket av banditter, «Jordens sønner», som var kjemper. Med hjelp fra gudene pasifiserte han regionen og reiste videre. Fakta bak denne tradisjonen, om det er en, har forblitt ukjente, også om Herculaneum var oppkalt etter den. Et epigram av poeten Martialis i år 88 antyder at både Venus, beskytter av Pompeii, og Hercules ble dyrket i regionen som ble ødelagt av utbruddet i 79.^[8]

Vesuv (Vesuvius) var det navnet på vulkanen som oftest ble benyttet av latinske forfattere i den sene romerske republikken og tidlige det romerske keiserriket. Dets kollaterale former var Vesaevus, Vesevus, Vesbius og Vesvius.^[9] Forfattere i gammelgresk benyttet Οὐεσούιον eller Οὐεσούιος. Mange forskere har siden forsøkt med en etymologi eller et opphav til navnet. Da det bodde mennesker av ulik etnisitet og språk i Campania i romersk jernalder, og etymologien er avhengig i stor grad til antakelsen av hvilket språk som ble snakket der på denne tiden. Napoli var bosatt av grekere, hvilket navnet Nea-polis (gresk: Νεάπολις), «Ny-byen», vitner om. Oskere, en av de innfødte italiske folkegruppene og som snakket oskisk, bodde ute på bygdene. Folk som snakket latinsk, som romerne, bodde også i området. Det var også etruskiske folk var også i nærheten. Andre folk av ukjent opphav er sagt å ha vært der for en tid i henhold til ulike antikke forfattere.

På antagelsen at språket er gresk kan Vesuvius være en latinifisering av det negative οὔ (ve) forstavelsen til et rotord fra eller beslektet til det greske ordet σβέννυμι = «Jeg kjøler/slukker» i meningen «uslokkelig».^[9][10] I en annen avledning kan være fra ἕω, «slynge/kaste», og βίη, «vold», «slyngende vold», *vesbia, ved å dra fordel av kollaterale formen.^[11]

En del andre teorier om dets opprinnelse er:

• Fra en indoeuropeiske rot, *eus- < *ewes- < *(a)wes-, «glans/skinnende» i betydningen «den som skinner», via latin eller oskisk.^[12]
• Fra en indoeuropeiske rot, *wes = «arne/grue/ildsted» (sammenlign med Vesta)

Vesuv er en del av den campianske vulkanbue som omfatter en rekke vulkaner, utdøde og levende i regionen Campania i det sørlige Italia i området rundt Napoli.

Nå måler Vesuv 1 281 meter over havet. Den har en særegen «pukkelrygget» form, bestående av stor kjegle (Gran Cono), delvis omgitt av en bratt kant langs krateret på toppen som er forsaket av at fjellet har rast sammen fra en tidlige og opprinnelig langt høyere fjellstruktur, kanskje opp til 2000 meter, som ble kalt for Monte Somma.^[13] Gran Cono oppsto i løpet av utbruddet i år 79. Av denne årsak er vulkanen også kalt for Somma-Vesuvius eller Somma-Vesuvio.

Krateret oppsto i løpet av et utbrudd en gang for mellom 17 000^[14][15] eller 18 300 år siden^[16] og ble forstørret ved senere paroksystiske utbrudd^[17] som endte med det kjente i år 79. Denne strukturen har gitt sitt navn til begrepet «sommavulkan», hvilket beskriver enhver vulkan med et krater på toppen omgitt av en nyere kjegle.^[18]

Høyden på hovedkjeglen har jevnlig blitt endret ved utbrudd, men er 1 281 meter for øyeblikket. Monte Somma er 1 149 meter høy, adskilt fra hovedkjeglen ved dalen Atrio di Cavallo, som er rundt 5 km lang. Fjellets skråninger er arret av lavstrømmer, men er godt bevokst med vegetasjon nå, kratt og småskog øverst, og vintrær og busker ved lavere høyder. Vesuv er fortsatt ansett som en aktiv vulkan, skjønt dens nåværende aktivitet produserer ikke mer en damp fra åpningene ved bunnen av krateret. Vesuv er en stratovulkan ved konvergerende (sammenløpende) grense for hvor den afrikanske kontinentalplate er subduksjert under den eurasiske kontinentalplate. Lag med lava, vulkansk aske (slagg), og pimpestein utgjør fjellet. Dets mineralogi er vekslende og variabelt, men består generelt undermettet på silika og rik på kalium, og med fonolitt produsert i mer eksplosive vulkanutbrudd.^[19]

Vesuv nasjonalpark^[20] måler 10 000 kvm og er Italias minste. Den ble offisielt åpnet i 1995 for å beskytte den historiske og kulturelle arven i området.

Både Vergil, Suetonius og Martialis sa at her hadde ildguden Vulcanus smien sin. Her inne bodde gigantene, for man hørte dem banke i fjellveggen når jorden buldret fordi de ville ut. Når jorden ristet, var de sluppet fri og gikk rundt på fjelltoppen. Det var også herfra at Proserpina ble røvet og ført ned i underverdenen.^[21]

I antikken ble ikke Vesuv omtalt som en vulkan, siden ordet ikke fantes på latin. Strabon beskrev den i sin Geografi: «Dette distriktet var brennende jord i gammel tid, med kratere som spydde ild. Men siden brenselet opphørte over tid, døde ilden.» Diodorus Siculus skrev i sin Verdenshistorie at «området kalles Flegrea fra fjellet Vesuvius, som en gang spydde ut en stor elv av ild, slik Etna gjør på Sicilia. Der er den dag i dag mange tegn på denne gamle brannen.» Martial skrev i 88, etter katastrofen: «Her ligger Vesuv, som for ikke så lenge siden var dekket av grønne vinranker… Bacchus elsket disse jordene… Inntil nylig danset satyrene på fjellet… Dette var Venus' land… Dette var Herkules' land… Alt ligger nedsunket i flammer og trist aske.»^[22]

Det var på toppen av Vesuv at opprøreren Spartacus i 73 f.Kr skal ha slått leir med sin hær av slaver fra gårdene i Campania, ofre for rike godseiere i Roma. Sammen vant de store seire over romerske legionærer som var sendt for å nedkjempe dem.^[23]

Vesuv følger en 2 000 års syklus, og hadde et kraftig utbrudd omkring 1 800 f.Kr. Arkeologiske funn kan fortelle hvordan det rammet mennesker i bosetningsområder. Trolig gjorde utbruddet området ubeboelig i flere år etterpå. Det var enda kraftigere enn utbruddet i 79 e.Kr. Magmakammeret med glødende lava fra Jordens indre ligger ca. femten km under fjelltoppen, som nå er stivnet til, slik at et fremtidig utbrudd vil arte seg eksplosivt, og ikke som på Etna eller Stromboli, der lavaen flyter fritt. Utbruddet i år 79 blåste halve fjellet vekk. I antikken var Vesuv sannsynligvis dobbelt så høy som i dag, og ble iblant omtalt som Mons Olympeus, etter Olympos i Hellas. I dag ser man to kratere på Vesuv: Det store gamle, kalt Monte Somma, og det nye, kalt Vesuvio.^[24]

Vulkanen er kjent for sitt utbrudd i år 79 som ødela de romerske byene Pompeii og Herculaneum. En rekke andre utbrudd med alvorlige følger har funnet sted senere.^[25]

Utbruddet i 79 begravde de blomstrende byene Pompeii og Herculaneum, med mange av sine innbyggere, under aske og stein. En røyksky skal ha strukket seg 32 kilometer i været. Utbruddet er beskrevet av Plinius den yngre i to brev datert til år 108, og i noen vers skrevet av poeten Martialis i år 88. Etter Plinius og morbroren hans, admiralen og forfatteren Plinius den eldre, kalles et tilsvarende voldsomt vulkanutbrudd i dag Plinian eruption på engelsk («plinisk utbrudd»).^[26] Plinius den eldre omkom av kvelning på stranden ved Stabiae etter å ha seilt ut i et forsøk på å komme andre til unnsetning.

Vulkanutbruddet fant sted senere enn 17. oktober,^[27] muligens den 24.,^[28] ikke den 24. august som tidligere antatt. Forvarselet i år 62 hadde forårsaket store skader, oversvømmelser, jordskjelv, samt utslipp av gass som hadde drept en flokk på 600 sauer, men da ingen forstod årsaken, vendte livet tilbake til det normale etterhvert som man fikk reparert de omfattende skadene.^[29] Om ettermiddagen så Plinius i hjembyen Misenum en kjempesky stige opp av vulkanen. Snart var solen skjult bak de svarte steinmassene som vulkanen slynget i været. Det lignet en brunsvidd arm som strakte seg mot himmelen. Etterhvert som røyksøylen flatet ut oventil, antok den form som en pinje. Så spredte den seg i flere «greiner» på grunn av sitt omfang. Utblåsningen hørtes som et drønnende brøl. Energien var 100.000 ganger som atombomben over Hiroshima. Magma ble spydd ut med en fart på 1 400 km i timen.^[30] Husene i Misenum begynte å sprekke, og aske regnet over byen. Plinius og moren hans flyktet. Havet trakk seg tilbake og etterlot sprellende fisk på stranden. På utbruddets andre dag så Plinius den yngre hvordan røyksøylen fra Vesuv plutselig senket seg til jorden og spredte seg til alle kanter. Denne beskrivelsen var en gåte, inntil det samme ble observert i 1982 under utbruddet av Mount St. Helens i USA.

En pyroklastisk sky er en sky av røyk og aske med en temperatur på 500–700 grader celsius, som forkuller alt på sin vei: De beitende dyrene, trærne rundt, de flyktende menneskene. Skyen kom først til Herculaneum og drepte de som var tilbake der, før den utslettet alt liv i Pompeii. Det var som å puste ild. De omkomne, som det er tatt avstøpninger av i dag, ses i det øyeblikket da ildstormen innhentet dem.^[31] Vesuv sendte en enorm søyle av røyk, aske og stein helt opp i stratosfæren. I løpet av tyve timer var Napoli-bukten, en av naturens vakreste perler, forvandlet til en ørken. Store deler av området lå hermetisk forseglet under nedfallet, selv om lykkejegere senere gravde tunneler på sin jakt etter verdigjenstander under stein og aske. Landet var også steget, slik at havnen, der elven Sarnus løp ut i bukten, ikke fantes lenger. Nå var det 1 500 meter ned til havet, mens havnebyen Stabiae plutselig lå 600 meter inne i landet. Den keiserlige villaen ved Nola, hvor Augustus døde i år 14, lå under et tykt lag av aske.^[32] Minst ti milliarder kubikkmeter nedfall dekket regionen, og aske ble funnet så langt unna som i Salerno og Napoli.^[33]

Selv om Vesuv roet seg igjen, oppgav de overlevende å grave ut byen. 79-utbruddet forsynte dermed nåtidens forskere med viktig arkeologisk materiale, og ruinene etter byer som Pompeii gir oss et levende bilde av romersk dagligliv.

Etterpå ble området dekket av ny vegetasjon. Nye veier ble bygd, og landsbyer vokste frem. Jorden var uvanlig fruktbar, siden fjellet hadde sprøytet ut over 240 ulike mineraler. Området er i dag like fruktbart som det var i antikken, men først på 1700-tallet ble det igjen oppført luksusvillaer der.^[34]

Et annet utbrudd fant sted i 512. Teoderik den store fritok da folk i området for skatt. I 550 klatret den bysantinske forfatteren Procopius opp på fjellet, og ble møtt av flammer. Videre var det utbrudd gjennom middelalderen som gradvis gav Vesuv dens nåværende utseende. Opplysninger fins om utbrudd i 787, 968, 991, 999, 1007 og 1036.

Et kraftig utbrudd fant også sted 16. desember 1631. I dette utbruddet omkom rundt 3 000 mennesker. og Herculaneum ble dekket av et flere meter tykt lag med lava. Dødsfallene skyldtes at en del mennesker gjemte seg innendørs og ble drept, da husene styrtet sammen. Lavaen fløt så langsomt at de kunne ha flyktet fra den. William Hamilton, som var engelsk ambassadør til kongeriket De to sicilier, var bosatt i Napoli i 25 år og besøkte Vesuv flere ganger. Han forutsa også utbruddet i 1766. I 1779 utgav han boken Phlegrean Fields om verdien av vulkanske utbrudd. Goethe dro også flere ganger opp på Vesuv som den gang var aktiv, med røyk og lava strømmende ut fra små åpninger i fjellsiden.^[35]

Senere utbrudd som var særlig kraftige var de i 1872 og 1906. Deretter fulgte en periode med vulkansk aktivitet på 1900-tallet. Sitt siste større utbrudd hittil hadde Vesuv 18. mars 1944, hvilket var et meget uheldig tidspunkt, siden landet var i krig. 1944-utbruddet var et lavautbrudd og ingen eksplosjon, men begravde den populære taubanen fra 1870 (kjent fra sangen Funiculi, funicula^[36]). Dette ble grundig fotografert. Når Vesuv i dag er en av verdens farligste vulkaner, skyldes det at den trange åpningen ble forseglet av utbruddet i 1944, slik at den karakteristiske røyksøylen forsvant. Vesuv overvåkes derfor hvert minutt i døgnet av internasjonale eksperter. Dagens krater er 318 meter dypt, og slipper ikke ut annet enn små svovelskyer. Magmakammeret er forlengst fylt, noe som tilsier et kommende utbrudd.^[37] Forskere regner det på ingen måte for utelukket at et nytt kraftig utbrudd kan finne sted og berøre mange bosetninger i området rundt.^[38]

Byen Napoli ved solnedgang og med Vesuv i bakgrunnen.

I populærkulturen er Vesuv blant annet kjent som hjemmet til Disney-heksen Magica fra Tryll. Hun har et hus på skråningen av vulkanen og har (like fra sin første opptreden i seriene i 1961)^{[trenger referanse]} til hensikt å smelte lykketiøringen i selve krateret, hvis hun bare kan få stjålet den fra Skrue McDuck. Nyere norske versjoner av tegneserien bruker helst den komplette latinske navneformen Vesuvius når det er tale om Magicas hjem.^{[trenger referanse]}

• Hauken, Aage (2009): I skyggen av Vesuv, Aschehoug Oslo, ISBN 978-82-03-23682-2.
• Guest, John; Cole, Paul; Duncan, Angus; Chester, David (2003): «Chapter 2: Vesuvius» i: Volcanoes of Southern Italy. London: The Geological Society. s. 25–62.
• Sigurdsson, Haraldur (2002): «Mount Vesuvius before the Disaster» i: Jashemski, Wilhelmina Mary Feemster; Meyer, Frederick Gustav: The natural history of Pompeii. Cambridge UK: The Press Syndicate of the University of Cambridge. s. 29–36
• Sigurdsson, Haraldur; Carey, Steven (2002): «The Eruption of Vesuvius in AD 79» i: Jashemski, Wilhelmina Mary Feemster; Meyer, Frederick Gustav: The natural history of Pompeii. Cambridge UK: The Press Syndicate of the University of Cambridge. s. 37–64
• Waldstein, Sir Charles; Shoobridge, Leonard Knollys Haywood (1908): Herculaneum, past, present & future. London: Macmillan and Co.
• Zanella, E.; Gurioli, L.; Pareschi, M.T.; Lanza, R. (2007): «Influences of urban fabric on pyroclastic density currents at Pompeii (Italy): Part II: temperature of the deposits and hazard implications» (PDF) i: Journal of Geophysical Research (American Geophysical Union, Earth-prints) (112).

• (en) Mount Vesuvius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Vesuvio – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Purcell, N., R. Talbert, T. Elliott, S. Gillies: «Places: 433189 (Vesuvius M.)». Pleiades

Fraser, Christian (10. januar 2007): «Vesuvius escape plan 'insufficient'», BBC News

• Garrett, Roger A.; Klenk, Hans-Peter (april 2005): «Vesuvius' next eruption». Geotimes
• «Vesuvius: The making of a catastrophe: Il problema ignorato». Global Volcanic and Environmental Systems Simulation (GVES). 1996–2003.