Politisk parti

Et politisk parti er en sammenslutning av partimedlemmer, som har relativt sammenfallende syn i politiske spørsmål og ønsker å øve innflytelse i de politiske beslutningsprosessene. Dette ved å stille liste med kandidat(er) ved frie politiske valg, eller på andre måter arbeide for retten til å kjempe om politisk innflytelse ved å stille til slike frie valg. Politiske partier organiseres noe ulikt fra land til land. Mange politiske partier er grunnlagt på en bestemt ideologi, noen har endret ideologien sin fra de ble grunnlagt, og andre har endret ideologien sin fra de ble grunnlagt. I demokratier blir politiske partier valgt til å styre av velgere. Noen land har mange politiske partier, som Norge og India, andre har få politiske partier, som USA, og andre land har ett parti, som Kina.

Ulike jursdiksjoner har ulike partistrukturer. Partistrukturene bestemmes av antallet partier i systemet og hvor stor innflytelse hvert parti har. I demokratier styres partistrukturen i stor grad av valgsystemet i jurisdiksjonen.

Enkelte politiske systemer har ikke politiske partier. I upartiske valg stiller hver kandidat for seg, og det finnes ingen formelle koalisjoner i den lovgivende forsamlingen. Upartiske systemer utvikler seg som regel politiske partier med mindre det eksisterer restriksjoner på partidannelse. De første valgene i USA var upartiske, og mindre land som Tokelau har beholdt en upartisk struktur. Upartisk struktur er mest vanlig på lokalt og regonalt nivå.

I ettpartisystemer holder ett parti den politiske makten. Noen systemer tillater mindre partier så lenge de aksepterer det store partiets styre. Strukturene i partiet og staten er ikke nødvendigvis like, men posisjonene i partiet kan ofte være vel så viktige som posisjonene i statsapparatet. De vanligste eksemplene på ettpartisystemer er Nord-Korea og Kina, samt ulike fasciststater som Nazi-Tyskland (1934-45).

I systemer med ett dominerende parti tillates opposisjonspartier, men de har som regel ingen mulighet til å få regjeringsmakt, på grunn av politiske, sosiale, eller økonmiske forhold, eller mangel på støtte blant velgerne. Ett eksempel er People's Action Party i Singapore.

I topartisystemer dominerer to partier i så stor grad at det blir umulig å oppnå representasjon for andre partier. I topartisystemer oppstår som regel ett koalisjonsparti på venstre fløy og ett på høyre, men partiene er ofte ideologisk inkluderende. USA fungerer i praksis som et topartisystem.

I flerpartisystemer blir flere enn to partier valgt til og representert i offentlige organer. Land som Norge og India har to store partier, men mindre partier blir ofte også representert. De mindre partiene kan holde maktbalansen i parlamentariske systemer, og dermed enten bli del av en koalisjonsregjering med ett av de store partiene, eller styre uavhengig av de store partiene.

I land med tre eller flere store partier, der ingen partier får flertall alene, er det vanlig å samarbeide om koalisjonsregjeringer. Dette er vanlig i Tyskland og Irland.

Politiske partier har i hovedsak tre inntektskilder:

• Donasjoner og medlemsavgifter fra partimedlemmer og støttespillere,
• Organisasjoner som deler deres politiske idealer, eller som kan dra fordel av deres aktiviteter (for eksempel selskaper), eller
• Statlig eller offentlig finansiering

Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted.

Partiene i Norge vokste frem sammen med parlamentarismen, som fikk sitt endelige gjennombrudd i 1884. Det var Venstre som ble det første norske partiet, og som fikk knesatt prinsippet om at statsministeren må hente støtte for sin regjering i Stortinget, og ikke hos kongen. Høyre ble etablert kort tid etter Venstre. I 1887 ble Arbeiderpartiet stiftet, men dette ble ikke representert før ved stortingsvalget i 1903.

Den historiske bakgrunnen for betegnelsene «høyreparti» og «venstreparti» kommer fra representantenes plassering i det første franske parlamentet. De radikale hadde sine seter til venstre for podiet, mens de konservative satt til høyre. Senere har «sentrum» kommet til som egen politisk blokkbetegnelse og beskriver partier som legger seg mellom høyre- og venstresiden.

I moderne politikk er det som oftest partienes holdninger i økonomisk politikk, herunder skattepolitikk og fordelingspolitikk, som avgjør om det blir betegnet som et høyreparti eller et venstreparti. Av partiene i det norske Stortinget regnes tradisjonelt SV, Rødt og Arbeiderpartiet som venstresiden. Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne, KrF og Venstre regnes som sentrumspartier, mens Høyre og FrP regnes som høyresiden i politikken.

Miljøpartiet De Grønne hevder at den viktigste motsetningen nå er mellom en grå blokk og en grønn blokk.^[1]

I Norge reguleres muligheten for å stille lister til valg av valgloven. Partier som fyller visse betingelser (fastsatt i partiloven), kan la seg registrere i Partiregisteret. Dette gir vern av partinavnet, samtidig som det gjøres noe enklere å stille valglister. Partier og grupper som stiller til valg til Sametinget, kalles samepolitiske enheter og registreres gjennom Sametinget.

Landsdekkende partier i Norge er gjerne inndelt i fylkes- og kommunepartier (tidligere kalt herredspartier), som organiserer plattformen som partiene stiller til valg på i fylkene og kommunene. Det kan også være flere lokale avdelinger av partier innen en kommune, som for eksempel ulike arbeiderlag. Det gjelder i mange former også for ungdomspartiene deres.

Et masseparti er et politisk parti som søker å mobilisere en bred bevegelse blant velgerne til støtte for sin sak, politisk så vel som finansielt. Massepartiet har en stor medlemsorganisasjon og en sterk, sentralisert ledelse.^[2]

Flere statsvitere har beskrevet partityper som «elitepartiet» og «massepartiet». Disse typologiene forholder seg kun til hvordan partiene er organisert. Et eliteparti, også kalt «caucusparti», har begrensede muligheter for å bli medlem og påvirke. De har som regel utgangspunkt i parlamentet, og 1800-tallets liberale og konservative partier, slik som det norske Venstre og Høyre, tilhørte denne partitypen. Den store overgangen til massepartier kom med arbeiderpartiene på slutten av 1800-tallet, slik som Det norske Arbeiderparti.^[3][4][5][6] I Amerika har både Det republikanske parti og Det demokratiske parti vært elitepartier, men overført makt til grasrotbevegelser gjennom primærvalg.^[7]

Den franske statsviteren Maurice Duverger mente midt i 1950-årene at arbeiderpartiene, med sine store medlemsorganisasjoner, ville stå best rustet i kampen om velgerne, og at andre partier derfor ville etterligne dem.^[3][5] Otto Kirchheimer studerte partiutviklingen i Vest-Tyskland og anså derimot at de avideologiserte partiene med karismatiske mediepersonligheter og kontakt med alle viktige interessegrupper i samfunnet, det han kalte folkepartier eller «catch-all»-partier, ville seire.^[3] Han fikk støtte for dette synet hos blant andre Leon Epstein, som mente de amerikanske partiene viste at veldrevne kampanjeorganisasjoner hadde størst gjennomslagskraft i et massemediesamfunn.^[3]

I senere tid har statsvitere som Richard S. Katz og Peter Mair fremsatt den såkalte kartellpartiteorien, der partiene får sammenfallende interesser i det politiske systemet. Kartellpartiet er mer nettverksstyrt, men kan beholde massepartiets oppbygning.^[8][9][10]

• Liste over norske politiske partier
• Politiske partier i Danmark

• Webb, Paul, David Farrell, og Ian Holliday: Political Parties in Advanced Industrial Democracies - Oxford University Press, 2002.