Slavestat

En slavestat var i USA før den amerikanske borgerkrigen en amerikansk delstat hvor slaveri var legalisert. Dette begrenset seg til folkegruppen afro-amerikanere. En fristat var en delstat som enten forbød eller fjernet slaveriet over tid. Slaveriet var en årsakene til den amerikanske borgerkrigen og ble avskaffet av det trettende tillegget i USAs grunnlov i 1865.

De nordøstlige og midtatlantiske statene, inkludert Massachusetts, New York, Pennsylvania og New Jersey, hadde legalisert slaveri i det 17., 18. og til og med deler av det 19. århundret, men i en eller to generasjoner før den amerikanske borgerkrigen hadde nesten alle slaveri blitt satt fri gjennom en rekke lovvedtak.

Den første amerikanske regionen som var helt fri for slaver var Midtvesten som ble erklært fri under Northwest Ordinance i 1787 som vedtatt rett før USAs grunnlov ble ratifisert. Statene som ble opprettet i denne regionen, Ohio, Indiana, Michigan, Illinois, Wisconsin og Minnesota, ble vanligvis bosatt av folk fra New England og veteraner fra den amerikanske uavhengighetskrigen som fikk land der. På grunn av at denne regionen var helt fri for slaver fra starten av og separert fra Sørstatene som ønsket ekspansjon av legalisert slaveri i den vestre delen av USA, av elva Ohio, utviklet begrepet «fristater» seg som en motsetning til «slavestatene». Midtvesten var et landbruksområde og var en stund i direkte rivalisering med de nordøstre kommersielle statene, men allierte seg med de nye fristatene og skapte blandingen av stater som forbød slaveri, kjent i borgerkrigens kontekst som fristater.

Nybyggere som var slaverimotstandere i «Bleeding Kansas» i 1850-årene ble kalt Free-Staters på grunn av de kjempet for at Kansas skulle innlemmes i Unionen som fristat. Dette lyktes de med.

I begynnelsen av borgerkrigen var de 19 fristatene: Maine, Vermont, New Hampshire, Massachusetts, Rhode Island, Connecticut, New York, New Jersey, Pennsylvania, Ohio, Indiana, Illinois, Michigan, Wisconsin, Minnesota, Kansas, Iowa, Oregon og California. Der var fremdeles slaver på borgerkrigens tid i New Jersey. New Jerseys lov la opp til gradvis avskaffelse av slaveriet, og da borgerkrigen startet var de fleste slaver, men ikke alle, satt fri.

De 15 slavestatene da borgerkrigen startet var Alabama, Arkansas, Delaware, Florida, Georgia, Kentucky, Louisiana, Maryland, Mississippi, Missouri, Nord-Carolina, Sør-Carolina, Tennessee, Texas og Virginia (inkludert Vest-Virginia som ikke hadde delt seg fra Virginia på det tidspunktet). Washington, DC, hadde også slaveri frem til 16. april 1862. Selv om de ikke var stater, ble også slaveri praktisert i Nebraska-territoriet og i Indianerterritoriet (Oklahoma) så tidlig som i 1850-årene. Den siste nordstaten som avskaffet slaveri var New Jersey i 1804, men lovene i staten sa at slaver var «tjenere for livstid» frem til det 13. grunnlovstilleget ble vedtatt i 1865 som ble den faktiske slutten på slaveriet i New Jersey.

Elleve av disse statene erklærte sin løsrivelse i 1860 og 1861 og dannet Amerikas konfødererte stater. Delaware, Kentucky, Maryland og Missouri forlot ikke Unionen. Vest-Virginia sluttet seg til Unionen som slavestat i 1863 etter å ha gått med på en gradvis eliminasjon av slaveriet etter Willey Amendment^[1] ble lagt til delstatens grunnlov og ratifisert gjennom folkeavstemning den 26. mars 1863.

Før den amerikanske revolusjon hadde alle britiske nordamerikanske kolonier slaveri, men uavhengighetskrigen førte til generell motstand mot slaveri. Nordvest-territoriet, nå kjent som Midtvesten, ble organisert under Northwest Ordinance med forbud mot slaveri i 1787. Massachusetts aksepterte at dens grunnlov fra 1780 avskaffet slaveri, og flere andre nordlige stater vedtok statutter som krevde gradvis avskaffelse. New Jersey ble i 1804 den siste stat som satte i gang med gradvis avskaffelse.

Britene lovet frigjøring til slaver som ville støtte deres side under krigen i 1812. På slutten av krigen virket det som fremdriften for reformene til slaverimotstanderne, stat for stat, stoppet opp. Halvparten av statene hadde allerede avskaffet slaveri (nordøst), forbudt det fra starten av (Midtvesten) eller forpliktet seg til å avskaffe det over tid, mens halvparten forpliktet seg til å fortsette ordningen på ubestemt tid (sør).

Slaveriets potensial for politisk konflikt på føderalt nivå fikk politikerne til å bli bekymret for maktbalansen i USAs senat hvor hver stat var representert av to senatorer. Med et likt antall slavestater og fristater, var senatet delt i to like store deler. Ettersom befolkningen i fristatene begynte å vokse seg større enn befolkningen i slavestatene, førte det til at fristatene fikk kontroll over representantenes hus. Dette gjorde at slavestatenes politikere konsentrerte seg om senatet for å opprettholde mulighet for veto i kongressen med tanke på slaveri. Resultatet av dette var at slavestater og fristater ofte ble tatt inn i Unionen i par for å opprettholde den eksisterende senatsbalansen mellom slavestater og fristater.

Kontroversen som handlet om Missouri skulle tas inn som slavestat, resulterte i Missouri-kompromisset i 1820 som spesifiserte at territoriet i Louisiana-kjøpet nord for lengdegraden 36° 30' skulle organiseres som fristater og territoriet sør for denne lengdegraden skulle være slavestater. Denne lengdegraden ble Missouris sørlige grense. Som del av kompromisset skulle Maine tas inn som fristat for å sikre balansen i Missouris inngang som slavestat.

Innlemmelsen av Texas og de enorme nye vestlige territoriene etter den mexicansk-amerikanske krig skapte ytterligere kontrovers. Den bosatte delen av Texas var et område som var rikt på bomullsplantasjer og var avhengig av slaveri, men territoriet i fjellene i vest virket ikke brukbare for bomull eller slaveri. California ble tatt inn som fristat uten at det ble lagt til ytterligere en slavestat som balanse. Dette ville ha skapt fristatsflertall i senatet, men California gikk med på å sende en senator som var for slaveri og en senator som var mot til Washington. Dermed økte Californias inngang nervøsiteten til politikere som kjempet for slaveriet, men det forandret ikke balansen i senatet.

Vanskelighetene med å identifisere territorier som kunne organiseres i nye slavestater stanset prosessen med å åpne de vestlige territoriene for bosetning, mens slavestatenes politikere forsøkte å finne en løsning. Det ble gjort forsøk på å skaffe seg Cuba og annektere Nicaragua som begge var slavestater. Missouri-kompromisset ble fjernet i 1854, og det ble satt i gang et forsøk på å organisere Kansas som slavestat. Kansas skulle tas inn sammen med Minnesota, men innlemmelsen av kansas som slavestat ble blokkert på spørsmål om legitimiteten til dens grunnlov som slavestat. Da Minnesota ble tatt inn i 1858, gikk balansen i senatet tapt, et tap som ble forsterket av innlemmelsen av Oregon i 1859.

Før 1812 var der ingen sterk bekymring for balansen mellom slavestater og fristater. Slik stod delstatene i 1812:

Etter 1812 og frem til borgerkrigen ble opprettholdelsen av balansen mellom fristater og slavestater innenfor den føderale lovforsamlingen regnet som grunnleggende viktig dersom Unionen kunne opprettholdes, og statene ble tatt inn i par:

Maryland og den unionsvennlige regjeringen i Missouri avskaffet slaveriet i løpet av borgerkrigen. Det trettende tillegget til USAs grunnlov som ble ratifisert 6. desember 1865, avskaffet slaveriet i hele USA og gjorde slutt på betegnelsen. Ratifiseringen av det 13. tillegget var en betingelse for tilbakeføringen av lokalt styre i de statene som hadde løsrevet seg.

• Grensestatene

• Slaveriet i nord
• Rapport fra Brown University Steering Committee om Slaveri og rettferdighet
• Don E. Fehrenbacher and Ward M. Mcafee; The Slaveholding Republic: An Account of the United States Government's Relations to Slavery (2002)