Jules Ferry
| Jules Ferry | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Jules Camille Ferry 5. apr. 1832[1][2][3][4]  Saint-Dié-des-Vosges | ||
| Død | 17. mars 1893[1][5][2][3] (60 år) Paris[6] 8. arrondissement (gate: rue Bayard)[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, advokat, journalist, funksjonær | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne Faculté de droit et des sciences économiques de Paris[7] | ||
| Ektefelle | Eugénie Risler (1875–)[8] | ||
| Far | Charles-Édouard Ferry | ||
| Søsken | Charles Ferry | ||
| Parti | Modérés | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[9] | ||
| Gravlagt | Right Bank Cemetery, Saint-Dié-des-Vosges | ||
| Medlem av | frimureri (1875–) | ||
Jules François Camille Ferry (1832–1893) var en fransk politiker som i to perioder tjente som statsminister: 23. september 1880 til 14. november 1881 og 21. februar 1883 til 6. april 1885. Han huskes både for sitt engasjement for laïcité (den franske formen for skille mellom stat og religion), for utviklingen av almenskolen, for den franske nasjonalfølelse, og for imperiebyggende kolonipolitikk.
Han ble i 1869 valgt som borgermester i Paris.
Han satt i Den nasjonale forsvarsregjeringen etter Napoleon IIIs fall under Den fransk-prøyssiske krig. Han var undervisningsminister i flere perioder, og som et ledd i en antiklerikal og antikatolsk skolepolitikk utstedte han i mars 1880 de dekreter som gjerne omtales som Jules Ferrys lover. Han avskaffet i 1882 religionsundervisningen i de offentlige skoler, i tillegg til at han stoppet statsstøtten til de private skoler som fortsatt underviste i religion. Tiltakene var innrettet særlig mot å svekke den katolske jesuittordenens skolevesen.
Han sørget også for en sårt tiltrengt forbedring av lærerutdannelsen ved å få opprettet et stort antall nye seminarer (lærerskoler). Dette styrket særlig kvaliteten på de offentlige barneskolene. Kompetansekravene førte også til at de private skoler fikk høyere kvalitet. Samtidig ble offentlig barneskole kostnadsfri, det vil si at det ikke lenger ble krevd skolepenger. Obligatoriske folkeskoler ble innført i 1882. Ferrys språkpolitikk i forhold til skolenes undervisningsspråk skulle vise seg å spille en viktig rolle for utvidelsen og befestelsen av det franske språk, og på en slik måte at tiltakene førte til at en rekke regionale språk og dialekter helt eller delvis gikk under.
Han var landets statsminister 1880–1881 og igjen i 1883–1885. Grunnen til hans avgang var at opposisjonen utsatte ham for heftig kritikk i forbindelse med et stort militært tilbakeslag på et punkt under den sino-franske krig.
Ferry anses som en av det nye Frankrikes grunnleggere og som hovedmannen bak Frankrikes kolonipolitikk i Afrika etter 1870. Hans hovedmål var å gjenoppbygge landets stormaktsstilling. Det var ikke minst i hans annen statsministerperiode at han førte en ekspansiv kolonipolitikk. Fra 1883 konsentrerte han kreftene om å erobre Annam og Tonkin i Indokina.
Ferry hadde allerede ledet forhandlingene som førte til opprettelsen av et fransk protektorat i Tunis (1881), og han forberedte den traktat som den 17. desember 1885 åpnet for fransk okkupasjon av øya Madagaskar utenfor østkysten av Afrika. Han fremmet også de franske fremstøt i regionene Niger og Kongo.
I Kongo utvidet Pierre Savorgnan de Brazza (for det meste uavhengig av den franske regjering) de franske Kongo-territorier. Også i Senegal utvidet franske styrker koloniens utstrekning.
I mange år var Jules Ferry umåtelig upopulær i store deler av befolkningen. Men han hadde også tilhengere.
I årene etter hans død ble Ferry alment ansett i sitt hjemland som en av de fremste av landets statsmenn under Den tredje republikk, og han ble hyllet for sin handlingskraftige patriotisme og sin parlamentariske dyktighet. Det ble reist minnesmerker over ham i Saint-Dié, Tunis og Haiphong.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jules-Francois-Camille-Ferry, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=jules;n=ferry[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, oppført som Jules François Camille Ferry, GeneaStar person-ID ferryj[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Jules-François-Camille Ferry, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0026905[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archives de Paris, hefte 499, side(r) 6, archives.paris.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Ферри Жюль, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.siv.archives-nationales.culture.gouv.fr, besøkt 3. september 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ archives.paris.fr, side(r) 20[Hentet fra Wikidata]
- ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 449364, besøkt 1. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Jules Ferry, sa vie, son oeuvre, sa famille, Les Guides du musée de Saint-Dié, Imprimerie municipale, 1981, 52 s.
- Pierre Barral: Jules Ferry, une volonté pour la République, Nancy, Editions Serpentoises, 1985.
- François Furet (red.): Jules Ferry, fondateur de la République, EHESS, 1985.
- Jean-Michel Gaillard: Jules Ferry, Paris, Fayard, 1989, 730 p.
- Michel Gaudard de Soulages et Hubert Lamant: Dictionnaire des Francs-Maçons européens, 2005 ISBN 2-915461-13-9
- Jérôme Grévy: La République des opportunistes, Paris, Perrin, 1998.
- Claude Lelièvre: Jules Ferry : la République éducatrice, Hachette éducation, 1999.
- Gilles Manceron: 1885 : le tournant colonial de la République, Paris, La Découverte, 2007, 166 p.
- René Rémond: Le XIXe siècle, Seuil, 1974.
- Albert Ronsin (red.): Les Vosgiens célèbres. Dictionnaire biographique illustré, Vagney (88120), Editions Gérard Louis, 1990, 394 p. ISBN 2-907016-09-1
- Benoît Yvert (red.): Premiers ministres et présidents du Conseil. Histoire et dictionnaire raisonné des chefs du gouvernement en France (1815–2007), Paris, Perrin, 2007, 916 s.