Internasjonale studier

«Internasjonal politikk» omdirigeres hit; se også Internasjonal politikk (tidsskrift)

Internasjonale studier eller internasjonale relasjoner (IR), i Norge og Skandinavia også betegnet som internasjonal politikk (IP) (engelsk: International Relations, International Studies, eller International Affairs), er det vitenskapelige studiet av forholdene mellom verdens stater.^[2] Studiet fokuserer på mellomstatlig aktivitet, slik som diplomati, handel, utenrikspolitikk og væpnet konflikt, samt forholdene til og mellom internasjonale aktører, slik som internasjonale politiske og økonomiske organisasjoner, domstoler, ikke-statlige organisasjoner og multinasjonale selskaper. Dominerende fagtradisjoner er realisme, liberalisme, og konstruktivisme.

IR kan enten studeres som en statsvitenskapelig disiplin, der hovedvekten ligger på studiet av utenrikspolitikk, diplomati, væpnede konflikter samt moderne verdenshistorie,^[3] eller en mer tverrfaglig disiplin der også internasjonal økonomi og folkerett inkluderes.^[4] I Norge betegnes det statsvitenskapelige studiet av IR ofte som internasjonal politikk (IP), mens det tverrfaglige studiefeltet betegnes som internasjonale studier.

Internasjonale relasjoner som moderne fagdisiplin er relativt nytt, og oppsto i kjølvannet av første verdenskrig, da en voksende gruppe statsvitere ønsket å finne svar på hvordan mellomstatlige konflikter og kriger oppstår, og hvordan disse kunne håndteres og forhindres. Samtidig som verden ble stadig mer globalisert, ble studiet av mellomstatlig aktivitet angrepet fra disipliner som økonomi, historie og rettsvitenskap, og konvergerte over tid til et helhetlig studiefelt.^[5]

Først ute med eget gradsstudium i internasjonale relasjoner var Aberystwyth University i Wales, der bachelorgrad ble tilbudt for første gang i 1919.^[6] Utover 1920-tallet fulgte blant annet London School of Economics og University of Oxford etter med egne studier innenfor feltet, noe som bidro til å gi faget selvstendighet og prominens.^[7]

Internasjonale relasjoner er i Skandinavia og Norge tradisjonelt studert som en undergren av statsvitenskapen, under terminologien internasjonal politikk.^[8] I denne sammenhengen gjelder IR studiet av politiske forbindelser mellom stater; utenrikspolitikk, diplomati, forsvar, internasjonale organisasjoner, samt moderne verdenshistorie.^[9][10][11] I engelskspråklige kretser kan imidlertid internasjonale relasjoner også betegne et mer tverrfaglig studium der også internasjonal økonomi og folkerett er sentrale fag. I Norge kalles dette internasjonale studier, for å skille det tverrfaglige studiet av internasjonale relasjoner fra det statsvitenskapelige studiet av internasjonal politikk.^[4][12][13] I akademiske journaler og daglitale brukes terminologien internasjonal politikk og internasjonale studier stort sett om hverandre om det samme fagfeltet IR, der fokuset ligger på studier av forbindelsene mellom verdens stater, både politisk, økonomisk og juridisk.^[14]

Innenfor studiet av internasjonale relasjoner finnes en rekke teorier som på ulikt vis forsøker å beskrive hvordan stater ferdes i det internasjonale systemet (internasjonal politisk teori). Disse kan grovt sett deles inn i de tre dominante grenene realisme, liberalisme, og konstruktivisme.^[15]

Realismen som teori hevder at det internasjonale samfunn er et anarki, dét grunnet systemets fravær av en overordnet makt.^[16] Dette resulterer i at alle selvstendige stater til enhver tid er overlatt til seg selv, økonomisk, militært, og sikkerhetspolitisk, og at internasjonal samhandling stort sett bygger på staters strategiske vurderinger på hvordan de selv kan skaffe seg mest mulig makt, i form av et sterkt forsvar, en sterk og selvstendig økonomi, og et mektig diplomati. I realistisk teori er statene som rasjonelle aktører de primære subjektene - eksempelvis er internasjonale organisasjoner og domstoler kun et verktøy for individuelle stater for å fremme egne interesser, og dermed av liten relevans som rent selvstendige subjekter. Stater anses som unitære^[klargjør] aktører, der et sentralt maktapparat stort sett bestemmer hvordan utenrikspolitikk utformes.^{[trenger referanse]}

Realismen er den eldste teorien innenfor internasjonale studier, og kan sies å ha sin idéhistoriske begynnelse i den greske strategen og historikeren Thukydids skriftlige observasjoner etter Peleponneserkrigen (431 - 404 f.kr). mellom Sparta og Aten. Her skriver han følgende: "De sterke gjør hva de kan, mens de svake lider hva de må" (Engelsk: "The strong do what they can while the weak suffer what they must").^[17] Det er altså den sterkestes rett som gjelder - mektige stater gjør hva deres makt tillater dem å gjøre, mens svake stater må tåle å lide. Senere følger flere tekster i samme bane, deriblant Machiavellis bok Fyrsten, som kan beskrives som en detaljert håndbok i å erverve og holde på makt i de italienske bystatene på 1500-tallet. Her er det inngående beskrevet at bruk av militær makt er viktig for å sikre staters overlevelse og legitimitet. Senere kommer Thomas Hobbes innflytelsesrike verk Leviathan, som også er nevnt som en viktig inspirasjonskilde for politisk realisme - her blir politikk beskrevet som en kontinuerlig maktkamp mellom menn i en anarkistisk verden; videre heter det at stater påvirkes av menneskets iboende egoisme og egeninteresse, og dermed agerer på tilsvarende måte.^[18]

Den første til å bruke disse idéene til å formulere en sammenhengende teori var den tysk-amerikanske statsviteren Hans Morgenthau med boka Politics Amongst Nations fra 1948. For Morgenthau styres internasjonal politikk av objektive lover med røtter i menneskenaturen. Disse lovene er stort sett de samme primitive naturlovene som i Hobbes Leviathan. Han legger videre frem et trekk som er viktig i alle typer politisk realisme: at stater er rasjonelle aktører. I ren forstand betyr dette at stater foretar en rasjonell vurdering av en gitt politisk situasjon, for så å benytte de midler den har til rådighet for å ivareta sine nasjonale interesser på en best mulig måte.^[19]

Liberalismen hevder, til forskjell fra realismen, at stater ikke er rent selvstendige subjekter, men derimot er gjensidig avhengig av hverandre gjennom økonomiske forbindelser og deltakelse i internasjonale organisasjoner. Internasjonale organisasjoner tillegges stor innflytelse og egenverdi, grunnet at de over tid kan opparbeide seg stor innflytelse og selvstendighet, og etterhvert utøve innflytelse på stater som deltar. Statene settes dermed til side, ettersom deres handlinger er tøylet av et regulert internasjonalt system som legger føringer på deres utenrikspolitikk.

Til forskjell fra realismen er stater i liberalismen sett på som pluralistiske arenaer der næringsliv, organisasjoner og embetsverk spiller inn i utviklingen av utenrikspolitikk.

Liberalismens historie

Det liberalistiske perspektivet kan sies å ha sitt idéhistoriske opphav i Immanuel Kants essay "Til den evige fred" fra 1775, der han forklarer hvordan stater over tid vil bli mer og mer sammenvevd gjennom økonomisk og politisk samarbeid, og ende med å danne en føderasjon av stater der varig fred vil herske.^[20] I moderne tid gjorde liberalisme seg gjeldende som IR-teori ettersom verdenssamfunnet (spesielt vesten) fremsto som svært fredelig i tiårene etter andre verdenskrig, og at dette så ut til å kunne spores tilbake til økonomisk samarbeid gjennom organisasjoner som IMF, GATT og Verdensbanken, samt politisk samarbeid gjennom FN, Europarådet og OECD, for å nevne noe. Realismen og dens fokus på aggressiv utenrikspolitikk ble sett på som avleggs, og et nytt paradigme for analyse av verdenssamfunnet ble konstruert.^[21]

Konstruktivismen legger på sin side vekt på at det ikke finnes reelle underliggende strukturer som definerer det internasjonale systemet. Snarere legger konstruktivistisk analyse vekt på normer, idéer og identiteter som er gjeldende i det internasjonale samfunn. I konstruktivismen analyserer man et mangfold av aktører; da først og fremst individer, og hvordan disse samhandler med hverandre, og skaper normer, idéer og identiteter som definerer internasjonal samhandling. Gjennom kontinuerlig samhandling sosialiseres statsledere med hverandre, og det er først og fremst deres verdenssyn som definerer internasjonale relasjoner. Blir statsledere sosialisert til den norm at kjemiske våpen er feil, vil dette definere krigføring. Blir Sovjetunionen tillagt en identitet som et "ondt imperium" vil dette påvirke dens virkelighetsforståelse, og den vil oppføre seg deretter. Innehar europeiske beslutningstakere en idé om Europa som et kulturelt og historisk fellesskap, vil dette langt på vei forklare mye av hvorfor den europeisk integrasjonen har kommet såpass langt. Kort sagt er det normer, idéer og identiteter og hvordan de formes og brukes av aktører på det internasjonale plan som er definerende i konstruktivismen.

Avhengighetsteori

Avhengighetsteori stammer fra marxistisk litteratur, og ser på verdenssamfunnet som et anarkisk system der makt er sentralisert hos enkelte stater, som utnytter mindre mektige stater i periferien for egen vinning. Avhengighetsteori hevder at mektigere stater (rike vestlige land, fortrinnsvis) er avhengige av en gruppe fattigere periferistater for å sikre egen rikdom. Fattige land tilbyr naturresurser, billig arbeidskraft, og viktige arenaer for eksport, som rike land benytter seg flittig av for egen økonomisk vinning. Relevante eksempler kan være Frankrikes kontroll over bank- og telesystemer i frankofone afrikanske land,^[22] og USAs økonomiske dominans i latinamerikanske land gjennom multinasjonale korporasjoner.^[23]

Se avhengighetsteori.

Feminisme

Feminisme er til dels tatt i bruk innenfor konstruktivistisk analyse for å forklare hvordan det internasjonale systemet er konfliktpreget grunnet normer assosiert med maskulinitet. Kvinner i politikken har andre perspektiver på utenrikspolitikk; nærmere bestemt legges det større vekt på diplomati, fredelig konflikthåndtering og samarbeid.^[24]

Faget internasjonal politikk tilbys som del av samtlige statsvitenskapelige utdanninger i Norge.^{[25][26][27][28]}

Som eget fagfelt er IR noe mindre utbredt i Norge enn i andre land. Gradsstudier i internasjonale relasjoner finnes ved

• Universitetet i Oslo (internasjonale studier)^[29]
• Nord Universitet (internasjonale relasjoner) ^[30]
• Høgskolen i Innlandet (internasjonale studier med historie) ^[31]
• Oslo Nye Høyskole (internasjonale studier) ^[32]

• Baylis, John, Steve Smith og Patricia Owens (red.)(2008): The globalization of world politics: an introduction to international relations. Oxford: Oxford University Press
• Morgenthau, Hans (1993[1948]): Politics Among Nations: The Struggle for Power and Peace. Boston: McGraw-Hill
• Waltz, Kenneth (1959): Man, the State, and War New York: Columbia University Press
• Østerud, Øyvind (2002): Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse. Oslo: Universitetsforlaget.

• (en) International relations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons