Henrietta Maria av Frankrike

Henrietta Maria av Frankrike
Født		25. nov. 1609[1][2][3][4] Paris (Kongeriket Frankrike)[5]
Død		10. sep. 1669[1][2][6][3] (59 år) Colombes (Kongeriket Frankrike)
Beskjeftigelse		Politiker, kunstsamler
Ektefelle		Karl I (1625–)[5][7][8]
Far		Henrik IV av Frankrike[5][7]
Mor		Maria de' Medici[5][7]
Søsken		10 oppføringer Élisabeth de France[5][7] Catherine Henriette de Bourbon Christine de France[5] César de Vendôme Gaston, Duke of Orléans[5] Ludvig XIII av Frankrike[5][7] Nicolas Henri, Duke of Orléans Antoine de Bourbon-Bueil Jeanne-Baptiste de Bourbon Chevalier de Vendôme
Barn		9 oppføringer Karl II av England[5][7] Mary, Princess Royal and Princess of Orange[5][7][9] Jakob II av England[5][7] Elizabeth Stuart Anne av England Henry Stuart, hertug av Gloucester[7] Henriette d'Angleterre[5][7] Charles James Stuart, Duke of Cornwall[9] Catherine Stuart[9]
Nasjonalitet		Kongeriket Frankrike
Gravlagt		Klosterkirken Saint-Denis
Utmerkelser		Gylne rose
Signatur
Våpenskjold
Henrietta Maria av Frankrike på Commons

Henrietta Maria av Frankrike (fransk: Henriette Marie; født 26. november^[10][11] 1609, død 10. september 1669) var dronning av England, Skottland og Irland fra 1625 til 1649 som hustru av Karl I av England. Hun var mor til to umiddelbare etterfølgere, Karl II og Jakob II.

Hun var datter til Henrik IV av Frankrike og Maria av Medici. Hennes katolske tro gjorde henne upopulær i England,^[12] og forhindret at hun kunne bli kronet i en anglikansk seremoni og ble derfor aldri kronet. Hun begynte å fordype seg i nasjonale, politiske spørsmål da borgerkrig truet i horisonten, og ble tvunget til å søketilflukt i Frankrike i 1644 som følge av fødselen til hennes yngste datter Henrietta på høyden av den første engelske borgerkrig. Da kong Karl I ble henrettet i 1649 ble hun etterlatt uten økonomiske midler. Hun bosatte seg i Paris, og kom først tilbake til England etter restaurasjonen da monarkiet ble gjenopprettet med hennes eldste sønn Karl II som konge. I 1665 flyttet hun tilbake til Paris hvor hun døde fire år senere. Hun er gravlagt i klosterkirken Saint-Denis i Paris, det tradisjonelle gravstedet for franske kongelige.^[13]

Den amerikanske delstaten Maryland er oppkalt etter henne.

Henrietta Maria var den yngste datteren av Henrik IV av Frankrike og hans andre hustru Maria av Medici. Hun var oppkalt etter begge sine foreldre. Hun ble født i Palais du Louvre (hva som i dag er Musée du Louvre i 1609 og oppdratt som en katolikk. Som datter av en fransk konge fra huset Bourbon, hadde hun status som fille de France (Frankrikes datter). Hennes far ble myrdet den 14. mai 1610. Hun var den yngste søsteren av den framtidige kong Ludvig XIII av Frankrike.

Etter at hennes eldre søster Christine Marie ble gift med Viktor Amadeus I, hertug av Savoie, i 1619, fikk Henriette Maria den meget prestisjetunge tittelen Madame Royale, som ble benyttet for den eldste levende datteren av den regjerende franske monarken. Hun ble sammen med sine søstre trent i å ri, danse, og synge, og deltok i franske hoffskuespill.^[14] Selv med undervisning i lesning og skriving var hun ikke kjent for sine akademiske ferdigheter.^[14] Hun var meget påvirket av den katolske karmelittordenen ved hoffet.^[14] Ved 1622 bodde hun i Paris med en husholdning på rundt 200 mennesker i staben, og det ble diskutert ekteskapsplaner for henne.^[15]

Henrietta Maria og Karl I av England ble gift den 13. juni 1625 under en kortvarig periode hvor Englands prospanske politikk ble erstattet med en tilsvarende profransk.^[17] Etter en innledende vanskelig periode i ekteskapet, kom paret sammen og dannet et særdeles nært fellesskap og ble svært hengivne overfor hverandre. Henrietta Maria assimilert seg aldri helt i det engelske samfunnet; hun snakket ikke engelsk før hun ble gift, selv om mange i adelen snakket fransk, og så sent som på 1640-tallet hadde hun fortsatt vanskeligheter med å skrive og selv snakke engelsk.^[18] Dette, kombinert med hennes katolske tro, markerte henne ut som forskjellig og potensiell farlig i datidens engelske samfunn, som fryktet en katolsk korrumpering og terrorisme, slik som med kruttsammensvergelsen, den famøse og mislykkede katolske sammensvergelsen i 1605 på å sprenge den engelske parlamentet i luftet. Det førte til at hun ikke ble populær. Hun ble kritisert for å være «iboende apolitisk, kunnskapsløs og fjollete» i løpet av 1630-tallet.^[19] Andre har antydet at hun utøvde en grad av personlig makt gjennom en kombinasjon av fromhet, hennes kvinnelighet og hennes støtte til kunstartene.^[20]

I løpet av 1640-tallet var England, Skottland og Irland dominert av en rekke konflikter som henvises til som den engelske borgerkrigen. Konflikten var sentrert ved rivaliserende rojalistiske og parlamentariske fraksjoner. Som dronning ble Henrietta Maria tungt involvert i konflikten som endte med at hennes ektemanns død og hennes landflyktighet i Frankrike.

Det har vært ulike historiske forståelser av hennes rolle i denne epoken og hennes grad av ansvar for rojalistenes nederlag.^[21] Det tradisjonelle perspektivet har antydet at hun var en kvinne med sterk vilje som dominerte sin svakere ektemann; historikeren Veronica Wedgwood har eksempelvis framhevet hennes stadig økende overtak over sin Karl I, observert at «han søkte hennes råd på hvert eneste emne, unntatt religion» og faktisk klagde at han ikke kunne gjøre henne til et offisielt medlem av sitt råd.^[22] Nye tolkninger på 1970-tallet argumenterte at Henrietta Marias politiske rolle var langt mer begrenset, og antydet at kongen tok flere beslutninger selv.^[23] Quinton Bone har konkludert at til tross for å ha meget nært personlig forhold til Henrietta Maria, var det sjelden at Karl I hørte på henne i spørsmål angående statlig politikk.^[24] En tredje og nyere modell argumenterer at Henrietta Maria faktisk utøvde en politisk makt og innflytelse i løpet av konflikten, mindre direkte, men mer som et resultat av hennes offentlige handlinger og gjøremål som begrenset og påvirket valgene som var tilgjengelig for kongen.^[25]

I 1644 dro Henrietta Maria til Frankrike med sine barn for å slippe unna krigen i England. Kong Karl ble henrettet av parlamentet i 1649, og han død etterlot Henrietta Maria bortimot nødlidende og i sjokk.^[26] I økende grad fokuserte hun på sin katolske tro og på sine barn, særlig Henrietta (som hun kalte for Minette), Jakob og Henry.^[27] Henrietta Maria forsøkte å få konvertert både Jakob og Henry til katolisismen, ^[27] hennes forsøk med Henry gjorde både rojalister i landflyktighet og Karl II rasende. Henrietta ble imidlertid oppdratt som katolsk.^[27] I 1651 hadde Henrietta Maria grunnlagt et kloster ved Chaillot i 16. arrondissement i Paris og hun bodde der for det meste av 1650-tallet.^[28]

Henrietta Maria vendte tilbake til England som følge av restaurasjonen i England i oktober 1660 sammen med hennes datter Henrietta. At hun kom var delvis fremmet av en affære mellom Anne Hyde, datteren til jarlen av Clarendon, og hennes sønn Jakob, hertug av York. Anne var gravid og hertugen hadde fridd til henne.^[29] Henrietta Maria mislikte Clarendon, og ville ikke ha Anne Hyde som svigerdatter, men Karl II var enig i ekteskapet og Jakob giftet seg med henne til tross for morens innvendinger.^[30] Henrietta Maria kom ikke tilbake til større offentlig anerkjennelse. Samuel Pepys telte kun 3 små bål som ble tent til hennes ære, ^[31] og beskrev henne som en «meget liten, enkel, gammel dame».^[32] Hun tok bolig enda en gang i Somerset House og fikk en sjenerøs pensjon av sin sønn kongen.

I 1661 dro hun tilbake til Frankrike og arrangerte et bryllup for sin yngste datter Herietta for å bli gift med Filip, hertugen av Orléans, den yngste broren til Ludvig XIV. Denne begivenhet bidro til å bedre i stor grad de vanskelige forholdene mellom de to landene England og Frankrike.^[33]

Etter bryllupet til sin datter reiste Henrietta Maria tilbake til England i 1662, fulgt av hennes sønn Karl II og hennes nevø prins Rupert av Pfalz.^[34] Hun hadde til hensikt å bli boende i England resten av livet, men ved 1665 hadde hun fått så store lidelser fra bronkitt, så hun la skylden på det fuktige engelske været.^[31] Hun reiste tilbake til Frankrike det samme året, og tok bolig i Hôtel de la Bazinière (som i dag heter Hôtel de Chimay) i Paris. I august 1669 så hun fødselen til sitt barnebarn Anne Marie d'Orléans; Anne Marie ble bestemor på morssiden til Ludvig XV av Frankrike, noe som gjorde Henrietta Maria stammor til det meste av dagens kongelige. Kort tid etterpå døde ved Château de Colombes,^[35] i nærheten av Paris etter å ha tatt overfløding mengde av opium som smertestillende på råd fra Ludvig XIVs lege, Antoine Vallot.^[31] Hun ble gravlagt i klosterkirken Saint-Denis, hvor de franske kongelige tradisjonelt ble gravlagt, men hennes hjerte ble tatt ut og lagt i en ekse av sølv og gravlagt i hennes kloster i Chaillot.^[36]

• Britland, Karen (2006): Drama at the courts of Queen Henrietta Maria. Cambridge: Cambridge University Press.
• Bone, Quinton (1972): Henrietta Maria: Queen of the Cavaliers. Chicago: University of Illinois Press.
• Croft, Pauline (2003): King James. Basingstoke and New York: Palgrave Macmillan. ISBN 0-333-61395-3.
• Fritze, Ronald H.; Robison, William B., red. (1996): Historical dictionary of Stuart England, 1603–1689. Westport: Greenwood Press.
• Griffey, Erin (2008): Henrietta Maria: piety, politics and patronage. Aldershot: Ashgate Publishing, inklu. «Introduction»
• Hibbard, Caroline (2008): «'By Our Direction and For Our Use:' The Queen's Patronage of Artists and Artisans seen through her Household Accounts» i: Griffey, red. (2008).
• Kitson, Frank (1999): Prince Rupert: Admiral and General-at-Sea. London: Constable.
• Maclagan, Michael Maclagan; Louda, Jiří (1999): Lines of Succession: Heraldry of the Royal Families of Europe. London: Little, Brown & Co. ISBN 1-85605-469-1.
• Oman, Carola (1936): Henrietta Maria. London: Hodder & Stoughton.
• Purkiss, Diane (2007): The English Civil War: A People's History. London: Harper.
• Raatschan, Gudrun (2008): «Merely Ornamental? Van Dyck's portraits of Henrietta Maria» i: Griffey, red. (2008).
• Smuts, Malcolm (2008): «Religion, Politics and Henrietta Maria's Circle, 1625–41» i: Griffey, red. (2008).
• Spencer, Charles (2007): Prince Rupert: The Last Cavalier. London: Phoenix. ISBN 978-0-297-84610-9
• Stewart, George R. (1967): Names on the Land: A Historical Account of Place-Naming in the United States, 3. utg,. Houghton Mifflin.
• Wedgwood, C.V. (1966): The King's Peace: 1637–1641. London: C. Nicholls.
• Wedgwood, C.V. (1970): The King's War: 1641–1647. London: Fontana.
• White, Michelle A. (2006): Henrietta Maria and the English Civil Wars. Aldershot: Ashgate Publishing.

(en) Henrietta Maria of France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Kort omtale sammen med innflytelsesrike kvinner fra samme tidsalder, Guide to Women Leaders
• Biography Arkivert 21. juli 2008 hos Wayback Machine., British Civil Wars