Kristi legemsfest

For byen i Texas: Corpus Christi (Texas)

Kristi legemsfest, eller Corpus Christi, forkortelse for Sollemnitas Sanctissimi Corporis et Sanguinis Christi («Kristi legeme og blods høytid») ^[1], tidligere Festum Sanctissimi Corporis Christi («Kristi legemes høytid» eller «Det hellige legemes høytid») er en katolsk høytid som feirer det som i den katolske lære er Kristi tilstedeværelse i den hellige eukaristi, gjennom læren om transsubstansiasjonen. Den begynte som en lokal feiring, som i 1264 ved pavelig bulle ble utvidet til hele kirken.^[2][3]

Opprinnelsen til Kristi legemsfest (eller Corpus Christi) var et initiativ fra begineren Juliana av Mont Cornillon (1193-1258).^[4] Fra 1209 hadde hun ofte en visjon hvor hun så en fullmåne hvor det var brukket av et stykke. I en annen visjon fikk hun forklaringen: Det manglende stykket viste til mangelen på en fest for Herrens Legeme i kirkeåret. Hun diskuterte sin visjon med sin skriftefar, Johannes av Lausanne, og flere betydelige teologer. Blant dem var den senere kardinallegat Hugo og ikke minst Jakob Pantaleon. Han ble senere biskop av Verdun, patriark av Jerusalem og til slutt pave Urban IV.^[5]

Da Robert de Thorete ble biskop av Liège i 1240 kom han i kontakt med Juliana, og kort før sin død foreskrev han på en bispedømmesynode i 1246 Kristi Legemsfest for sitt bispedømme. Den ble feiret første gang året etter, og da ble den også feiret i stiftskirken St. Martin i Liège. Tekstene ble laget av Johannes av Lausanne, en kannik fra St. Martin. Roberts etterfølger Henrik oppfordret pave Urban IV til å utvide festen til hele Kirken. Han hadde lært festen å kjenne allerede som erkediakon i Liège (Luik).^[5]

Etter at Jakob Pantaleon ble pave Urban IV i 1261 opplevde han det såkalte sakramentsunderet i Bolsena, som skjedde nær hans residens i Orvieto, og anerkjente dets ekthet.^[6]

I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden - at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. Den bæres i prosesjon gjennom Orvietos gater på Corpus Christi.^[5]

Urban IV var så imponert over miraklet i Bolsena at han året etter i bullen Transiturus de hoc mundo (kort:Transiturus), som ble utstedt i noe forskjellige former den 11. august^[7] og 8. september 1264, foreskrev Kristi Legemsfest (Corpus Christi), 60 dager etter påske, for hele Kirken. Bullen var full av lovprisninger til Det hellige Sakrament. Men på grunn av pavens død i oktober samme år ble beslutningen først gjennomført under Avignon-paven Klemens V i 1311, etter et votum på konsilet i Vienne samme år.^[5]

I november 1317 utga pave Johannes XXII «de klementinske dekretalier» (også kalt Liber Septimus), en ny samling av kirkelige lover samlet av forgjengeren Klemens V, derav navnet. Dekretaliene inneholdt teksten til Transiturus, og dermed ble Corpus Christi kjent i hele Vestkirken.^[5]

Pave Urban IV hadde gitt den dominikanske filosofen og teologen Thomas Aquinas (ca 1225-74) i oppdrag å skrive et officium til den nye festen. Men det er fortsatt omdiskutert om det var han som sammenstilte og forfattet messetekstene. Men sikkert er det at han skrev sekvensen Lauda Sion. Både sekvensen og hymnene til officiet, som Pange, lingua og Verbum supernum prodiens, viser Thomas' doktrinære tilnærming til festen, i motsetning til den fromhetsmessige tilnærmingen som var mer vanlig på den tiden.^[5]

Et vanlig tilknyttet innslag i katolske sammenhenger i tillegg til selve den liturgiske kirkefeiring er en folkelig prosesjon med den konsekrerte hostie i monstrans og gjerne under en baldakin gjennom gater og veier i menigheten. Denne prosesjonen på Kristi Legemsfest kom til litt senere enn selve festen. Mellom 1275 og 1278 ble den første prosesjonen holdt i stiftet St. Gereon i Köln. Sakramentet ble under festdagens aspergesprosesjon båret i spissen for prosesjonen mellom relikvarene. Kannikene i St. Gereon utbredte denne stadig mer vanlige skikken på Kristi Legemsfest. Etter Tridentinerkonsilet ble prosesjonen en demonstrasjon av katolsk trosiver.^[5]

I Tyskland under nasjonalsosialismen ble kristilegemsprosesjoner av mange ansett som en trosdemonstrasjon mot den nasjonalsosialistiske verdensanskuelse og diktaturet.^[8][9] I Köln ble sluttede skolegruppers deltagelse i kristilegemsprosesjoner forbudt fra og med 1936, ettersom nasjonalsosialistene anså det som en provokasjon.^[10] Da barn og lærere i flere områder ikke lenger fikk skolefri (festdagen var på torsdager), men bare første skoletime, tilpasset katolikkene seg ved for eksempel (som i Westönnen i Westfalen i 1939) å starte prosesjonen kl 5 om morgenen, slik at man kunne innfinne seg til andre skoletime.^[11]

Høytiden feires vanligvis fortsatt seksti dager etter påske (første torsdag etter Treenighetssøndag), mens det mange steder, særlig i land hvor Den katolske kirke er en minoritetskirke, som i Norge, feires dagen den følgende søndagen.

I land med en stor katolsk befolkning er dagen en offentlig fridag, blant annet i Brasil, Bolivia, Bosnia-Hercegovina, Colombia, Den dominikanske republikk, Haiti, Kroatia, Liechtenstein, Panama, Peru, Polen, San Marino, deler av Spania og Sveits, Grenada, Saint Lucia, Trinidad og Tobago, deler av Tyskland, Østerrike og Øst-Timor.

Kristi legemsfest feires også i den gammelkatolske kirke, den liberalkatolske kirke og blant noen ortodokse kristne som følger en vestlig rituell tradisjon. De katolske østkirker, som er del av den katolske kirke og dermed har den samme underliggende teologi som begrunner treenighetsfesten, har ikke feiringen i sin kalender. Men i noen av dem feirer den like fullt.

Dagen er også i den liturgiske kalenderen til noen anglikanske kirker, særlig Den engelske kirke.^[12]

I de ortodokse kirker er en venerasjon eller adorasjon av fremsatte eller utstilte nattverdselementer ukjent som skikk. Her gjelder det: «Vi ærer de hellige gaver, og vi - for eksempel for sykekommunion - oppbevarer de; men vi oppbevarer dem ikke i den hensikt å ære dem».

Martin Luther gikk ut mot prosesjoner med de konsekrerte nattverdselementer. I en av sine postilletekster (prekener) skrev han

Det er ingen fest som jeg er mer fiendtlig innstilt mot ... enn denne. For dette er den mest skammelige av festivalene. Ved ingen annen blir Gud og hans Salvede mer bespottet enn på denne dag, og særlig ved prosesjonen.^[13]

Festen ble likevel medtatt i lutherske liturgiske kalendere frem til rundt år 1600.^[14]

Likesom lutheranerne er det for kalvinistene (det vil si innen den reformerte tradisjon av protestantismen): En slik fest finnes ikke.^[15]

• Guido Fuchs: Fronleichnam. Ein Fest in Bewegung. Pustet, Regensburg 2006, ISBN 3-7917-1992-0.
• Jean Bertholet: Histoire de l'institution de la Fête-Dieu, Liège, 1746.
• Marie-Nicolas Bouillet et Alexis Chassang (red.), «Fête-Dieu», i Dictionnaire universel d’histoire et de géographie, 1878
• Fondation Anne-Gabrielle et Nicola-V. Bretz-Heritier :Fête-Dieu à Savièse, histoire d'une communauté solidaire fidèle à ses valeurs et à ses traditions" Éditions de la Chevignine, CH-1965 Savièse, 2008, ISBN 978-2-9700615-0-2
• AA.VV., Studi Eucaristici. Atti della Settimana internazionale di Alti Studi teologici e storici, Torino, Tipografia Fratelli Scaravaglio & C., 1966.
• J.A. Weisheipl, "L’Ufficio del Corpus Domini redatto ad Orvieto da san Tommaso d’Aquino (testi da J.A. Weisheipl e J.-P. Torrell)", i Tommaso D’Aquino. Vita, pensiero, opere, Milano, Jaca Book, 1988, pp. 182-190.
• Maurizio Magnani: Spiegare i miracoli. Interpretazione critica di prodigi e guarigioni miracolose, Bari, Edizioni Dedalo, 2005, ISBN 88-220-6279-5.

• (en) Corpus Christi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Festen for Kristi legeme og blod. Omtale med bakgrunn på katolsk.no, besøkt 31. mai 2013
• Verdensvid tilbedelse på Kristi Legemsfest katolsk.no, besøkt 31. mai 2013