Kabel-TV

Kabel-TV er en betegnelse på TV-signaler som overføres i en koaksialkabel enten i bakken eller i luftspenn mellom stolper. En koaksialkabel brukt i et Kabel-TV-nett er som regel laget av kobber og/eller aluminium.

I starten var denne tjenesten kun analog, men ble senere også digital (se Historisk utvikling av kabel-tv i Norge lenger ned på siden).

Mange nyere eller oppgraderte Kabel-TV-nett bruker også fiberkabel i første ledd. Dette kalles for HFC-nett (Hybrid Fiber Coaxial), og det åpner for toveis kommunikasjon som internett/bredbånd via antennekabelen.HFC-nett kan gi høyhastighets bredbånd uten at det har innvirkning på TV-signalene i samme kabel, samt muligheten for både analog og digital TV.

Kabel-TV er en ekomtjeneste (elektronisk kommunikasjonstjeneste) som reguleres av ekomloven og ekomforskriften.

Kabel-tv er et teknisk nettverk for leveranse av tv-signaler via radiofrekvenser på optiske fiberkabler og koaksialkabler, til fjernsynsapparater hos abonnentene.

I tradisjonell kringkasting benyttes trådløs overføring av tv-signaler fra en sender til en mottakerantenne hos seeren, mens kabel-tv benytter kabelinfrastruktur for denne overføringen.

Begrepet kabel-tv er ikke lenger dekkende for det tilbud man får over kabelen, fordi det omfatter bredbånd (Internett) og telefoni og tjenester som kan knyttes til dette.

Et moderne kabel-tv-nett kalles et HFC-nett (Hybrid Fiber Coaxial nett), der det benyttes både fiberkabler og koaksialkabler til overføringen. I et HFC-nett overføres sendingene på andre frekvenser på kablene enn de som benyttes ved trådløs kringkasting. Mens kabel-tv-nett tidligere hadde énveis overføring (fra hovedsentralen til abonnentene), er HFC-nett bygget for toveis trafikk, der returretningen benyttes bl.a. ved bredbåndskommunikasjon. Toveisforbindelsen i en koaksialkabel sikres ved at den nedre delen av frekvensspekteret (opp til ca. 60 MHz) benyttes til retursignalering, mens resten av spekteret brukes i forover-retningen.^[1]

Bredbånd over kabel-tv oppnås ved å bruke modemer som omdanner datastrømmer fra Internett til et digitalt signal som kan overføres på kabelnettet. Teknologien bak dette kalles DOCSIS, som er en forkortelse for Data Over Cable Service Interface Specification, og er en standard som er utviklet av det amerikanske CableLabs. DOCSIS 3.0 har vært i bruk i mange år, men det tas i 2016 i bruk en forbedret versjon som kalles DOCSIS 3.1.^[2] Denne gir en betydelig økning i overføringskapasiteten, slik at den enkelte abonnent kan få opptil 10 Gbps nedlastingshastighet og 2 Gbps opplasting. I tillegg arbeider nå CableLabs med en ny teknologi basert på DOCSIS 3.1, som vil gi 10 Gbps full duplex (toveis) symmetrisk bredbånd. Med denne teknologien får HFC-nett like høy overføringskapasitet som rene fibernett, både oppstrøms og nedstrøms, helt ut til abonnentene.^[3]

HFC-nettene er derfor fremtidssikre, og vil være konkurransedyktige mot de rene fibernett, der store utbyggings- og gravekostnader kan være en begrensende faktor for lønnsomheten i utbyggingen.

I et moderne HFC-nett overføres både analoge og digitale tv-kanaler. Alle tv-kanalene er tilgjengelige samtidig i tv-uttaket, og bruken av tv og bredbånd påvirker ikke hverandre. For å motta det digitale tv-tilbudet trengs en dekoder (Set Top Box, STB) for hvert tv-apparat. Innenfor det digitale tilbudet er det typisk en grunnpakke, et utvalg av tilleggspakker, valgfrie enkeltkanaler, og tilbud om ”premium” pakker med sport- og filmkanaler. I tillegg kan man hos de fleste operatører få tilbud om video on demand (VOD). Nye tjenester som ”start forfra” og ”ukesarkiv”, samt tilgang til kanaltilbudet via smarttelefoner og nettbrett både innen og utenfor hjemmet, er også blitt en del av tilbudet fra kabel-tv-nettene.

De fleste operatører tilbyr digitale dekodere som også har PVR (Personal Video Recorder), som man kan gjøre opptak av tv-programmer med. Denne boksen kan også sette programmet på pause hvis man vil gjøre et opphold i tv-tittingen i løpet av sendingen. Det finnes også dekodere som har innebygget kabelmodem, slik at man kan få bredbåndstilgang med trådløst nettverk (Wi-Fi) gjennom dekoderboksen, og Internett rett inn på tv’en.

HFC-nett benyttes også til overføring av FM radio analogt, DAB-radio og digitale musikkanaler, samt radiosendinger til tv-apparatet. Gjennom bredbåndsforbindelsen kan man også få bredbåndstelefoni (IP-telefoni).

De første spede kabelnettene i Norge var de såkalte fellesantenneanleggene for radio, som oppstod helt tilbake på 1950-tallet som individuelle anlegg i blokkbebyggelsen i byene. Da NRK startet tv-sendinger i 1960, ble disse anleggene ombygget til også å kunne overføre fjernsyn. Sveriges Television (SVT) startet også sine sendinger av SVT1 i 1960, og i deler av østlandsområdet kunne man ta inn denne kanalen, om enn med redusert bildekvalitet. Uansett var det mange som ønsket et alternativ til NRK, og dette var derfor starten på utviklingen av kabel-tv i Norge, siden kabel-tv-nettene kunne levere svensk tv med fullgod bildekvalitet.

Den gode bildekvaliteten ble oppnådd fordi kabeloperatørene kunne plassere sine mottakerantenner på høyder i terrenget, der tv-signalene fra Sverige var mye sterkere. I Oslo var det særlig fire aktører: Janco Electronic (med Robert Bosch som leverandør av teknisk utstyr), Odd Rygh & Co. (med Hirschmann), Norske Fjernsynsantenner (med Siemens-utstyr) og Lyd og Bilde (med Hirschmann utstyr. Janco konsentrerte seg om borettslagene på østsiden av Oslo, Odd Rygh om de kommunale leilighetene og småhusbebyggelse på vestsiden av Akerselven. Odd Rygh benyttet Voksenåsen for antennene, mens Janco hadde sine antenner på Grefsenkollen. Lyd og Bilde bygde stort sett ut Holmenkollåsen og Voksen. Antennene var montert på toppen av dommertårnet i Holmenkollen før tribunene ble revet av rivningsgeneralen Aage Spakmo i 1980.

Da SVT2 begynte sine sendinger i 1970, ble det et enda større marked for kabel-tv, og ikke minst å binde sammen de ulike blokkene og borettslagene i et felles kabelnett. En særlig drivkraft i dette kom da antennemasten til Sunne-senderen i Sverige blåste ned i 1979, og signalene først var helt bort i lengre tid, for deretter å komme tilbake med redusert styrke. Det var da mange steder i lavlandet ikke lenger mulig å få gode nok bilder fra Sverige, og de fleste mindre lokale antenneanlegg ble derfor ubrukelige. Det ble da igjen et betydelig oppsving i interessen for tilknytning til kabel-tv.

Inntil 1970 var det mest såkalte kanalsett som ble brukt som forsterkere i kabelnettene, men allerede tidlig på 1970-tallet ble de første bredbåndsforsterkere tatt i bruk. Derved kunne kanaltallet enkelt økes uten at forsterkerne måtte utvides med nye enheter for hver ny kanal. Fra 1984 ble det også bestemt i forskrift at kabel-tv-nettene måtte bygges som bredbåndsnett med kapasitet til 24 tv-kanaler.

Utviklingen av tv-tilbudet fra satellitt var også en drivkraft for utbyggingen av kabel-tv-nettene. Først kom Sky Channel fra England i 1982 med Pat Sharp som Disc Jockey. TV3 startet sine satellittsendinger i 1987, og TVNorge i 1988. I 1992 kom TV2 som den første norske riksdekkende kommersielle allmennkringkaster. Kabel-tv bidro i avgjørende grad til at disse tv-kanalene fikk et marked.

I 1988 etablerte Televerket bedriftsselskapet TBK, som fikk en egen kabel-tv-divisjon, TBK Kabel-TV AS. Dette hadde utspring i OBOS-selskapet Oslo Kabelnett og Televerkets regionale kabel-tv-satsinger siden 1983. TBK-Kabel-TV kjøpte opp mange nett i Sør-, Midt- og Nord-Norge. I 1995 endret det navn til Telenor Avidi. Selskapet ble noen år senere til Canal Digital Kabel TV, som nå er en del av Telenor Norge. I 2018 ble Canal Digital Kabel innlemmet i Telenor, og Canal Digital-navnet, nå Allente, brukes kun på satellittmarkedet (parabol).

Betal-tv med bruk av dekoder ble første gang lansert av Norkabel og Janco Kabel-TV i 1989. De første digitale tv-sendingene startet i 1992 over Telenors THOR-satellitt. Åtte år senere, i 2000, startet Telenor Avidi med de første digitale sendingene i kabel-tv-nettene. Dette ga en betydelig økning i overføringskapasiteten, noe som var nødvendig for å holde tritt med økningen i programtilbudet, og gi plass til nye tjenester.

Først ute med bredbånd og telefoni over kabel-tv-nettet var UPC, senere Get, pr 2020 Telia, som etablerte disse tjenestene i 1998, samtidig som det gamle telemonopolet ble opphevet, og Telenor fikk konkurranse på sine telefonitjenester.

Kabel-tv-bransjen i Norge har siden 1990 vært gjenstand for en betydelig konsolidering. På slutten av 1980-tallet hadde bransjeorganisasjonen Kabel Norge ca. 120 medlemmer, i dag er det ca. 20. Norkabel, som ble etablert i 1987, kjøpte opp en rekke kabelnett på Øst- og Sørlandet, og fusjonerte i 1997 med Janco i Oslo, som allerede hadde tatt opp i seg Odd Ryghs anlegg på vestsiden av byen. Dette selskapet ble senere til UPC Norge, som senere igjen er blitt til Get. Get, nåværende Telia ble i 2014 kjøpt av danske TDC og ble en del av TDC Norge.^[4]

I 2001 var over 900 000 husstander tilknyttet kabel-TV i Norge. Ytterligere 820 000 husstander hadde parabolantenne.^[5]

I 2015 var ca. 950 000 husstander i Norge tilknyttet et kabel-tv-nett.^[6] Det utgjør halvparten av alle norske husstander. De største leverandørene er Telenor og Get. I tillegg finnes ca. 20 mindre kabel-tv-selskaper organisert i bransjeforbundet Kabel Norge.^[7]

Det finnes i dag godt utbygde kabel-TV-nett i Europa, Nord-Amerika, Australia og Det fjerne østen, samt Sør-Amerika og Midtøsten.