Grigorij Potemkin

Grigorij Potemkin
Født		13. sep. 1739 Chizhevo
Død		5. okt. 1791 (52 år) Rădenii Vechi
Beskjeftigelse		Lingvist, militært personell, politiker
Utdannet ved		Det keiserlige universitetet i Moskva
Partner(e)		Katarina II av Russland
Far		Alexander Potemkin
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet
Gravlagt		Heilage Katarinakyrkja i Kherson
Utmerkelser		15 oppføringer Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen (1774) Den hvite ørns orden Den sorte ørns orden Sankta Annas orden (1770) 3. klasse av St. Georgordenen (1770) Andreasordenen (1774) 2. klasse av Sankt Georgsordenen (1775) 1. klasse av Sankt Georgsordenen (1788) Sankt Stanislaus-ordenen Ridder av Elefantordenen (1776) Serafimerordenen (1776) 1. klasse av Sankt Vladimirs orden (1782) Gullsverd for tapperhet (1774) Sankt Vladimirs orden Elefantordenen
Grigorij Potemkin på Commons

Grigorij Aleksandrovitsj Potemkin, russisk: Григо́рий Алекса́ндрович Потёмкин, uttales Patjómkin (født 13. september^jul./ 24. september 1739^greg., død 5. oktober^jul./ 16. oktober 1791^greg.) var en russisk adelsmann med tittel av fyrste, generalfeltmarskalk, statsmann, og fra 1774 de facto ektefelle og med-regent^[1] med Katarina den store. Han var så dominerende i sin samtid at det ble sagt at «når han ikke var til stede ved hoffet, snakket man ikke om annet enn han, og når han var til stede, så man ikke annet enn ham».^[2]

Han er særlig kjent for sin innsats for å befolke de øde områdene i det sørlige Ukraina som kom under russisk kontroll ved Küçük Kaynarca-traktaten av 1774 etter den russisk-tyrkiske krig (1768-1774). Blant byene som ble grunnlagt av Potemkin er Odessa, Kherson, Mykolajiv, Sevastopol og Dnipro.

Potemkin ble født ikke langt fra Smolensk, som sønn av Alexander Potemkin og Daria Skuratowa. Familien var adelig, men også fattig med militære tradisjoner, på et relativt lavt nivå. Faren Alexander skal ha vært en relativt eksentrisk person, noe som særlig gikk ut over moren^[3], og da han døde i 1746, flyttet Potemkin med moren og søstrene til Moskva.^[3] I Moskva sørget en slektning for hans utdannelse, først hos den lokale presten, som kanskje i første rekke bidro til å utvikle hans sans for musikk.^[4]

Potemkin var en svært ambisiøs mann, og det eksisterer en rekke anekdoter om ham med varierende muligheter for verifisering.^[5] Men han var interessert i poesi, filosofi, teologi, samt gresk og latin, og da universitetet i Moskva ble opprettet i 1755 ble han tatt opp i det første kullet og ble uteksaminert i 1757. Han var blant de 12 beste studentene^[4] og ble belønnet med en gullmedalje og sendt i audiens hos keiserinne Elisabeth.^[4]

Han hadde allerede som barn blitt skrevet inn i Den keiserlige garden, slik skikken var for adelige barn. Han meldte seg til tjeneste og ble umiddelbart underoffiser. Han deltok under statskuppet 8. juli 1762 som avsatte Peter III til fordel for hans ektefelle Katarina II, og kom slik på hennes liste over de som skulle belønnes for sin innsats under kuppet. Potemkin ble forfremmet til løytnant og fikk 10 000 rubler, tittelen kammerjunker, som ga ham adgang til hoffet^[4] samt et mindre gods.^[5]

Som offiser gjorde Potemkin seg bemerket med sin energi og organisasjonsevne. I sine disponeringer kan det virke som om han systematisk forsøkte å gjøre seg bemerket hos keiserinnen.^[4] Men i 1766 mistet han det ene øyet, sannsynligvis som følge av en betennelse, noe som skjemmet hans for øvrig gode utseende, men som ikke ødela hans suksess hos kvinnene.^[6] Han ble imidlertid som følge av denne vansiringen svært deprimert, og stengte seg inne i et halvt år.^[6] Men det følgende året var han i aktiv tjeneste, og hadde sommeren 1767 kommandoen over to av de kompaniene som overvåkte og sikret Katarina IIs kommisjon som arbeidet med å gi Russland en grunnlov.

Ved årsskiftet 1768-1769 reiste han ut i krig mot tyrkerne og gjorde seg såpass godt bemerket at han i en alder av 30 år ble utnevnt til kammerherre og etter Katarinas ønske en fast del av hoffet.

Under krigen mot tyrkerne gjorde Potemkin seg bemerket i felt, og hadde også innledet en korrespondanse med keiserinnen, hvor den språklig dyktige Potemkin stille seg til keiserinnens disposisjon på hvilken som helst måte, og kan betraktes som en søknad.^[7] Keiserinnens svar er ikke kjent, men Potemkins overordnede, feltmarskalk Peter Rumiantsev, hadde merket seg kontakten og sendte gode rapporter om Potemkin og sendte ham som sin personlige representant til St. Petersburg for å rapportere til keiserinnen om krigens gang.^[7] Detaljene fra dette besøket hos keiserinnen er ikke kjent, men hun og Potemkin opptok en hyppig korrespondanse etter at han kom tilbake til fronten i 1771.^[8]

Forholdet til den 10 år eldre keiserinnen får en ny vending da han, etter egen søknad direkte til henne, 1. mars 1774 blir utnevnt til keiserinnens generaladjutant, noe som den gang var ensbetydende med å være hennes favoritt, hvilket innebar å være hennes elsker og nærmeste rådgiver.^[9] Dette gjorde ham til Russlands mektigste mann i de følgende 17 årene.^[5]

Etter at Katarina senere fikk andre favoritter, synes det som at Potemkins politiske innflytelse ikke ble redusert.^[5][10] Dette skyldes ikke minst at han selv var aktiv i å finne disse kandidatene, og sørget for at de ikke hadde potensial til å bli politiske rivaler for ham.^[11] Han ble etter at forholdet ble avviklet utnevnt til russisk greve, øverstkommanderende for hæren og guvernør for Novorossija «Nye Russland», som de erobrede områdene etter den russisk-tyrkiske krig (1768-1774) i Ukraina ble kalt.^[5] Korrespondansen mellom dem var like intens og han ble gitt store gaver.^[5] Det hersket i sin samtid rykter om at de var hemmelig gift^[10], og språkbruk i brevene kan tyde på dette, men dette har senere verken latt seg påvise eller avkrefte.^[12]

Som guvernør over Novorossija hadde han svært frie fullmakter og i realiteten styrte dette som et enevelde. Han oppmuntret til både russisk og fremmed innvandring for å fremme utviklingen av området. Han grunnla en rekke byer, blant dem Odessa, Kherson, Mykolajiv, Sevastopol og Dnipropetrovsk, samt den russiske Svartehavsflåten.

I 1783 gjennomførte han anneksjonen av Krim til Russland, og ble tildelt ærestittelen prins av Tauris (Светлейший князь Таврический)^[5] etter det navnet som Krim hadde i antikken. I 1787 organiserte han besøket fra Katarina den store til området, og fra denne reisen stammer begrepet Potemkinby, sannsynligvis et myte lansert av hans politiske motstandere for å redusere hva han hadde oppnådd og dempe den suksessen som hennes besøk hadde vært.^[13][5] Besøket var en provokasjon for Det osmanske riket og førte til krigen mellom 1787 og 1792, og som endte med russisk seier og med innlemmingen av Krim-khanatet i Russland som følge av Jassytraktaten, blant annet på grunn av Potemkins innsats, både i felt mens kampene pågikk, og som russisk delegasjonsleder ved inngåelsen av Jassytraktaten.^[5]

Han sparte verken menn, penger eller seg selv når det gjaldt å gjennomføre sine ambisiøse planer som kolonisering av de enorme områdene i det sørlige Ukraina. Dette førte til at han fikk flere politiske fiender. Men han regnet aldri inn de totale kostnadene i sine prosjekter, og rundt 3/4 av prosjektene ble aldri gjennomført.^[5]

Potemkin var en svært ambisiøs mann, og alle hans disposisjoner, særlig i yngre år, synes å være styrt av å komme lengst mulig, og helst inn på den 10 år eldre keiserinnen, etter at han møtte henne i forbindelse med kuppet i 1762.

Han er sagt å være arrogant overfor sine jevnbyrdige, men imøtekommende, vennlig, ivaretakende og omsorgsfull overfor de som var så uheldige å stå lengre ned på den sosiale rangstigen i det sterkt klassedelte samfunnet i det russiske keiserdømmet.^[14]

Katarina og Potemkin hadde en felles ambisjon om russisk kontroll over det sørøstlige Europa, på bekostning av Det osmanske riket.^[15] Det er imidlertid karakteriserende for den arroganse han behandlet Katarina med, da han under annekteringen av Krim-khanatet i 1783 ikke tok bryet med å holde henne informert om utviklingen og hun måtte etterspørre rapporter for å unngå ydmykelsen om å være den siste som visste de faktiske forhold.^[16] Samtidig viser dette hvor avhengig hun har følt seg av Potemkin, særlig på sine eldre dager.^[17]

Potemkins gode resultater fra studietiden viser et anlegg til abstrakt, akademisk tenkning, og dette var etterspurt og lite utbredt kompetanse ved det russiske hoffet. Han ble ansett av mange, herunder keiserinnen, for å være et mangesidig menneske med bred kompetanse og et administrativt geni som imidlertid manglet selvkontroll.^[5]

De høye ambisjonene, men også evnen og viljen til å tilegne seg nye kunnskaper var fellestrekk mellom Katarina og Potemkin. Begge ble de etter hvert preget av opplysningstiden. Han viste religiøs toleranse og ga beskyttelse til nasjonale minoriteter. Etter at han ble øverstkommanderende for den russiske hæren (formelt fra 1784), fremmet han en mer human disiplin og krevde at offiserene skulle ivareta soldatene på en faderlig måte.

Han var forfengelig og var svært glad i å motta ordener, ofte etter egen oppfordring. Men da han ba kong Georg III og å få Hosebåndsordenen, undervurderte han den engelske selvfølelsen.^[18] Men etter Katarinas oppfordring, ble han i 1776 av keiser Josef II av Det tysk-romerske rike tildelt adelstittelen fyrste av Det tysk-romerske riket.^[5]

Han bet negler, hadde en noe klumpede kroppsform og lite elegant fysisk framtoning, som i stadig større grad ble preget av at han ikke nektet seg noe med hensyn til mat og drikke. Men hans sterke personlighet førte til at han gjorde et sterkt inntrykk på andre mennesker, særlig kvinner.^[14]

Potemkin vekslet mellom et meget høyt aktivitetsnivå, men også stor passivitet og handlingslammelse, også når han var i felt. Han kunne i lange perioder trekke seg tilbake hvor han verken arbeidet, stelte seg og knapt nok kledde på seg.^[14] Han mistet fullstendig hodet etter de innledende nederlagene i den russisk-tyrkiske krig (1787–1792) og måtte reddes av general Aleksandr Suvorov^[19]

Hans skiftende aktivitetsnivå, og tilsvarende voldsomme humørsvingninger, som også gikk ut over Katarina, har i ettertiden gitt et inntrykk av at han i dag ville ha blitt kalt for å ha en bipolar lidelse.^[14]

Mot slutten av livet ble det stadig mer klart at han led av mentale lidelser, sannsynligvis forsterket som følge av komplikasjoner etter syfilis.^[20] Denne adferden innebar blant annet voldelige angrep på medarbeiderne og offentlige uttalelse om at han hadde til hensikt å erobre Polen, Tyrkia og Egypt.^[20] Han døde 16. oktober 1791 mens han var på reise til Nikolajev. Dødsfallet inntraff mens følget var på en åpen steppe, rundt 25 km fra Iaşi (Jassy), hvor han hadde sin hovedresidens og hvor han ledet forhandlingene med Det osmanske riket om den kommende Jassytraktaten. Dødsfallet kom etter at han hadde spist en hel gås mens han hadde meget høy feber.^[5] Den polske historikeren Jerzy Łojek antyder at hans død kan være som følge av forgiftning, da hans pågående galskap gjorde ham til en belastning for det russiske hoffet^[20]

• Encyclopædia Britannica, ellevte utgave, utgitt 1910-1911 bind 22, side 218
• Montefiore, Simon Sebag: Potemkin: Catherine the Great's Imperial Partner. Vintage Books 2005 ISBN 1-4000-7717-6
• Tetzlaff, Marie: Katarina den Store, G.E.C. Gads Forlag, København 1998 ISBN 87-12-03068-6
• Douglas Smith, Love and Conquest: Personal Correspondence of Catherine the Great and Prince Grigory Potemkin

• (en) Grigory Potyomkin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons