George Washington

George Washington
George Washington av Gilbert Stuart, 1797
Født		22. feb. 1732[1][2][3][4] Bridges Creek, Westmoreland County, Virginia, Britisk Amerika
Død		14. des. 1799[5][1][2][3] (67 år) Mount Vernon, Virginia, USA
Beskjeftigelse		Plantasjeeier, militær leder, politiker
Ektefelle		Martha Washington (1759–1799) (avslutningsårsak: personens død, bryllupssted: White House)[6][7]
Far		Augustine Washington[8]
Mor		Mary Ball Washington[6]
Søsken		9 oppføringer Betty Washington Lewis (familierelasjon: yngre søster)[8] Samuel Washington (familierelasjon: yngre bror)[8] John Augustine Washington (familierelasjon: yngre bror)[8] Charles Washington (familierelasjon: yngre bror) Mildred Washington (familierelasjon: yngre søster) Butler Washington (familierelasjon: halvbror på fars side, eldre bror) Lawrence Washington (familierelasjon: halvbror på fars side, eldre bror) Augustine Washington, Jr. (familierelasjon: halvbror på fars side, eldre bror) Jane Washington (familierelasjon: halvsøster på fars side, eldre søster)
Barn		George Washington Parke Custis (familierelasjon: adoptivsønn)
Parti		Føderalistpartiet (1798–)
Nasjonalitet		Kongeriket Storbritannia (1732–1776) (avslutningsårsak: USAs uavhengighetserklæring) USA (1776–)
Gravlagt		Mount Vernon (1799–1831)[9][10][11] Washington's Tomb (1831–)[12][13][14][15]
Medlem av		frimureri American Philosophical Society American Academy of Arts and Sciences Société d'agriculture de Paris[16] Society of the Cincinnati
Utmerkelser		Thanks of Congress Kongressens gullmedalje (1776) Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow (1781–)[17] Kongressens gullmedalje
1. President av USA
30. april 1789[a]–4. mars 1797
Forgjenger		Første innehaver
Etterfølger		John Adams
Kommanderende general i U.S. Army
13. juli 1798–14. desember 1799
Forgjenger		James Wilkinson
Etterfølger		Alexander Hamilton
Øverstkommanderende av Den kontinentale armé
15. juli 1775–23. desember 1783
Forgjenger		Første innehaver
Etterfølger		Henry Knox (Øverste offiser av US Army)
Delegat til Andre kontinentale kongress fra Virginia
10. mai 1775–15. juni 1775
Forgjenger		Første innehaver
Etterfølger		Thomas Jefferson
Delegat til Første kontinentale kongress fra Virginia
5. september 1774–26. oktober 1774
Forgjenger		Første innehaver
Etterfølger		Posisjonen opphørte
Signatur
Våpenskjold
George Washington på Commons

George Washington (1732–1799) var en plantasjeeier, militær leder og USAs første president. Han var av britisk opphav og oppvokst i en velstående familie i provinsen Virginia. Washington arbeidet som oppmålingsingeniør før han arvet plantasjen Mount Vernon etter sine foreldre.

Washington var en leder i den britiske hær under krigen mot franskmenn og indianere og andre konflikter, men sa senere opp sin stilling for å gifte seg med Martha Dandrigde Custis, en rik enke med to barn. Han ble medlem av Burgesse-huset og da den amerikanske revolusjonen startet, ble han en revolusjonær leder og deltok både på den første og andre kontinentale kongressen. Washington ble utnevnt til øverste leder av den kontinentale hær i den amerikanske revolusjonskrigen (1775–1783) som endte i amerikanernes seier over britene. Etter krigen tjente han som president av konstitusjonskonvensjonen i 1787.

Washington var enormt populær, og ble valgt som den første presidenten i USA (1789–1797) etter at den amerikanske grunnloven trådte ikraft. De to periodene til Washington-administrasjonen var preget av etableringen av amerikanske nøkkelinstitusjoner som fortsatt eksisterer. Etter at hans andre periode var over, trakk Washington seg tilbake til Mount Vernon for resten av livet, etter at han igjen frivillig oppgav makten, selv om noen ønsket å gi ham den på livstid.

På grunn av sin sentrale posisjon i grunnleggelsen av USA er Washington regnet som en av nasjonens viktigste personer gjennom tidene, og blir ofte omtalt som «landsfader».^{[18][død lenke]}

George Washington ble født 22. februar 1732 på plantasjen Pope's Creek i Westmoreland i Virginia. Washington var del av den økonomiske og kulturelle eliten av de slave-eiende plantasjeeierne i Virginia. Foreldrene Augustine Washington (1693–12. april 1743) og Mary Ball (1708–25. august 1789) var av britisk herkomst. Han tilbrakte mye av sin barndom ved Ferry Farm i Stafford County, nær Fredericksburg og besøkte sine Washington-fettere i Chotank i King George County. Som ungdom utdannet hans seg som oppmålingsingeniør og fikk sitt vitnemål ved College of William and Mary. Han hjalp til med å måle opp Shenandoah Valley i Virginia. Han besøkte Barbados med sin syke halvbror Lawrence i 1751 og overlevde kopper, selv om han fikk arr i ansiktet etter sykdommen. Han ble tatt opp som frimurer i Fredericksburg 4. februar 1752. Da Lawrence døde i juli 1752, leide han og etter hvert arvet eiendommen Mount Vernon i Fairfax i Virginia.

George Washington avfyrte noen av de første skuddene av det som skulle bli en verdenskrig da han var 22 år gammel. I 1752 begynte Frankrike den militære okkupasjonen av området Ohio, en region som også ble krevd av Virginia. I 1753 meldte Washington seg frivillig til å overlevere et ultimatum til franskmennene fra Robert Dinwiddie, guvernøren i Virginia. Franskmennene nektet å trekke seg tilbake og Dinwiddie gjorde mottrekk til den franske fremrykkningen.

I 1754 ledet Washington, nå utnevnt til oberstløytnant i det første Virginia-regimentet, et oppdrag inn i Ohio. Han gjennomførte et bakholdsangrep mot en fransk-canadisk oppklaringsenhet og drepte ti, inkludert dens leder Joseph Coulon de Jumonville. Washington bygde så Fort Necessity som snart viste seg å være utilstrekkelig da han ved slaget ved Great Meadows ble tvunget til å overgi seg til en større fransk og indiansk styrke. Overgivelsesvilkårene som Washington underskrev inkluderte en innrømmelse at han hadde «myrdet» Jumonville. Dokumentet var skrevet på fransk som Washington ikke kunne lese. «Jumonville-affæren» ble en internasjonal hendelse og hjalp til med å sette i gang krigen mot franskmenn og indianere, kjent utenfor USA som syvårskrigen.

Washington ble løslatt av franskmennene med løfte om ikke å vende tilbake til Ohio på ett år. I 1755 deltok Washington i Braddock-ekspedisjonen, et betydelig forsøk av den britiske hær på å ta tilbake Ohio. Ekspedisjonen endte i katastrofe i slaget om Monongahela. Washington utmerket seg i spetakkelet, han fikk to hester skutt under seg og fire kuler trengte gjennom uniformen hans, og han forholdt seg kaldt under skuddveksling da han organiserte tilbaketrekningen. I Virginia ble Washington utropt til helt og han ledet det første Virginia-regimentet i flere år, selv om fokuset i krigen hadde vendt til andre steder. I 1758 deltok han i Forbes-ekspedisjonen som lyktes i å drive franskmennene vekk fra Fort Duquesne.

Washingtons mål i begynnelsen av hans militære karriere hadde vært å sikre seg en tjeneste som britisk offiser, som i de britiske koloniene var et stort steg opp fra å være en enkel kolonioffiser. Forfremmelsen kom ikke, derfor sa Washington opp sin stilling i 1759 og giftet seg med Martha Dandridge Custis, en rik enke med to barn. Washington adopterte de to barna, men fikk aldri egne barn. De nygifte flyttet til Mount Vernon hvor han tok opp livet som landbruker og slave-eier. Han ble medlem av Burgesse-huset.

Innen 1774 hadde Washington blitt en av kolonienes rikeste menn. Det året ble han valgt som delegat fra Virginia til den første kontinentale kongress. Selv om den amerikanske revolusjonen ikke hadde utviklet seg til åpen krigføring, fortsatte spenningen mellom koloniene og Storbritannia å stige, og Washington deltok på den andre kontinentale kongressen (1775) i militæruniform, som eneste delegat i uniform.

Hovedartikkel: Den amerikanske revolusjonskrigen

Den kontinentale kongressen utnevnte Washington som øverste leder av den nylig dannede kontinentale hær 15. juni 1775. Massachusetts' delegat John Adams foreslo å utnevne ham og viste til hans «dyktighet som offiser... store talenter og universale karakter.» Han overtok kommandoen 3. juli.

Washington lyktes i å drive de britiske styrkene ut av Boston den 17. mars 1776 ved å plassere artilleri på Dorchester-høydene. Den britiske hær, ledet av general William Howe, trakk seg tilbake til Halifax, Canada og Washingtons hær flyttet til New York i påvente av en britisk offensiv der. Washington tapte slaget ved Long Island 22. august men klarte å redde mesteparten av sine styrker. Men flere andre slag i området sendte Washington over New Jersey, noe som satte fremtiden til revolusjonen i usikkerhet.

Natten 25. desember 1776 ledet Washington de amerikanske styrkene over Delaware-elven for å angripe hesser-styrkene i Trenton, som ikke ventet et angrep nær jul. Washington fulgte opp angrepet med et overraskelsesangrep på general Charles Cornwallis' styrker i Princeton kvelden 2. januar 1777 og tok til slutt tilbake kolonien. De vellykkede angrepene bygde opp moralen blant kolonister som var for uavhengighet.

Senere det året ledet general Howe en offensiv som hadde som mål å ta kolonihovedstaden Philadelphia. Han beseiret Washingtons styrker kraftig i slaget ved Brandywine 11. september og lyktes i sitt foretak. Et forsøk på å vippe britene av pinnen, slaget ved Germantown, mislyktes på grunn av tåke og forvirring og Washington ble tvunget til å trekke seg tilbake for vinteren til Valley Forge.

Men Washingtons hær hentet seg inn etter nederlagene og harde vinterforhold og trente hardt gjennom våren under den tyske baron Friedrich von Steuben og forbedret jevnt og trutt sin kampevne. Senere angrep hæren den britiske hær som beveget seg fra Philadelphia til New York i slaget ved Monmouth 28. juni 1778.

Mot enorme odds opprettholdt Washington sin hær gjennom revolusjonen og bandt de britiske styrkene i sentrum av landet mens generalene Horatio Gates og Benedict Arnold vant slaget om Saratoga i 1777. Etter Monmouth konsentrerte britene sine offensiver i de sørlige koloniene, og i stedet for å angripe dem der, flyttet Washington sine styrker til Rhode Island hvor han kommanderte militære operasjoner til krigen sluttet. Hans evne til å forsinke britiske fremrykninger gav ham kallenavnet «den amerikanske Fabius».

I 1779 beordret Washington en femtedel av hæren til å utføre Sullivan-ekspedisjonen, en offensiv mot fire av de seks nasjonene til irokeser-konføderasjonen som hadde alliert seg med britene og angrep patriotiske samfunn langs grenselandet. Minst 40 irokeserlandsbyer ble ødelagt i den massive ekspedisjonen, dette (ifølge noen kilder) fikk irokeserne til å kalle Washington «landsby-ødeleggeren».

Amerikanske og franske styrker og en fransk flåte hadde general Cornwallis i en felle i 1781 ved Yorktown i Virginia. Washington rykket raskt frem sørover og sluttet seg til arméene 14. september og drev beleiringen fremover til den overgav seg. Den britiske overgivelsen der var den effektive slutten på britiske forsøk på å knuse revolusjonen. I mars 1783 fikk Washington kjennskap til en konspirasjon som ble planlagt av noen av hans offiserer som var misfornøyd med lønningen i den kontinentale hærens leir ved Newburgh, New York. Han klarte å forhindre dette komplottet. Senere i 1783 anerkjente Storbritannia gjennom Paris-traktaten, amerikansk uavhengighet. Som et resultat gav general Washington sin avskjedstale til hæren ved Rocky Hill, New Jersey, 2. november. Han tok formelt avskjed med sine offiserer i Fraunces Tavern i New York 4. desember.

23. desember 1783 sa general George Washington opp sin stilling som øverstkommanderende av hæren ovenfor kongressen, som da var i møte i statshuset i Maryland i Annapolis. Denne hendelsen var av stor betydning for den unge nasjonen og etablerte en presedens som sa at sivilt valgte tjenestemenn, fremfor militære offiserer, hadde øverste autoritet. Washingtons stilling var så sterk at dersom han hadde ønsket å ta og beholde makten, som Julius Cæsar før ham eller Napoleon etter ham, ville han antagelig klart å gjøre det. Der var til og med noen tilhengere av ham som ønsket å gjøre Washington til en permanent hersker eller konge, men Washington, i likhet med de fleste grunnleggerne av USA, var sterkt imot tanken.

Washington ledet konstitusjonskongressen i Philadelphia i 1787. For det meste deltok han ikke i debatten, men hans prestisje var stor nok til å skape samhold og bestyrke delegatene i sitt arbeid. Han tvang gjennom hemmeligholdelsen som konvensjonen påla seg selv gjennom sommeren. Mange antar at presidentskapet ble skapt med Washington i tankene. Etter konvensjonen overbeviste hans støtte mange, inkludert den lovgivende forsamlingen i Virginia, til å støtte den amerikanske grunnloven.

Washington dyrket rundt 32 km². Som mange plantasjeeiere i Virginia på den tiden hadde han ofte gjeld og hadde aldri mye penger. Faktisk hadde han lånt £600 for å flytte til New York, som da var sentrum for den amerikanske styresmakten, for å overta embetet som president.

George Washington ble valgt til den første amerikanske president i 1788–9. Den første amerikanske kongressen stemte for å betale Washington en lønn på $25 000 i året, en betydelig sum i 1789. Washington, hvis formue har blitt anslått fra alt mellom $500 millioner til $1 milliard i dagens verdi, nektet innledningsvis å ta imot lønnen. Imidlertid skiftet han holdning i dette spørsmålet da han ble gjort oppmerksom på at det ville skape presedens om stillingen var ulønnet, slik at bare formuende landeiere ville ha råd til å bli presidenter og at en ulønnet stilling også ville kunne friste til å ta imot bestikkelser.^[19]

Hovedartikkel: Washington-administrasjonen

Som den første presidenten, utnevnte Washington hele høyesterett, noe som nesten ble gjentatt av president Franklin Delano Roosevelt under hans fire perioder i embetet (1933–45). Washington utnevnte følgende dommere til høyesterett i USA:

• John Jay – Chief Justice – 1789
• James Wilson- 1789
• John Rutledge – 1790
• William Cushing – 1790
• John Blair Jr. – 1790
• James Iredell – 1790
• Thomas Johnson – 1792
• William Paterson – 1793
• John Rutledge – Chief Justice, 1795 (assosiert justice fra 1790)
• Samuel Chase – 1796
• Oliver Ellsworth – Chief Justice – 1796

• Signerte Justisloven av 1789
• Signerte Indiansk samkvem-lovene, fra 1790
• Signerte Bosetningsloven av 1790
• Signerte Bankloven av 1791
• Signerte Myntloven av 1792
• Signerte Rømte slaver-loven av 1793
• Signerte Marineloven av 1794

• Nord-Carolina (1789)
• Rhode Island (1790)
• Vermont (1791)
• Kentucky (1792)
• Tennessee (1796)

Etter at han gikk av som president i mars 1797 flyttet Washington tilbake til Mount Vernon med en dyp lettelse.

Washington ble i 1798 utnevnt til løytnantgeneral i den amerikanske hær (den da høyeste rangen) av president John Adams. Utnevnelsen av Washington skulle være en advarsel til Frankrike som truet med krig. Washington gikk aldri ut i aktiv tjeneste og da han døde et år senere ble hans navn skrevet ned i hærens lister som pensjonert løytnantgeneral, som på den tiden ble regnet som sidestilt med hans rang som general og øverstkommanderende under revolusjonskrigen.

Innen et år av utnevnelsen fikk Washington en stygg forkjølelse med feber og sår hals som utviklet seg til en akutt hals- og lungebetennelse og døde 14. desember 1799 i sitt hjem. Moderne leger tror at Washington døde av enten streptokokk-infeksjon i halsen eller, siden han ble årelatet som del av behandlingen, en kombinasjon av sjokk fra blodtapet, oksygenmangel og dehydrering. En av legene som overså årelatingen av ham var dr James Craik, en av Washingtons nærmeste venner som hadde vært med Washington ved Fort Necessity, Braddock-ekspedisjonen og gjennom revolusjonskrigen. Washington ble begravd i familiens gravplass på Mount Vernon.

Kongressmannen Henry Lee, en kamerat fra revolusjonskrigen, minnet Washington som «en borger, først i krig, først i fred og først i hjertene til sine landsmenn».

Med unntak av Dwight D. Eisenhower, som beholdt tjeneste på livstid som femstjerners general av hæren, er George Washington den eneste president med militær tjeneste som gikk inn i militæret igjen etter å ha avtjent sin tid som president. Selv om han hadde vært den høyeste rangerte offiseren i revolusjonskrigen og ble utnevnt til løytnantgeneral (nå trestjerners), virket det som alle senere fullverdige (dvs firestjerners) generaler i amerikanske historie i tillegg til femstjerners generaler hadde hatt en høyere rang enn Washington. Dette ble endret i 1976 da Washington gjennom et vedtak i kongressen ble forfremmet til general av arméene og på denne måten fikk en høyere rang enn noen tidligere, nåværende og fremtidige generaler. Det ble erklært at han alltid ville være den høyest rangerte militære offiseren i USA. [1]

Beundrere av Washington satte ut en tvilsom fortelling om hans ærlighet som barn. I fortellingen ønsket han å prøve ut en ny øks, og han hogde ned farens kirsebærtre. Da han ble spurt av sin far, gav han det berømte sitatet: «Jeg kan ikke lyve. Det var jeg som hogde ned kirsebærtreet». Fortellingen dukket først opp etter Washingtons død i en naiv «inspirasjons» barnebok av Parson Weems som hadde vært den religiøse lederen i Mount Vernon. Parson Weems fabrikkerte også en berømt fortelling om Washington der han ba om hjelp på et ensomt sted i skogene nær Valley Forge.

Washington var en mann av stor personlig integritet, med dyp følelse for plikt, ære og patriotisme. Han var modig og fremsynt og holdt den kontinentale hæren sammen gjennom åtte harde år med krig og mangel på komfort, noen ganger på ren viljestyrke.

Washington var plaget gjennom sitt voksne liv av dårlige tenner og mistet en tann i året fra han var 24. I sine senere år konsulterte han flere tannleger og brukte et antall med falske tenner (men ingen av tre). Washington røykte jevnlig marihuana for å lette smertene fra sine dårlige tenner. Washingtons egen dagbok gjenforteller, ved flere anledninger, sine forsøk på å bedre kultiveringen av sine avlinger med marijuana som han brukte til hamp-produksjon og medisin: 12.–13. mai 1765: «Sådde hamp i Muddy hole ved sumpen.» 7. august 1765: «...begynte å skille hanndelen fra hunndelen i hampen ved Do–noe for sent».

Washingtons ble husket for sin ydmykhet og nøye kontrollerte ambisjoner. Han aksepterte aldri betaling under sine militærtjenester og var oppriktig nølende i å motta alle embetene som ble tilbudt ham. Da John Adams anbefalte ham for den kontinentale kongressen for posisjonen som general og øverstkommanderende av den kontinentale hær, forlot Washington rommet for å la de som var uenige fritt si sine motforestillinger. Da han senere aksepterte embetet, fortalte Washington kongressen at han var uverdig æren.

Det er ofte sagt at en av Washingtons største bedrifter var å avstå fra å ta mer makt enn det han gjorde. Han var bevisst på å beholde et godt rykte ved å avstå fra politiske intriger. Han hadde ingen interesse i å favorisere slekt eller venner og avslo f.eks. en militær forfremmelse under krigen for sin fetter William Washington, som hadde fortjent nettopp det, for ikke å bli beskyldt for favorisering. Thomas Jefferson skrev: «Moderasjonen og dyden til en enkelt karakter hindret antagelig denne revolusjonen fra å bli stengt, slik mange har blitt, av en underversjon av den friheten den var ment å etablere.»

Washington måtte overtales til en andre periode som president og aksepterte den svært nølende. Men han nektet å tjene en tredje periode og satte en presedens som holdt til presidentskapet til Franklin D. Roosevelt. Da John Adams ble tatt i ed, skal Washington ha gått bort til Adams etterpå og sagt: «Vel, jeg er nokså ute og du er nokså inne. Nå får vi se hvem som liker det best!» Washington avslo også å forlate rommet før Adams og den nye visepresidenten Thomas Jefferson og etablerte prinsippet om at selv den tidligere presidenten tross alt bare er en vanlig borger.

Washington var en cricket-entusiast og var kjent for å ha deltatt i sporten som var særlig populær på den tiden i de britiske koloniene.

Washington eide slaver gjennom hele sitt voksne liv, i likhet med flesteparten av hans følgesvenner i aristokratiet blant plantasjeeierne i Virginia. Han skilte seg derimot ut for sin humane behandling av slavene sine og for en voksende uro for den «merkelige institusjonen». Historikeren Roger Bruns skrev: «Ettersom han ble eldre, ble han økende klar over at det var umoralsk og urettferdig. Lenge før revolusjonen hadde Washington tatt den uvanlige holdningen at han nektet å selge sine slaver eller å la slavefamilier bli separert.» Etter revolusjonen fortalte Washington en engelsk venn: «Jeg ser tydelig at bare avskaffelse av slaveriet kan opprettholde eksistensen av vår føderale union gjennom å konsolidere et felles prinsippbånd.» Han skrev til sin venn John Francis Mercer i 1786 at «jeg mener aldri...å eie en ny slave gjennom kjøp. Det er blant mine første ønsker å se plan adoptert hvor slaveriet i dette landet sakte, men sikkert kan avskaffes på uklanderlig vis.» Ti år senere skrev han til Robert Morris at «der er ingen mann i live som ønsker mer ærlig enn jeg å se en plan innført for gradvis avskaffelse av slaveriet.»

Som president var Washington klar over risikoen for splittelse i den unge republikken over spørsmålet om slaveri (som faktisk skjedde i 1861). Han talte ikke for avskaffelse av slaveriet mens han var i embetet, men signerte en lov som forbød slaveri i Nordvestterritoriene, og skrev da til sin gode venn Marquis de la Fayette at han regnet det som et vist tiltak.

I motsetning til alle de andre slaveeiende grunnleggingsfedrene, inkluderte Washington midler i sitt testament som frigav hans slaver da han døde. Hans enke Martha frigav de som hun eide kort tid før hun døde.

Washingtons religiøse syn er en sak som har skapt noe kontrovers. Der er betydelige bevis for at han (som et antall av de grunnleggende fedrene i USA) var deist, dvs at han trodde på Gud men trodde ikke på åpenbaringen eller mirakler. Før revolusjonen, da den episkopale kirken fremdeles var statsreligion i Virginia, var han aktiv i den lokale kirken. Han snakket ofte om verdien i bønn, rettferdighet og søkte og takket for «velsignelser fra himmelen». Han fulgte av og til sin kone til gudstjenester, men der er ingen nedtegnelser om at han noen gang tok del i nattverden og han forlot jevnlig gudstjenesten før nattverden sammen med andre som ikke gikk til nattverd. Da pastor dr James Abercrombie, rektor ved St. Peters episkopale kirke i Philadelphia, nevnte i en ukentlig gudstjeneste at de i opphøyde posisjoner satte et uheldig eksempel ved å forlate kirken ved nattverd, sluttet Washington å delta på gudstjenester på søndager i det hele tatt.

Lenge etter at Washington døde ble Abercrombie spurt om troen til Washington. Abercrombie svarte at «sir, Washington var en deist.» Men hans adopterte datter, Eleanor Parke Custis Lewis, og flere andre sa at han var en kristen. Forskjellige bønner som er sagt å ha blitt satt sammen av ham i hans senere liv er betydelig redigert. Han ba ikke om å få snakke med prest på dødsleiet, selv om en var tilgjengelig. Hans begravelse ble utført av frimurere på ønske fra hans kone, Martha.

Washington var en tidlig tilhenger av religiøs pluralisme. I 1775 beordret han sine tropper om ikke å brenne en dukke av paven på Guy Fawkes-kvelden. I 1790 skrev han til jødiske ledere at han så for seg et land «som ikke sanksjonerer avvikende tro, ikke assisterer forfølgelse... Må barna til Abraham, som bor i dette landet, fortsette å trives og nyte godt av den gode viljen til andre innbyggere, mens alle skal sitte deres egne vin og fikentre og der skal ikke være noe som gjør ham redd.» Dette brevet ble sett på av det jødiske samfunnet som svært betydningsfullt, for første gang på et millennium ville jøder nyte godt av fullverdige menneskeskelige og politiske rettigheter.

Washington gav presidentskapet fredelig videre til John Adams etter å ha tjent to perioder i embetet. Bare én president siden Washington har gått ut over dette antallet, Franklin D. Roosevelt, som ble valgt fire ganger, og konstitusjonen fikk senere et tillegg, det 22. tillegget, for å sette en fast grense på to perioder på fremtidige presidenter. Washington satte mange presedenser som etablerte ro rundt presidentembetet i årene som kom og han regnes vanligvis som en av de største presidentene. Han ble også utropt etter sin død som «landsfader» og regnes ofte som den viktigste av de grunnleggende fedrene. Derfor ble han husket og nevnt jevnlig.

Kanskje er den mest synlige måten han blir husket på er bruken av bildet av ham på den amerikanske dollarseddelen og mynten verdt 25 cent. Bildet som blir brukt på dollarseddelen kommer fra et berømt portrett av ham malt av Gilbert Stuart, et av de mest bemerkelsesverdige arbeidene fra tidlig amerikansk kunst.

Hovedstaden i USA, Washington D.C., er oppkalt etter ham. District of Columbia ble opprettet gjennom et vedtak i kongressen i 1790, og Washington var dypt involvert i opprettelsen, inkludert plasseringen av Det hvite hus. Washington-monumentet er et av de mest kjente landemerkene i byen og ble bygd til hans ære. George Washington University, også i DC, ble oppkalt etter ham, og det ble delvis grunnlagt med aksjer Washington gav i støtte til å skape et nasjonalt universitet i Washington.

Den eneste staten som er oppkalt etter en president er staten Washington nord på stillehavskysten.

Washington valgte West Point, New York, som stedet for det amerikanske militærakademiet. Den amerikanske marine har oppkalt tre skip etter Washington.

Andre eksempler inkluderer George Washington Bridge, som strekker seg mellom New York og New Jersey.

• (en) George Washington – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) George Washington – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (fr) George Washington på Allociné
• (en) George Washington på AllMovie
• (en) George Washington hos Amerikas forente staters kongress’ biografiske kartotek
• (en) George Washington hos American National Biography
• (en) George Washington hos The Peerage