Bybrann

En bybrann er en brann i en by der større deler av bebyggelsen legges i aske. Gjennomgås kildene for forskjellige norske byer, er det store variasjoner i hvor mye som skal brenne før en brann klassifiseres som bybrann.

Ofte brukes «kvartalsbrann» om en storbrann som begrenses til ett kvartal.^[1][2][3]

Hyppige bybranner var så ødeleggende også fordi alle gjeldsbrev var private. Hvis skjøter eller gjeldsbrev gikk tapt, måtte krav bortfalle, om ikke motparten vedstod seg forholdene. Det var påbudt å føre tingbøker, men de var ofte mangelfulle, eller tingbøkene kunne gå med i brannen. Det var kanskje ikke så rart at det het seg at den som var skyld i en brann, «skulle uten all nåde kastes inn i ilden etter privilegienes lydelse». Å hjelpe til med slukningsarbeid var heller ikke helt trygt, for det var dødsstraff for den som hjalp til med en brannhake uten å være rådet til det av «en som hadde forstand». Men ingen slik var utpekt i forkant.^[4]

Ut fra gamle dagers manglende kloakk- og sanitæranlegg har det vært hevdet at bybranner delvis har vært årsak til at det ikke oftere brøt ut pest.^[5]

Mest brannfarlige er hus av tre eller bambus, eller med strå- eller torvtak eller tak av takspon. Trange gater øker brannfaren ytterligere, siden de også er til hinder ved slukningsarbeidet. Når branntilløp utviklet seg til bybranner, skyldtes det iblant at de ble sent oppdaget og varslet fordi folk var i kirken.^[6]

Bybranner – og byfolk og myndigheters forsøk på å forebygge dem - har hatt stor betydning for den fysiske utformingen av byene. Tiltakene regulerte byens form og bruk av byggematerialer. Regulerte byer fikk rette, brede allmenninger, og det ble innført murtvang.

Bybranner har ofte gjort store sprang, særlig ved at gnister og brennende materialer har blåst langt av gårde («flyvebranner»), i noen grad også ved intens varmestråling. Av og til har bybranner utviklet seg til ildstormer som har skapt sin egen vind. Enkelte branner (f.eks. Peshtigo-brannen) har utslettet flere byer på sin vei.

• Roma i 64
• Konstantinopel under Nikaopprøret i 532
• London i 1666: brannen ødela ca. 13 200 bygninger og gjorde ca. 70 000 husville
• København i 1728: brannen ødela ca. 1 600 bygninger, og ca. 15 000 ble hjemløse
• New York i 1835^[7]
• Hamburg 5.–8. mai 1842: 51 omkom; ca. 20 000 ble husville
• Chicago i 1871: brannen ødela 17 450 bygninger, 250–300 mennesker omkom, og nærmere 100 000 ble husville
• Thessaloniki 1917: 70 000 ble husville^[8]

• Oslo i 1624
• Trondheim i 1681
• Bergen i 1702^[9]
• Trondheim i 1708
• Moss i 1807
• Moss i 1808
• Mandal i 1810
• Kongsberg i 1810
• Arendal i 1840: 11 hus og et liknende antall sjøboder på Friholmen gikk tapt
• Trondheim i 1841^[10]
• Trondheim i 1842
• Moss i 1858
• Risør i 1861: 300 hus gikk med i brannen, noe som etter kildene skal ha vært rundt 80 % av alle bygningene i byen
• Arendal i 1863: 73 bygninger tapt i nedre del av Vestregate og Østregate
• Drammen i 1866: 388 bygninger brant ned, over 5 000 mennesker ble hjemløse, Bragernes brant ned
• Arendal i 1868: 94 hus brant ned fra Torvet og Bendiksklev til langt ut på Langbryggen
• Moss i 1881
• Skien i 1886
• Levanger i 1897: hele byen brant ned til grunnen^[10]
• Namsos i 1897: hele tettstedet brant ned til grunnen^[10]
• Farsund i 1901: 250 hus brant ned
• Ålesund i 1904
• Porsgrunn i 1905
• Bergen i 1916
• Bergen i 1925

Enkelte steder har bybranner kommet så tett på hverandre at folk ikke rakk å bebygge branntomtene før området ble rammet av en ny brann. Bybrannen i Chicago ble drevet fremover av en sterk sørvestlig vind, men et sted fikk brannmannskapene hjelp ved at fire utbrente kvartaler etter en brann dagen før virket som en branngate. I dag preges byenes utseende likevel i større grad av tiltak for å forebygge bybranner – først og fremst murtvang og rette, brede gater. Men denne utviklingen har vært langsom og ujevn. Christiania fikk murtvang og rette gater da byen ble gjenoppbygget etter brannen i 1624. Men da alle byens eiendommer ble branntaksert i 1766, var fortsatt ca. 50 % av husene av bindingsverk, 30 % av lafteverk, og bare 20 % av massivt murverk, i datiden kalt «Grundmuur». Sentrum av Stockholm fikk murtvang i 1501, men resten av byen var dominert av trehus i flere hundre år – selv en så sentrumsnær bydel som Södermalm bestod mest av trehus til etter Mariabrannen 1759. Da London ble gjenoppbygget etter brannen i 1666, var bebyggelsen mer brannsikker enn før – men gatenettet stort sett uendret. Ca. 90 % av husene var i tre da brannen i Chicago 1871 ødela ca. 1/3 av byen, krevde rundt 250 menneskeliv og gjorde rundt 90 000 husville. Mange av fortauene var belagt med planker. Ved gjenoppbyggingen gjennomførte byen delvis murtvang (bl.a. ble ikke vannverket gjenoppbygget med tretak). Da en lignende brann brøt ut i 1874, spredte den seg fort i gammel trehusbebyggelse – og fortærte også en del murhus. Men disse bidro til at brannen lot seg stanse før den nådde sentrum.

I Norge har Bergen tolv av landets 180 brannsmitteområder, blant andre Vågsbunnen, Marken, Nøstet og Steinkjelleren i Bergen sentrum.^[11] Andre kjente brannsmitteområder er Gamle Stavanger, «Posebyen» i Kristiansand og Vålerenga i Oslo. Villastrøk er ikke like utsatt, men Lærdalsbrannen i 2014 spredde seg raskt pga uvanlig sterk vind og raserte store deler av stedet.^[12]

Utendørs er spredning av en brann avhengig av vinden. Kildene oppgir at det blåste storm under ca. 10 % av de svenske bybrannene på 1700-tallet.^[13] Da Ålesund brant i 1904, blåste det sterk storm. Det blåste storm under Bergens største bybranner i 1702 og 15. januar 1916, og det blåste orkan da 1/3 av Molde brant 21. januar 1916.^[14] Christiania kunne visstnok takke vindstille vær for at ikke hele byen strøk med ved brannen i de veldige plankestablene på Vaterland i 1819.^[15]

En bybrann lar seg vanligvis stanse der den har motvind eller sidevind. Noen ganger har en oppgitt forsøkene på å slukke i vindretningen, og forsøkt å forhindre at brannen spredte seg til sidene. Denne taktikken ble med et visst hell fulgt da Klarabrannen i Stockholm 1751 spredte seg fra Norrmalm til Södermalm i nordøstlig storm. Enkelte bybranner har likevel vokst til ildstormer, skapt sin egen vind og spredt seg i flere retninger, så intense at selv ikke murhus har gått fri. Men selv den store brannen i Chicago ble forhindret i å spre seg på tvers av vindretningen over Chicago-elvens nordlige tilløp.

De største bybrannene i fredstid har gjerne oppstått på losiden av sentrum, ofte i utkanten av byen. Det har derfor vært foreslått å plassere bl.a. uerstattelige kunstskatter et sted på losiden av fremherskende vindretning. I Chicago er sørvest tryggest fordi varm, tørr vind kommer derfra.^[16]

Tørt og varmt vær øker brannfaren, men bybranner har også brutt ut i regnvær (f.eks. Ålesund 1904^[17]) eller snøvær (f.eks. Växjö 1838). Innendørs oppvarming om vinteren øker også brannfaren og tørker dessuten ut husene. Iblant har sterk kulde vanskeliggjort slukningsarbeidet – f.eks. på Manhattan i New York 16. desember 1835, da vannet frøs i hydranter og slanger.^[18] – og i Växjö 1838.^[19]

En statistikk fra Sverige viser at 21 av 28 daterte bybranner (kategoriene «stadsbrand» og «kvartersbrand») på 1700-tallet (krigsbranner ikke inkludert) skjedde i sommerhalvåret (14. april–13. oktober).^[20] I gamle Christiania gjaldt dette åtte-ni av ti daterte bybranner (dateringen av bybrannen 1352 er usikker; både 19. mars og 14. april forekommer i kildene).^[21] I Bergen er bybrannene jevnere fordelt ut over året, med 16 av 28 daterte bybranner i sommerhalvåret.^[22]

I Chicago har minst tre av de største bybrannene funnet sted i oktober.^[23] Om høsten vil store lagre av fyringsved, kull, høy og korn frem mot vinteren gi branner ekstra næring. Ved brannen i Chicago i oktober 1871 strakte enorme lagre av tømmer seg langs kaiene, i tillegg til at byen bestod av titusenvis av trehus, samt 561 miles fortau belagt med treplanker. Attpåtil hadde sommeren vært helt uvanlig tørr.^[24]

Krigshandlinger har skapt – og skaper – mange bybranner. Noen ganger, særlig etter at ildvåpen ble tatt i bruk, har dette vært et resultat av kamphandlingene. Ofte har fienden stukket byen i brann. Dette ble lettere etter at en fikk langtrekkende artilleri, og særlig da en i 1911 også begynte med luftbombing av sivile mål. Spesielt omfattende var bombingen av byer – ofte langt fra kampsonen – under andre verdenskrig, og noen av disse angrepene krevde titusener av menneskeliv. Sverige ble særlig rammet av krigsbranner da russerne brente kystbyer i den store nordiske krigs sluttfase.^[25] Andre ganger har en okkupasjonsmakt eller byens egne borgere satt fyr på husene før tilbaketrekning (jf. den brente jords taktikk). Terrorhandlinger har utløst lokale branner, f.eks. terrorangrepet 11. september 2001.

Jordskjelv har stiftet bybranner, særlig der gassledningene knekker, slik at gassen eksploderer eller tar fyr kombinert med at sammenraste bygninger gjør det umulig for brannvesenet å komme frem. Slik kan mange enkelte branner forenes til en ildstorm som krever flere menneskeliv enn selve skjelvet. Kanto-jordskjelvet og jordskjelvet i San Francisco 1906 er kjente eksempler. Også nærliggende vulkanutbrudd har forårsaket bybranner. Det samme gjelder paradoksalt nok flommer og tsunamier. Det siste skjedde i Japan etter jordskjelvet i mars 2011 fordi gassledninger ble revet over, og gassen tok fyr.

I perioder med langvarig tørke og sterk vind kan skogbranner og buskbranner spre seg til byer som i noen tilfeller er lagt i aske på få timer. Småbyer omgitt av skog og med trehusbebyggelse, har vist seg særlig utsatt. I en større by er det lettere å stoppe ilden ved bygrensen, siden flere kan mobiliseres til å slukke, lage branngater osv. pr. meter grenselinje.

Peshtigo-brannen i USA 8. oktober 1871 (samme dag som brannen i Chicago brøt ut) er den dødeligste brannen av denne typen vi kjenner til. Den krevde 1.200-2.500 menneskeliv og utslettet Peshtigo i Wisconsin og ti andre småbyer i denne delstaten og i Michigan. Områdets største by, Green Bay, gikk derimot klar av brannen.

I dag er bl.a. California og Australia svært utsatt for slike branner. Mulighetene for varsling og evakuering er forbedret, men store tap av menneskeliv forekommer fortsatt. I delstaten Victoria omkom minst 173 ved buskbranner, som i februar 2009 ødela over 2 000 boliger.^[26] 6. mai 1987 brøt en lignende brann ut i Kina; den krevde 213 menneskeliv og gjorde 50 000 husville.^[27] Skogbrannene i Russland sommeren 2010 krevde minst 50 menneskeliv og ødela minst 77 småbyer og landsbyer; selv ikke murhus gikk fri.^[28][29][30] Minst 88 mennesker omkom da Camp-brannen i California 2018 utslettet bl.a. byen Paradise, med 26 000 innbyggere.

Eksplosjoner i fabrikker eller lagre av ammunisjon har utløst bybranner – særlig, men ikke bare, i krigstid. 14. april 1944 brøt det ut brann i lasteskipet «SS Fort Stikine», som lå til kai i Bombay. Skipet var lastet med bomull, gull og ammunisjon med bl.a. 1 400 tonn eksplosiver. To veldige eksplosjoner satte nærliggende skip og deler av byen i brann. 800-1 300 mennesker omkom (hvorav 71 brannfolk); ca. 80 000 ble husville.^{[31][32][33][34][35]}
Ved Filipstad-ulykken 19. desember 1943 eksploderte over 800 tonn ammunisjon. 120 mennesker omkom, og mer enn 400 bygninger ble rasert ved eksplosjonen og påfølgende brann.

I fredstid har lagre eller fabrikker med sprengstoff, fyrverkeri og eksplosive væsker eller gasser eksplodert og stiftet bybranner, likeså godstog med propanvogner. I april 2000 ble en stor del av Lillestrøm evakuert under Lillestrømulykken etter at en propanvogn gikk av sporet, og det oppstod brann – men en klarte å avverge en eksplosjon.

Mange bybranner har årsaker som går igjen - uforsiktighet med åpen ild, lynnedslag, selvantennelse, ildspåsettelser eller feil ved det elektriske anlegget, kombinert med uheldige omstendigheter, særlig sterk vind som sprer gnistregnet.

De største bybrannene i Norge skjedde i nyere tid. Byene ble større og flere, og slukkingen ikke nevneverdig forbedret før byene begynte å anskaffe store brannsprøyter fra 1700-tallet av.

Bybrannen i Ålesund 1904 førte til tap av 850 hus, og over 10 000 mennesker ble hjemløse. Brannen ble opphav til det stående uttrykk «...siden Ålesund brant».^[36]

Med 34 bybranner gjennom historien har Bergen vært hjemsøkt, trolig med bakgrunn i vindforhold (det blåste storm da brannene i 1702 og 1916 brøt ut, mens storm praktisk talt aldri forekommer i Oslo), og i at byen i flere hundre år var Norges største. Bergensbrannene har (for øvrig som i Chicago) fått en kjent sportsklubb oppkalt etter seg. Oslo ble rammet av 17 dokumenterte bybranner i perioden 1000–1624. Trondheim har 31 registrerte bybranner gjennom tidene.

Tyskerne skapte en rekke bybranner under andre verdenskrig, som da Kristiansund ble bombet 9. april 1940, og Narvik ble påtent før tyskerne midlertidig trakk seg ut av byen senere på våren. Verst gikk det utover Nord-Norge under nedbrenningen av Finnmark siste krigshøsten. Ifølge forfatteren Arvid Petterson omkom 339 personer som følge av nedbrenning og tvangsevakuering.^[37]

I dagens Norge er brannfaren størst i tett, gammel trehusbebyggelse - som ofte også er verneverdig.^[38] Men brannene i Lærdal og Flatanger i januar 2014 viste at ilden kan spre seg også i mer spredt trehusbebyggelse ved sterk tørr vind.

I dag skjer mange av de største bybrannene, iallfall de som rammer flest mennesker, i millionbyenes slumstrøk, særlig i fattige land. Også de store flyktningleirene er svært utsatt. Målt i antall omkomne eller antall husville kan enkelte av disse brannene måle seg med de største bybrannene i gamle dager, og rammer mennesker som er ytterst fattige fra før. Folk i disse områdene bor svært tett, mange bruker åpen ild til oppvarming og matlaging, og elektriske anlegg er ofte defekte og brannfarlige.

På mange måter minner forholdene om de som fantes i Norge den gang bybranner var vanlig hos oss. Som alltid øker brannfaren voldsomt med tørke og vind. En vesentlig forskjell er at befolkningen gjerne er langt større enn den var i norske byer: Enkelte byer har 3-4 mill. eller enda flere slumboere, mens selv Oslo neppe hadde over 3http://www.dawn.com/wps/wcm/connect/dawn-content-library/dawn/news/world/16-huge-fire-leaves-4000-families-homeless-in-philippines-02-sa000 innbyggere under den siste altødeleggende bybrannen i 1624. Også de store flyktningleirene kan romme hundretusener av mennesker. Dette øker faren for at noen er uforsiktig med ild. Bruk av plaststoffer gjør at brannene utvikler giftig røyk.

Eksempler på bybranner i slummen de siste årene:

• Natt til 9. januar 2009 omkom minst 40 i Karachi, Pakistan^[39] da 40 hus brant ned, kanskje etter spredning fra et bål noen hadde tent for å holde varmen.^[40] Brannen er også tilskrevet feil ved elanlegget.^[39]) Mange omkom dels fordi folk lå og sov, visstnok også fordi flammene sperret den eneste fluktveien; ellers var området blokkert av høyere bygninger på tre sider.^[39]
• 20. april 2010 ble minst 20 000 husville etter en brann i Quezon ved Manila på Filippinene^[41] Brannen skapte like mange husville på seks timer som brannen i København 1728 på 60.
• I juni 2010 omkom minst 108 i løpet av tre timer da minst syv høyhus ble rasert av brann i et tettpakket boligstrøk nær Bangladeshs hovedstad Dhaka. Feil ved det elektriske anlegget ble regnet som sannsynlig brannårsak.^[42]
• Februar 2011: Opptil 30 000 ble hjemløse ved branner i Manilas slumstrøk.^[43]
• 19. april 2011 ble anslagsvis over 2 000 familier med til sammen 8 000-10 000 mennesker hjemløse ved en brann i Makati, Manila.^[43]
• 18. mars 2012 brøt det ut brann i Quezon. På et kvarters tid rakk den å ødelegge ca. 25 hus og gjøre 75 familier hjemløse.^[44]
• Juledag 2012 ble 5 000 hjemløse ved en brann i Manila, hvor en mann ble slått i hjel av sinte naboer etter at han i fylla hadde skreket at han hadde stiftet brannen. Brannen startet i et hus hvor barn hadde lekt med brennende lys. Samme dag omkom syv ved en brann i et annet av byens slumområder.^[45]
• 17. februar 2019 omkom minst ni ved en brann i Chittagongs slum.
• Natt til 21. februar 2019 omkom minst 80 ved en brann i Dhakas gamleby, et område med mange kjemiske fabrikker og parfymefabrikker. Flasker og beholdere med ildsfarlige væsker og gasser eksploderte. Det gjorde at brannen spredte seg med voldsom fart, selv om «bare» fire bygninger ble ødelagt.^[46].
• 17. august 2019 ble ca. 50 000 hjemløse ved en brann i Dhakas slumområde Mirpur.^[47][48]

Noen steder har flyktningleirer vokst til byer hvor folk kan bli boende i årevis. Dette er noen av de verste brannene:

• 12. mai 2020 brøt det ut brann i en leir med rohingya-flyktninger fra Myanmar ved byen Cox's Bazar i Bangladesh, hvor rundt 600 000 mennesker bodde på kun 13 km².^[49] Over 300 hus ble ødelagt.^[50]
• 17. mai 2020: Ny brann ved Cox's Bazar i Bangladesh. Flere tusen ble hjemløse.^[51]
• I september 2020 ble nærmere 13 000 hjemløse etter branner i flyktiningleirene på den greske øya Lesbos. Iallfall noen av brannene var påsatt.^[52]
• 14. januar 2021: Ny brann i en flyktningleir ved Cox's Bazar i Bangladesh. På to timer ble hjemmene til 3 500 mennesker ødelagt eller skadet i brannen.
• 22. mars 2021: Enda en brann – den tredje på fire dager – utviklet seg til den verste hittil ved Cox's Bazar. Pr. 25. mars var 15 mennesker funnet omkommet, mens nærmere 400 var savnet. Ifølge Human Rights Watch hindret piggtrådgjerdet rundt leirene folk i å flykte, eller påførte dem skade da de forserte det. Ca.  50 000 ble husville. Brannen rammet et område på 0,61 km².^[53]
• 5. mars 2023. Ny brann i flyktningleir ved Cox's Bazar, hvor det samlede antall flyktninger hadde passert millionen. I sterk vind spredte brannen seg med rasende fart. Da den kom under kontroll etter tre timer, hadde den gjort ca. 12 000 mennesker husløse og ødelagt minst 35 moskeer og 21 skoler.^[54]
• 7. januar 2024: En brann i Cox's Bazar gjorde på tre timer nærmere 7000 rohingya-flyktninger hjemløse. Branngater og iherdig innsats fra brannvesen og frivillige forhindret ytterligere spredning.^[55].

I middelalderen og langt inn i nyere tid fantes mye overtro i forbindelse med branner: Hekser kunne stifte branner, eikehjorter fløy rundt med glødende kullbiter mellom kjevene for å sette fyr på gårder og uthus, branner kunne slukkes med magiske ritualer og besvergelser osv. Så sent som under Peshtigo-brannen i 1871 gav enkelte opp og omkom fordi de trodde dette var dommedag.

Det har florert vandrehistorier og konspirasjonsteorier om både uoppklarte branner og branner som regnes å være oppklart. Noen eksempler:

• Brannen i Chicago 1871 skal ha startet ved at en ku tilhørende Catherine O’Leary sparket til en fjøslykt under melking. Brannårsaken er ikke kjent, men Chicago Republican-reporteren Michael Ahern innrømmet i 1893 at han hadde kokt i hop ku-historien for å lage en fargerik reportasje.^[56]
• Brannen i Chicago, Peshtigo-brannen og samtidige branner i bl.a. Michigan skal ha vært forårsaket av en komet eller av meteorittnedslag den 8. oktober, til tross for at de fleste brannene hadde opphav i gamle branner som hadde rast i flere døgn.
• I 1759 skal Emanuel Swedenborg på overnaturlig vis ha sett Mariabrannen i Stockholm bryte ut mens han spiste middag hos Wilhelm Castels i Göteborg. Dette er blitt en av de mest berømte okkulte anekdoter, men brannen brøt vitterlig ut torsdag 19. juli og var antagelig kunngjort med kurér i Göteborg lørdag 21. eller søndag 22., mens middagen er datert til lørdag og/eller 29. juli (som var en søndag).^{[trenger referanse]}
• Keiser Nero skal ha stått og betraktet brannen i Roma år 64 mens han spilte lyre, men ifølge Tacitus befant han seg i Antium da brannen brøt ut.^[57]

• Liste over norske bybranner
• Bybranner i Trondheim
• Bybranner i Arendal
• Brann (katastrofe)
• San Francisco etter et jordskjelv i 1906
• Nedbrenningen av Finnmark

• Bybranner i Bergen Arkivert 16. november 2004 hos Wayback Machine.
• Bybrannen i Ålesund