Black metal

Black metal
Opprinnelse:		Thrash metal Speed metal Death metal
Sted og tid:		«Den første bølgen», 1980-tallet i Europa og Sør-Amerika «Den andre bølgen», 1990-tallet i Norge
Vanlige instrumenter:		Vokal  · Gitar  · Trommer  · Bass
Popularitet:		Europa Skandinavia Tyskland Storbritannia
Undersjangere
Viking metal
Krysningsjangere
Melodisk black metal – Symfonisk black metal – Ambient black metal – Blackened death metal – Avant-garde black metal

Black metal, også kjent som svartmetall eller satanrock^[1][2], er en undersjanger av heavy metal som generelt regnes for å være ekstrem og ukommersiell. Sjangeren er ofte knyttet opp mot myter og klisjeer, som oftest basert på satanisme og det okkulte, men også om natur og filosofi. Sjangeren oppsto omkring 1980, men det var på slutten av dette tiåret at moderne black metal ble utformet av norske band.^[3]

I løpet av 1980-tallet la tidlige «sataniske ekstremmetal» band grunnlaget for hvordan moderne black metal skulle bli. Denne såkalte «første bølgen» av black metal besto av band som Venom, Bathory, Hellhammer, Celtic Frost og Sarcófago. Den «andre bølgen» oppsto på begynnelsen av 1990-tallet og besto av norske band som Mayhem, Burzum, Darkthrone, Immortal og Emperor.

Den norske black metal-bølgen fikk i perioden 1992–1994 mye oppmerksomhet på grunn av det uvanlige imaget og de alvorlige forbrytelsene som ble begått. Både norske og internasjonale medier skrev mye om medlemmenes ideologiske og politiske ståsted^[4] og de to drapene og et 20-talls ildspåsettelser som fant sted.^[3][5] «Den svarte sirkel» besto av en liten gruppe ungdommer i slutten av tenårene til midten av tyveårene som holdt til i kjelleren i platebutikken Helvete i Oslo, eid av Øystein Aarseth. Det er fra dette miljøet den «andre bølgen» av black metal oppsto i Norge, og gjorde landet verdenskjent som eksportør av «Satanrock».

Black metal-gitarister bruker som regel forvrengte gitartoner. Rask tremolo-picking er en vanlig teknikk. Komponisten bruker et vidt spektrum av skalaer, intervaller og akkordprogresjoner som gir dissonerende, «engstelige» og illevarslende lyder. Gitarsoloer og lav gitarstemming er sjeldent i black metal. Dette skaper et eksentrisk og atmosfærisk lydbilde som skiller black metal-sjangeren fra andre ekstrem metal-sjangere.

Bassgitar blir lite brukt til å utføre frittstående melodier. Det er ikke uvanlig for bassister å være hørbare eller å homofonisk følge basslinjene til den elektriske gitaren.

Vanligvis er trommene fartsfylt og man bruker ofte dobbel-bass og/eller blast beat-teknikker, selv om grunnleggende trommeteknikker heller ikke er uvanlig. Mange black metal-band har raske trommerytmer og blast beats som krever en hurtig og utholdende trommeslager.

Black metal-musikk har sjelden en konvensjonell sangstruktur og mangler ofte klare vers-refreng seksjoner. I stedet inneholder den ofte lange og repetitive instrumentale partier/sekvenser.^{[trenger referanse]}

Tradisjonelt sett har black metal-band tekster som omhandler anti-kristendom, satanisme, okkultisme, nasjonalisme, åsatro, paganisme, krig, filosofi og natur. Andre typiske temaer er nihilisme, misantropi, depresjon og død. Mens death metal-musikere med utspring i USA rundt 1990 ofte hadde religionsfiendtlige tekster, fokuserte black metal-band ofte på kristendomfiendtlige tekster, gjerne med referanser til motpoler som norrøn mytologi og satanisme. I Norge er dette på mange måter knyttet til kristningen rundt år 1000, hvor tradisjonelle norske verdier ble erstattet eller vannet ut til fordel for kristne. Både hedendom og satanisme blir dermed sett på som direkte motsetninger til kristendom og brukt i et nasjonalistisk perspektiv.

Tradisjonell black metal består av en høytskrikende vokal. Dette står i sterk kontrast til den lav-pitchede «growlingen» i death metal.

Black metal som tar for seg nynazistiske ideologier har blitt kjent som nasjonalsosialistisk black metal, eller NSBM. NSBM har ingen særegen stil, men har tekster med rasistiske og høyreekstreme budskap. Begrepet eksisterer fordi tekstene er kontroversielle, samtidig som mange kategoriserer musikk etter tekstenes innhold. Noen plateselskaper og butikker nekter å gi ut og selge NSBM, på grunn av de hatefulle tekstene.

Etter at musikksjangeren black metal ble etablert, begynte også kristne å produsere black metal (ofte kalt white metal som en kontrast), der tekstene omhandlet kristne verdier og hadde et anti-satanisk budskap, samt kristne erobringer.^{[trenger referanse]} På grunn av det kontroversielle temaet (i black metal-sammenheng) har noen band mottatt dødstrusler.^{[trenger referanse]} Eksempler på unblack metal-band er Antestor, Lengsel og Horde.

Lavkostproduksjon var et must for tidlige black metal-artister med lave budsjetter. Det var ikke uvanlig at musikkproduksjonen foregikk hjemme hos musikerne. Mayhem ga ut sin musikk på plateselskapet Deathlike Silence Productions og produserte den i platebutikken Helvete, begge eid av Øystein Aarseth. Selv da det var mulig å øke produksjonskvaliteten, valgte mange artister å fortsette med lavbudsjett-innspillinger for å være tro til sjangerens ukommersielle røtter og for å gjøre musikken mer «rå» og «kald». Et av de mer kjente eksemplene på dette, er albumet Transilvanian Hunger fra bandet Darkthrone. Johnathan Selzer fra Terrorizer Magazine mente at Darkthrone representerte «do it yourself»-aspektet ved black metal.^{[trenger referanse]}

I motsetning til artister i andre ekstrem metal-sjangre, opptrer mange black metal-artister med bruk av effekter, kulisser og autentisk materiale. Mayhem og Gorgoroth er to band som er spesielt kjent for sine kontroversielle effekter, som spiddede dyrehoder, simulert korsfestelse, middelalderske våpen og bandmedlemmer dynket i dyreblod. Bandet Taake utførte i mars 2007 i Essen i Tyskland, et kontroversielt stunt ved at vokalisten Hoest hadde malt et hakekors på brystkassen.^[6] Dette førte til stor medieoppmerksomhet, og bandet ble beskyldt for å være sympatisører med nasjonalsosialismen. Taake ble fratatt alle spillejobber i Tyskland, i tillegg til å bli strøket fra Karmøygeddon i Norge året etter. Vokalist Hoest hevdet i etterkant at stuntet bare hadde til formål å provosere, ikke fronte et politisk budskap.^[6]

Per Yngve Ohlin har hatt stor betydning for black metal-bands image, både i form av sceneshow og sangtekster. Han var den første i miljøet som begynte med liksminke og selvskading og ønsket å gjøre mer på sceneshowene sine.^[7] King Diamond fra Mercyful Fate og medlemmene av Sarcófago var angivelig de første musikerne som brukte liksminke på konserter.^{[trenger referanse]}

Black metal-artister opptrer ofte i sorte klær, med kampstøvler, patronbelter, pigg-armbånd, og pentagrammer, for å portrettere sin anti-kristne eller anti-religiøse holdning.^{[trenger referanse]} Et annet særtegn er manges bruk av liksminke, noen ganger blandet med ekte eller falskt blod.^{[trenger referanse]}

Tradisjonelt sett har mange black metal-band brukt enkle svart/hvitt-fotografier, til forskjell fra death metal-bands ofte fargesprakende albumcovere. Covrene til black metal-band var ofte med bilder av bandmedlemmer iført liksminke o.l., mens death metal-album gjerne var tegnede.^[7] Band som ikke bruker denne stilen har vanligvis albumcovere som er enten atmosfæriske, provoserende eller naturalistiske. Andre bruker fantasi-landskap (for eksempel Burzums Filosofem og Emperors In the Nightside Eclipse), mens andre igjen er mer voldelige, perverse eller ikonoklastiske (for eksempel Marduks Fuck Me Jesus og Dimmu Borgirs In Sorte Diaboli).

Viking metal ble utviklet på tampen av 1980-tallet av svenske Bathory. Den første fullverdige viking metal-skiva anses å være Hammerheart fra 1990. Senere kom norske Enslaved på banen og tok over som det fremste viking metal-bandet, da med en del norsk black metal og progressiv oppbygging flettet inn i musikken. Viking metal anses som en krysning mellom black metal og folk metal. Noen kjente band i sjangeren er Einherjer, Windir, Falkenbach, Thyrfing, Ásmegin, Moonsorrow, Ensiferum, Graveland og Nachtfalke.

Den symfoniske delen av black metal har sitt utspring fra slutten av 1990-tallet, hvor orkestrale og symfoniske elementer ble tatt med i musikkbildet. Symfonisk black metal er på mange måter en videreutvikling fra et melodisk ståsted, med norske Dimmu Borgir i hovedsetet. Dette kan omfatte bruk av melodiske instrumenter fra et symfoniorkester (strengeinstrumenter, messingblåsere, treblåsere o.l.). Stemmene kan være «rene» eller i operatisk stil og sangstrukturen er mer definert eller inspirert av rene symfonier. Den symfoniske black metal-bevegelsen er fortsatt noe begrenset, dels på grunn av sine episke ambisjoner og dels fordi den ikke er en del av den tradisjonelle svartmetall-bølgen. Band innen denne sjangeren er, som tidligere nevnt, Dimmu Borgir, men andre band som Emperor, Cradle of Filth, Graveworm og Limbonic Art bruker elementer fra denne videreutviklingen.

Den melodiske formen for black metal er en populær videreutvikling som kjennetegnes av å være mer «lyttervennlig», spesielt i form av mer melodiøse gitarriff og -soloer. På 1990-tallet ble det vanlig å inkludere keyboards og synthesizere, for å skape et mer stemningsfullt lydbilde. Mange mener at melodisk black metal er mindre brutalt enn tradisjonell black metal, noe som gjør det mer tilgjengelig for lytteren.

Ambient black metal er en stil som kombinerer elementer fra black metal og tradisjonell ambient musikk. Den elektriske gitaren og/eller synthesizeren gir enkle, ambient-baserte riff i black metal-stil, ofte ledsaget av tunge trommer og skrikende vokal. Varg Vikernes, gjennom prosjektet Burzum, blir ansett som en pionér innen sjangeren, og han har vært inspirasjonskilde for mange ambient black metal-band. Dette er spesielt tydelig på albumet Filosofem. Andre fremtredende artister i denne stilen er Velvet Cacoon, Xasthur, Leviathan, Paysage d'Hiver, Blut aus Nord, Darkspace, ColdWorld, og Striborg.

Avantgarde kombinert med metal var lenge en egen sjanger, men har i senere tid blitt ansett som en del av svartmetallen. Sjangeren hadde sitt utspring fra symfonisk black metal, men fikk et stempel som en renere stilart med et høyere teknisk og kunstnerisk nivå. Den er på mange måter eksperimentell, sammenlignet med mange andre undersjangre i svartmetallen. Den er ofte påvirket av andre ikke-metall sjangere som neofolk, ambient og shoegaze, men aller mest frijazz. Over tid har sjangeren blitt stadig mer løsrevet fra black metal-røttene, selv om produksjonsteknikken og andre ting fortsatt er forankret i ekstremmusikk-sjangeren. Band som Borknagar, In the Woods..., Arcturus, Deathspell Omega, Code, Diabolical Masquerade er eksempler på dette.

Det som i dag er kjent som «den første bølgen» av black metal besto hovedsakelig av de nyskapende bandene Venom, Hellhammer og Bathory, alle etablert rundt 1980. Disse bandene ble forbilder for bl.a. norske musikere, som formet det som senere ble kjent som «den andre bølgen» av black metal, og de skulle bli en av Norges største musikalske og kulturelle eksportvarer.^[5][6] Det første black metal-albumet anses å være Venoms Welcome to Hell fra 1981, mens navnet «black metal» stammer fra Venoms andre album, Black Metal, fra 1982. Venoms tekster omhandlet i stor grad klassisk satanisme, med okkulte temaer, mørke og Helvete. Venom ble ansett for å spille en ny, innovativ form for mørk heavy metal. Denne kombinasjonen gjorde at Venom skilte seg fra andre band på samme tid og ble derfor en inspirasjon for unge, rebelske musikere. Produksjonen var upolert og musikken inneholdt en gryntende vokal. Venom-medlemmer brukte også pseudonymer, en praksis som senere har blitt svært utbredt blant black metal-musikere.

Sveitsiske Hellhammer eksisterte i kun to år, fra 1982 og 1984. På lik linje med Venom brukte bandet en relativt mørk vokal. Thomas Fischer, mest kjent som «Tom G. Warrior», har i ettertid innrømmet at Hellhammer-prosjektet i bunn og grunn var et forsøk på å kopiere Venoms stil, fordi de ikke var teknisk dyktige nok til å kunne finne sin egen.^[8] Han mener imidlertid at selv om de tekniske ferdighetene ofte var (og i noen tilfeller fremdeles er), middelmådige blant ekstremmetal-band, så krever det likevel mye å gi ut et album som låter overbevisende.^[8] Hellhammer har til tross for sin korte eksistens vært en stor inspirasjon for mange band. Medlemmene «Euronymous», «Maniac», «Messiah» og «Hellhammer» i Mayhem har alle tatt artistnavnene sine fra Hellhammer-låter (og bandnavnet). Etter å ha avsluttet Hellhammer startet Fischer bandet Celtic Frost, som stadig endret lydbildet. Også Celtic Frost ble et innflytelsesrikt band for black metal-musikere under «den andre bølgen»,^[3] i tillegg til å være en inspirasjonskilde for andre metal-sjangere, som death metal. Hellhammers første demo fikk anmeldelser som var så ekstremt negative at det vekket interessen hos opprørske tenåringer og gjorde Hellhammer til en umiddelbar undergrunns-favoritt.^[3]

Thomas Forsberg, mest kjent ved artistnavnet «Quorthon», startet opp bandet Bathory i 1983, da han var sytten år. Bathory fikk et respektert og markant ettermæle, ikke bare fordi bandet var med på å forme den andre bølgen, men også fordi Quorthon regnes for å ha skapt sjangeren viking metal. Bathory var det første bandet som tok i bruk den skrikende vokalstilen som skulle bli et kjennemerke på black metal og de la også grunnlaget for riffingsprinsippet brukt i sjangeren. Bathory er det bandet fra «den første bølgen» som ligner mest på moderne black metal, og har vært til stor inspirasjon for en rekke pagan-, folk-, viking- og black metal-band.

I tillegg til Venom, Hellhammer og Bathory spilte også Mercyful Fate og Celtic Frost en viktig rolle i «den først bølgen» black metal. Rent musikalsk skiller Mercyful Fate seg mye fra andre band, ved at de spiller en mer tradisjonell form for heavy metal, men deres sataniske sangtekster, ansiktsmaling og sceneshow om overnaturlige og okkulte temaer gjorde bandet til en inspirasjon for de som ønsket å sjokkere.

Andre band som kan inkluderes i «den første bølgen» er Sodom, Destruction, Bulldozer, Vulcano, Death SS, Ancient Rites, Mefisto, Tormentor, Root, Master's Hammer, Sarcófago og Blasphemy.

Starten på «den andre bølgen» black metal ble markert ved at Mayhem, pionérene av norsk black metal, ble startet i Oslo i 1984. Til å begynne med prøvde bandet, ledet av den da 16 år gamle Øystein Aarseth (også kjent under artistnavnet «Euronymous»), å etterligne bandene Venom og Hellhammer,^[5] men de gikk etter hvert over til datidens death metal-stil, da satanisme ikke lenger var kult.^[3] Samtidig ble Kolbotn-bandet Black Death (senere Dark Throne og Darkthrone) etablert. Darkthrone gav ut death metal-albumet Soulside Journey i 1991. I Bergen startet bl.a. Olve Eikemo og Harald Nævdal («Abbath» og «Demonaz» fra Immortal) og Varg Vikernes death metal-bandet Old Funeral. På forsommeren 1991, da Morbid Angel spilte på «Death Metal Nights» på Alaska (som i dag heter Betong) i Oslo, møttes svartmetallmiljøene i Oslo og Bergen hverandre for første gang, da Vikernes møtte Aarseth.^[3] På konserten møtte også Kristoffer Rygg og Jørn Henrik Sværen hverandre. Omtrent samtidig åpnet Aarseth platebutikken Helvete i Schweigaards gate i Oslo, som ble et sentralt tilholdssted for black metal-kjernen, også referert til som «Den svarte sirkel», et navn som ble funnet opp av Aarseth selv.^[3][7] De identifiserte seg som en kultisk bevegelse som senere ble knyttet til drap, kirkebrenninger og ekstremisme.

Begrepene black metal og death metal ble ofte brukt litt om hverandre på slutten av 1980-tallet. Black metal ble ofte plassert som en undersjanger av death metal.^[6] Skillet mellom death metal og black metal dreide seg i stor grad om image og sangtekster, mens det musikalske var mindre viktig. Selv om black metal på begynnelsen av 1990-tallet løsrev seg fra death metal, ble skillet mellom viking metal og black metal knyttet til sangtekstene, og hvorvidt de omhandlet Odin eller Satan.^[6] I senere tid har sjangrene også fått et tydeligere musikalsk skille, men fortsatt definerer noen^[hvem?] musikksjangre basert på sangtekster og image.

Mens black metal med sangtekster om Satan på midten av 1980-tallet ble ansett som harry, ble death metal på slutten av 1980-tallet ansett som trendy.^[3] Det tidlige black metal-miljøet, sentrert rundt Øystein Aarseths platebutikk Helvete i Oslo, ønsket at black metal skulle være for en liten gruppe utvalgte mennesker. Dersom noen de ikke likte ønsket å bli en del av miljøet, eller gi ut musikk de ikke likte, ble vedkommende frosset ut.^[9] Black metal var også en protest mot den populære death metal-sjangeren, og daværende Mayhem-vokalist og låtskriver Per Yngve Ohlin (også kjent som «Dead») uttalte til fanzinen Slayer at ekstremmetal var noe de «vanlige dødelige» skulle frykte, og ikke skape en trend av.^[5] Han ønsket å ta avstand fra death metal og returnere til røttene i Venoms black metal, som nesten ingen spilte på den tiden.^[3] 8. april 1991 begikk Ohlin selvmord, etter å ha slitt med psykiske problemer i mange år.^[10] Øvrige medlemmer i miljøet så på selvmordet som en «ofring» og gav ham «martyrstatus». Vikernes fortalte i 1993 at han anså dødsfallet som et vendepunkt som førte til at miljøet begynte å spille black metal.^[3]

Darkthrone spilte inn det som ble ansett for å være det første «norske svartmetall»-albumet samme år som Ohlin begikk selvmord. Albumet A Blaze in the Northern Sky ble gitt ut året etter, i 1992. Omtrent samtidig som A Blaze in the Northern Sky ble gitt ut, spilte Vikernes inn albumet Burzum, etterfulgt av EP-en Aske og deretter fullengdealbumet Det som engang var noen måneder senere. Begge albumene ble gitt ut på Aarseths plateselskap. Etter mange stridigheter i miljøet, blir Oslo-miljøets selvutnevnte leder, Øystein Aarseth, drept av Varg Vikernes 10. august 1993. Mayhem, som regnes som «det første» norske black metal-bandet, fikk ikke gitt ut andrealbumet sitt De Mysteriis Dom Sathanas før i 1994, da med ungarske Attila Csihar på vokal. Albumet ble forsinket bl.a. på grunn av drapet på Aarseth og Ohlins selvmord. Mayhem ga likevel ut et konsertalbum kalt Live in Leipzig året før, i 1993. Albumet ble spilt inn i november 1990 og har Per Yngve Ohlin på vokal. Andre viktige album fra denne perioden er Immortals Diabolical Fullmoon Mysticism og Pure Holocaust fra 1992 og 1993, Emperors In the Nightside Eclipse fra 1994, Burzums album Hvis lyset tar oss og Filosofem, innspilt i henholdsvis 1992 og 1993, men utgitt i 1994 og 1996, da Vikernes satt i fengsel.

Andre band fulgte i kjølvannet – her må nevnes de norske bandene Enslaved, Gorgoroth, Thorns, Thule (senere Taake), Carpathian Forest, Satyricon, Borknagar og Dimmu Borgir. Enda flere band dukket opp etter hvert som medieoppslagene fortsatte og sjangeren ble populær. Satyricon var det første norske black metal-bandet som fikk kontrakt med et stort plateselskap.^[9]

Venom skapte et rollespill som onde satanister, men man ser ikke bort fra at noen unge musikere i det norske black metal-miljøet tok dem seriøst, og ikke forsto at Venom-konseptet var humoristisk ment.^[3] Immortal uttalte allerede i 1993 at deres sceneshow skulle betraktes som en «teaterforestilling».^[6] I tillegg til å være inspirert av black metal-band fra «den første bølgen», var flere også tilhengere av band som Motörhead, AC/DC og Kiss. Eikemo fra Immortal hadde Kiss som sitt store forbilde da han var barn, noe som satte sitt preg på sminken Immortal benytter på scenen.^[3]

Begynnelsen av 1990-tallet bar preg av at musikere som tilhørte det norske black metal-miljøene utførte kriminelle handlinger. Hovedsakelig dreide det seg om ildpåsettelser av kirker og gravskjending, men det ble også begått to drap.^[5] Medlemmene av kjernen i black metal-miljøet hadde ulike bakgrunner og politisk ståsted (både ytre høyre og ytre venstre), men ble ideologisk forent ved å ta sterk avstand fra, og gå imot, kristne verdier.^[3]

De kriminelle handligene som ble koblet til et «satanistmiljø» førte til et stort mediafokus, noe som ga musikkmiljøet mye oppmerksomhet. Vegard Sverre Tveitan, også kjent som «Ihsahn» fra Emperor, hevder at det norske black metal-miljøet på kort tid gikk fra 20 til 400–500 medlemmer.^[5] I virkeligheten var det svært få satanister i miljøet, men medlemmene kalte seg satanister for å provosere og markere avstand til både kristendommen og samfunnet.^[11]

Etter hvert som ryktet til det norske black metal-miljøet spredte seg, så man flere angrep på kirker i utlandet. Metalfans i Tyskland, Sverige, Japan og Polen skrøt av kirkebranner og gravskjending og i 1997/1998 var det en rekke ildpåsettinger og sprengstoffangrep på kirker i Russland.^[4][5] I England ønsket viseminister Ann Widdecombe å forby norsk «dødsmusikk» etter at fire selverklærte satanister raserte gravplasser i Kent i 1994.^[12] I Tyskland skal en 15 år gammel gutt ha blitt drept av black metal-tilhengere.^[4]

Både Thomas Forsberg fra Bathory og Thomas Gabriel Fischer fra Hellhammer og Celtic Frost tok sterk avstand fra det norske black metal-miljøet som hadde brukt dem som inspirasjon.^[5]

Som et motangrep på kristendommens 1000 år lange historie i Norge, og for å «ta landet tilbake fra Midtøsten-pesten», valgte mange black metal-medlemmer på begynnelsen av 1990-tallet å angripe kristne symboler.^[5][6][7] En rekke kirkebranner i perioden 1992–1994 ble knyttet til black metal-miljøet. Den første kirken som ble påtent var Storetveit kirke, i mai 1992. Senere, i perioden 1992–1993, ble Fantoft stavkirke, Holmenkollen kapell, Revheim kirke, Skjold kirke, Åsane kirke, Kolbotn gravkapell, Ormøy kirke og Hauketo kirke påtent.^[13]

I 1993 sendte Burzum-musikeren Varg Vikernes og hans venner inn et ferdigskrevet intervju til avisa Bergens Tidende, hvor han fortalte at musikkmiljøet han tilhørte hadde satt fyr på åtte kirker og drept en homofil mann på Lillehammer.^[4][6] Intervjuet var dårlig skrevet og ble forkastet av avisa, men på grunn av den uvanlige tilståelsen tok en journalist fra Bergens Tidende kontakt med dem, og fikk møte Vikernes til et intervju. Vikernes, som ønsket å provosere og sjokkere mest mulig, presenterte miljøet han tilhørte som «de ekte djeveldyrkerne».^[4] Han fortalte videre, med et smil om munnen, hvordan den homofile mannen på Lillehammer ble drept, og hvor godt han likte å høre om røykdykkeren som hadde omkommet i slukningsarbeidet av brannen i metodistkirken i Sarpsborg.^[4] Journalisten ga senere informasjonen fra den anonyme kilden til politiet, angivelig uten å avsløre dens identitet.^[4] Samme kveld ble Vikernes arrestert, og han er overbevist om at journalisten brøt kildevernet.^[4] Dagen etter kom avisa på trykk, og «satanisme-historien» ble på kort tid spredt til alle landets medier, uten at Vikernes hadde mulighet til å uttale seg om saken. Vikernes ble løslatt fra varetekt grunnet manglende bevismateriale, men ble senere arrestert for knivdrapet på Øystein Aarseth.

Varg Vikernes ble 16. mai 1994 dømt til 21 års fengsel for fire av kirkebrannene, hvor tre av kirkene brant til grunnen (Holmenkollen kapell, Skjold kirke og Åsane kirke), i tillegg til overlagt drap på Aarseth og tyveri av 150 kg sprengstoff.^[11][14][15] Det gikk rykter om at Vikernes hadde planlagt å sprenge Nidarosdomen i Trondheim, men han hevder selv at eksplosivene og de om lag 3 000 patronene som ble funnet i leiligheten hans, var ment brukt til å forsvare landet dersom Norge skulle bli angrepet.^[11] Vikernes og flere andre i miljøet, både trodde og håpet at tredje verdenskrig ville bryte ut, slik at «verden kunne begynne på nytt».^[7] Å sprenge Nidarosdomen var ifølge flere i miljøet Aarseths store mål, og en av grunnene til at kirken ble avbildet på Mayhems debutalbum De Mysteriis Dom Sathanas.^[10]

Vikernes hevder selv at han er uskyldig dømt for påtenningen av Skjold kirke,^[6] men at han ikke vil tyste på dem som har gjort det, og at handlingen ble utført av yngre gutter som ønsket respekt i miljøet. Han hevder videre at ryktet om at det var han som hadde tent på Fantoft kirke oppsto da han noen uker i forkant hadde en samtale med Aarseth om hvorvidt de skulle brenne ned kirker for å promotere «ekte» norsk black metal.^[11] Politiet mente derimot at det var Vikernes som fikk de yngre guttene med på det.^[7] Coveret på Virkernes' Burzum-utgivelse Aske viser restene av Fantoft stavkirke.

Tomas Haugen, også kjent som «Samoth» fra Emperor, ble dømt for sin rolle i ildpåsettelsen av Skjold kirke (sannsynligvis også sammen med «Kjettar» fra Gorgoroth).^[6][14] Hades-gitarist Jørn Inge Tunsberg ble dømt for å ha deltatt i ildspåsettelsen av Åsane kirke, sammen med Vikernes (begge tidligere Old Funeral-medlemmer).^[4]

I 1994 ble Heni kirke, Jeløy kirke og Åmot kapell påtent, også disse brannene knyttes til black metal-miljøet.^[16] Totalt ble 24 kirkebranner i Norge i perioden 1992–1994 knyttet til black metal-miljøet.^[5]

10. august 1993 ble Mayhem-gitarist Øystein Aarseth knivdrept i sin egen leilighet i Oslo. En uke senere arresterte politiet venn og musikerkollega Varg Vikernes, som gav ut musikk under navnet Burzum. Vikernes sa seg skyldig i forsettlig drap, men hevdet han handlet i selvforsvar, da Aarseth, som visstnok hadde planlagt å drepe ham, gikk til angrep.^[11][15] Han ble ikke trodd i retten, da drapet ble utført med et knivstikk i ryggen på en ubevæpnet Aarseth. Vikernes ble dømt for overlagt drap, kirkebranner og tyveri, og fikk en maksimumsstraff på 21 år. Vikernes' medtiltalte, Snorre Ruch, ble dømt til 8 års fengsel, til tross for at Vikernes sa han var uskyldig og at han ikke var med inn i boligblokken.^[11][15] Drapsmotivet ble aldri fastslått, men Aarseth skal ha fått flere uvenner i miljøet, fordi han skal ha vært «stor i munnen», «feig», var besatt av imaget sitt og ønsket å være den absolutte lederen i miljøet.^[10][14][15] Vikernes skal åpenlyst ha rakket ned på Aarseth innad i miljøet og skal bl.a. ha kalt ham en «feit, lat kommunist».^[5] Vikernes hevder at Aarseth til slutt planla å drepe ham, ved å torturere ham til døde i skogen og filme det.^[15] Aarseth skal tidligere ha skrytt av at han hadde drept en innpåsliten polsk fan som bodde i kjellern i platebutikken Helvete, ved å forgifte ham.^[10] Hvorvidt polakken virkelig ble forgiftet er usikkert, da han skal ha reist tilbake til Polen før han visstnok døde.

Under etterforskningen av drapet på Øystein Aarseth ble det avdekket en rekke kriminelle handlinger i black metal-miljøet, blant annet drapet på Magne Andreassen 21. august 1992. Bård Eithun ble dømt for drapet, som skal ha vært en spontan reaksjon på at Andreassen skal ha fulgt etter ham og gjort seksuelle tilnærmelser.^[5] Eithun ble dømt til 14 års fengsel for drapet, i tillegg til brannstiftelse.

Mange mener at framveksten av black metal har gitt nytt liv til heavy metal-sjangeren, som på slutten av 1980-tallet var preget av stagnasjon og mangel på nyskapning.^{[trenger referanse]} I dag har black metal ekspandert i mange ulike retninger. Mens noen holder seg til «True Norwegian Black Metal»-konseptet, har mange black metal-band orientert seg bort fra den tradisjonelle black metalen og i retning av progressiv metal og elektronisk musikk. Dette gjelder blant annet band som Dødheimsgard, Arcturus, Ulver, The Kovenant, Borknagar og Enslaved.

Andre band har valgt en mer «atmosfærisk» vei innen sjangeren, noe som kommer til syne gjennom band som Negura Bunget, Drudkh, Alcest, Summoning, Fen og Blut Aus Nord. Atmosfærisk black metal er en stil som kombinerer elementer av black metal og ambient/dark musikk, med bruk av elektrisk gitar sammen med synthesizere og keyboards, eller bare i en atmosfærisk stil med mye bruk av reverb (kunstig klang) og «tremolo-picking».^{[trenger referanse]}

Black metal har med tiden blitt noe hele verden assosierer med Norge og Skandinavia og sjangeren er i dag Norges største eksport av musikk, med Dimmu Borgir som det mestselgende black metal-bandet.^[9]

Bandet Keep of Kalessin deltok i Melodi Grand Prix 2010, hvor de kom på tredjeplass i den norske finalen. Året etter spilte Keep of Kalessin sammen med Alexander Rybak i pauseinnslaget på den første norske delfinalen.^[17]

I 2010 ble det som ble presentert som «verdens første black metal-musikal» satt opp i Bergen, med bl.a. Kristian Espedal, også kjent som «Gaahl» fra Gorgoroth, i en av rollene. Bergens Tidendes musikkanmelder Einar Engelstad slaktet musikalen og skrev: «Musikalsk låter det nesten som en gjennomsnittlig finale i Melodi Grand Prix. […] Som black metal er det for tynt og pusete. Som teater er det verken gripende eller spennende. Som musikal er det vanskelig å se hvilket publikum dette er ment å appellere til.»^[18]

•  (en) Black metal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons