Arenarock

Arenarock (også omtalt som melodisk rock,^[1] papparock,^[1] pompøs rock,^[1] stadiumrock^[2] og lignende) er musikalsk stil innen rockemusikk som har sin opprinnelse på 1970-tallet. Da hardrockband og de rockegrupper som spilte en mykere dog skingrende form for poprock ble økende populære, grupper som skapte materiale som var formet for store publikumstall, utviklet arenarock seg fra kommersielt orientert og radiovennlig lydbilde. Disse meget velproduserte musikk, som omfattet dramatiske sanger og langsommere, sentimentale powerballader, hadde sterkt fokus på melodi og benyttet hyppig hymnelignende kor. Andre karakteristiske trekk var framtredende gitareffekter og stor bruken av tangentinstrumenter.^[3][4]

Mange av de begrepene som er nevnt over er brukt i en nedsettende betydning,^[4][5][1] og diskusjoner over musikalsk kritikk har ofte omhandlet spørsmålet om musikernes fokus på rockedrama, det spektakulære og masseappell har resultert i kunstneriske kompromisser, særskilt i henhold forskjellen mellom interessene til publikums gjennomsnittssmak kontra andre tilhørere.^[4][5] Interesse for arenarock er stereotypisk assosiert med hvite menn fra arbeiderklassen og middelklassen boende i Nord-Amerika,^[6][4] noe som har blitt sitert som grunnlag for nedlatende fordommer over sosial status i en del kritikk av musikken.^[4] Imidlertid har denne formen for storslått og bombastisk rockemusikk vært populært verden over.^[3][4]

I perioden fra slutten av 1960-tallet og fram til midten av 1970-tallet, gjorde framgangen i teknologi det mulig å gi økt kraft til forsterkerne og lydsystemene uten at det ble tap i lydkvaliteten, således gi hardrockbandene muligheten for større og større konserter. En av de første gruppene som benyttet disse endringene som en markedsmulighet var det amerikanske bandet Grand Funk Railroad fra Flint i Michigan og som markedsførte seg selv som «folkets band» ved utgivelsen av deres debutalbum i 1969 ved å reise på en turne over hele USA. De spilte for rundt 125 000 i Georgia og 180 000 i Texas i løpet av en kort periode. Selv om hva som kom til å bli forstått som heavy metall (tungmetall) og hva som kom til å bli kalt for arenarock hadde mange forskjeller, delte de fokuset på å spille meget høyt og visuelt viste kraft, og begge deler utgjorde en reaksjon mot den mer eksperimentelle, tungt psykedelisk-inspirert sound som dominerte samtidsrocken.^[7]

Til tross forskjellene i flere sjangre, Beatlemania og de gigantiske, skrikende folkemassene som møtte The Beatles da de opptrådte i USA viste seg å ha innflytelse på arenarocken, særskilt med musikerne komplekse forståelse av forbindelsen mellom dem selv som musikere og de primære behovene til deres publikum.^[7] Framveksten av rockestilen som i stor grad signaliserte slutten på hippiekulturens idealisme på 1960-tallet, særskilt etter skuffelsen som fulgte den beryktede Altamont-konserten i 1969, og rocken etter dette representerte en nyere form for musikalsk uttrykk som var fortsatt selvsikker og skingrende mens den samtidig var mer kommersiell.^[7]

• Crystal, David (2014): Words in Time and Place: Exploring Language Through the Historical Thesaurus of the Oxford English Dictionary. Oxford University Press. ISBN 0-19-968047-7.
• Donaldson, Gary A. (2009): The Making of Modern America: the Nation from 1945 to the Present. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-4820-1.
• Joyner, David Lee (2008): American Popular Music, 3. utg., McGraw-Hill Education. ISBN 0-07-352657-6.
• McDonald, Chris (2009): Rush, Rock Music, and the Middle Class. Indiana University Press. ISBN 978-0-253-00404-8.
• Smith, Chris (2006): The Greenwood Encyclopedia of Rock History: From Arenas to the Underground, 1974–1980. Greenwood Press. ISBN 0-313-32937-0.
• Waksman, Steve (2009): This Ain't the Summer of Love: Conflict and Crossover in Heavy Metal and Punk. University of California Press. ISBN 0-520-25310-8.