Andre slesvigske krig

Andre slesvigske krig
Konflikt: Del av Tysklands samling
Kampene ved Dybbøl, 1864. Maleri fra 1871 av Jørgen Valentin Sonne
Dato 1. februar - 20. juli 1864 Sted Slesvig Resultat Dansk nederlag Freden i Wien: Danmark overgir kontrollen over Schleswig, Holstein og Lauenburg til Preussen og Østerrike
Stridende parter
Preussen Keiserdømmet Østerrike	Danmark
Kommandanter og ledere
Friedrich von Wrangel	Christian de Meza Georg Daniel Gerlach fra 29. februar P.F. Steinmann fra 7. juli
Styrker
61 000 soldater, 158 kanoner ved krigsutbrudd, forsterket med 20 000 soldater, 64 kanoner[1]	38 000 tropper, 100+ kanoner[1]
Tap
1 700+ drepte, sårede eller krigsfanger	1 570+, 700+ sårede, 3 550+ krigsfanger

Andre slesvigske krig ble utkjempet av Danmark mot Østerrike og Preussen i tidsrommet 1. februar til 20. juli 1864. De danske styrkene ble slått, og på en fredskonferanse i Wien måtte Danmark finne seg i å bli diktert betingelsene. Landet måtte avstå Holstein, Lauenburg og hele Slesvig, slik at den dansk-tyske grensen ble liggende ved Kongeå. Cirka 200 000 dansker i Slesvig kom under tysk herredømme.

Etter den danske kong Frederik VIIs død skulle ifølge London-protokollen av 1852 prins Christian av Glücksburg etterfølge ham både som konge av Danmark og som hertug av Slesvig, Holstein og Lauenburg. Et sentralt element i konflikten, var de etniske spenningene mellom den i hovedsak tyske befolkningen i Holstein og de danske herskerne, mens Slesvig hovedsakelig var befolket av dansktalende, med en tysk minoritet. Danskene vurderte derfor å oppgi det tyske Holstein for å kunne knytte det danske Slesvig nærmere Danmark, noe som imidlertid var i strid med London-protokollen. Kort før Frederik VIIs død i november 1863 vedtok den danske riksdag en ny, felles grunnlov for Danmark og Slesvig, den såkalte Novemberforfatningen.

Denne såkalte «helstatspolitikken» vakte sterk motstand i den tyske minoriteten i Slesvig, og i hele det tyske område. Under forbundsdagen for Det tyske forbund i Frankfurt falt det ord om å befri hertugdømmene fra avhengigheten av Danmark og skape en ny tysk stat. Ministerpresident Bismarck i Preussen var imidlertid lite interessert i at Det tyske forbund skulle styrkes med enda en stat; derfor allierte han seg med Østerrike for å presse Danmark til å etterkomme London-protokollens bestemmelse om hertugdømmenes frie stilling.

Bismarcks første trekk var å la forbundsdagen vedta at Holstein skulle besettes av forbundsstyrker, og vedtaket ble satt i verk julen 1863. Deretter fikk Danmark 16. januar 1864 et ultimatum som krevde at novemberforfatningen skulle oppheves innen 48 timer. Da Danmark avviste kravet, gikk prøyssiske og østerrikske tropper inn i Slesvig. I mange land var det en opinion til støtte for Danmarks sak, men ingen regjeringer ga støtte annet enn i ord, og Danmark måtte utkjempe krigen alene.

Planen for angrepet på Danmark var utarbeidet av sjefen for den tyske generalstaben, general Helmuth von Moltke, men kommandoen i felt ble gitt til den 80 år gamle generalfeltmarskalken Friedrich von Wrangel da man ønsket å utnytte den gamle offiserens gode navn og rykte internasjonalt. Det fungerte, men viste seg snart å ikke være så vellykket i felt.

1. februar gikk imidlertid Østerrike og Preussen over Eider med 57 000 mann. De danske forpostene trakk seg tilbake til Dannevirke-stillingen, som i dansk bevissthet var ansett som nærmest uinntakelig. Vinteren 1863/64 hadde imidlertid vært så kald at prøysserne lett kunne rykke fram over de tilfrosne sumpstrekningene vest for stillingen, men til Moltkes frustrasjon ble ikke hans planer fulgt opp i felt og de mulighetene som ga seg ble ikke utnyttet. Den danske hæren under ledelse av Christian de Meza valgte derfor under kaotiske omstendigheter å trekke seg tilbake til den sterkt befestede stilling ved Dybbøl skanse. Etter harde kamper ved Dybbøl måtte imidlertid danskene gi opp Dybbøl Banke den 18. april.

Det ble etter et britisk initiativ gjort et forsøk på en fredsslutning på den såkalte London-konferansen i perioden 20. april, men den ble avbrutt uten resultat den 25. juni.

30. april tok Moltke selv over som stabssjef for de tyske styrkene og som den reelle øverstkommanderende. Det var under forhandlingene i London en midlertidig våpenhvile, men da fredsbestrebelsene brøt sammen, ledet Moltke en offensiv mot øya Als 29. juni, slik at danskene måtte evakuerte denne umiddelbart. Dette førte til at hele Jylland kom under tysk kontroll.

Som i den første slesvigske krigen var det den danske flåtens oppgave å hindre fiendtlig landstigning på Sjælland og Fyn, og blokkere de tyske østersjø- og nordsjøhavnene. Den prøyssiske flåten var ennå i 1864 lite utbygget, og danske orlogsskip kunne uhindret stoppe handelen på de tyske havnene og oppbringe tyske handelsskip. Et prøyssisk forsøk på å jage den danske flåten vekk fra farvannet omkring Rügen ble avverget.

Den østerrikske flåten med base i Trieste sendte to fregatter til Nordsjøen under kommando av Wilhelm von Tegetthoff for å heve blokaden av Hamburg, men i et sjøslag utenfor Helgoland den 9. mai seiret den danske flåten over en kombinert østerriksk-prøyssisk flåtestyrke – uten at det endret utfallet av krigen.

Våpenstillstand ble inngått 20. juli, og på en fredskonferanse i Wien måtte Danmark finne seg i å bli diktert betingelsene. Landet måtte avstå Holstein, Lauenburg og hele Slesvig, slik at den dansk-tyske grensen ble liggende ved Kongeå. Cirka 200 000 dansker i Slesvig kom under tysk herredømme.^[2]

I en avtale mellom seiersmaktene i Bad Gastein i august ble krigsbyttet fordelt mellom seiersmaktene. Østerrike skulle ha forvaltningen av Holstein, mens Preussen tok kontroll over Slesvig.

Den danske stat anla i 1868 havnen Esbjerg til erstatning for Altona.^[3] Danmarks landbruksprodukter ble tidligere eksportert via Altona. Esbjerg vokste raskt til en verdens største fiskerihavner.^[4][5]

Helt siden før den første krigen mellom Danmark og Tyskland hadde skandinavismen vært en faktor i norsk åndsliv. Da forholdet mellom Danmark og Preussen igjen begynte å bli spent utover høsten 1863, fikk skandinavistiske stemninger et oppsving.

Særlig Bjørnstjerne Bjørnson mante til felles sak mellom de skandinaviske land, og skrev flere dikt om samhold i Norden – «Kong Fredrik den syvende» og «Til Sverige». Da krigen brøt ut og de norske og svenske regjeringer ikke sendte tropper, ga han ut dikt som hånte det norske sviket og hyllet danskenes kamp mot overmakten – «Da Norge ikke vilde hjælpe» og «Til Danebroge». Et dikt hyller Daniel Schiøtz, en av de få nordmennene som meldte seg frivillig til fronten, og som var falt i kampene.

Henrik Ibsen hadde alt i 1861 i diktet «I Havsnød» lovet norsk hjelp. I 1863 advarte han den norske befolkningen mot løftebrudd i diktet «En Broder i Nød!» Ibsen var i København da Dybbøl falt, og i Berlin opplevde han de prøyssiske troppenes seiersinntog. Fra Roma skrev han om sviket i diktet «Troens Grund». Skuffelsen over Norges unnfallenhet danner noe av bakgrunnen for at Ibsen forlot den nasjonalromantiske posisjonen, og i stedet ga norsk nasjonalisme og selvgodhet velrettede spark i scenene fra Dovregubbens hall i Peer Gynt.

Ifølge Kongsvinger Arbeiderblad fra 27. november 1941, døde den siste registrerte veteranen fra krigen i 1864, Ole Jacobsen, i november 1941 i Herning i Jylland. Han var da nær 101 år gammel.

• Museum Sønder Jylland om Andre slesvigske krig (dansk)
• Dybbøl Banke (dansk)
• Fredstraktaten 1864 (9 MB, fransk og tysk) (pdf)