[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Spansk

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Spansk (språk)»)
«Spansk» kan også referere til Spania og spansk åpning.
Spansk
español
Brukt iSpania,[1] Andorra,[2] Argentina,[3] Belize,[4] Bolivia,[5] Chile,[6] Colombia,[7] Costa Rica,[8] Cuba,[9] Den dominikanske republikk,[10] Ecuador,[11] El Salvador,[12] Ekvatorial-Guinea,[13] Gibraltar,[14] Guatemala,[15] Honduras,[16] Mexico,[17] Nicaragua,[18] Panama,[19] Paraguay,[20] Peru,[21] USA,[22] Uruguay,[23] Venezuela,[24] Den saharawiske arabiske demokratiske republikk, Aruba, Filippinene
Antall brukere485 000 000 (2023)[25]
Lingvistisk
klassifikasjon		Indoeuropeisk
Italisk
Romansk
Galloiberisk
Iberoromansk
Vestiberisk
Spansk
Skriftsystemdet latinske alfabetet
Offisiell status
Offisielt iArgentinas flagg Argentina
Bolivias flagg Bolivia
Chiles flagg Chile
Colombias flagg Colombia
Costa Ricas flagg Costa Rica
Cubas flagg Cuba
Den dominikanske republikks flagg Den dominikanske republikk
Ecuadors flagg Ecuador
Ekvatorial-Guineas flagg Ekvatorial-Guinea
El Salvadors flagg El Salvador
Guatemalas flagg Guatemala
Honduras’ flagg Honduras
Mexicos flagg Mexico
New Mexicos flagg New Mexico (USA)
Nicaraguas flagg Nicaragua
Panamas flagg Panama
Paraguays flagg Paraguay
Perus flagg Peru
Puerto Ricos flagg Puerto Rico (USA)
Spanias flagg Spania
Uruguays flagg Uruguay
Venezuelas flagg Venezuela
EUs flagg EU
De søramerikanske lands unions flagg De søramerikanske lands union
Normert avForeningen for spanske språkakademier
Språkkoder
ISO 639-1es
ISO 639-2spa
ISO 639-3spa
Glottologstan1288
lenke=:: Wikipedia på spansk
Spansk på Wiktionary

Spansk (español) eller kastiljansk (castellano) er et romansk språk i den iberoromanske språkgruppe. Det har utviklet seg fra flere dialekter av muntlig latin (vulgærlatin ) i den sentrale og nordlige del av Den iberiske halvøy i løpet av 800-tallet[26] og spredte seg gradvis ved at kongedømmet Castilla (dagens nordlige Spania) utvidet sitt rike til de sentrale og sørlige delene av Den iberiske halvøy i løpet av senmiddelalderen.

Overgangen fra middelalderspansk til moderne spansk er markert ved skifte i konsonantlyd i vislende konsonanter i det gamle språket (på spansk kalt for reajuste de las sibilants), en språkutvikling som begynte på 1400-tallet. Tidlig i språkets historie ble spansk ordforråd beriket av kontakten med baskisk og arabisk, og språket fortsatte å tilpasse seg utenlandske ord fra en rekke språk, foruten at det også selv utviklet nye ord. Spansk ble spredt videre til Amerika foruten også til Afrika, Asia og stillehavsområdet med utbredelsen av det spanske imperiet i tiden mellom 1400- og 1800-tallet, og hvor ble det viktigste språket i administrasjon og handel.[27]

I 1999 var det i henhold til Ethnologue 358 millioner mennesker som snakket spansk som sitt morsmål og totalt på verdensplan var det i alt 450 millioner spansktalende.[28] Per 2011 er disse tallene gått opp til henholdsvis til rundt 400 millioner[29] og til rundt 500 millioner mennesker.[30] Spansk er det nest største morsmålsspråket i verden.[31] Kun han-kinesisk (eller mandarin) er større.[32] Mexico er det land som har den største befolkningen av spansktalende. Spansk er et av seks offisielle språk i Forente nasjoner, og er også benyttet som offisielt språk i Den europeiske union og Mercosur.

Ettersom spansk har en økende tilstedeværelse, demografisk og kulturelt, i USA, særlig innenfor de hurtigvoksende statene i «solbeltet»[33] er spansk det mest populære andrespråket som blir lært av de innfødte som har amerikansk engelsk som førstespråk. Voksende politisk stabilitet og økonomi i mange store spansktalende land, språkets enorme geografiske utstrekning i Latin-Amerika, og den voksende populariteten for varmere og billigere regioner som feriemål, har gjort at turisme har bidratt til at spansk har økt som et populært fremmedspråk over hele kloden. Spansk er således det språk i verden som studeres og læres mest etter engelsk.[34] På Internett er spansk det tredje mest vanlige språket etter engelsk og kinesisk.[35]

[rediger | rediger kilde]

Ordet «spansk» heter «español» (uttales omtrent espanjål) på spansk. Noen steder i Spania og i mange latinamerikanske land kalles språket ofte for «castellano» (uttales kastejánå), kastiljansk på norsk. Dette gjøres for å skille det fra andre offisielle språk i Spania, først og fremst katalansk. Kastiljansk er betegnelsen på en dialekt av spansk som snakkes i Castilla, og som danner grunnlaget for det spanske riks- og skriftspråket.

Klassifikasjon og slektskap

[rediger | rediger kilde]

Det spanske språket hører til den italiske greina av de indoeuropeiske språkene. Alle nålevende italiske språk, inkludert fransk, italiensk og rumensk, tilhører den greina som kalles romanske språk. Sammen med de andre romanske språkene på Den iberiske halvøy grupperes spansk som ibero-romansk. På Den iberiske halvøy snakkes det en rekke andre språk i den samme familien:

Aragonesisk (aragonés) i Aragón i nordøst, leonesisk (llïonés) i León i nord, asturiansk (asturianu) i Asturias på nordkysten, galisisk (galego) i Galicia i nordvest, portugisisk (português) i Portugal og dets tidligere kolonier, ekstremaduransk (estremeño) i Extremadura i vest, katalansk (català) i Catalonia, Valencia og på Balearene, oksitansk (lenga d'òc) i Val d'Aran i Nordøst-Spania, samt i hele Sør-Frankrike.

Disse språkene kan i stor grad forstås innbyrdes, i alle fall om taleren har en viss trening. Spansktalende kan forstå italiensk rimelig godt gjennom å få en kort innføring i typiske forskjeller. Fransk og rumensk er derimot temmelig uforståelig for spansktalende uten vanlig opplæring.

Geografisk utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Spansk er et av de offisielle språkene i Den afrikanske union, Den europeiske union og i De forente nasjoner. I tillegg er spansk et offisielt språk (og det viktigste språket) i 20 land: Argentina, Bolivia, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Den dominikanske republikk, Ecuador, El Salvador, Ekvatorial-Guinea, Guatemala, Honduras, Mexico, Nicaragua, Panama, Paraguay, Peru, Puerto Rico, Spania, Uruguay og Venezuela.

Mexico har det største antallet spansktalende i verden, av de anslagsvis 106 millioner innbyggerne har ca. 94 % spansk som morsmål, mens de øvrige snakker ulike urfolksspråk og har spansk som hjelpespråk. Colombia, Argentina og Spania har alle ca. 40 millioner spansktalende. I USA er spansk bare offisielt språk ved siden av engelsk i New Mexico, men tales av et sted mellom 25 og 40 millioner mennesker over hele USA, med store konsentrasjoner rundt Los Angeles, Texas, Miami og New York. I Belize er engelsk offisielt språk, men sannsynligvis snakker flere mennesker der spansk enn engelsk. På Filippinene har spansk en lang historie, og de ulike filippinske språkene har tusenvis av spanske lånord. Imidlertid er det i dag kun noen få tusen mennesker som har spansk som morsmål. Judaeo-spansk er en form for spansk som jødene tok med seg da de ble kastet ut av Spania i 1492. Denne formen for spansk er fortsatt levende i Israel og Tyrkia. I Andorra brukes spansk av gjestearbeidere. Språket på Aruba, Curaçao og Bonaire heter papiamento, og er nært i slekt med spansk. Endelig er spansk i bruk av noen i de tidligere spanske koloniene Nord-Marokko og Vest-Sahara.

Land med en betydelig spansktalende befolkning
Alfabetisk rekkefølge Antall mennesker med spansk som morsmål
  1. Andorra (40 000)
  2. Argentina (41 248 000)
  3. Aruba (105 000)
  4. Australia (150 000)
  5. Belize (130 000)
  6. Bolivia (7 010 000)
  7. Bonaire (5 700)
  8. Brasil (19 700 000)
  9. Canada (272 000)
  10. Chile (15 795 000)
  11. Colombia (45 600 000)
  12. Costa Rica (4 220 000)
  13. Cuba (11 285 000)
  14. Curaçao (112 450)
  15. Den dominikanske republikk (8 850 000)
  16. Ecuador (10 946 000)
  17. Ekvatorial-Guinea (447 000)
  18. El Salvador (6 859 000)
  19. Filippinene (2 900 000)
  20. Finland (17 200)
  21. Frankrike (2 100 000)
  22. Fransk Guyana (13 000)
  23. Guatemala (8 163 000)
  24. Guyana (198 000)
  25. Haiti (1 650 000)
  26. Honduras (7 267 000)
  27. Israel (160 000)
  28. Italia (455 000)
  29. Japan (500 000)
  30. Kina (250 000)
  31. Kuwait (1 700)
  32. Libanon (2 300)
  33. Marokko (960 706)
  34. Mexico (106 255 000)
  35. Nederland (17 600)
  36. New Zealand (26 100)
  37. Nicaragua (5 503 000)
  38. Panama (3 108 000)
  39. Paraguay (4 737 000)
  40. Peru (26 152 265)
  41. Portugal (1 750 000)
  42. Puerto Rico (4 017 000)
  43. Romania (7 000)
  44. Russland (1 200 000)
  45. Spania (44 400 000 )
  46. Storbritannia (900 000)
  47. Sveits (172 000)
  48. Sverige (209 700)
  49. Sør-Korea (90 000)
  50. Trinidad og Tobago (32 200)
  51. Tyrkia (29 500)
  52. Tyskland (410 000)
  53. Uruguay (3 442 000)
  54. USA (41 000 000)
  55. De amerikanske Jomfruøyer (3 980)
  56. Venezuela (26 021 000)
  57. Vest-Sahara (341 000)
  58. Østerrike (1 970)
  1. Mexico (106 255 000)
  2. Colombia (45 600 000)
  3. Spania (44 400 000)
  4. Argentina (41 248 000)
  5. USA (41 000 000)
  6. Peru (26 152 265)
  7. Venezuela (26 021 000)
  8. Brasil (19 700 000)
  9. Chile (15 795 000)
  10. Cuba (11 285 000)
  11. Ecuador (10 946 000)
  12. Den dominikanske republikk (8 850 000)
  13. Guatemala (8 163 000)
  14. Honduras (7 267 000)
  15. Bolivia (7 010 000)
  16. El Salvador (6 859 000)
  17. Nicaragua (5 503 000)
  18. Paraguay (4 737 000)
  19. Costa Rica (4 220 000)
  20. Puerto Rico (4 017 000)
  21. Uruguay (3 442 000)
  22. Panama (3 108 000)
  23. Filippinene (2 900 000)
  24. Frankrike (2 100 000)
  25. Portugal (1 750 000)
  26. Haiti (1 650 000)
  27. Russland (1 200 000)
  28. Marokko (960 706)
  29. Storbritannia (900 000)
  30. Japan (500 000)
  31. Italia (455 000)
  32. Ekvatorial-Guinea (447 000)
  33. Tyskland (410 000)
  34. Vest-Sahara (341 000)
  35. Canada (272 000)
  36. Kina (250 000)
  37. Sverige (209 700)
  38. Guyana (198 000)
  39. Sveits (172 000)
  40. Israel (160 000)
  41. Australia (150 000)
  42. Belize (130 000)
  43. Curaçao (112 450)
  44. Aruba (105 000)
  45. Sør-Korea (90 000)
  46. Andorra (40 000)
  47. Trinidad og Tobago (32 200)
  48. Tyrkia (29 500)
  49. New Zealand (26 100)
  50. Nederland (17 600)
  51. Finland (17 200)
  52. Fransk Guyana (13 000)
  53. Romania (7 000)
  54. Bonaire (5 700)
  55. De amerikanske Jomfruøyer (3 980)
  56. Libanon (2 300)
  57. Østerrike (1 970)
  58. Kuwait (1 700)

Språk og dialekter

[rediger | rediger kilde]

Spansk er bemerkelsesverdig ensartet, gitt den store geografiske utbredelsen. Det spanske akademi, Real Academia Española, hvor hele den spansktalende verden er representert, regulerer språket og ser til at skriftlig spansk er ensartet over hele språkområdet.

Latin-Amerika og Spania

[rediger | rediger kilde]

Det eksisterer likevel noen forskjeller mellom Latin-Amerika og Spania. I europeisk spansk er normen at z og c (foran e og i) uttales med fonemet /θ/, en lespelyd, mens s uttales med fonemet /s/, som på norsk. På Kanariøyene og i den sentrale delen av Andalucía i Sør-Spania opptrer fenomenet «seseo», som betyr at både z, c (foran e og i) blir uttalt som /s/. Dette har også spredt seg til hele Latin-Amerika. I den sørlige delen av Andalucia opptrer fenomenet «ceceo», som innebærerer at man lesper på både s, z og c (foran i og e). Man finner også ceceo noen enkelte steder i Latin-Amerika.

I Spania tiltaler man flere man er dus med formen «vosotros» («dere»), mens man i hele Latin-Amerika sier «ustedes», som i Spania bare er den høflige formen.

Innen Spania

[rediger | rediger kilde]
Dialektkart Spania: Gallego (galisisk) og catalan (katalansk) er egne romanske språk. Ellers deles kastiljanske dialekter opp i en nordlig og en sørlig hovedgruppe.

De største dialektforskjellene er innen selve Spania, hvor variasjonene kan bli svært store, selv innenfor det kastiljanske språkområdet. Universitetsbyen Salamanca sies å ha det reneste språket. De to mest markante dialektene finner man i nordøst i Galicia og sør i Andalucía. Den andalusiske dialekten preges av at s-ene på slutten av ord eller stavelse er svake eller faller helt bort, slik at for eksempel «hablamos» (vi snakker) uttales «hablamo». S-ene svekkes eller faller også helt bort inne i ord foran konsonanter slik at for eksempel «estás» (du er) blir til «etá». Et annet kjennetegn ved andalusisk er at «d» mellom vokaler heller ikke uttales, slik at for eksempel «hablado» blir til «hablao», og «pescado» blir til «pecao».

Latinamerikanske spesialiteter

[rediger | rediger kilde]

Spansken i Latin-Amerika er mer ensartet. I mange deler, spesielt i Karibia, Mellom-Amerika og Chile, utelates ofte s-en i slutten av stavelsen. «Kristus» blir da «Cri'to» i stedet for «Cristo». Lyden «ll» som i «Mallorca» uttales som 'j' de fleste steder, men i Argentina, Uruguay og Chile uttales det som en stemt «sj»-lyd. I mange deler av Latin-Amerika, for eksempel i Argentina, Uruguay, El Salvador, Nicaragua, deler av Colombia og i Vest-Venezuela heter «du» «vos», og ikke det vanlige «tú». I Argentina og vestlige Venezuela skriver man også «vos», mens de andre landene bruker «tú» i skrift. Ordforrådet kan mange steder farges av språkene til urfolkene som fremdeles bor i området. I Mexico kan man for eksempel høre «esquincle» for «guttunge» og «guajolote» for kalkun, som heter henholdsvis chico og pavo på spansk. I Argentina, vestlige Venezuela og Uruguay er derimot ordforrådet sterkt preget av den store italienske innvandringen, dette gjelder spesielt i storbyer som Montevideo, Maracaibo og Buenos Aires.

Uttalen i Mexico by brukes mye på fjernsyn, spesielt i telenovelas, barne-tv, show og filmer, og er dermed godt kjent over hele den spansktalende verden.

I Nuevo Mexico (New Mexico) i USA, hvor en spansktalende folkegruppe har bodd nokså isolert fra den generelle språkutviklingen i spansk, spesielt forsterket av den nordamerikanske erobringen i 1846, snakkes et spansk preget av arkaiske former. Helt annerledes er spanglish, som er et nyere blandingsspråk som snakkes i områder med kontakt mellom spansk og engelsk, slik som California, Florida, Texas og Puerto Rico med flere. Ikke bare brukes det en lang rekke anglisismer, man tenderer også til å begynne setningen på spansk og avslutte den på engelsk eller omvendt.

Grammatikalsk struktur

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Spansk grammatikk

Spansk tilhører den romanske språkgruppa, og har dermed tilnærmet den samme oppbyggingen som fransk, portugisisk og italiensk.

Substantiver

[rediger | rediger kilde]

Spanske substantiver finnes i to kjønn, hankjønn og hunkjønn. Intetkjønnet fantes i latin, men er i dag forsvunnet. De fleste ord som ender på -o er hankjønn (chico, gutt), mens de fleste som ender på -a, er hunkjønn (chica, jente). Den ubestemte artikkelen er un i hankjønn (un chico) og una i hunkjønn (una chica). I bestemt form heter det el (el chico) i hankjønn, og la (la chica) i hunkjønn. Flertall dannes med suffiks -s (chicos, chicas), med artiklene los i hankjønn og las i hunkjønn for å uttrykke bestemt form (los chicos = guttene, las chicas = jentene).

Verb

[rediger | rediger kilde]

Spanske verb har i likhet med andre romanske språk en svært rik bøyning, og har langt flere former enn norske verb. Dermed utgjør verbbøyingen den viktigste og største utfordringen for den som vil lære språket.

Finitt og infinitt

[rediger | rediger kilde]

Vi deler inn verbformene i infinitte og finitte former. På spansk finnes det tre infinitte verbformer: infinitiv, gerundium og partisipp. Disse bøyes ikke. I tillegg finnes de finitte verbformer som bøyes i person, tall, tid og modus. På spansk bøyes verbet i 3 personer og 2 tall (1., 2. og 3. person entall og flertall), og det finnes tre modi: indikativ, konjunktiv og imperativ. Det finnes 9 tider i indikativ (presens, preteritum, perfektum, imperfektum, pluskvamperfektum, 1. og 2. futurum, 1. og 2. kondisjonalis) og 4 i konjunktiv (presens, perfektum, imperfektum og pluskvamperfektum).

Verbklasser

[rediger | rediger kilde]

Spanske verb deles inn i fire grupper, eller konjugasjoner, etter infinitivsendelsene: AR-verb (f.eks. "hablar" = å snakke), ER-verb (f.eks. «comer» = å spise), IR-verb (f.eks. «vivir» = å leve/bo) og fast gruppe, men kan variere mellom å være uregelmessige eller ikke, slik at f.eks. et verb som er uregelmessig i presens indikativ, kan være regelmessig i imperfektum indikativ. I tillegg har spansk, som mange andre språk, refleksive verb, verb som styres av objektet (i stedet for subjektet), modalverb osv.

Spansk språkhistorie

[rediger | rediger kilde]

Spansk utviklet seg fra vulgærlatin, som var språket de romerske soldatene tok med seg. I Spania opptok dette språket lånord fra de språkene som allerede var der, slik som keltiberisk og baskisk. Etterhvert ble vulgærlatinen det dominerende språket på halvøya, og de lokale språkene døde ut, med unntak av baskisk.

Arabisk herredømme

[rediger | rediger kilde]

Med den arabiske invasjonen fra år 711 av, ble en lang rekke arabiske ord assimilert, og noen av dem spredde seg til resten av Europa via Spania. Azúcar ble for eksempel til sukker i norsk. Ord som begynner på al- er i regelen lånord fra arabisk; alcalde (ordfører) eller almohada (pute). Når spanjolene utbryter olé, kommer det fra Allah, og det håpefulle uttrykket ojalá («gid det måtte skje») kommer fra Insha'allah («Om Allah vil»). Noen ganger kan man velge mellom et latinsk og et arabisk, slik som å leie, som kan være rentar (fra latin) eller alquiler (fra arabisk).

Kastiljansk blir til

[rediger | rediger kilde]

Spansk utviklet seg i de nordlige områdene av Castilla tidlig i middelalderen til noe i nærheten av det vi har i dag, mens de sentrale og sørlige delene var under maurisk herredømme. I de sørlige delene snakket de kristne innbyggerne mozarabisk, en romansk dialekt ispedd en rekke arabiske ord. Mozarabisk er en av de større bidragsyterne til moderne spansk.

I Aragón og Catalonia skjedde det en parallell, men ikke identisk, utvikling. Her utviklet de nærbeslektede språkene aragonesisk og katalansk seg.

Fra latin til spansk

[rediger | rediger kilde]

Noen kjennetegn for forandringene som skjedde med spansk:

  • Lenisjon som er overgang til bløte konsonanter: Latin vita(liv) ble til spansk vida.
  • Palatalisering: Latin annum(år) ble til spansk año.
  • Diftongering hvor ordstammene gikk over fra en vokal til en diftong: Latin terra (jord) ble til spansk tierra, latin novus(ny) ble til spansk nuevo osv.

Disse endringene er unike i spansk, og finnes stort sett ikke i språk som portugisisk og italiensk (sistnevnte bortsett fra o til uo i noen former av enkelte verb). For øvrig skjedde mye av det samme med spansk som med de andre romanske språkene: Det rike latinske formverket ble forenklet, slik at kasusbøyningen av substantivene forsvant. Intetkjønnet forsvant, og språket sto igjen med hankjønn og hunkjønn.

Språket når sørover

[rediger | rediger kilde]

Som følge av la reconquista, gjenerobringen, ble dette nordlige språket tatt med sørover til de nyerobrede områdene. Den første spanske grammatikken ble skrevet av Elio Antonio de Nebrija i Salamanca i 1492. Isabella av Kastilla (Isabel de Castilla) ble presentert for verket av forfatteren under en audiens i det nyerobrede Granada. Hun bemerket: Hva skal jeg med et slikt verk, når jeg allerede snakker språket? Frue, svarte de Nebrija, språket er imperiets instrument.

Spansk blir et verdensspråk

[rediger | rediger kilde]

Fra 1492 ble også språket bragt med til Amerika, først til Vest-India, siden til Mexico, Mellom-Amerika og Sør-Amerika, og derfra videre til Filippinene, Marianene, Guam og øvrige øyer i Mikronesia, og fra 1600-tallet inn i det som i dag er USA. I det 20. århundre ble også spansk innført i Spanias afrikanske kolonier i Nord-Marokko, Vest-Sahara og Ekvatorial-Guinea. På slutten av det 1900-tallet forsterker spansk språk seg i USA, og er nå det nest mest talte språket i verdens supermakt.

Spansk fikk også etterhvert en enda mer dominerende stilling i hjemlandet Spania, på bekostning av regionale språk som katalansk, baskisk, aragonesisk og galicisk. Siden kongemakten brukte spansk, ble spansk etterhvert dominerende i overklassen også i Catalonia, Baskerland osv.

Stormaktens språk

[rediger | rediger kilde]

På grunn av Spanias stormaktsrolle i Europa var språket også i bruk som europeisk kultur- og diplomatspråk på 15- og 1600-tallet. Carlos V (Karl V), som var født i Belgia før han ble spansk konge, bemerket Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min. Fra slutten av 1600-tallet blir spansk imidlertid forbigått av fransk som diplomati- og kulturspråk i Europa, en refleksjon av Spanias svekkede stilling.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «ScriptSource - Spain». Besøkt 21. august 2023. 
  2. ^ «ScriptSource - Andorra». Besøkt 21. august 2023. 
  3. ^ «ScriptSource - Argentina». Besøkt 21. august 2023. 
  4. ^ «ScriptSource - Belize». Besøkt 21. august 2023. 
  5. ^ «ScriptSource - Bolivia». Besøkt 21. august 2023. 
  6. ^ «ScriptSource - Chile». Besøkt 21. august 2023. 
  7. ^ «ScriptSource - Colombia». Besøkt 21. august 2023. 
  8. ^ «ScriptSource - Costa Rica». Besøkt 21. august 2023. 
  9. ^ «ScriptSource - Cuba». Besøkt 21. august 2023. 
  10. ^ «ScriptSource - Dominican Republic». Besøkt 21. august 2023. 
  11. ^ «ScriptSource - Ecuador». Besøkt 21. august 2023. 
  12. ^ «ScriptSource - El Salvador». Besøkt 21. august 2023. 
  13. ^ «ScriptSource - Equatorial Guinea». Besøkt 21. august 2023. 
  14. ^ «ScriptSource - Gibraltar». Besøkt 21. august 2023. 
  15. ^ «ScriptSource - Guatemala». Besøkt 21. august 2023. 
  16. ^ «ScriptSource - Honduras». Besøkt 21. august 2023. 
  17. ^ «ScriptSource - Mexico». Besøkt 21. august 2023. 
  18. ^ «ScriptSource - Nicaragua». Besøkt 21. august 2023. 
  19. ^ «ScriptSource - Panama». Besøkt 21. august 2023. 
  20. ^ «ScriptSource - Paraguay». Besøkt 21. august 2023. 
  21. ^ «ScriptSource - Peru». Besøkt 21. august 2023. 
  22. ^ «ScriptSource - United States». Besøkt 21. august 2023. 
  23. ^ «ScriptSource - Uruguay». Besøkt 21. august 2023. 
  24. ^ «ScriptSource - Venezuela». Besøkt 21. august 2023. 
  25. ^ (på en) Ethnologue (25, 19 utgave), Dallas: SIL International, ISSN 1946-9675, OCLC 43349556, Wikidata Q14790, https://www.ethnologue.com/ 
  26. ^ «La RAE avala que Burgos acoge las primeras palabras escritas en castellano», Elmundo.es (spansk)
  27. ^ Spanish languages: «Becoming the language for trade» Arkivert 18. januar 2013 hos Wayback Machine.
  28. ^ «Spanish: a language of Spain» Arkivert 8. mai 2009 hos Wayback Machine.. Ethnologue. (engelsk)
  29. ^ «Enseñanza del español como lengua extranjera» Arkivert 20. januar 2011 hos Wayback Machine.. Congresosdelalengua.es. (spansk)
  30. ^ «The 30 Most Spoken Languages of the World», Krysstal.com (engelsk)
  31. ^ Ulike nettsteder oppgir annen rangering, men disse må vurderes i henhold til deres datering og kriterier.
  32. ^ Ethnologue.org Arkivert 7. august 2011 hos Wayback Machine., Sil.org, Cia.gov Arkivert 7. mars 2014 hos Wayback Machine. (se filen «World»), Eldia.es Arkivert 23. mars 2010 hos Wayback Machine. (i henhold til Ethnology (journal)); Encarta, som ikke lenger oppdateres eller ligger ute på Internett, oppga før nedleggelsen kinesisk til 800 millioner, spansk til 358 millioner, og engelsk til 350 millioner.
  33. ^ Sun Belt, «solbeltet» er en region i sørlige USA. Arizona, California, Florida, Georgia, Louisiana, Nevada, New Mexico og Texas er de delstatere som man vanligvis betrakter som solbeltet. Sør-Carolina, Mississippi, Arkansas og Alabama ligger innenfor den samme region og har samme klima, men tradisjonelt og kulturelt pleier ikke disse å inkluderes.
  34. ^ «El español es el segundo idioma que más se estudia». Elpais. (spansk)
  35. ^ «Do you speak Spanish?» Guardian.co.uk

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wiktionary har ordbokoppføringer om Kategori:Spansk
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Spansk&oldid=24651954»