Chanson
- For discogruppa, se Chanson (band).
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Chanson er et fransk ord for sang. Det finnes både tradisjonelle og moderne former, fra middelalderen og renessansen frem til i dag. De moderne, tradisjonelle chansons akkompagneres ofte av et trekkspill. Ordet brukes for øvrig i flere sammenhenger:
- om franske sanger med poetiske, fortellende tekster.
- som navn på den mest vanlige måten poetiske, fortellende tekster tolkes. En sanger som har spesialisert seg på denne måten å tolke sanger på kalles chansonnier (eller chansonist og chansonkunstner på norsk).
- om europeiske sanger innen kabaret- og i varietésjangeren
- i engelsktalende land kan chanson bety at det er tale om en sang med fransk tekst.
- om trubadurenes sanger, kjent fra middelalderen og renessansen.
- heltedikt fra den tidlige middelalderen, chansons de gestes, som ble deklamert etter hukommelsen.
Middelalderen og renessansen
[rediger | rediger kilde]På denne tiden var en chanson en polyfon fransk sang, der de tidlige oftest ville være skrevet i en formes fixes som ballade, rondeau eller virelai. Enkelte komponister kom senere til å bruke mer generell poesi i varierende formspråk. De tidligste ble skrevet for to, tre eller fire stemmer. Frem til man begynte å skrive for fire stemmer i det 16. århundre var tre stemmer mest vanlig.
Guillame de Machaut var den første komponisten av chansons som regnes for å være viktig. I det 14. århundre komponerte han verker for tre stemmer, skrevet i formes fixes. I det 15. århundre er Guillaume Dufay og Gilles Binchois fra Burgund de viktigste, de har en enkel stil med tre stemmer. Senere, i det 15. og 16. århundre, kommer Johannes Ockeghem og Josquin des Prez. I deres komposisjoner ser vi at lyrikken blir friere, de beveger seg bort fra formes fixes og begynner å etterligne stilen som finnes i den tidens motetter og liturgisk musikk. Midt i det 16. århundre komponerer Claudin de Sermisy og Clément Janequin det som kalles Parisiske chansons. De bruker ikke formes fixes og er enklere, mer homofonisk. Mange av disse arbeidene ble utgitt av Pierre Attaingnant. Fra og med denne generasjonen ble komponistene av chansons påvirket av italienske madrigaler. Mange tidlige instrumentalstykker er diminutiver, eller ornamenterte variasjoner over chansons. Denne sjangeren gikk over i canzone som er en forganger for sonaten.
Fransk solo-sang oppstod i løpet av det 16. århundre, antagelig utviklet det seg fra de nevnte parisiske chansons. I det 17. århundre blomstret blant annet sjangrene air de cour og chanson pour boire. Disse ble som oftet akkompagnert av lutt eller tangentinstrumenter. Blant komponistene i denne perioden finner vi Antoine Boesset, Denis Gaultier, Michel Lambert og Michel-Richard Delalande.
I det 18. århundre ble vokalmusikken i Frankrike dominert av opera, og først i det 19. århundre ble solo-sang "gjenoppdaget". Først innenfor den romantiske salong-musikken, men i midten av århundret ble dette forandret til sofistikerte musikkstykker inspirert av tyske lieder. Louis Niedermayer var en av de viktigste personene i denne bevegelsen, han hadde latt seg inspirere av Franz Schubert. Andre komponister som fulgte ham var blant annet Eduard Lalo og Felicien David. Senere i samme århundre fulgte flere komponister deres eksempel og komponterte stykker de kalte melodie eller chanson, til disse hører Ernest Chausson, Emmanuel Chabrier, Gabriel Fauré og Claude Debussy. Denne tradisjonen har blitt holdt ved like i det 20. århundre av mange nyere, franske komponister.