Utviklingsteori

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.

Begrepet utviklingsteori kan også brukes om:

• Darwins teori om artenes opprinnelse
• Flere psykologiske systemer som dreier seg om barns forståelse i forhold til alderstrinn

Utviklingsteori er en sammensetting av ulike teorier om hvordan man oppnår samfunnsforbedring, eller utvikling. Det finnes flere forskjellige former for utvikling, blant annet økonomisk og industriell utvikling. De fleste teorier om utvikling er økonomiske teorier. Utviklingsteorien i sin moderne form oppstod etter andre verdenskrig, samtidig med at mange de tidligere kolonistatene i Afrika og Asia ble selvstendige. De fleste nye statene ble snart definert som utviklingsland. Utviklingsteorier ble lansert for å forklare hvordan de kunne innhente land som var industrialiserte.

De første tiårene var teoriene utpreget økonomiske. Etterhvert ble det lagt mer vekt på politiske, sosiale og kulturelle aspekter. Det er ingen bestemt oppfatning om hva begrepet utvikling nødvendigvis må innebære. Økonomisk utvikling kan for eksempel hindre bærekraftig utvikling, og det som forbedrer et lands makroøkonomi kan forverre situasjonen for enkeltgrupper eller regioner.

Utviklingsteorier studeres innenfor fagfeltet utviklingsstudier, engelsk development studies. I Norge undervises faget blant annet på høyskolen i Oslo^[1] og Universitetet i Kristiansand.^[2]

Her presenteres hovedgruppene av utviklingsteorier, i kronologisk rekkefølge etter når de ble lansert og dominerte utviklingsdebatten:

Moderniseringsskolen tar utgangspunkt i en teori om at alle samfunn, som på samme måte som mennesker, går gjennom flere og samme faser. Innenfor denne teorien finner man blant annet økonomiske forklaringer og økonomisk vekst mellom handel. Hovedtenkeren er den amerikanske økonomen Walt Rostow. Han lanserte en teori om at samfunn går gjennom fem faser, og måtte over en kritisk ”take off”-fase for å utvikles. Rostows optimistiske teori var også antikommunistisk, og både ønsket om å demme opp for kommunisme i utviklingland, og ønsket om å få til et "take off", ble begrunnelser for at rike land gjennom FN eller på egen hånd gav bistand til utviklingsland. Blant Rostows kritikere var Geshekrons, som mente at forhold for vekst varierer fra tid og sted og at det ikke finnes noen egen "mal" alle samfunn kan følge. Økonomen Keynes tese om at det offentlige kan få økonomien i gang ved å investere i infrastruktur-prosjekter regnes også ofte til moderniseringsskolen innen utviklingsteori.

Moderniseringsskolens utviklingsteorier ser på de interne faktorene i landet, og ser staten som en sentral aktør for å modernisere. Generelt er moderniseringsteoretikere opptatt av økonomisk vekst i samfunnet, for eksempel ved måling av BNP.

Allerede i 1950- og 60-åra ble bruken av de vestlige vekstteoriene om modernisering kritisert av enkelt økonomer. Viktige kritikere var blant annet Raúl Prebisch og Hans Singer, som tvilte på den vestlige sosialøkonomiens muligheter til å bidra til løsninger på u-landenes problemer. Prebisch var spesielt kritisk til frihandel som utviklingsstrategi fordi han mente at denne så bort fra de spesielle strukturelle trekk som finnes i utviklingslandenes økonomi. Slike trekk var deres avhengighet av råvarer, mens industrialiserte land hadde mest ferdigvarer. Et eksempel han viste til var da den store depresjonen slo inn i USA i 1929 falt prisene overalt, men de falt mer på råvarer, som Argentina var avhengig av, enn ferdigvarer, som USA produserte. Ulike strukturelle faktorer i u-landene selv (interne) og i relasjonene mellom u-land og i-land (eksterne) gjør at markedsmekanismen får utilsiktede virkninger i den tredje verden. Prebisch snakket om etasymmetriske bytteforhold på verdensmarkedet. Avhengighetsteorien foreslå derfor at det som ville føre til utvikling i et utviklingsland var å koble seg av verdensmarkedet, i stedet for på det. Andre Gunder Frank var en annen teoretiker innen samme skole.

Fra 1970-tallet ble det helt annet fokus på økologi i debatten om utvikling, blant annet boka "The Limits of Growth" som satte søkelys på sammenhengen mellom økonomisk vekst og tilgangen på ressurser i verden. Ved hjelp av en kompleks systemmodell med fem ulike parametere kom forskerne fram til en konklusjon om at det ville komme et sammenbrudd i systemet dersom ikke utviklingen i verden ble lagt om dramatisk. De fem parameterne var befolkningsvekst, ikke-fornybare ressurser, forurensning, tilgang på matvarer og industrialisering. Dette var det første alvorlige signalet om at den vestlige utviklingsveien med modernisering, industrialisering og urbanisering skapte store miljøproblemer. I 1987 leverte Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, med Gro Harlem Brundtland i spissen en rapport som tar opp problemene, og som lanserte begrepet "bærekraftig utvikling": Utover 1970-og 80-tallet økte dessuten fokuset på kvinner. Den første utviklingsforskeren som forsøkte å synliggjøre kvinnene i utviklingsarbeidet, var den danske økonomen Ester Boserup. I begynnelsen av 1970-åra begynte hun å ta opp kvinners stilling og kjønnsroller i utviklingprosessen. Hun hevdet at kvinners status i samfunnet er en funksjon av den produktive virksomheten som kvinner driver. Etter som samfunn beveger seg fra det tradisjonelle jordbruksbaserte samfunnet til det urbane og industrialiserte samfunnet, blir kvinner i økende grad presset ut og marginalisert både arbeidsmessig og når det gjelder å få utbytte av produksjon og næringsvirksomhet. Utviklingsteorier som fokuserte på kvinner, miljø eller på lokalsamfunn, småbrukere og på landsbygd ble gjerne kalt med fellesbenevnelser om "en tredje vei", – som ikke bare så på statens rolle, som moderniseringsskolen, eller på verdenssystemets rolle, som avhenighetsskolen.

De nyliberalistiske teoriene bygger videre på liberalismens tanker fra sent 1700-tallet, og blant dem Adam Smith og David Ricardo. Margaret Thatcher og Ronald Reagan ble viktig eksponenter for den på 1980-tallet. Etter nyliberalismens prinsipper skal statens rolle begrenses til å sikre så rettferdig konkurranse mellom aktørene i det kapitalistiske marked som mulig. Fokuset ble altså markedet og liberalismen stresset at utviklingsland ville nå utvikling gjennom å satse på verdendsmarkedet, kutte subsidier, eksporterer varer og generelt liberalisere egen økonomi og øke handelen om verdenen. Etter massiv kritikk av de sosiale effektene av markedssatsningnen har liberalismen utviklet seg til en mer form for sosial liberalisme, som legger mer vekt på det offentliges behov for å sikre befolkninger tjenester som helse og utdanning.

• http://www.tutor2u.net/economics/content/topics/development/development_models_introduction.htm Arkivert 4. februar 2010 hos Wayback Machine.
• https://web.archive.org/web/20090420134343/http://udviklingstal.dk/udviklingsteori.htm