[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Tsjekkoslovakias historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tsjekkoslovakia 1920–1938

Tsjekkoslovakias historie omhandler perioden fra republikken Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 til den ble delt i Tsjekkia og Slovakia i 1992. Republikken ble opprettet etter oppløsningen av det habsburgske dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Den tsjekkiske delen (Bøhmen og Mähren) hadde en lang felles historie med Østerrike mens den slovakiske delen hadde 1000 år felles historie med Ungarn. Størstedelen av tungindustrien i Østerrike-Ungarn befant seg på det området som ble Tsjekkoslovakia. Den slovakiske delen var i stor grad et jordbruksland mindre utviklet industriet.

I forbindelse med Sudetenkrisen ble Münchenavtalen 30. september 1938 inngått mellom Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia; avtalen medførte at Sudetenland med over 3,5 millioner innbyggere ble løsrevet fra Tsjekkoslovakia.[1] Adolf Hitler truet resident Emil Hácha i mars 1939 Hácha til å skille den slovakiske delen av landet fra Böhmen og Mähren, som Tyskland straks okkupert som Riksprotektoratet Böhmen-Mähren. Den tsjekkiske våpenindustrien var viktig for Hitler.[2][3][4] Stormaktene anerkjente i løpet av andre verdenskrig Beneš' eksilregjering som landets lovlige regjering.[5]

Nesten alle slovakiske dødsofre under andre verdenskrig var jøder og Republikken Slovakia var det første landet som deporterte sine egne innbyggere i stor skala. I hele Tsjekkoslovakia utgjorde jøder 75-80 % av alle ofre.[6]:203 Rett etter andre verdenskrig og i forbindelse med Potsdamkonferansen ble flere millioner etnisk tyske innbyggerne fordrevet. Tsjekkoslovakia ble gjenopprettet innenfor grensene fra før Münchenavtalen, med unntak av Karpato-Rutenia som ble overført til sovjetisk Ukraina og inngår i Zakarpatska oblast.

Tsjekkoslovakia var den eneste demokratiske staten i sentral- og Øst-Europa gjennom mellomkrigstiden, og det første valget etter andre verdenskrig var demokratisk. Det sto ikke sovjetiske styrker i landet etter frigjøringen.[7] I 1948 grep kommunistene makten i landet som ble erklært å være en sosialistisk republikk. De øvrige partiene måtte akseptere å underordne seg kommunistpartiets lederskap i en Nasjonal Front som stilte felles liste ved alle senere valg fram til 1989. Tsjekkoslovakia var reelt sett en ettpartistat og en del av Østblokken under Sovjetunionens ledelse. Landet ble medlem av Warszawapakten da denne ble opprettet i 1955.

I den såkalte fløyelsrevolusjonen i 1989 ble det kommunistiske styret tvunget til å gå av etter fredelige massedemonstrasjoner, og Václav Havel ble valgt til president.[8] I 1992 inngikk Tsjekkoslovakia og det gjenforente Tyskland en vennskaps- og naboskapsavtale.[9](s172) Relasjonen mellom tsjekkere og slovaker forble et tema fra gjenoppretting av republikken etter andre verdenskrigs til den fredelige oppløsningen.[10] De demokratiske valgene fra 1990 viste en splittelse mellom den tsjekkiske og den slovakiske delen av landet. Tsjekkoslovakia oppløste seg selv 1. januar 1993 ble oppløst og delt i de nye statene Tsjekkia og Slovakia.

Opprettelse

[rediger | rediger kilde]

Staten Tsjekkoslovakia ble opprettet den 28. oktober 1918 av Tomáš Garrigue Masaryk som en konsekvens etter den første verdenskrigen og oppløsningen av det habsburgske dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Masaryk hadde etablert et tsjekkoslovakisk nasjonalråd i Paris i 1916 med Edvard Beneš som sekretær. Tsjekkoslovakia ble sommeren 1918 anerkjent som selvstendig stat alliert med Ententen i kamp mot Sentralmaktene. En slovakisk nasjonalkomite sluttet seg 30. oktober 1918 til opprettelsen av republikken. Nasjonalforsamlingen møttes første gang 14. november i Praha og valgte Masaryk til president. Beneš ble utenriksminister.[11][12][13]

Tsjekkoslovakia ble til på territorier avstått fra Østerrike (de historiske østerrikske landskapene Böhmen på 55000 km2 og Mähren på 22 000 km2, foruten en liten del av Schlesien kjent som Østerriksk Schlesien på 4 400 km2) og fra Ungarn (området som utgjør dagens Slovakia 49 000 km2, samt Rutenia på 13 000 km2 som i dag er en del av Ukraina). I områdene avstått fra Østerrike var det 6,5 millioner tsjekkere og 3 millioner etnisk tyske, og de fleste tyske bodde konsentrert i grenseområdene og arbeidet særlig i industrien. Våren 1919 ble en sudettysk bevegelse slått ned av tsjekkiske styrker. Republikkens grenser ble fastsatt i Saint-Germain-traktaten i september 1919.[11][12][13]

De sudettyske områdene av Böhmen, som overveiende hadde tysk befolkning, ønsket å fortsette å være en del av Østerrike, som Deutschösterreich, men ble besatt av tsjekkoslovakiske tropper i 1918, selv om tyskerne enkelte steder gjorde militær motstand. 10. september 1919 underskrev Karl Renner Saint-Germain-traktaten og de tysktalende områdene i Böhmen og Mähren tilfalt Tsjekkoslovakia.[trenger referanse] Tsjekkoslovakia ble da det åttende mest folkerike land i Europa med nesten like mange innbyggere som de nye landene Ungarn og Østerrike til sammen.[13]

Størstedelen av tungindustrien i Østerrike-Ungarn befant seg på det området som ble Tsjekkoslovakia og i mellomkrigstiden var landets maskinindustri blant de fremste i Europa.[14]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Området tilhørte lenge det østerriksk-ungarske rike inntil dette riket kollapset ved slutten av den første verdenskrig. Røttene til tsjekkisk nasjonalisme går tilbake til 1800-tallet da filologer og skolefolk, påvirket av romantikken, fremmet tsjekkisk språk og stolthet i det tsjekkiske folk.[15] Den østlige (slovakiske) delen inngikk i Ungarn siden middelalderen, mens den vestlige delen (Böhmen) hadde bakgrunn som selvstendig kongedømme tilsluttet det tysk-romerske riket. Under trettiårskrigen ble Böhmen fullstendig underlagt habsburgerne.[16]

Nasjonalisme ble en massebevegelse som varte fram til midten av århundret. Ved å dra fordel av mulighetene for begrenset deltagelse i det politiske liv som var tillatt under det østerrikske styret, grunnla tsjekkiske ledere som historikeren František Palacký (1798–1876) mange patriotiske selvhjelporganisasjoner som ga en sjanse til mange av deres tilhengere og landsmenn å delta i det kommunale liv i tiden forut uavhengigheten. I begynnelsen støttet Palacký austroslavismen og arbeidet for å omforme det slavisk dominerte østerriksk-ungarske rike til å beskytte de slaviske folkene mot trusler fra Tyskland og Russland. Da revolusjonene i 1848 feilet, gikk også alle hans håp for den slaviske politikken tapt.

Som en talsmann for demokratiske reformer og tsjekkisk selvstyre innenfor Østerrike-Ungarn ble Masaryk valgt to ganger til Reichsrat (det østerrikske parlamentet), første gangen fra 1891 til 1893 i Det unge tsjekkiske partiet, og på nytt fra 1907 til 1914 for Tsjekkisk realistparti, som han selv hadde opprettet i 1889 sammen med Karel Kramář og Josef Kaizl. Med utbruddet av den første verdenskrig begynte Masaryk igjen å arbeide for tsjekkisk uavhengighet i union med Slovakia. Sammen med Edvard Beneš og Milan Rastislav Štefánik, besøkte Masaryk en rekke vesteuropeiske land og fikk støtte fra innflytelsesrike skribenter.[17]

Böhmen og Mähren, som var under østerriksk styre, var tsjekkisktalende industrielle sentra mens Slovakia, som var en del av Ungarn, var hovedsakelig et jordbrukssamfunn. Forholdene var langt bedre for å utvikle en nasjonal bevegelse på tsjekkiske områder enn i slovakiske. Uansett ble de to regionene forent og opprettet som en ny stat i Europa.

Mellomkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Den nye republikken førte en anti-sovjetisk politikk og støttet den vestlige intervensjonen i Russland etter revolusjonen der. Landets store våpenindustri (særlig i Pilsen og Brno) forsynte Sovjetunionens naboland med våpen utover på 1920-tallet. I 1934 anerkjente Tsjekkoslovakia som det siste landet i Europa Sovjetunionen.[14]

Tomáš Garrigue Masaryk (1850–1937) var landets første president fra 14. november 1918 til 14. desember 1935. Han ble etterfulgt av sin nære alliert Edvard Beneš (1884–1948).

Etnisitet

[rediger | rediger kilde]
Språkkart over Tsjekkoslovakia i 1930

Da Tsjekkoslovakia ble en selvstendig stat var det etnisk og språklig mangfoldig. Befolkningen besto av tsjekkere (6,7 millioner eller 51 prosent), slovaker (2 millioner eller 16 prosent), tyskere (3,2 millioner eller 22 prosent), ungarere (745.000 eller 5 prosent) og rutenere / østslavere (fra blant annet Rutenia) (4 prosent). Minoritetene bodde hovedsakelig i konsentrerte områder der de utgjorde flertallet. Etniske ungarere bodde hovedsakelig i Slovakia der de utgjorde en 22 % av befolkning og grenseområdene mot Ungarn var dominert av etniske ungarere. I Bratislava var opp mot en tredjedel av befolkningen etnisk ungarsk på det meste.[18][19]

Etnisk tyske (tysktalende) dominerte grenseområdene mot Østerrike og Tyskland i det sørlige Mähren, Šumava (Böhmerwald), Chebsko (Egerland) og deler av Slezsko (Schlesien) – disse etnisk tyske gikk under fellesbetegnelsen sudettyskere og var i flertall i et område på 27 000 km2.[18][19] De sudettyske områdene utgjorde ikke et geografisk eller økonomisk sammenhengende område og var heller ikke økonomisk adskilt fra resten av Böhmen. De sudettyske områdene var topografisk skilt fra det tyske riket av fjellområder. Innenfor de sudettyske områdene bodde det i mellomkrigstiden om lag ½ million etniske tsjekkere og det bodde ½ million tyske i språkøyer innenfor tsjekkiske områder. Rutenerne utgjorde flertallet i Karpato-Ukraina som ifølge Elster var preget av utbredt fattigdom og til dels hungersnød i mellomkrigstiden, delvis som følge av adskillelsen fra Ungarn.[20]

Mange av tyskerne, ungarerne, østslaverne og polakkene[21] og en del slovaker mente seg undertrykket ved at de mente den politiske elite ikke ga politisk selvstyre for etniske grupper. Denne politikken, kombinert med en økende nasjonalsosialistisk propaganda, særlig i det industrialiserte, tysktalende Sudetenland, ført til uro blant den ikke-tsjekkiske befolkningen i mellomkrigstiden.

Etnisitetene i Tsjekkoslovakia
Etnisitet Antall i 1921[22] Andel i 1921 Antall i 1938[23]
Tsjekkere og slovaker 8 759 701 64,37 % 9 756 604
sudettyskere 3 123 305 22,95 % 3 318 445
Ungarere 744 621 5,47 % 719 569
Østslaverea 461449 3,39 % 568941
Jøder 180534 1,33 % 204779
Polakker 75852 0,56 % 100322
Andre 23139 0,17 % 60876b
Utlendinger 238784 1,75 %
Sum 13 607 385 100 %

a)Rutenere, russere og ukrainere. b)Elster oppgir sigøynere, rumenere, jugoslaver og andre.

Det levet også en polsk minoritet sammen med tyskerne i Sudetenland som utgjorde en total befolkningsandel på 0,7 prosent. Den sørlige delen av Slovakia hadde delvis ungarsk majoritet. Etniske ungarerne utgjorde 4,9 prosent av Tsjekkoslovakias befolkning. I de østlige Karpatene levde ruterne, særlig i den delen som i 1938 ble avstått til dagens Ukraina.[23]

Sudetenland i mellomkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Da den tsjekkoslovakiske stat ble proklamert i 1918, skjedde det til motstand fra sudettyskerne. Disse ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike. Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og staten Tsjekkoslovakia ble dannet.[24] Tsjekkoslovakia signerte traktaten av 10. september 1919 om minoritetenes rettigheter[25] og behandlet minoritetene bedre en de fleste nye statene etter første verdenskrig. De etniske tyskerne ble utsatt for å diskriminerende tiltak (blant annet når det gjaldt språk) som var utformet for å holde dem borte fra makten. De fleste etniske tyskere stemte ved valgene i 1920, 1925 og 1929 på partier som arbeidet innenfor Tsjekkoslovakias demokratiske system.[26]

Landet var en skjør statsdannelse, særlig på grunn av et stort antall etniske tyskere i områdene nær grensen til Tyskland.[27] Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn.[28]

Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra Přemyslidiske dynasti omkring år 1200 og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen.[27] Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende.[29] Blant tsjekkere er det en utbredt oppfatning at Habsburgernes herredømme fra Slaget på Det hvite berg i november 1620 til 1918 ikke var legitimt.[30]

I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over 100 000 jøder i landet i mellomkrigstiden. Vel en tredel av jødene regnet seg som etniske tyskere, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder. For eksempel regnet Hermann Kafka seg som tsjekker etter å ha vokst opp i overveiende tsjekkisk landsby, mens han kone og hennes familie i Praha var tysktalende, og de sendte sønnen Franz til tysk skole i Praha.[31] I noen tilfeller ble Tsjekkoslovakias grenser trukket strategisk av seierherrene: For eksempel ble byen Gmünd på jernbanelinjen midt mellom Praha og Wien delt i en østerriksk og en tsjekkoslovakisk del (České Velenice).[29]

Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne, og gjennom 1920-årene gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto derimot for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene, for å drive undergravende virksomhet.[24]

I 1930-årene ble Tsjekkoslovakia rammet av dårlige konjunkturer, og dette gikk særlig ut over de sterkt industrialiserte sudettske områdene sammenlignet med de landbruksdominerte tsjekkiske områdene.[25] Endringen medførte større oppslutning om det høyreradikale partiet, som nå het Det sudettyske partiet (SdP).Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš hadde sammen med det sosialdemokratiske tyske partiet, prøvd å bremse for høyrekreftene, men mislyktes. I 1935 fikk SdP som var ledet av Konrad Henlein, bare to representanter færre enn Det tsjekkoslovakiske agrarpartiet. Heinlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.[24]

Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige.[32] En del tyskdominerte landsbyer markerte sin misnøye med statsdannelsen ved å ikke feire republikkens dag 28. oktober.[29] I Tsjekkoslovakia var det før krigen en utbredt oppfatning at sudettyskerne var farlige kolonister og en trussel mot den tsjekkoslovakiske staten: en nasjonal fiende. Tomáš Masaryk ga uttrykk for denne oppfatningen da han i 1918 omtalte sudettyskerne som «innvandrere og kolonister».[28] Det var en utbredt oppfatning blant tsjekkiske politikere at den tsjekkoslovakiske staten sviktet før krigen fordi et stort antall innbyggere ikke var lojale.[33]

I Slovakia var den ungarske minoritet i konflikt med det slovakiske flertallet blant fordi de etniske ungarerne mente de ble diskriminert og de var misfornøyd med at den administrative inndelingen av 1927 var lagt slikt at minoritetene hadde flertall i færrest mulig distrikter. Den ungarske minoriteten dannet ikke en bevegelse på samme måte som Henlein i den tysktalende minoriteten.[34]

Sudetenkrisen og Münchenavtalen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Sudetenkrisen og Münchenavtalen

Konrad Henleins høyreradikale parti Sudetendeutsche Partei (SdP), fikk ved valget i 1935 to tredjedeler av sudettyskernes stemmer. SdP var i praksis en gren av Hitlers NSDAP som finansierte partiet i hemmelighet. SdP hadde som mål å undergrave den tsjekkoslovakiske republikken. Partiet fikk 85 % av de sudettyske stemmene ved lokalvalget i 1938.[35] Etter 1935 ble frontene mellom etniske tyskere og etnisk tsjekkere tydelige, og mange sudettyskere viste tydelig at de ikke sluttet opp om republikken Tsjekkoslovakia. De så frem til å bli «befridd» av Tyskland.[36] Hitler krevde også at sudettyskerne og deres land skulle tilbake til de tyske riket, Heim ins Reich.[37]

Tyske styrker som 9. oktober 1938 rykker inn i Ústí nad Labem (tysk: Aussig an der Elbe), Sudetenland, ønskes velkommen med Hitlerhilsen, hakekors og «Wir danken unserem Führer» («Vi takker vår fører»).
Foto: Bundesarchiv, Bild 146-2006-0014 / CC-BY-SA 3.0

Østerrikes Anschluss til Nazi-Tyskland styrket Konrad Heinleins posisjon, og han gikk inn for en sammenslåing av Sudetenland med Tyskland.[38] Like etter Anschluss ble Tyskland mer aktive i Tsjekkoslovakia. Ambassadøren i Praha hadde fire dager etter innmarsjen i Østerrike møte med Henlein. De avtalte at Henleins sudettyske parti skulle følge Tysklands linje og ta ordre fra Berlin. Hitler hadde selv møte med Henlein 28. mars der Hitler la opp retningslinjene for det sudettyske partiet. Henlein skulle blant annet fremme krav som regjeringen i Praha ikke kunne godta og stadig skjerpe kravene slik at de ikke kunne oppfylles. Henlein la i Karlsbad 24. april frem krev i tråd med Hitlers instrukser. På grunn av rykter om tyske styrkesamlinger mobiliserte Tsjekkoslovakia 20. mai deler av hæren langs grensen.[39]

Münchenavtalen av 29. september 1938 er karakterisert som andre verdenskrigs begynnelse for Tsjekkoslovakia.[40] Ved denne avtalen ble oppdelingen av Tsjekkoslovakia godtatt av stormaktene, uten tsjekkoslovakiske myndigheters medvirkning. Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området som ble overført til Tyskland (kalt «Sudetengau» med Konrad Henlein som gauleiter), hadde 3,5 millioner innbyggere. Denne befolkningen besto av 2,8 millioner tysktalende og 700 000 tsjekkisktalende. Omkring 440 000 tysktalende befant seg i områdene som fortsatt ble kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering.[41] Hitlers annektering av Sudetenland ble ønsket velkommen av de fleste sudettyskere.[42] Hitler ble av mange sudettyskere hyllet som frigjører fra «det tsjekkiske åk».[43] Mange etniske tsjekkere ble fordrevet fra det annekterte området, og samtidig ble mange sudettyskere presset til å melde seg inn i SdP slik Milena Jesenska rapporterte.[36]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Böhmen-Mähren, Republikken Slovakia og Karpato-Ukraina

Polske styrker inntar den tsjekkiske byen Těšín i oktober 1938.
Tsjekkoslovakia 1939–1945: delt og stykkevis fordelt.

Oppløsning av Tsjekkoslovakia

[rediger | rediger kilde]

I 1938 ble de sudettyske områdene innlemmet i Tyskland som følge av Münchenavtalen. Enkelte mindre områder ble dessuten innlemmet i Polen og Ungarn høsten 1938. Fra Slovakia ble 11 900 km2 langs grensen i sør overført til Ungarn – området hadde 870 000 innbyggere hvorav 87 % etniske ungarere.[44] I forbindelse med München-avtalen hadde Ungarn i utgangspunktet krevd å få overført hele Slovakia. Polen (støttet av Italia) forlangte at Karpato-Ukraina skulle overføres til Ungarn slik at landene fikk felles grense. Ved forhandlingene i Wien 2. november 1938 ble Ungarn tildelt en liten del av Karpato-Ukraina inkludert hovedbyene Uzjhorod og Mukatsjeve, resten ble okkupert av Ungarn etter Tsjekkoslovakias oppløsning i mars 1939. Etter München-avtalen og avståelsene ved Wien-avtalen 2. november 1938 («den første Wien-tildelingen») var Tsjekkoslovakia redusert til 70 % av det opprinnelige landområdet.[45][46]

Planene for oppløsning («likvidering») av resten av Tsjekkoslovakia ble lagt i Berlin 21. oktober 1938. Innenfor den delen av landet som ikke var overført til Tyskland var det en etnisk tysk minoritet på 500 000. Hitler ønsket at oppløsningen av Tsjekkoslovakia skulle skje på en tilsynelatende lovlig måte.[47]

Polske styrker krysset 1. oktober 1938 grenseelven Olza og tok kontroll over et området på vel 1000 km2 inkludert byen Český Těšín (polsk: Cieszyn), jernbaneknutepunktet Bohumín og en viktig tungindustri. Det annekterte området hadde 240 000 innbyggere hvorav 75 000 etnisk polske og 25 000 etnisk tyske.[48]

President Hácha avsatte 10. mars selvstyreregjeringen i Slovakia. Tiso, Tuka og Durchansky ble satt i husarrest 11. mars og Hácha erklærte unntakstilstand i Slovakia. Jozef Tiso anmodet straks Tyskland om hjelp via radiosenderen i Wien og Hlinkagarden og den tyske minoriteten innledet kamper. Karol Sidor ble utnevnt til ny statsminister for Slovakia. Mens Sidors kabinett hadde regjeringsmøte i Bratislava kvelden 11. mars trengte Arthur Seyss-Inquart, Josef Bürckel og fem tyske generaler inn i rommet og krevde at Slovakia erklærte uavhengighet fra Tsjekkoslovakia. Tiso reiste 13. mars til Berlin for å konferere med Hitler.[49][48] Tiso erklærte Slovakia uavhengig av Tsjekkoslovakia 14. mars etter presse fra Hitler og basert på en tekst forfattet av Ribbentrop. Slovakia kom i praksis under tysk kontroll og forble formelt en selvstendig stat. Dette skapte stor bekymring i Polen der Slovakia ble betraktet som polsk interessesfære og Polen ble med dette omgitt av tyskkontrollerte områder på tre kanter. Før oppstanden i 1944 blandet ikke Tyskland seg direkte inn i Republikken Slovakias indre forhold.[47]

Tyske styrker ble 7. mars konsentrert langs grensen og den tsjekkoslovakiske regjeringen skal ha vært orientert om at okkupasjonen skulle skje natt til 15. mars. I begynnelsen av mars var det uroligheter i Karpato-Ukraina og general Prchala fikk all diktatoriske fullmakter i området.[50] Hitler truet 15. mars 1939 med at Praha ville bli bombet om president Emil Hácha ikke gikk med på tyske krav. Hacha aksepterte da at Böhmen og Mähren skulle bli tysk protektorat. Da Hácha og hans delegasjon i Berlin undertegnet avtalen klokken 5 om morgenen hadde tyske styrker allerede i flere timer beveget seg over grensen fra nord (Breslau) og sør (Wien).[51] Den 16. mars kunngjorde Adolf Hitler opprettelsen av Riksprotektoratet Böhmen-Mähren.[52] Storbritannia protesterte mot denne disse endringene. USA avviste at opprettelsen av Riksprotektoratet hadde noen juridisk grunnlag. Tsjekkoslovakias representant i Paris fikk tillatelse av franske myndigheter til å opprette eksilhær på fransk territorium. I desember 1939 anerkjente Storbritannia den tsjekkoslovakiske «nasjonalkomite» under ledelse av Beneš som representanter for det tsjekkoslovakiske folk.[53]

Samtidig ble Republikken Slovakia opprettet og en marionettregjering innsatt. Etter å ha tatt kontroll over Praha og hele Böhmen/Mähren gikk tyske styrker videre inn i Slovakia og tok full militær kontroll i august 1939. Slovakiske soldater ble innrullert i den tyske hæren og 250000 tyske soldater ble utplassert ved grensen til Polen. Tyskland lot Ungarn beholde Karpato-Ukraina.[54]

Fra 1939 til slutten av annen verdenskrig utgjorde den historisk østerrikske delen, altså de tsjekkiske kronlanden, det tyske protektoratet Böhmen-Mähren, mens Republikken Slovakia ble en egen stat i allianse med Hitler. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.[55] Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank. Den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen rapporterte allerede i 1939 at tsjekkerne fikk et stadig mer radikalt syn på sudettyskerne og at «nasjonen bare overlever på håpet om hevn».[56] Mange sudettyskeres støtte til okkupantene styrket tsjekkernes oppfatning om at sudettyskerne ikke hadde rett til å bo på tsjekkisk jord.[57] Etter opprettelsen av protektoratet tillot Storbritannia at Tsjekkoslovakias gullbeholdning i Bank of England ble overført til protektoratet og marionettregjeringen i Slovakia fikk etablere et konsulat i London.[58]

Den tsjekkoslovakiske våpenindustri var viktig for Adolf Hitlers krigføring,[59] og han var misfornøyd med at daværende riksprotektor Konstantin von Neurath ikke klarte å bryte ned den tsjekkiske motstandsbevegelsen. I 1939 tiltrådte derfor Reinhard Heydrich som stedfortredende riksprotektor.[60][61] Heydrich var tidligere sjef for den sentrale sikkerhetstjenesten i Det tredje riket. Han sørget dels for at levekårene ble forbedret, dels ble voldsutøvelsen intensivert. Det ble innført unntakstilstand, der 4 000 til 5 000 mennesker ble arrestert og 400 henrettet.

Reinhard Heydrich ble 27. mai 1942 utsatt for et attentat i Praha, og døde 4. juli. Drapet medførte storstilte represalier, under ledelse av Kurt Daluege.[62] Henrettelser skjedde uten lov og dom, og herjingene kulminerte med utslettelsen av to landsbyer, Lidice og Lezaky.[63] Lidices 192 voksne menn ble henrettet, mens kvinner og barn ble deportert og landsbyen ble revet. I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten. I tillegg til jødene ble ytterligere flere hundre tsjekkoslovaker henrettet under Heydrichs styre.[64]

Republikken Slovakia

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Republikken Slovakia

Republikken Slovakias leder Jozef Tiso (til høyre) hilser på den tyske føreren Adolf Hitler (til venstre) i Berlin oktober 1941. Alexander von Dörnberg, protokollsjef i Auswärtiges Amt (utenriksdepartementet), i bakgrunnen.
Foto: Narodowe Archiwum Cyfrowe, 2-12457 (det polske riksarkivet)

Jozef Tiso, leder av selvstyreregjeringen i Bratislava, erklærte, med tysk støtte, Republikken Slovakias uavhengighet fra Tsjekkoslovakia 14. mars 1939. Hitler påtok seg 16. mars å beskytte den nye staten Slovakia, og Ribbentrop undertegnet traktat om dette med Vojtech Tuka 23. mars. Traktaten inneholdt et hemmelig tillegg som ga Tyskland enerett til å utnytte Slovakias næringsliv.[65]:464-470 Hele Tsjekkoslovakia var da i praksis under tysk kontroll, mens Republikken Slovakia formelt forble en uavhengig stat.[66] Tyskland intervenerte i innenrikspolitiske saker i Slovakia via Tysklands ambassadør.[67] USA anerkjente ikke Republikken Slovakia og betraktet Tsjekkoslovakias eksilregjering i London som landets eneste representant under krigen. USA ignorerte Slovakias krigserklæring i desember 1941.[68]:5

Republikken gikk i 1940 inn i tremaktspakten med Tyskland og Italia. Slovakia deltok i angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Tiso var arvtaker etter Andrej Hlinkas katolsk-nasjonalistiske politikk, også kalt klerikal fascisme.[69] Regimet hadde nær forbindelse med Vatikanet.[70] Jødiske slovaker ble utsatt for forfølgelse straks republikken Slovakia var opprettet. Fra april 1939 ble jøder i stadig større grad utestengt fra skoler, forretningsliv og offentlig administrasjon.[71][72]:232-233

Under et møte i Salzburg i slutten av juli 1940 strammet Hitler opp det slovakiske regimet fordi Hitler mente de opptrådte for selvstendig.[73] Hitler krevde opptrapping av de anti-jødiske tiltakene etter mønster av Det tredje riket. Ribbentrop beordret sine folk til å sørge for tyske rådgivere i den slovakiske regjeringene på områdene politi, propaganda, økonomi og jødesaker. I august 1940 kom hauptsturmführer Dieter Wisliceny til Bratislava som rådgiver i jødesaker. Jundekodex av 9. september 1941 hadde 270 paragrafer hvorav mange allerede var trådt i kraft.[74]:180-181 Etter Salzburg-møtet forsøkte Tuka og Mach en radikal nazifisering av Slovakia. I september 1941 innførte de antijødiske bestemmelser etter mønster av Nürnberglovene og innen mars 1942 hadde de sikret seg den jødiske befolkningens eiendeler. Tiso motsatte seg ytterligere nazifisering landet slik Tuka og Alexander Mach ønsket.[73] Tuka representerte den ytterliggående og aggressive slovakiske nasjonalismen, mens Tiso hadde en viss modererende innflytelse. Den politiske situasjonen i Slovakia lignet på den politiske situasjonen i Romania.[75]

Holocaust

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Holocaust i Riksprotektoratet

Nesten alle slovakiske dødsofre under krigen var jøder. I hele Tsjekkoslovakia utgjorde jøder 75-80 % av alle ofre.[6]:203 Flere tusen sigøynere ble deportert til Auschwitz eller drept på annen måte,[76] opptil 7000 ifølge Sniegon.[6]:5 I Karpato-Ruthenia var det 110 000 jødiske innbyggere og disse utgjorde over 15 % av befolkningen i regionen. I dette området arbeidet en firedel av jødene i landbruket noe som var uvanlig i Europa på den tiden. De fleste jødiske barn gikk på tsjekkisk-språklige skoler og ble beskyldt for å drive «tsjekkifisering» av området.[77] I Košice, som ble overført til Ungarn i 1938, bodde det omkring 12000 jøder og disse utgjorde 20 % byens befolkning.[78]

En transport forlater Theresienstadt. Tegning av Bedřich Fritta. Fritta var innesperret i Theresienstadt fra 1941 og døde i Auschwitz, november 1944.[79]
Jøder fra Berehovo-Bilke området, Karpato-Ruthenia (tsjekkoslovakisk territorium til 1939), ankommer Auschwitz i mai 1944. Foto fra Auschwitzalbumet.

Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen.[80][81] I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten.[82]

I perioden november 1941 til tidlig 1943 ble først 70 000 fra Böhmen-Mähren og etter hvert 60 000 jøder fra det Tyskland, Nederland, Belgia og Danmark deportert til Theresienstadt. Theresienstadt fungerte som propaganda for regimet og vist frem som en god jødisk bosetting. I realiteten var forholden i Theresienstadt ille og mange døde før de ble deportert. De fleste ble sendt videre til andre leirer og færre enn 20 000 overlevde.[83]

En folketelling i desember 1940 oppga at Republikken Slovakia hadde 88 951 jødiske borgere. Jødene i Slovakia var blant de første som ble deportert til Polen etter en avtale med Tyskland signert mars 1942. Hlinkagarden og slovakisk frivillig SS internerte 57 000 jøder i leirer før de ble fraktet til grensen til Generalguvernementet og overlatt til tysk SS. Da president Jozef Tiso fikk kjennskap til at de deporterte jødiske slovakene ble utryddet holdte han igjen videre deportasjoner.[84] Fra mars til oktober 1942 ble to tredjedeler av landets 90 000 jøder deportert. Ytterligere 13 000 etter den mislykkede oppstanden høsten 1944, om lag halvparten av disse overlevde.[85]

Fire dager etter at Reinhard Heydrich døde etter attentat gikk en togtransport fra Praha merket «AaH» (Attentat auf Heydrich). På toget var 1000 jøder som straks ble drept i Belzec.[86]

Omkring 20 000 deporterte jøder kom tilbake i 1945, litt over 10 % av den jødiske befolkningen fra før krigen. Jøder innvandret også fra Karpato-Ruthenia som Sovjetunionen hadde annektert. Jøder ble ikke tatt godt i mot Tsjekkoslovakia og andre østeuropeiske land etter krigen. I rapport til eksilregjeringen i London het det at «etter krigen vil ikke jødene kunne returnere til stillingene som de hadde tidligere».[87] Noen jøder ble utvist fordi de ble kategorisert som tyske. De få overlevende jødene som ble værende tok en tsjekkoslovakisk (og anti-tysk) ikke-religiøs identitet etter krigen.[88]

I 1938–1939 kom det tsjekkoslovakiske jøder som flyktninger til Norge, blant andre legen Leo Eitinger som overlevde både Auschwitz og Buchenwald. Nansenhjelpen ordnet innreisetillatelse for 60 barn og 200 voksne jøder fra Tsjekkoslovakia etter Hitlers okkupasjon våren 1939.[89]

Fra mars til oktober 1942 ble 57 628 to tredjedeler av Republikken Slovakias omkring 90 000 jøder deportert, omkring 300 av disse overlevde. Transporten gikk til tilintetgjørelsesleirer (særlig Majdanek, Auschwitz og Sobibór) i Generalguvernementet i det okkuperte Polen. Blant de overlevende var Rudolf Vrba som flyktet fra Auschwitz og skrev en detaljert rapport om forholdene. Omkring 6000 flyktet over grensen til Ungarn. Deportasjonene ble utført av den tyskvennlige regjeringen under Jozef Tiso og Vojtech Tuka. Da tyske styrker tok kontroll over Slovakia etter oppstanden høsten 1944 ble ytterligere 13 000 deportert, om lag halvparten av disse overlevde.[90][91][92] Det totale tallet på drepte kan være så høyt som 71000.[91][93][90] Pressac oppgir at 27 000 av de jødiske slovakene ble deportert til Auschwitz.[94]

Republikken Slovakia var det første landet som i stor skala sendte sine egne innbyggere til dødsleirene. I Slovakia ble ikke jødene samlet i ghettoer som i Polen og de baltiske landene og holocaust artet seg mer som i de okkuperte landene i Vest-Europa.[95]:401 Republikken Slovakia var det eneste landet som betalte Tyskland for å ta i mot de deporterte jødene.[96]

De tsjekkoslovakiske områdene som Ungarn erobret eller annekterte 1938–1939 var omfattet av holocaust i Ungarn. Medregnet det sørlige Slovakia annektert av Ungarn i 1938 er det samlede antall drepte om lag 110 000 av i alt 135 737 jøder som bodde i denne delen av Tsjekkoslovakia før krigen. I Karpato-Ruthenia erobret av Ungarn i 1939 ble 80 000 jødiske innbyggere drept. Etter krigen ble Karpato-Ruthenia avstått til Sovjetunionen[95]:524[97]:5 Nesten alle slovakiske dødsofre under krigen var jøder.[97]:203 Jøder fra Slovakia var blant de første som ble avlivet i Auschwitz og Majdanek.[98]

Praha-offensiven

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Praha-offensiven

Praha-offensiven var det siste store slaget som ble utkjempet under andre verdenskrig i Europa. Kampen om Praha fant sted på Østfronten i dagene 6. mai til 11. mai 1945, og er særlig bemerkelsesverdig fordi den siste delen foregikk etter at Tyskland hadde kapitulert 8. mai. Slaget ble også utkjempet samtidig med et større folkelig opprør i Praha i dagene 5.–8. mai. Praha ble endelig frigjort som en følge av denne offensiven.

Etter Slaget om Berlin var Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av tyske styrker. Amerikanske styrker avanserte raskere enn ventet gjennom Tyskland, og 17. april krysset amerikanske patruljer grensen til Tsjekkoslovakia. General Patton overlot frigjøringen av den vestlige delen av Tsjekkoslovakia til Sovjetunion som avtalt.[99]

De første dagene i mai ble 1,7 millioner soldater (med blant annet blant annet 1 800 stridsvogner og 2 900 kampfly) fra den røde armé sendt sørover fra Berlin og Dresden mot Praha. De sovjetiske styrkene hadde inntatt Bratislava 4. april og Brno 26. april rykket gjennom Mähren mot Praha.[99]

Etter ny avtale med Sovjetunionen krysset Pattons styrker 5. mai grensen til Tsjekkoslovakia og rykket frem til Budweis, Pilsen og Karlsbad. Tsjekkiske partisaner støttet av folkelig oppstand tok kontroll over sentrale deler av Praha og ble 6. mai angrepet av tyske styrker. De sovjetiske styrkene angrep for å bistå partisanene. En divisjon (omkring 25 000 soldater) av Den russiske frigjøringsarméen (ROA i tyske uniformer) som befant seg i Tsjekkoslovakia hadde skiftet side og rykket inn i Praha og kjempet mot sine tidligere allierte.[99]

ROAs styrke forlot Praha for å overgi seg til amerikanske styrker 9. mai, men ble drept eller tatt til fange av den røde arme. Den tsjekkoslovakiske nasjonale ledelsen ga de tyske styrkene fritt leide vestover der de skulle overgi seg til amerikanerne. Noen tusen tyske soldatene nådde de amerikanske sperringene, og de fleste ble senere overlatt til den røde armé. Omkring 600 000 tyske soldater ble tatt til fange av den røde armé.[99] De sovjetisk styrkene møtte Pattons hær ved Pilsen 11. mai og da var de siste store kampene i Europa over.[100] Omkring 11 000 sovjetiske soldater falt.[101]

Etterspill

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Beneš-dekretene og Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia

Politikken for tiden etter frigjøringen ble formulert i det såkalte Košice-programmet i april 1945. Dette var utformet av landets første etterkrigsregjering under ledelse av president Beneš. Košice ble frigjort av sovjetiske styrker i januar 1945 og fungerte en periode som hovedstad. Programmet ble utformet uten mandat fra befolkningen og uten en lovgivende forsamling. Programmet anerkjente slovakene som en etnisk særegen folkegruppe og la retningslinjer for likebehandling av tsjekkere og slovaker, noe som ble tatt dårlig mot blant mange tsjekkere. Slovakenes erfaring med en egen statsutdannelse under krigen hadde styrket den slovakiske nasjonalismen, en nasjonalisme som i Stalin-tiden ble karakterisert som «bourgeois nasjonalisme».[102][30]

Den etniske rensningen – som skjedde i samsvar med Beneš-dekretene – av de tyske og ungarske minoritetsbefolkningene etter andre verdenskrig førte til at store områder ble tømt for sine befolkninger og etter hvert tvangskolonisert av tsjekkere. Dette fikk nokså varige demografiske og sosiale virkninger.

Statspropagandaen proklamerte uansett en offisiell ideologi om at det ikke eksisterte noen tsjekkere eller slovaker, men en nasjon med tsjekkoslovaker, noe som ikke ble tatt godt imot av slovaker og andre etniske grupper. Straks et forent Tsjekkoslovakia var forent etter den andre verdenskrigen (etter at landet hadde blitt delt under krigen) kom motsetningen mellom tsjekkere og slovaker til overflaten igjen.

I 1945 ble Tsjekkoslovakia gjenopprettet, med unntak av at det ukrainsktalende Rutenia (Karpato-Ukraina) ble avgitt til Sovjetunionen i henhold til den sovjetisk-tsjekkoslovakiske traktaten av juni 1945. Dette området ble frigjort av den røde arme sommeren 1944.[103][104]

De fleste sudettyskere og mange etniske ungarere (madjarer) ble fordrevet som følge av de såkalte Beneš-dekretene og Potsdamavtalen. Omkring tre millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem i de tsjekkiske kronlandene Böhmen, Mähren og Slovakia på slutten av og etter andre verdenskrig. Beneš-dekretene la grunnlaget for dette ved inndragelse av statsborgerskap og eiendom. Fordrivelsene av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia og Polen er det største enkelttilfelle av tvungen migrasjon som er kjent fra historien.[105] Dekretene opphevet statsborgerskap for tysktalende tsjekkoslovaker som ikke kunne bevise sin lojalitet til Tsjekkoslovakia; eiendommene deres ble beslaglagt og de var i flere måneder uten vanlig rettslig vern. Dekretene nevner ikke selve fordrivelsen.[106] I løpet av våren og sommeren 1945 ble omkring 700 000 etniske tyskere fordrevet og ytterligere 300 000 flyktet i den som kalles «den ville fordrivelsen» (tsjekkisk: «divoký odsun»).[107] I siste halvår 1945 (etter Potsdam-konferansen) skjedde fordrivelsene eller tvangsforflytningen på bakgrunn av Potsdamavtalen, og fra og med 1946 skjedde uttransporteringen i ordnete former og under tilsyn av de allierte.[108][109] Omkring 2,1-2,3 millioner tysktalende ble offisielt utvist og tvangsflyttet etter Potsdam.[110][109] Fordrivelsene sprang også ut av ambisjonen om å gjøre Tsjekkoslovakia til en etnisk basert nasjonalstat av slaviske folk. Zdeněk Fierlinger sa i en tale til nasjonalforsamlingen 30. oktober 1945 at Potsdamkonferansen «ga oss muligheten til å fullføre vår historiske oppgave med å skape en tsjekkisk og slovakisk nasjonalstat». De fleste innbyggerne i Karpato-Ruthenia ble ukrainske borgere etter krigen.[111]

Sommeren 1945 kom jøder deportert av nazi-regimet tilbake til landet. Omkring 20.000 jøder kom tilbake, litt over 10 % av den jødiske befolkningen fra før krigen. Deres eiendom var beslaglagt av nazistene. Jøder innvandret også fra Karpato-Ruthenia som Sovjetunionen hadde annektert. Jøder ble ikke tatt godt i mot Tsjekkoslovakia og andre østeuropeiske land etter krigen. I rapport fra hjemlandet til eksilregjeringen i London het det at «etter krigen vil ikke jødene kunne returnere til stillingene som de hadde tidligere».[112] Noen jøder ble utvist fordi de ble kategorisert som tyske. De få overlevende jødene som ble værende tok en tsjekkoslovakisk (og anti-tysk) ikke-religiøs identitet etter krigen.[111]

Demografiske og etniske endringer

[rediger | rediger kilde]

Tsjekkoslovakiske myndigheter hadde planlagt å utvise 200 000 borgere av ungarsk etnisitet fra Slovakia, men fra motstand fra regjeringene i Ungarn, Storbritannia og USA førte til at bare 80 000 ble tvangsflyttet over grensen til Ungarn. I tillegg ble 44 000 tvangsflyttet til Sudetenland.[113] Omkring 50 000 ukrainere måtte forlate Tsjekkoslovakia og omkring 115 000 tsjekkere og slovaker ble flyttet fra Ruthenia og Ungarn hovedsakelig til Sudetenland.[114]

Tsjekkoslovakia hadde før krigen vært en multietnisk stat. Holocaust og jødisk utvandring, avståelse av territorium (Karpato-Ruthenia) til Sovjetunionen og fordrivelsen av etnisk tyske fra de tsjekkiske områdene og madjarer fra de slovakiske områdene, etterlot landet etnisk mer homogent. Etter krigen ble Tsjekkoslovakia et land hovedsakelig av tsjekkere og slovaker. Jøder ble ikke lenger anerkjent som en etnisk gruppe og måtte enten bekjenne seg som tsjekkere eller slovaker. Edvard Beneš var varm tilhenger av sionismen og mente jødene måtte velge mellom å emigrere til Palestina eller la seg assimilere. Mange holocaust-overlevende fra Øst-Europa brukte Tsjekkoslovakia som springbrett for utvandring til Palestina[115]:173

Fordrivelsene endret i betydelig grad den demografiske sammensetningen i Tsjekkoslovakia. Landskapene som utgjorde Tsjekkoslovakia (de tsjekkiske kronlandene og Slovakia) hadde gjennom nesten et årtusen vært flerkulturelle og bebodd av både tyskere, tsjekkere og ungarere, og tyskerne utgjorde før annen verdenskrig omkring en fjerdedel av befolkningen. Fordrivelsen påvirket også landets økonomi; siden det ikke fantes nok tsjekkiske eller slovakiske nybyggere til å befolke de avfolkede sudettyske områdene, sank både folketallet og dermed også produktiviteten i tradisjonelle industrigrener. Omtrent 250 000-300 000 etniske tyskere, i all hovedsak anti-nazister og uunnværlige fagarbeidere, fikk forbli eller ble tvunget til å bli i landet.[116][117] Over 1,5 millioner tsjekkere og slovaker flyttet til Sudetenland etter fordrivelsene.[118] Også en del etniske ungarere, roma og etniske tsjekkere fra Wien samt fra områder avstått til Sovjetunionen (Ukraina) og fra Volhynia ble tvunget eller oppfordret til å flytte til områdene tømt for etniske tyskere.[119][117]

Etter at fordrivelsen av etniske tyskere ble avsluttet i 1948 var ambisjonen å «homogenisere» befolkningen, inkludert de gjenværende tysktalende, til en felles kultur.[120] Spor av landets tyske fortid ble systematisk fjernet.[121] Myndighetene arbeidet med å skrive om historien slik Sudetenland fremsto som nesten rent tsjekkisk.[119] For eksempel i landsbyen Hnanice (tysk: Gnaldersdorf) sør i Mähren var det i mellomkrigstiden 90 % etniske tyskere, mens det i 1950 ikke ble registrert en eneste tysktalende. Husene i Hnanice forlatt av etniske tyskere ble plyndret og tyskspråklige bøker fra biblioteket ble brent og erstattet av tsjekkisk.[121]

Rettsoppgjør

[rediger | rediger kilde]

Beneš-dekretene var grunnlag for straffeforfølgelse av nazistiske forbrytere, forrædere og deres medhjelpere. Herunder forbrytelser mot staten, forbrytelser mot personer, forbrytelser mot eiendom, angiveri og berikelse i forbindelse med rasebasert forfølgelse (i praksis nazistenes beslag og fordeling av jødenes eiendeler). Det var ikke særskilte bestemmelser for medvirkning til holocaust. Dekretene la opp til strengere straffer enn landets ordinære straffelov og introduserte beslag av eiendom og tvangsarbeid som straff. Angiveri kunne resultere i dødsstraff i de mest alvorlige tilfellene. Til oktober 1945 ble 97 % av tiltalte dømt og en av åtte fikk dødsstraff. Josef Pfitzner, nazistenes borgermester i Praha under okkupasjon, ble etter en to dagers rettssak dømt til døden og hengt på plassen for Pankrác-fengselet med 30 000 tilskuere. Før kommunistenes maktovertakelse i 1948 hadde 723 personer blitt dømt til døden, av disse ble 686 fullbyrdet (95 %) som er den høyeste andelen fullbyrdete dødsstraffer i etterkigstidens rettsoppgjør. I Norge ble 22 av 25 dødsdommer fullbyrdet, i Frankrike 791 av 7037 (11 %). I Slovakia ble 27 av 65 dødsdommer fullbyrdet.[122][123]

Domstolsordningen i Tsjekkoslovakia lignet på den man hadde i andre lands rettsoppgjør blant annet Frankrike (der det også vare fire lekdommere og en fagdommer), Nederland og Danmark. Over 100 000 straffesaker ble ført på grunnlag av nummer 16.[122] I tillegg ble 180 000 saker reist for forbrytelser mot den nasjonale ære på grunnlag av dekret nummer 138 («det lille dekret»), av disse ble 46 422 dømt. Dekret nummer 138 ble iverksatt administrativt av de nasjonale komiteene i hvert distrikt og disse komiteene kunne dømme til inntil ett år i fengsel eller 1 million tsjekkoslovakiske kroner.[124]

Mange saker som gikk for lavere domstoler hadde ofte bakgrunn i nabokrangler eller skilsmisser. Etter hvert oppsto en viss utmattelse eller trøtthet i befolkningen og i domstolene, iveren etter straff og gjengjeldelse ebbet ut særlig etter at de fleste etniske tyskere var fordrevet, slik at straffene ble mildere og flere ble frikjent. Først i 1946 innledet den nasjonale domstolen i Praha saker mot ledende figurer noe som endte i dødsstraff for tre generaler, syv journalister og mange ledende tsjekkiske nazister. Den gamle eliten slapp lettere unna og mange ledende tjenestemenn i protektoratet unnslapp dødsstraff.[125]

Vojtech Tuka og Jozef Tiso ble etter krigen dømt til døden for landsforræderi og henrettet. Mange slovaker, også hans politiske motstander, opplevde henrettelsen av Tiso som en urimelig straff. Sett fra Böhmen og Mähren var Tiso en quisling. Edvard Beneš nektet å benåde Tiso ved å omgjøre straffen til livsvarig fengsel.[126] Rettssakene ble ansett som et internt anliggende i Tsjekkoslovakia og ikke som en del av det internasjonale rettsoppgjøret. Saken mot Tiso inngikk i et en intens maktkamp i Tsjekkoslovakia etter krigen. Dommen mot Tiso ble av en del betraktet som en tsjekkisk eller kommunistisk hevn.[127]:5 Alois Brunner flyktet til Syria og levde der under regimets beskyttelse.[128]

Det tsjekkoslovakiske parlamentet vedtok i 1946 en lov som gjorde ellers straffbare handlinger, begått mellom 30. september 1938 og 28. oktober 1945, frie for straff. Vilkåret var at handlingene enten var utført for å forsvare tsjekkiske eller slovakiske interesser, eller at de var uttrykk for en rettferdig gjengjeldelse av okkupasjonsmaktens eller dens alliertes handlinger.[129][130]

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Tsjekkoslovakia var den eneste demokratiske staten i sentral- og Øst-Europa gjennom mellomkrigstiden. Det første valget etter andre verdenskrig var demokratisk. Kommunistpartiet ble det klart største partiet ved valget i mai 1946 (40 % i den tsjekkiske delen og 30 % i den slovakiske delen), mye takket være partiets motstandskamp mot den tyske okkupasjonsmakten under krigen. Det sto ikke sovjetiske styrker i landet på dette tidspunktet.[131] I 1948 grep kommunistene makten i landet fullt og helt etter at sosialdemokratene ble presset til å akseptere en sammenslåing av de to partiene. Tsjekkoslovakia ble erklært å være en sosialistisk republikk, og de øvrige partiene måtte akseptere å underordne seg kommunistpartiets lederskap i en Nasjonal Front som stilte felles liste ved alle senere valg fram til 1989. Tsjekkoslovakia ble på denne måten reelt sett en ettpartistat og en del av Østblokken under Sovjetunionens ledelse. Landet ble medlem av Warszawapakten da denne ble opprettet i 1955.

Kommunistregimet satte etter krigen i gang et stort industrialiseringsprogram i Slovakia særlig med sikte på utnyttelse av mineralforekomstene i landet samt tilførte malmer fra Sovjetunionen. Kosice og Bratislava var viktige industribyer.[15]

For å legitimere den tsjekkoslovakiske staten etter krigen arbeidet regjeringen for å styrke relasjonen mellom tsjekkere og slovaker. Masaryks ide om at slovaker og tsjekkere var grener av samme slaviske folkegruppe ble styrket og tilpasset, en variant av denne ideen var at slovakisk språk og folk var en gren av den tsjekkiske – etter krigen ble til «tsjekkoslovakisk» og «tsjekkisk» til dels brukt om hverandre. Denne tilnærmingen ble komplisert av den lange tysk-tsjekkiske felles historien, mens Slovakia hadde vært del av kongedømmet Ungarn i 1000 år.[132]

Fra midten av 1960-tallet slo Tsjekkoslovakia under ledelse av Alexander Dubček, inn på en politisk reformkurs som fikk navnet Prahavåren. Dette ble ikke positivt mottatt av Sovjetunionens leder Leonid Bresjnev som fryktet at Tsjekkoslovakia ville gli ut av Sovjetunionens kontroll. I august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av andre Warszawapaktland. Dubček ble avsatt og de politiske reformene ble reversert.

Fløyelsrevolusjon og oppdeling

[rediger | rediger kilde]

I 1988 ble det arrangert flere demonstrasjoner på merkedager. Den største var 21. august, 20 år etter Warszawapaktens innmarsj. Demonstrasjonen begynt smått ved at noen samlet seg ved Vaclav-momunentet på Václavplassen i Praha. Tusenvis av løpesedler var på forhånd delt ut med oppfordring om å delta og til slutt deltok omkring titusen i marsj nedover plassen inntil politiet kom og løste opp forsamlingen. På syttiårsdagen 28. oktober for etableringen av Tsjekkoslovakia hadde flere tusen samlet seg på plassen og ble jaget av politiet som brukte tåregass og vannkanoner. Havel informerte myndighetene om at han 11. november skulle avholde et symposium, alle de tsjekkiske deltakerne ble arrestert. Ny demonstrasjon var tillyst 15. januar 1989 ved tyveårsdagen for Jan Palachs død, 3500 politifolk møtte opp for å hindre demonstrasjonen. Markeringene fortsatte til 19. januar.[133]

Fløyelsrevolusjonen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fløyelsrevolusjonen

Berlinmuren falt overraskende 9. november 1989 og markerte slutten på etterkrigstidens Sovjet-dominerte regimer i Øst-Europa. Befolkningen i Tsjekkoslovakia så med åpningen av Berlinmuren av Sovjetunionen ikke ville gripe inn militært. Demonstrantene høsten 1989 knyttet an til Jan Opletal som ble mishandlet til døde i 1938 etter å protestert mot Münchenavtalen. Demonstrasjonene som begynte i midten av november var til dels så omfattende at den store Vaclavplassen ikke rommet alle menneskene som møtte opp. Fløyelsrevolusjonen fra 16. november til 29. desember 1989 førte til at det kommunistiske styret gikk av. Václav Havel ble valgt til president før utgangen av året et halvt år etter at han slapp ut av fengsel. Milos Jakes og Gustav Husak ble tvunget til å gå av. Dubcek ble president for nasjonalforsamlingen. I juni 1990 ble det holdt frie valg der Havels parti Borgerforum fikk flest stemmer.[104][134][135](s172)

I november 1989 sendte Havel brev til Richard von Weizsäcker der han personlig fordømte fordrivelsen av sudettyskerne som «dypt umoralske» handlinger. Havel mente de hadde moralsk skadet tsjekkerne like mye som de fordrevne.[136] Han ville ikke gå med på at nazistenes større overgrep rettferdiggjorde behandlingen av sudettyskerne.[137] Havel sammenlignet senere overgrepene mot sudettyskerne med Hitlers og Stalins overgrep, og insisterte på at tsjekkerne lot seg konfrontere med denne uhyggelige delen av landets fortid.[138](s171) Havel og forbundspresisdent Weizsäcker utveklset unnskyldninger under statsbesøk i 1990.[138] I 1992 signerte Tsjekkoslovakia og det gjenforente Tyskland en vennskaps- og naboskapsavtale.[139](s172)

Tsjekkia og Slovakia

[rediger | rediger kilde]

Relasjonen mellom tsjekkere og slovaker forble et tema fra gjenoppretting av republikken etter andre verdenskrig til den fredelige oppløsningen i 1933.[140] Demokratiske valg ble avholdt i 1990. Tsjekkerne var den dominerende befolkningsgruppen og i den slovakiske delen bodde over en halv million etniske ungarere. Etter lang diskusjon ble Tsjekkoslovakia offisielt kalt Den tsjekkiske og slovakiske føderative republikk.[104] Tsjekkoslovakia ble 1. januar 1993 oppløst og delt mellom de nye statene Tsjekkia og Slovakia. Delingen av Tsjekkoslovakia er ofte blitt kalt en «fredelig skilsmisse» fordi begge parter var enige om delingen.[141] Slovakia var den fattigste av de to delene med en økonomi der jord- og skogbruk spilte enn viktigere rolle enn i det mer industrialiserte Tsjekkia. Oppdelingen var trolig økonomisk ugunstig for Slovakia. Jordbruket i Tsjekkia spilte en relativt mindre rolle enn i Slovakia og industrien i Tsjekkia var mer allsidig. Havel ble Tsjekkias første president og Michael Kovac ble Slovakias første president.[15][104]

Det var særlig den politiske eliten som ønsket en deling av republikken, mens et flertall av velgerne ønsket en form for union. I 1990 ønsket mellom 5 og 8 % av velgerne oppløsning av republikken; i juli 1992 mens det pågikk intense forhandlinger om forfatningen (og oppløsning fremsto som et trolig resultat) ønsket 16 % av velgerne oppløsning. Høsten 1992 sa omkring 36 % av velgerne at de ved folkeavstemning ville stemme for oppløsning. I 1990 var det enighet om en føderal ordning med betydelig politisk selvstendighet for myndighetene i de to delrepublikkene. I 1991 tok de slovakisk politikerne initiativ til enda større selvstendighet i form av en konføderasjon. I 1991 var de slovakiske velgerne mest misfornøyde med den gjeldende føderale ordningen og mente den favoriserte tsjekkerne. Etter parlamentsvalgene i 1992 var situasjonen fastlåst og den tsjekkiske siden ønsket ikke videre forhandlinger om forfatning for republikken. Istedet begynte forhandlinger om en rask og fredelig oppløsning av republikken.[142] Det var særlig nasjonalister i Slovakia som drev frem delingen.[15]

Velgerne i Tsjekkia og Slovakia hadde i 1991 ulikt syn på politiske forhold og økonomiske reformer. Tsjekkerne var mer positive til Vaclav Havel og negative til kommunistpartiet, mens holdningen i Slovakia var omtrent motsatt. Tsjekkerne var mer positive til markedsøkonomiske reformer og andre politiske reformer, mens slovakene i mindre grad.[143]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  2. ^ Brown, M. (1958). The Diplomacy of Bitterness: Genesis of the Potsdam Decision to Expel Germans from Czechoslovakia. Western Political Quarterly, 11(3), 607-626.
  3. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  4. ^ «(1935)». www.verfassungen.de. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 19. mai 2016. 
  5. ^ Brown, M. (1958). The Diplomacy of Bitterness: Genesis of the Potsdam Decision to Expel Germans from Czechoslovakia. Western Political Quarterly, 11(3), 607-626.
  6. ^ a b c Sniegon, T. (2014). Vanished History: The Holocaust in Czech and Slovak Historical Culture (Vol. 18). Berghahn Books.
  7. ^ Halvorsen, Dag (1979). Øst-Europa – idé og virkelighet. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205120129. 
  8. ^ Renner, Judith (2011). «‘I’m sorry for apologising’: Czech and German apologies and their perlocutionary effects». Review of International Studies (37): 1579–1597. ««I personally condemn the expulsions of Germans after the war – and so do many of my friends. I consider them as a deeply immoral act which did moral as well as material harm not only to Germans but also, and maybe even more so, to Czechs. If malice is answered by malice this means that malice is not eliminated but that it can spread. (Havel)»» 
  9. ^ Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 
  10. ^ Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  11. ^ a b Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1951. s. 329. 
  12. ^ a b Ording, Arne (1953). Den første verdenskrig og etterkrigstiden til 1924. Oslo: Aschehoug. 
  13. ^ a b c Lund, Per og Åse Berg (1978). Tsjekkoslovakia under jernhælen. Oslo: Oktober. ISBN 8270949906. 
  14. ^ a b Lund, Per og Åse Berg (1978). Tsjekkoslovakia under jernhælen. Oslo: Oktober. ISBN 8270949906. 
  15. ^ a b c d Hvem, hva, hvor. Oslo: Schibsted. 1993. ISBN 8251614449. 
  16. ^ Verden. Verdenshistorie før 1850. no: Cappelen. 1993. ISBN 8202141761. 
  17. ^ Zeman, Z. A. B. (1976): The Masaryks: The Making of Czechoslovakia
  18. ^ a b Funnemark, Bjørn Cato (1993). Det nye Slovakia og den etnisk ungarske minoritet. Oslo: Den norske Helsingforskomite. 
  19. ^ a b Ferguson, Niall (2006): The War of the World: Twentieth-Century Conflict and the Descent of the West, The Penguin Press HC. ISBN 978-1594201004
  20. ^ Elster, Torolf (1938). Tsjekkoslovakia og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. 
  21. ^ «Playing the blame game», Prague Post, 6. juli 2005
  22. ^ Škorpila F. B.: Zeměpisný atlas pro měšťanské školy; Státní Nakladatelství; 2. utg; 1930; Czechoslovakia
  23. ^ a b Elster, Torolf (1938). Tsjekkoslovakia og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. 
  24. ^ a b c Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  25. ^ a b Wright, Q. (1939). The Munich Settlement and International Law. American Journal of International Law, 33(1), 12-32.
  26. ^ Hayden, R. M. (1996). Schindler's fate: Genocide, ethnic cleansing, and population transfers. Slavic Review, 55(4), 727-748.
  27. ^ a b Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  28. ^ a b Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  29. ^ a b c Veiden, P. (2014). Når grenser forsvinner-Europa i det små. Sosiologi i dag, 44(2):5-26.
  30. ^ a b Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  31. ^ Pogány, I. (2010). International human rights law, reparatory justice and the re-ordering of memory in Central and Eastern Europe. Human Rights Law Review, 10(3), 397-428.
  32. ^ Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179. 
  33. ^ Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
  34. ^ Funnemark, Bjørn Cato (1993). Det nye Slovakia og den etnisk ungarske minoritet. Oslo: Den norske Helsingforskomite. 
  35. ^ Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  36. ^ a b Veiden, P. (2014). Når grenser forsvinner-Europa i det små. Sosiologi i dag, 44(2):5-26.
  37. ^ Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  38. ^ Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  39. ^ Magnusson mfl (1986), s. 204
  40. ^ Herman, Samuel (1951). «War Damage and Nationalization in Eastern Europe». Law and Contemporary Problems (16(3)): 498–518. 
  41. ^ Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  42. ^ Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 
  43. ^ «Revenge on Ethnic Germans: Czech Town Divided over How to Commemorate 1945 Massacre – SPIEGEL ONLINE». SPIEGEL ONLINE. 4. september 2009. Besøkt 12. juni 2017. 
  44. ^ Funnemark, Bjørn Cato (1993). Det nye Slovakia og den etnisk ungarske minoritet. Oslo: Den norske Helsingforskomite. 
  45. ^ Elster, Torolf (1939). Øst-Europa og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. 
  46. ^ Ward, J. M. (2015). The 1938 First Vienna Award and the Holocaust in Slovakia. Holocaust and Genocide Studies, 29(1), 76-108. «On November 2, 1938, Czecho-Slovak and Hungarian delegations assembled in Vienna's Belvedere Palace for final arguments before the two arbiters, German Foreign Minister Joachim von Ribbentrop and Italian Foreign Minister Count Galeazzo Ciano.»
  47. ^ a b Aschehougs verdenshistorie: fra antikken til våre dager. Oslo: Aschehoug. 1958. 
  48. ^ a b Elster, Torolf (1939). Øst-Europa og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. 
  49. ^ Shirer, William L. (1961). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. s. 462ff. 
  50. ^ Elster, Torolf (1939). Øst-Europa og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. 
  51. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105009. 
  52. ^ «(1935)». www.verfassungen.de. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 19. mai 2016. 
  53. ^ Oppenheimer, F. E. (1942). Governments and authorities in exile. American Journal of International Law, 36(4), 568-595.
  54. ^ Elster, Torolf (1939). Øst-Europa og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. 
  55. ^ Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  56. ^ Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  57. ^ Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  58. ^ Brown, M. (1958). The Diplomacy of Bitterness: Genesis of the Potsdam Decision to Expel Germans from Czechoslovakia. Western Political Quarterly, 11(3), 607-626.
  59. ^ «Richard Heydrichs tiltredelsestale». 2. oktober 1941. Arkivert fra originalen 31. desember 2010. 
  60. ^ Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  61. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  62. ^ «(1935)». www.verfassungen.de. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 19. mai 2016. 
  63. ^ Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  64. ^ Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. 
  65. ^ Shirer, William L. (1961). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. 
  66. ^ Hildingson, Kaj (1990). Øst-Europa. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205192715. 
  67. ^ Eriksen, Nina (2000). Variasjoner i minoritetspolitikk: en sammenliknende studie av åtte østeuropeiske land. [Bergen]: Senter for samfunnsforskning. 
  68. ^ Sniegon, T. (2014). Vanished History: The Holocaust in Czech and Slovak Historical Culture (Vol. 18). Berghahn Books.
  69. ^ Halvorsen, Dag (1979). Øst-Europa – idé og virkelighet. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205120129. 
  70. ^ Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant: historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung. Oslo: Document. ISBN 8275190010. 
  71. ^ Longerich, P. (2010). Holocaust: The Nazi persecution and murder of the Jews. Oxford University Press, Oxford.
  72. ^ Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932–1945. Oxford University Press.
  73. ^ a b Ward, J. M. (2002). “People Who Deserve It”: Jozef Tiso and the Presidential Exemption. Nationalities Papers, 30(4), 571-601. «As president, Tiso had the power to directly exempt individuals from deportation, thereby indirectly protecting their immediate family members as well. His apologists have argued that Tiso saved in this manner as many as 40,000 Jews. In contrast, his critics-for the most part correctly-have maintained that the number of Jews Tiso "saved" from his own anti-Semitic state was in reality around 1,000.1»
  74. ^ Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932–1945. Oxford University Press.
  75. ^ Seim, Jardar (1994). Øst-Europas historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203171699. 
  76. ^ Johansen, Jahn Otto (1989). Sigøynernes holocaust. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202119855. 
  77. ^ Wyman, D. S., & Rosenzveig, C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. Johns Hopkins University Press, Baltimore.
  78. ^ «Pain remains for Slovak Holocaust survivor | DW | 23.01.2013». Deutsche Welle (på engelsk). 23. januar 2013. Besøkt 1. april 2019. «Until 1938, Kosice had been a thriving city in eastern Czechoslovakia. Hungarians, Germans, Slovaks and Jews – 12,000 of them, 20 percent of the population – lived alongside each other in relative harmony.» 
  79. ^ «Jewish Museum Berlin: B. Fritta – Biography». www.jmberlin.de (på engelsk). Jüdisches Museum Berlin. Besøkt 16. august 2018. 
  80. ^ «(1935)». www.verfassungen.de. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 19. mai 2016. 
  81. ^ Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  82. ^ Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. 
  83. ^ Rozett & Spector (2013) s. 48, 54
  84. ^ https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/the-holocaust-in-slovakia
  85. ^ Rozett & Spector (2013) s. 54
  86. ^ Webb, C. (2014). The Treblinka death camp: History, biographies, remembrance. Columbia University Press.
  87. ^ Gerlach, David (2010). «Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945–1950». East European Politics and Societies (Vol 24, nr 2): 269–293. 
  88. ^ Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  89. ^ Ulstein, Ragnar (1995). Jødar på flukt. Oslo: Samlaget. ISBN 8252145817. 
  90. ^ a b «The Holocaust in Slovakia». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  91. ^ a b Kirschbaum, S. J. (2019). Sister Margit Slachta of Hungary and the deportation of Slovak Jews. Canadian Slavonic Papers, 1-18. «During and after the uprising, deportations and summary executions in Slovakia of approximately 13,500 Jews took place and were carried out by German units with “the occasional assistance of the emergency units of the Hlinka Guard.” In the end, the total number of Jewish victims of Slovak anti-Semitic measures is estimated to be as high as 71,000.»
  92. ^ Rozett & Spector (2013) s. 54
  93. ^ Skjønsberg, Harald (1998). Historie 9. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205247935. 
  94. ^ Pressac, Jean-Claude (1994). Krematoriene i Auschwitz: massedrapets maskineri. Oslo: Aventura. ISBN 8258810189. 
  95. ^ a b Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932–1945. Oxford University Press.
  96. ^ Reichental, T. (2012). I was a Boy in Belsen. The O'Brien Press.
  97. ^ a b Sniegon, T. (2014). Vanished History: The Holocaust in Czech and Slovak Historical Culture (Vol. 18). Berghahn Books.
  98. ^ «Murder of the Jews of the Balkans and Slovakia | www.yadvashem.org». Yad Vashem (på engelsk). Besøkt 30. mars 2019. [død lenke]
  99. ^ a b c d Simons, Gerald (1982). Seier i Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
  100. ^ Thomas, N. (2013). World War II Soviet Armed Forces (3): 1944–45. Bloomsbury Publishing.
  101. ^ Zaloga, S. J. (2016). Downfall 1945: The Fall of Hitler’s Third Reich. Bloomsbury Publishing.
  102. ^ Skilling, H. G. (1960). The Break-Up of the Czechoslovak Coalition, 1947–8. Canadian Journal of Economics and Political Science/Revue canadienne de economiques et science politique, 26(3), 396-412.
  103. ^ Vardy, S. B. (1989). Soviet Nationality Policy in Carpatho-Ukraine since World War II: The Hungarians of Sub-Carpathia. Hungarian Studies Review, 16(1-2), 67-91.
  104. ^ a b c d Simensen, Jarle (1993). Verden forandres. Oslo: Achehoug. ISBN 8203220037. 
  105. ^ Thum, Gregor (2010). «Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945». Contemporary European History (vol 19, no 1): 75–81. 
  106. ^ Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179. 
  107. ^ Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  108. ^ Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 
  109. ^ a b Gerlach, David (2010). «Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945–1950». East European Politics and Societies (Vol 24, nr 2): 269–293. 
  110. ^ Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
  111. ^ a b Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  112. ^ Gerlach, David (2010). «Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945–1950». East European Politics and Societies (Vol 24, nr 2): 269–293. 
  113. ^ Stola, D. (1992). Forced migrations in Central European history. International Migration Review, 324-341.
  114. ^ Fassmann, H., & Munz, R. (1994). European east-west migration, 1945–1992. International Migration Review, 520-538.
  115. ^ Wyman, D. S., & Rosenzveig, C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. Johns Hopkins University Press, Baltimore.
  116. ^ «Millionen von Deutschen aus Mittel- und Osteuropa geflohen oder vertrieben» (på tysk). Neue Zürcher Zeitung. 26. juni 2015. Besøkt 12. november 2015. 
  117. ^ a b Spalová, B. (2017). Remembering the German Past in the Czech Lands: A Key Moment Between Communicative and Cultural Memory. History and Anthropology, 28(1), 84-109.
  118. ^ Frommer, B. (2000). Expulsion or Integration: Unmixing Interethnic Marriage in Postwar Czechoslovakia. East European Politics and Societies, 14(2), 381-410.
  119. ^ a b Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  120. ^ Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
  121. ^ a b Veiden, P. (2014). Når grenser forsvinner-Europa i det små. Sosiologi i dag, 44(2):5-26.
  122. ^ a b Frommer (2005) s. 63-98.
  123. ^ Marchak, Patricia (april 2005). «Benjamin Frommer: National Cleansing. Retribution against nazi collaborators in postwar Czechoslovakia.». Canadian Journal of Sociology. 
  124. ^ Frommer (2005) s.186-226.
  125. ^ Frommer (2005) s. 63-98.
  126. ^ Seim, Jardar (1994). Øst-Europas historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203171699. 
  127. ^ Sniegon, T. (2014). Vanished History: The Holocaust in Czech and Slovak Historical Culture (Vol. 18). Berghahn Books.
  128. ^ «NS-Verbrecher Alois Brunner: Elender Tod im syrischen Asyl». Die Welt. 11. januar 2017. Besøkt 30. mars 2019. «Brunner arbeitete zwei Jahre für die US-Besatzung in Deutschland, 1953 flüchtete er nach Ägypten und von dort aus nach Syrien, wo er den Schutz der politischen Führung genoss. Er soll der syrischen Geheimpolizei als Berater gedient und dabei vor allem die Verhör- und Foltermethoden der Nazis weitergegeben haben.» 
  129. ^ Frowein, Jochen A., Ulf Bernitz og Lord Kingsland (2002). «Legal Opinion on the Benec-Decrees and the accession of the Czech Republic to the European Union (working paper 10-2002)» (PDF). EU-parlamentet. 
  130. ^ Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 
  131. ^ Halvorsen, Dag (1979). Øst-Europa – idé og virkelighet. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205120129. 
  132. ^ Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  133. ^ Morgenbladet, 18. januar 2019, s. 22-23.
  134. ^ Hildingson, Kaj (1990). Øst-Europa. Gyldendal. ISBN 8205192715. 
  135. ^ Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 
  136. ^ Renner, Judith (2011). «‘I’m sorry for apologising’: Czech and German apologies and their perlocutionary effects». Review of International Studies (37): 1579–1597. ««I personally condemn the expulsions of Germans after the war – and so do many of my friends. I consider them as a deeply immoral act which did moral as well as material harm not only to Germans but also, and maybe even more so, to Czechs. If malice is answered by malice this means that malice is not eliminated but that it can spread. (Havel)»» 
  137. ^ «Vaclav Havel: Dissident playwright who became the first president of». The Independent (på engelsk). 19. desember 2011. Besøkt 8. august 2018. «One of his first presidential acts was to apologise for the violence done to Germans expelled from Czech Sudetenland after the war. He would not countenance the argument that Germany's greater crimes against Czechs justified the misdeeds of the latter. He supported an official reconciliation with Germany that was only reached, after much difficulty, in 1996.» 
  138. ^ a b Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179. 
  139. ^ Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 
  140. ^ Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  141. ^ Shabad, Goldie; Shible, Sharon A.; Zurovchak, John F. (1998). «When Push Comes to Shove: An Explanation of the Dissolution of the Czechoslovak State». International Journal of Sociology. 28 (3): 43–73. ISSN 0020-7659. Besøkt 27. desember 2023. 
  142. ^ Shabad, Goldie; Shible, Sharon A.; Zurovchak, John F. (1998). «When Push Comes to Shove: An Explanation of the Dissolution of the Czechoslovak State». International Journal of Sociology. 28 (3): 43–73. ISSN 0020-7659. Besøkt 27. desember 2023. 
  143. ^ Shabad, Goldie; Shible, Sharon A.; Zurovchak, John F. (1998). «When Push Comes to Shove: An Explanation of the Dissolution of the Czechoslovak State». International Journal of Sociology. 28 (3): 43–73. ISSN 0020-7659. Besøkt 27. desember 2023. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tsjekkoslovakias_historie&oldid=24232438»