Truman Capote

Truman Capote
Fotografert av Roger Higgins i 1959
Født		Truman Streckfus Persons 30. sep. 1924[1][2][3][4] New Orleans[5]
Død		25. aug. 1984[1][2][3][4] (59 år) Los Angeles (USA)[6]
Beskjeftigelse		Manusforfatter,[7] romanforfatter, skribent,[7][8] dramatiker, selvbiograf, skuespiller,[7][8] journalist[8]
Utdannet ved		Greenwich High School Dwight School
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Westwood Village Memorial Park Cemetery (Los Angeles)
Morsmål		Engelsk
Språk		Engelsk[9][10]
Medlem av		American Academy of Arts and Letters Bayerische Akademie der Schönen Künste
Utmerkelser		O.-Henry-prisen (1948)
Periode		1943-1964
Sjanger		Sørstatsgotikk
Bevegelse		Sørstatsgotikk
Debut		Andre stemmer, andre rom (1948)
Debuterte		1943
Aktive år		1943–1982
Viktige verk		Med kaldt blod, Frokost hos Tiffanys
Påvirket av		Faulkner, Poe, Agee, Forster, Flaubert, Turgenev, Tsjekhov, Proust
Påvirket		Wambaugh, Lee, Updike, Vidal, Warhol
IMDb		IMDb
Signatur
Truman Capote på Commons

Truman García Capote (1924–1984) var en amerikansk forfatter av sakprosa, fortellinger, noveller, romaner og skuespill som senere er blitt regnet som amerikanske litterære klassikere. Hans mest kjente verker er den dokumentariske romanen Med kaldt blod fra 1965, som han selv kalte for «ikkefiksjonell fiksjon», og novellesamlingen Frokost hos Tiffanys fra 1958. Minst et tyvetalls filmer og TV-dramaer er produsert på bakgrunn av Capotes litterære verker.

Capote vokste opp plaget av foreldrenes skilsmisse, langt fravær fra sin mor og tallrike flyttinger. Han oppdaget sitt kall i en alder av 11 år, og i resten av tenårene arbeidet han med sin skriving. Hans profesjonelle karriere begynte med noveller. Han fikk kritikersuksess med en fortelling, «Miriam» (1945), som igjen ga ham oppmerksomhet hos utgiveren Bennett Cerf ved forlaget Random House. Han fikk en forlagskontrakt, noe som resulterte i Andre stemmer, andre rom i 1948. Capote er mest kjent for Med kaldt blod fra 1966, et journalistisk arbeid om mordet på en bondefamilie i deres hjem i Kansas, en bok Capote brukte fire år på å skrive og med mye hjelp fra Harper Lee, som selv var kjent for Drep ikke en sangfugl (1960). Boken ble en milepæl i amerikansk litteratur og den ble også høydepunktet i Capotes karriere, selv om det ikke var hans siste bok. På 1970-tallet opprettholdt han sin kjendisstatus ved å opptre i en mengde talkshow.

Litterært sett tilhører Capote etterkrigstidens amerikanske sørstatslitteratur. Sørstatene var et sted hvor fortiden hang igjen i nåtiden, preget av tradisjon, skyldfølelser, tapte idealer og nederlagsstemning. Sørstatsprosa vrimler av groteske, rent abnorme mennesker, fysisk og psykisk, preget av vold og hat, og hvor kun den stramme prosaen hindrer litteraturen til å ende i smakløs sensasjonsmakeri. Betegnelsene «new fiction» og «sørstatsgotikk» knyttes til sørstatslitteraturen. Det nye i «new» betegnet heller det de ikke vil vite av, forfattere som Jean Stafford, Paul Bowles, Carson McCullers, og Capote. De følte ingen forpliktelser overfor politiske retninger, men at litteraturen skulle være et utslag av forfatterens kunstneriske fantasi. Gotikk, med assosiasjon til 1700-tallets skrekkroman, hentydet til effektene som ble benyttet, den brede penselen som malte fram vold og perversjon.

Truman Capote ble født under navnet Truman Streckfus Persons i New Orleans i Louisiana. Hans foreldre var kjøpmannen Archulus «Arch» Persons og den da 16-årige Lillie Mae Faulk.^[11] Da Truman var 4 år, skilte foreldrene seg, og han ble sendt til morens søster i Monroeville i Alabama som oppdro ham. Han var ensom, og lærte seg selv å lese før han begynte på skolen. Som 8-åring begynte han å skrive, og ifølge ham selv skrev han sin første bok i en alder av 9. Da han var 11 år gammel skrev han regelmessig, som regel i perioder på 3 timer hver dag.^[12] Ved et tidspunkt leverte han fra seg novellen «Old Mrs. Busybody» til skrivekonkurranse for barn som var sponset av Mobile Press Register, og Capote fikk anerkjennelse for sitt tidlige litterære arbeid fra Scholastic Art & Writing Awards i 1936.^[13] I Monroeville var han nabo til og fikk et livslangt vennskap med Harper Lee,^[14] forfatteren av romanen Drep ikke en sangfugl (1960). Figuren «Dill» i romanen er basert på Capote.^[15][16]

I 1933 flyttet han sammen med sin mor og hennes nye mann til New York hvor de bosatte seg. Morens nye mann, kubanskfødte tekstilhandleren Joseph Capote, adopterte Truman i 1935 som sin stesønn, og ga ham navnet Truman García Capote. Imidlertid ble Joseph dømt for underslag og kort tid etter gikk hans inntektsgrunnlag nedenom og familien ble tvunget til flytte fra Park Avenue.

Om sine tidlige år kommenterte Capote: «Jeg begynte å skrive noenlunde seriøst da jeg var omtrent 11 år. Jeg sier seriøst i den forstand at som andre barn som gikk hjemme og øvde på fiolin eller piano eller hva nå det måtte være, pleide jeg å gå hjem fra skolen hver dag og jeg kunne skrive i rundt tre timer. Jeg var besatt av det.» I 1935 begynte han på privatskolen Trinity i New York, deretter på St. Joseph Military Academy.

I New York gikk han på privatskolen Trinity. Der gjennomførte han etter sigende en IQ-test hvor han fikk 215 poeng, det høyeste i skolens historie. Han avsluttet sitt skoleløp som 17-åring, etter å ha gått på Dwight School og Greenwich High School. Deretter fikk han arbeid i magasinet The New Yorker, hvor han arbeidet i to år. I 1939 flyttet familien Capote til Greenwich (Connecticut)|Greenwich i Connecticut, og Truman begynte på Greenwich High School hvor han skrev både for skolens litterære magasin The Green Witch og skoleavisen. Da de flyttet tilbake til New York i 1942 begynte han på Franklin School, en privatskole på Upper West Side, og tok sin eksamen der i 1943.^[17] Det var alt han noen gang fikk av formell utdannelse.

Mens han fortsatt var på Franklin i 1943 begynte Capote å arbeide som kopist i kunstavdelingen i avisen The New Yorker,^[17] en jobb han beholdt i to år før han fikk sparken for å irritert poeten Robert Frost.^[18] Flere år senere husket han tilbake, «Ikke en svært god jobb, alt det involverte var å sortere tegninger og klipp fra aviser. Dog, jeg var heldig som hadde den, særlig siden jeg var bestemt til aldri å sette en fot i et klasserom igjen. Jeg følte at enten var man eller så var man ikke en forfatter, og ingen kombinasjon av professorer kunne påvirke utgangen av det. Jeg tror fortsatt at jeg hadde rett, i det minste i mitt tilfelle.» Han forlot jobben for å leve sammen med sine slektninger i Alabama, og begynte da å skrive på sin første roman, Summer Crossing.^[19]

Capote og hans nabo fra Monroeville, Harper Lee, bevarte et livslangt vennskap. Han baserte sin figur «Idabel» i Andre stemmer, andre rom på henne, og ble selv inspirasjon for figuren «Dill Harris» i hennes roman Drep ikke en sangfugl fra 1960. Capote omtalte henne en gang i et intervju ved å si «Herr og fru Lee, Harper Lees mor og far, levde ganske nært. Harper Lee var min beste venn. Har du noen gang lest hennes bok Drep ikke en sangfugl? Jeg er en figur i den boken med handling fra den samme lille byen i Alabama hvor vi bodde. Hennes far var sakfører, og hun og jeg pleide å gå på alle rettssakene hele tiden mens vi var barn. Vi gikk heller på en rettssak enn på en film.»^[20] Som Capote er figuren «Dill» kreativ, dristig og kom fra en vanskeligstilt familie. Senere var Lee hans hjelper under forarbeidet til Med kaldt blod.

En sommer i Monroeville kom en jente i 16-årsalderen på besøk til en nabofamilie. Hun knyttet seg raskt til den fem år yngre Capote, noe som gjorde ti år gamle Harper Lee sjalu. For henne var 16-åringen den eksotiske, eldre kvinnen som overtalte Capote til å rømme med seg. Men paret ble stoppet i nærmeste by, og Capote hentet hjem, mens Martha Beck (1920-51) ble sendt tilbake til sine foreldre.^[21] Senere i livet ble Martha Beck og partneren hennes kjent som the Lonely Hearts Killers.^[22]

I perioden 1943–1946 skrev Truman Capote en hel rekke noveller og korte fortellinger, blant annet «A Mink of One's Own», «Miriam», «My Side of the Matter», «Preacher's Legend», «Shut a Final Door» (som han vant en O. Henry-pris for i en alder av 24 år) og «The Walls Are Cold», som han fikk publisert i flere magasiner, blant annet Mademoiselle, The New Yorker og The Atlantic Monthly. I juni 1945 trykte Madmoiselle fortellingen «Miriam» som fikk en pris for beste førsteutgitte fortelling i 1946. Capote ble akseptert ved Yaddo, en kunstnerkoloni på 1,5 km² ved Saratoga Springs i New York. Han støttet senere Patricia Highsmith som Yaddo-kandidat og hun skrev romanen Strangers on a Train der. I et intervju i Paris Review i 1957 uttalte Capote følgende om sin teknikk for å skrive noveller:

Ettersom hver fortelling presenterer sine egne tekniske problemer kan man innlysende ikke generalisere om dem på grunnlag av to-ganger-to-er-lik-fire. Å finne den rette formen for din fortelling er ganske enkelt å komme til den mest naturlige måten å fortelle historien. Prøven på om eller ikke en forfatter har definert den naturlige formen på hans fortelling er bare dette: Etter å ha lest den, kan du tenke deg den annerledes, eller stilner den din fantasi og synes du for deg være den absolutte og endelige? Om en appelsin er endelig. Om en appelsin er noe naturen har gjort akkurat riktig.

Random House, utgiveren av hans roman, Andre stemmer, andre rom (se nedenfor), gikk videre for å dra nytte av denne romanens suksess ved å utgi novellesamlingen A Tree of Night and Other Stories i 1949. I tillegg til «Miriam», denne samlingen hadde også «Shut a Final Door». Først utgitt i The Atlantic Monthly i august 1947, «Shut a Final Door» vant en O. Henry-pris (førsteplass) i 1948. Etter at A Tree of Night ble utgitt fikk Capote en depresjon mens han reiste rundt i Europa, blant annet opphold på Sicilia. Det første til at en samling med hans reiseessay fra Europa, Local Color (1950), noe som ga ham en økende interesse for å skrive sakprosa.

Etter kritikersuksess Capote fikk for en av sine noveller, «Miriam» (1945), skaffet ham oppmerksomhet hos utgiveren Bennett Cerf, og førte til en kontrakt med forlaget Random House på å skrive en roman. Med et forskudd på 1500 dollar reiste Capote tilbake til Monroeville og begynte å skrive på Andre stemmer, andre rom, og fortsatte på manuskriptet i New Orleans, Saratoga Springs (New York), og Nord-Carolina, og fullførte det til slutt i Nantucket i Massachusetts. Romanen ble utgitt i 1948, og Capote beskrev den symbolske fortellingen som «en poetisk eksplosjon i meget undertrykt emosjon». Romanen er en delvis selvbiografisk refraksjon av Capotes barndom i Alabama. Tiår senere kommenterte han i The Dogs Bark (1973):

Andre stemmer, andre rom var et forsøk på å fordrive demoner, en ubevisst, aldeles intuitivt forsøk som jeg ikke var oppmerksom på, unntatt for noen få hendelser og beskrivelser, av dets vesen i noe alvorlig grad selvbiografisk. Når jeg leser den på nytt nå, finner jeg slikt selvbedrag utilgivelig.

Fortellingen fokuserer på den 13 år gamle Joel Knox i tiden etter at han har mistet sin mor. Joel blir sendt fra New Orleans i Louisiana for å leve med sin far som hadde forlatt da han ble født. Ved ankomsten til Skully's Landing, et meget stort, forfallent herskapsbolig på landsbygda i Alabama, møter Joel sin triste stemor Amy, den utsvevende transvestitten Randolph, og den trassige Idabel, en pike som blir hans venn. Han ser også en spøkelsesaktig «skeiv dame» med «feite, dryppende krøller» som glor på ham fra et vindu i øverste etasje. Til tross for Joels spørsmål er svarene om hvor hans far befinner seg et mysterium. Da han til sist får lov til å møte sin far er Joel forskrekket over å finne ut at han er rammet av tetraplegi, en lammelse i rygg og lemmer, etter å ha ramlet ned trappene etter å ha blitt uoppmerksomt skutt av Randolph. Joel stikker av med Idabel, men blir rammet av lungebetennelse og kommer til sist tilbake til Landing hvor han blir pleiet frisk av Randolph. Underforstått i siste avsnitt er at den «skeive damen» fra vinduet er Randolph i hans gamle Mardi Gras-kostyme.

Gerald Clarke har i biografien Capote: A Biography (1988) beskrevet konklusjonen: «Til sist, når han går får å møte den skeive damen i vinduet har Joel akseptert sin skjebne som er å være homofil, til alltid å høre andre stemmer og leve i andre rom. Dog, erkjennelsen er ikke en overgivelse, det er en frigjøring. «Jeg er meg,» han huier. «Jeg er Joel, vi er alltid det samme folket.» I en mening har Truman frydet seg over at han hadde inngått fred med sin egen identitet.»

Andre stemmer, andre rom havnet på New York Times' bestselgerliste og forble der i ni uker, og solgte mer 26 000 kopier. Promoteringen og kontroversen rundt hans roman førte til at Capote ble berømt. Et fotografi fra 1947, fotografert av Harold Halma, ble benyttet i markedsføringen av boken: en dekadent ungdom, livstrett henslengt på en sofa, og med et uttrykk som om han kjente alle laster. Både bokens stil og livssyn svarte til forfatterportrettet.

Capote påstod at bildet var et resultat av et uoppmerksomt øyeblikk, men ifølge Gerald Clarkes biografi om forfatteren hadde han selv posert foran kameraet og var selv ansvarlig for den voldsomme oppmerksomheten det gav. Dessuten var bildet med på å gi Capote den offentlige personligheten han ønsket. Det viste Capote som liggende på sofa og stirret bistert inn i kamera. Gerald Clarke skrev i sin biografi fra 1988 at «Det berømte fotografiet: Harold Halmas foto på omslaget av Andre stemmer, andre rom førte til like mye oppstyr og kontrovers som teksten innenfor omslaget. Truman hevdet at bildet var blitt tatt i et oppmerksomt øyeblikk, men det faktiske forhold var at han posert selv og var ansvarlig både for bildet og utgivelsen av det.» Mye av den tidlige oppmerksomheten som Capote fikk var sentrert rundt de ulike fortolkningene av dette bildet, blant annet at det var antydende. I henhold til Clarke skapte bildet et «spetakkel» og ga Capote «ikke bare et litterært, men også den offentlige oppmerksomheten han alltid hadde ønsket.» Fotoet gjorde et stort inntrykk på den da tyve år gamle Andy Warhol og som stadig snakket om bildet og skrev fanbrev til Capote.^[24] Da Warhol flyttet til New York i 1949 gjorde han tallrike forsøk på å møte Capote, og Warhols fascinasjon med forfatteren førte til hans første enmanns show i New York, Fifteen Drawings Based on the Writings of Truman Capote, som ble stilt ut på Hugo Gallery i tiden 16. juni-3. juli 1952.^[25]

Da bildet ble trykket opp på nytt sammen med anmeldelser og omtaler i magasiner og aviser var det noen lesere som fant det komisk, mens andre ble opprørte da de oppfattet forfatterens positur utfordrende og med seksuelle undertoner. Los Angeles Times rapporterte at Capote så ut «som om han var drømmende overveide å gjøre noe skandaløst mot konvensjonell moral.» Forfatteren Merle Miller ble så opprørt at han sendte inn en klage på bildet i et utgiverforum, og fotoet av «Truman Remote», et ordspill på etternavnet og begrepet fjern, ble drevet satire med i vittighetesmagasinet MAD. Humoristen Max Shulman stilte opp for en identisk posering for et bokomslag for boken Max Shulman's Large Economy Size (1948). En revy på Broadway, New Faces (og den påfølgende filmen) hadde en sketsj hvor Ronny Graham parodierte Capote og bevisst kopierte hans posering i Halmas foto. Random House brukte fotografiet i sin reklamekampanje med teksten «Dette er Truman Capote», og store plakater av dette ble stilt ut vinduene i bokhandlerne. I ettertid kan det være vanskelig å se hvorfor akkurat dette ikoniske bildet skulle bli oppfattet så demonisk, men det fortelles at en kvinne hadde sagt: «Jeg sier deg, han er bare så ung,» og da skal en annen kvinne ha svart, «Og jeg sier deg, om han ikke er ung, er han farlig!» Capote selv hadde stor glede i gjenfortelle denne anekdoten.

Tidlig på 1950-tallet vendte Capote oppmerksomheten til Broadway og Hollywood. Han tilpasset sin novelle fra 1951, «The Grass Harp», til et skuespill i 1952, og den ble senere omformet til en musikal i 1972 og ble filmatisert i 1995. Den ble fulgt av musikalen House of Flowers (1954) og som gjorde sangen «A Sleepin' Bee» populær. Capote skrev sammen med John Huston filmmanuset for Hustons film Beat the Devil (1953). Han reiste sammen med teaterproduksjon av Porgy og Bess på turne gjennom Sovjetunionen og skrev en rekke artikler for The New Yorker som ble hans første bok med sakprosa, The Muses Are Heard (1956).

Frokost hos Tiffanys (fullstendige originaltittel Breakfast at Tiffany's: A Short Novel and Three Stories) i 1958 besto av tittelnovellen ytterligere tre kortere noveller: «House of Flowers», «A Diamond Guitar» og «A Christmas Memory». Heltinnen i tittelnovellen, «Holly Golightly», ble en av Capotes mest kjente kreasjoner, og bokens prosa fikk Norman Mailer til å utrope Capote til intet mindre enn «den mest perfekte forfatter i min generasjon».

For Capote selv ble Frokost hos Tiffanys et vendepunkt, noe han utdypet i et intervju med Roy Newquist i Counterpoint, 1964:

Jeg tror jeg har hatt to karrierer. En var den tidlige utviklede karrieren, den unge personen som utga en rekke bøker som var virkelig ganske bemerkelsesverdige. Jeg kan lese dem selv nå og evaluere dem rosende, som om det var verker av en fremmed… Min andre karriere begynte, jeg tror den virkelig begynte med Frokost hos Tiffanys. Den involverer et annerledes synsvinkel, en helt annerledes prosastil til en viss grad. Faktisk er prosastilen en utvikling fra en til en annen — en kvisting og en uttynning til en mer dempet, klarere prosa. Jeg finner det ikke så stemningsfullt, på mange vis, som andre, eller selv som nyskapende, men det er mer vanskelig å gjøre. Men jeg er på intet vis i nærheten av hva jeg ønsker å gjøre, hvor jeg vil gå. Formoderlig er denne nye boken så nært som kommer til få, i det minste strategisk.

Som man kan se den biografiske filmen fra 2005, Capote, med Philip Seymour Hoffman i hovedrollen som Truman Capote, ble boken Med kaldt blod inspirert av en avisartikkel på 300 ord som sto på side 39 i avisen The New York Times den 16. november 1959. Avisartikkelen beskrev et uoppklart mord på familien Clutter i det flate jordbruksområdet Holcomb i Kansas. Artikkelens tekst, i seg selv nøktern og uanselig, var følgende:

Rik bonde, 3 av familien, drept

«En rik hvetebonde, hans hustru og deres to unge barn ble funnet skutt og drept i sitt hjem. De var drept av skudd fra haglgevær på nært hold etter å ha blitt bundet og kneblet. Faren, den 48 år gamle Herbert W. Clutter, ble funnet i kjelleren med sin sønn, Kenyon, 15. Hans hustru Bonnie, 45, og en datter, Nancy, 16, lå i sine senger. Det var ingen tegn på kamp, og ingenting var stjålet. Telefonlinjen var blitt kuttet. «Dette er åpenbart en sak med en psykopatisk morder,» sa sheriff Earl Robinson. Herr Clutter var grunnlegger av Kansas' forening for hveteprodusenter. I 1954 hadde president Eisenhower utnevnt ham til en plass i Farm Credit Administration, men Clutter flyttet aldri til Washington DC. Styret representerte tolv bondedistrikter i landet. Han var også lokalt medlem av Jordbruksdepartementets styre for prisstabilisering og aktiv i hveteprodusentenes forening. Clutters gård dekket bortimot tusen acres (4 km²) i et av de rikeste hveteområdene. De døde ble oppdaget av to av Nancys klassevenninner, Susan Kidwell og Nancy Ewalt. Sheriff Robinson sa at den sist kjente kommunikasjonen med herr Clutter skjedde kvelden før, da han snakket med naboen Gerald van Vleet om gården. Familiens to eldste døtre var ikke hjemme. Beverly studerte ved Universitetet i Kansas, og den andre var gift og bosatt i Illinois.»^[26]

Capote ble fascinert av denne korte nyhetsartikkelen og reiste sammen med Harper Lee til Holcomb, der ugjerningen fant sted. I løpet av få dager ble Capote kjent med alle som var involvert i etterforskningen, og de fleste beboerne i småbyen. Framfor å gjøre notater under intervjuer, lagret Capote samtalene i minnet og noterte straks intervjuene var gjort. Han hevdet at hans minne for samtaler var testet til å være «over 90 %».^[27] Harper Lee var til stor hjelp for Capote i prosessen. Som kvinne ble hun lettere kjent med lokalsamfunnets kvinner.

Med kaldt blod ble utgitt i 1966 av Random House etter å ha gått som føljetong i The New Yorker. Det var ifølge Capote en «nonfiction novel» og brakte ham litterær anerkjennelse da den ble en internasjonal bestselger. Capote hadde brukt lang tid på å følge saken, etterforskerne, innbyggerne i Holcomb, og etter at drapsmennene var tatt, tilbrakte Capote hundrevis av timer med dem i fengselet. Han skrev ned deres fortelling om mordene, flukten, hvordan de ble tatt, om deres oppvekst og om rettssaken. Han var til stede da de ble henrettet. Clutter-familien var respekterte, arbeidsomme, gudfryktige og bra mennesker. De var det ideelle USA, som på brutalt vis møtte «det andre» USA da de to morderne uten egentlig motiv brøt seg inn og myrdet dem. Både Smith og Hickock hadde hatt en forkvaklet barndom med alkoholiserte foreldre og søsken som hadde begått selvmord; Smith var full av komplekser for sin fysiske skrøpelighet, og Hickock var en følelseskald kyniker med to havarerte ekteskap. Begge var tungt tatoverte. 14. april 1965 ble de henrettet, seks år efter mordene. Capote skrev selv: «Jeg var der fordi de ønsket det. Det var en grusom opplevelse. Noe jeg aldri helt kommer over.» Selv hevdet han at Med kaldt blod «skrapte meg helt inn i beinmargen».^[28]

Utgivelsen av In cold blood skapte en heftig diskusjon om kunstnerens ansvar. I hvilken grad hadde Capote med sitt nærvær påvirket saken og dens utfall? Det er innlysende at boken ville ha mistet mye av sin kraft om morderne var blitt erklært utilregnelige. Boken og Capote hadde behov for at de ble henrettet. Det ble hevdet at tittelen, Med kaldt blod, like mye var en karakteristikk av forfatteren selv. Den britiske kunstkritikeren Kenneth Tynan mente at Capote var ansvarlig for at morderne ble henrettet. Ellers hadde bokens slutt blitt hengende i luften. Tynan mente at Capote hadde gjort "mindre enn han kunne for å redde dem".^[29]

Boken beskriver fru Meier og Perry som nære, men til Phillip K. Tompkins fortalte hun at hun tilbrakte liten tid og snakket lite med ham, og hun benektet at hun hørte ham gråte. Tompkins konkluderte med at «Capote hadde kort sagt skrevet et litterært verk...Ved å insistere på at hvert ord i boken er sant, har han gjort seg selv sårbar overfor lesere innstilt på å gå dette grundig etter i sømmene.»^[30] Jack Olsen, journalist og forfatter, skrev at boken hadde innbrakt noe slikt som 6 millioner 1960-dollar, og at ingen ønsket å diskutere om noe var galt når det var snakk om slike beløp. Olsens kritikk ble sitert i Esquire. Capote avfeide det med at «Jack Olsen er bare sjalu».^[31]

Alvin Dewey jr., etterforskeren som skildres i Med kaldt blod, har siden sagt at den siste scenen hvor han besøkte Clutters grav, var et påfunn av Capote, mens andre beboere i Kansas som Capote hadde intervjuet, hevdet at de eller deres slektninger ble feilsitert eller framstilt feilaktig.^[32]

Det ble også kritisert at det Capote hevdet var «ikke-fiksjon», i realiteten var oppdiktet. Et stykke i London Sunday Times i 1992 beskrev hvordan journalistene Peter og Leni Gillman undersøkte Capotes kilder for «Handcarved Coffins», en av novellene i Music for Chameleons (1980), med undertittelen «en ikke-fiktiv redegjørelse om en amerikansk forbrytelse». Det tok bare en ukes opphold i Kansas å finne ut av at handlingen ikke fant sted i Nebraska, men bare en times kjøring fra åstedet for Clutter-drapene. Det var også en helt fiktiv gjengivelse av det som hadde hendt med familien Anton, som bare tjente som Capotes utgangspunkt for en miks av fakta og fiksjon, reportasje og fantasi.^[33]

Truman Capote var kun 160 cm høy^[34] og åpent homofil. En av hans første seriøse forhold var med litteraturprofessor Newton Arvin ved Smith College som vant National Book Award for hans biografi over Herman Melville i 1951. Det var til Arvin som Capote dedikerte Andre stemmer, andre rom.^[35][36]

Capote var godt kjent for hans særegne, skarpe og tynne stemme og hans merkelige vokale affektasjoner, hans utradisjonelle klesvalg og hans fabrikasjoner. Han hevdet ofte å kjenne intimt mennesker som han faktisk aldri hadde møtt, eksempelvis Greta Garbo. Han erklærte påståelig at han hadde hatt tallrike seksuelle forhold til menn som ellers ble oppfattet som heterofile, eksempelvis Errol Flynn. Han omgikk en utvalgt sosial sirkel av forfattere, kritikere, forretningsfolk, filantroper, kjendiser fra Hollywood og Broadway, kongelige og medlemmer av de øverste klasser, både i USA og i utlandet.

En del av hans offentlige personlighet besto av en langvarig rivalisering og fiendskap med forfatteren Gore Vidal. Deres rivalisering fikk Tennessee Williams til å klage: «Du skulle tro at de halser side-om-side etter en form for fantastisk gullmedalje.» Bortsett fra hans favorittforfattere, Willa Cather, Isak Dinesen, Marcel Proust, hadde Capote lite å si om andre forfattere. En som imidlertid fikk hans positive og fordelaktige omfavnelse var journalisten Lacey Fosburgh, forfatteren av Closing Time: The True Story of the Goodbar Murder (1977).

Nå mer ettertraktet enn noensinne skrev Capote tidvis korte artikler for magasiner, og engasjerte seg selv enda mer i festlivet med jetsetet og kjendiser. Gore Vidal observerte en gang at «Truman Capote har forsøkt, med en del suksess, å komme seg inn i en verden som jeg har forsøkt, med en del suksess, å komme meg ut av.»^[37]

På slutten av 1960-tallet ble Capote venn med Lee Radziwill, søster av Jacqueline Kennedy Onassis. Radziwill var da en fremadstrebende skuespiller og hadde blitt trekkplasteret for sin framføring i en produksjon av The Philadelphia Story i Chicago, Capote hadde blitt engasjert for å skrive manuset for en fjernsynsforestilling av den klassiske Otto Preminger-filmen Laura med Radziwill i hovedrollen, Fjernsynsproduksjon og Radziwills framføring i særdeleshet mottok blandet kritikk og fikk svake seertall. Dette var Capotes første betydelige tilbakeslag. Radziwill forble hans faste kvinnelige følge i offentligheten i den bedre delen av 1970-tallet.

Den 28. november 1966, i ære for utgiveren av The Washington Post, Katharine Graham, var Capote vert for et i dag legendarisk maskeradeball som ble kalt for «Det sorte og hvite ball» i Grand Ballroom i New Yorks Plaza Hotel. Det ble betraktet som det sosiale hendelse ikke bare for sesongen, men for mange år framover. New York Times og andre utgivelser ga festlighetene betydelig dekning og Deborah Davis skrev en hel bok om hendelsen, Party of the Century (2006).^[38] Ulike fortellinger om kvelden ble samlet av George Plimpton i hans bok Truman Capote.^[39] Capote lot de ettertraktede invitasjonene dingle i månedsvis, og irriterte tidligere tilhengere som sin medforfatter fra sørstatene, Carson McCullers, i det han mente var en «hvem som er inne og hvem som er ute».^[40]

Til tross for tidligere påstander om at «tapt IQ-poeng» for hvert år tilbrakt på den amerikanske vestkysten, skaffet Capote seg et hjem ved Palm Springs og engasjerte seg ytterligere i målløs livsstil og tung drikking. Det resulterte i en bitter krangel med hans livspartner Jack Dunphy, selv forfatter av noveller og skuespill, som Capote hadde hatt et ikke eksklusivt forhold til siden 1950-tallet. Deres partnerskap endret form og fortsatte platonisk, og de var adskilt store deler av 1970-tallet. Dunphy var irritert over Capotes festliv og gikk så langt som å anklage ham for å ha gått til sengs med Radziwill, mens andre mente at Dunphy var misfornøyd med sin egen berømmelse og lite tilfreds med de penger og gaver som Capote lot tilfalle ham, inkludert en bolig i Sveits som Capote gjorde lite bruk av.

Mangelen på nye tekster og andre feilslag, inkludert et avvist manus for filmselskapet Paramounts tilpasning av Den store Gatsby, som var motarbeidet av Capotes stadige opptredener i ulike snakkshow på ulike TV-kanaler. Der ble hans stadige åpenhjertige betroelser noe av en klisje. I 1972, stadig sammen med Lee Radziwill, fulgte Capote rockegruppa Rolling Stones på deres amerikanske turne som en korrespondent for magasinet Rolling Stone. Mens han tok omfattende notater for prosjektet og besøkte gamle venner fra Med kaldt blod i Kansas City, havnet han i en krangel med Mick Jagger og nektet til sist å skrive artikkelen. Magasinet koblet likevel sine interesser ved å utgi i april 1973 et intervju med Capote som ble gjort ved Andy Warhol. En samling med tidligere utgitt essayer og reportasjer, The Dogs Bark: Public People and Private Places, kom ut senere det samme året.

I juli 1973 møtte Capote den middelaldrende visepresidenten av Marine Midland Bank, John O'Shea, på Long Island mens han besøkte et badstue. Den gifte familiefar av tre barn identifiserte seg ikke som homofil eller biseksuell, og beskrev det hele som «en form for masturbasjon». Imidlertid nærte O'Shea aspirasjoner om å bli forfatter. Etter å hatt et forhold i Palm Springs ble de to involvert i en sjalusikrig resten av tiåret. Gamle venner ble bestyret da O'Shea, som offisielt var ansatt som Capotes manager, forsøkte å ta kontroll over Capotes litterære og forretningsmessige interesser.

Originaltittelen var Answered Prayers, til sist utgitt som Answered Prayers: The Unfinished Novel. Den var ment å være en amerikansk ekvivalent til Marcel Prousts På sporet av den tapte tid og var tiltenkt utgivelse i 1968, men Capote utsatte hele tiden, og ble nødt til å betale tilbake penger han hadde mottatt for filmrettighetene fra 20th Century Fox. Capote snakket stadig om romanen i intervjuer, men fortsatte å utsette utgivelsen. I 1975 og 1976 tillot han likevel Esquire å trykke fire kapitler. Det første var «Mojave», presentert som en selvstendig novelle og godt mottatt, mens den andre, «La Côte Basque 1965», ble en skandale. To andre kapitler, «Unspoiled Monsters» og «Kate McCloud», kom siden, og var tenkt som en lang åpningssekvens i romanen, men viste et markant skifte i fortellerstemmen. «Unspoiled Monsters», som i seg selv var like lang som Frokost hos Tiffanys, inneholdt en tynt fordekt satire over Tennessee Williams, som allerede var ganske lei av Capote.

Det var mot sin forleggers råd han hadde trykt «La Côte Basque, 1965», for dette var en nøkkelbeskrivelse av hans bekjente, der han utleverte deres mest intime betroelser så de lett kunne gjenkjennes. Capote tilba venninnen «Babe» Paley. I sin dagbok skrev han: «Fru. P hadde bare én feil: Hun var perfekt. Ellers var hun perfekt.»^[41] De lærte hverandre tilfeldig å kjenne da Babe og mannen hennes Bill tilbød David O. Selznick å sitte på i privatflyet deres, Selznick spurte om han fikk ta med sin venn Truman. Bill Paley trodde det var snakk om president Truman. Til hans skuffelse ankom i stedet en liten spe 29-åring med tynn stemme. Men Babe ble riktig glad i Capote og knyttet seg til ham; mannen hennes pleide å overse henne. «Jeg var hennes eneste venn,» hevdet Capote i ettertid. Like full utleverte han hennes manns utroskapshistorie i fortellingen.^[42]

Han ble også Lee Radziwills fortrolige, og hørte alt om hennes mislykte ekteskap med en prins i navnet, samt affæren med Aristoteles Onassis - og ikke minst hvor iskaldt Onassis droppet henne, straks han fikk hennes søster Jacqueline Kennedy på kroken. «Herregud så sjalu hun er på Jackie!» skrev Capote i 1962. «Det ante jeg ikke.» Lee Radziwill stolte på ham. Hun kjente til romanprosjektet hans, men forstod ikke hva han drev med. Tvert om sa hun at han var «den mest lojale vennen jeg har hatt, og den beste samtalepartneren jeg har kjent...Det føles som om han er min bror, bortsett fra at søsken sjelden står hverandre så nært som vi.» Hun ga ham et sigarettetui med innskriften: «Til min besvarte bønn. Kjærlig hilsen Lee, juli 1967.»^[42] Hun hadde alltid stått i skyggen av søsteren Jackie - i en slik grad at når Capote ville rose hende, kunne han bare gjøre det ved å nevne nettopp søsteren: «Lee er alt det som folk roser Jackie for,» sa han.^[43] Radziwill var en av «svanene» hans - de elegante overklassedamene han elsket å omgi seg med.^[44]

Han dyrket sine «svaner», som minnet ham om moren som forlot ham da han var barn. Hun hadde gitt blaffen i ham; det gjorde «svanene» ikke. Mest glad var han i venninnene Babe Paley og Slim Keith; han kalte Slim sin big mama. Som fotomodell giftet hun seg med Howard Hawks, og ble valgt til den mest velkledde kvinnen i 1946 foran hertuginnen av Windsor;^[45] hun hadde oppdaget Lauren Bacall som var samme typen som henne selv. Slim var gift tre ganger, siste gang med en britisk baron. Hos Capote fant hun en barnslig varme og humor som hun falt for; men hun forstod ham bedre end de fleste, og stolte aldri helt på ham. De var likevel på mange reiser i lag, og hun var med ham til Moskva da han satte opp Porgy and Bess. Slim Keith var også den første som leste hans mesterverk In Cold Blood; hun fremforhandlet også filmrettighetene for ham. I Answered Prayers er hun lett å gjenkjenne som Capotes hovedperson, «lady Coolbirth.»^[46] Her lar han henne fortelle at hun som tenåring ble voldtatt av Joseph Kennedy. (Det er uklart om Slim Keith faktisk ble utsatt for dette, eller om det bare var et påfunn av Capote.)^[42]

I New Yorks sosietet ble han også kjent med Ann Woodward. Som fotomodell hadde også hun kapret en rikmann, og giftet seg med ham i 1943. Etter hvert ble hun godtatt av det gode selskap, og paret fikk to sønner. Woodward søkte likevel om skilsmisse, men Ann nektet å gi opp sitt luksusliv som hans kone. Høsten 1955 var det en serie innbrudd i Woodward-familiens nabolag. Sent en kveld fyrte Ann to skudd og drepte mannen sin, men hevdet at hun hadde tatt ham for en innbruddstyv. Hun ble løslatt, men mistanken slapp ikke taket, og det gode selskap vendte henne ryggen. I sin bok anklaget Capote henne åpent for mord. Ann tok sitt liv med cyanid senere samme året. Begge sønnene henne begikk også selvmord ved å hoppe ut fra vinduer på Manhattan; Jimmy i 1976, året etter sin mor, og William i 1999.^[47]

Men også Capotes venninne Babe ble hardt ramt av de ondskapsfulle avsløringene hans. I historien heter hun «Cleo», gift med «Sidney Dillon». Her gjenkjennes Bill Paley, som også var jødisk presidentrådgiver, og notorisk utro mot sin kone. I novellen beskrives «guvernørens kone, en protestant, størrelse 40, i lave sko» (visstnok Mary French Rockefeller, 1910-97). Jøden «Dillon» vil hevne seg på WASP-klassen, og har en affære med guvernørens kone hjemme hos seg - men etterpå oppdager han til sin forferdelse at hun har griset til sengen med «blodflekker store som Brasil». Bill Paley beskrives sittende ved badekaret, der han prøver å renskure lakenet «som en spansk bonde ved en bekk». I Capotes gjengivelse vet konen ingenting; men i virkeligheten bare lot Babe slik. Da hun leste historien i Esquire i 1975, var hun dødssyk av lungekreft. Hun ble knust av ydmykelse. Mannen hennes, som faktisk var glad i henne, var rasende.^[42]

Capote skrøt til en annen venninne, Marella Agnelli, inngiftet i Fiat-familien, at hans roman ville «gjøre mot Amerika det Proust gjorde mot Frankrike». Han kunne ikke la være å snakke om denne nøkkelromanen sin, som var konstruert som et våpen: «Og når kulen fyres av, kommer den med en fart og kraft som du aldri har sett maken til - pang!» Men i virkeligheten havde han snudd våpenet mot seg selv. Å røpe de rikes og mektiges hemmeligheter var et sosialt selvmord.^[48]

I starten forstod han ikke selv hva han hadde stelt i stand. Han ringte til Bill Paley og spurte hva han syntes om historien. Paley visste nøyaktig hva han skulle si for å ramme Capote: «Jeg begynte på den, men falt i søvn. Så hendte noe fælt: Bladet ble kastet.» Utrolig nok tilbød Capote å sende et nytt blad over. Paley ba ham la være: «Min kone er svært syk,» sa han, som om Capote var en uvedkommende fremmed som ikke kjente Babes fornavn.^[42]

Mot slutten av 1970-tallet var Capote inn og ut av behandlingshjem og nyheter om hans ulike sammenbrudd nådde jevnlig offentligheten. I 1978 gjorde snakkevert Stanley Siegal et direktesendt intervju med Capote, som da var åpenbart kraftig beruset, og hvor han betrodde at han overveide selvmord. Et år senere da han følte seg forrådt av Lee Radziwill i en strid med sin vedvarende nemesis Gore Vidal, arrangerte Capote et nytt besøk på Stanley Siegals TV-show, denne gangen for å avlevere en bisarr og komisk opptreden som avslørte vellystige detaljer om Radziwill og hennes søster Jacqueline Kennedy Onassis.

Andy Warhol, som hadde sett opp til forfatteren som en mentor i sine tidlige år i New York og som siden ofte festet sammen med ham i Studio 54, gikk med på å male Capotes portrett som «en personlig gave» i bytte for at Capote bidro med korte tekststykker til Warholes magasin Interview hver måned i et år i form av en fast spalte. Den ble kalt for «Samtaler med Capote». Innledningsvis besto tekstene av innholdet fra samtaler tatt opp på lydbånd, men snart oppga Capote båndopptakeren for en delvis fiktive «samtaleportretter». Disse stykkene utgjorde grunnlaget for hans bestselgende bok Music for Chameleons, utgitt i 1980.^[49] Capote gjennomgikk en ansiktsløfting, slanket seg og eksperimenterte med hårtransplantasjoner. Til tross for denne kortvarige mellomspillet havnet han igjen på sin avhengighet til sprit og piller, og fant New York skikkelig kjedelig på begynnelsen av 1980-tallet.

Etter at hans førerkort var blitt tatt fra ham, etter å ha kjørt for fort på Long Island, og et hallusinatorisk anfall som krevde sykehusopphold i 1980, ble Capote ganske avsondret. Disse hallusinasjonene fortsatte uforminsket og medisinske undersøkelser avslørte til sist at hans hjernemasse hadde minsket. Ved en av de sjeldne hendelser hvor han var klar, fortsatte han å reklamere for Answered Prayers og hevdet at den var bortimot fullført og at han ønsket å gjenta sitt maskeradeball, enten i Los Angeles eller et eksotisk sted i Sør-Amerika. I 1982 kom en ny novelle, «One Christmas», og ble trykket i desemberutgaven av Ladies' Home Journal og det påfølgende året kom, som dets forløpere, «A Christmas Memory» og «The Thanksgiving Visitor», en gavebok. I 1983 kom «Remembering Tennessee», et essay som minnet Tennessee Williams som hadde gått bort i februar det sammen året, og det ble trykket i Playboy.

Capote døde i Los Angeles den 25. august 1984, 59 år gammel, fra kreft i leveren.^[50] I henhold til likskuemannens rapport var dødsårsaken at «leversykdom komplisert av årebetennelse og tallrike forgiftninger ved narkotika».^[51] Han døde i hjemmet til sin gamle venn Joanne Carson, tidligere hustru av TV-personligheten Johnny Carson som ofte hadde hatt Capote som gjest. Han ble gravlagt i Westwood Village Memorial Park Cemetery i Los Angeles og etterlot seg sin livslange partner, forfatteren Jack Dunphy. Dunphy døde i 1992 og i 1994 ble både hans og Capotes aske spredt ved Crooked Pond, mellom Bridgehampton, New York og Sag Harbor, New York på Long Island, ikke langt unna hvor de to hadde hatt en eiendom med adskilte hus i mange år. Capote hadde også en eiendom i Palm Springs, en leilighet i Sveits som hovedsakelig var benyttet av Dunphy, og en leilighet i FNs Plaza i New York. Capotes testamente sørget for at etter Dunphys død ble det etablert et litterært fond med inntekter fra Capotes verker som skulle utgi ulike litterære priser og stipend, inkludert Truman Capotes pris for litterær kritikk til minne om Newton Arvin, som ikke bare minnet ham selv, men også den tragiske skjebnen til hans venn Newton Arvin som ble fratatt sin stilling da hans homofili ble avslørt.^[52]

Etter hans død beskrev Gore Vidal sin forfatterkollegas Capotes testamentere gave som «et godt karrierevalg».^[53]

Capotes barndom er emne for en fast utstilling i hans hjemby i Monroeville i Alabamas Old Courthouse Museum som dekker hans liv i byen med hans slektninger og hvordan de første årene ble reflektert i hans forfatterskap. Utstillingen har fotografier, brev og annet som minnes Capotes tidlige liv. Slektningen Jennings Faulk Carter donerte en samling i 2005 bestående av 12 håndskrevne brev fra Cpote til sin tante Mary Ida Carter (Jennings mor).

Capotes barndomsopplevelser er filmatisert i den selvbiografiske filmen fra 1956, «A Christmas Memory», som han siden tilpasset for fjernsyn og hadde fortellerstemmen. Regissert av Frank Perry ble den sendt den 21. desember 1966 på ABC og hadde Geraldine Page i en Emmy-vinnende rolle. Visningen ble senere opptatt i Perrys filmtrilogi fra 1969 som også besto av filmatiseringer av forfatterens noveller «Miriam» og «Among the Paths to Eden». TV-filmen Truman Capote's A Christmas Memory med Patty Duke og Piper Laurie var en nyinnspilling i 1997, regissert av Glenn Jordan.

I 1961 ble Capotes novelle Frokost hos Tiffanys filmet. Det var om en festglad jente fra New York kalt «Holly Golightly». Filmen ble regissert av Blake Edwards og hadde Audrey Hepburn i en rolle som en del betraktet som hennes definerende rolle, skjønt Capote selv aldri ga sin godkjennelse til mange endringene i fortellingen for å la den appellere til det store publikumet.

Capote var fortellerstemmen til hans The Thanksgiving Visitor (1967), en oppfølger til A Christmas Memory, filmatisert av Frank Perry i Pike Road i Alabama. Geraldine Page vant igjen en Emmy for hennes framføring i den timelange forestillingen.

Med kaldt blod ble filmatisert to ganger. Da Richard Brooks regisserte Med kaldt blod i 1967 med Robert Blake og Scott Wilson i hovedrollene, filmet han det faktiske Cutterhuset og andre steder i Holcomb i Kansas. Anthony Edwards og Eric Roberts hadde hovedrollene i en miniserie av Med kaldt blod i 1996, regissert av Jonathan Kaplan.

Neil Simons muntre mordmysterium fra 1976, Mord med døden til følge, hadde Capote selv i en hovedrolle hvor han framstilte den tilbaketrukne millionæren «Lionel Twain» som inviterte verdens ledende detektiver til å komme til et middagsselskap for at de skal løse et mysterium om et mord. Framføringen skaffet Capote en Golden Globe-nominasjon for beste skuespillerdebut i en spillefilm. Tidlig i filmen ble det påstått at Twain har ti fingerer, men ingen lillefingre. Sannheten var at Capotes lillefingre var uvanlig store. I filmen er Capotes figur meget kritisk mot detektivromanene av typen Agatha Christie og Dashiell Hammett.

I Woody Allens film Annie Hall (1977) er det en scene hvor Alvy (Allen) og Annie (Diane Keaton) tittet på forbipasserende i en park. Alvy kommenterte: «Åh, der er vinneren av konkurransen om hvem som ligner mest på Truman Capote.» Den som da gikk forbi var Truman Capote, men han er ikke kreditert i filmen.

Andre stemmer, andre rom ble satt opp som teaterfilm i 1995 med David Speck i den ledende rollen som Joel Sansom. I anmeldelsen av denne stemningsfulle sørstatsgotikken i New York Times skrev Stephen Holden:

En av de tingene som denne filmen gjør best er å frakte deg tilbake i tid og til naturen. I de tidlige scenene når Joel forlater sin tantes hjem for reise tvers gjennom sørstatene ved buss og hestevogn, føler du fremmedheten, undringen og uroen til et barn som etterlater alt som er kjent for å reise til et sted så fjernt at han må spørre om retning på vegen. Landskapet som han reiser gjennom er så rikt og frodig at du bortimot kan lukte jorden og himmelen. Senere, når Juel tusler sammen Idabell (Aubrey Dollar), ei guttaktig nabojente som blir hans beste venn (en figur inspirert av forfatteren Harper Lee), har filmen et særlig fokus og klarhet i dens levendegjøring av den fysiske nærheten i å være et barn som leker utendørs.

Også i 1995 ble Capotes novelle fra 1951, «The Grass Harp», og som han i 1954 omgjorde til et skuespill, filmatisert etter manus av Stirling Silliphant og regissert av Charles Matthau, sønn av Walter Matthau. Denne fortellingen er delvis selvbiografisk for Capotes barndomsliv i Alabama.^[54]

Capotes novelle «Children on Their Birthdays», et annet tilbakeblikk til barndommens Alabama i en liten by, ble filmatisert av Mark Medoff i 2002.

Med Love from Truman (1966), en 29-minutter dokumentar av David og Albert Maysles og Charlotte Zwerin, viste en journalist fra Newsweek som intervjuet Capote i hans strandhus på Long Island. Capote snakket om Med kaldt blod, hans forhold til morderne og hans dekning av rettssaken. Han er også sett da han guidet Alvin Dewey og hans hustru rundt i New York for første gang. Filmen var bestilt av National Educational Television og vist på NET.

Truman Capote: The Tiny Terror er en dokumentar som vist den 6. april 2004 som en del av A&Es biografiserie, og ble fulgt av en utgivelse på DVD i 2005.

I 1990 mottok Robert Morse både en Tony og en Drama Desk-pris for hans portrett av Capote i enmannsshowet Tru. I 1992 gjenskapte han sin framføring for PBS' serie American Playhouse og vant en Emmy for framføringen. I 1994 skapte forfatter og skuespiller Bob Kingdom sitt enmannsteater The Truman Capote Talk Show hvor han framstilte forfatteren som tittet tilbake på sitt liv. Opprinnelig framført i Lyric Studio Theatre i Hammersmith i London, og har siden turnert i Storbritannia og internasjonalt.

Louis Negin spilte Capote i 54 (1998). En referanse er gjort til Capote som da akkurat hadde fått en ansiktsløfting, og sangen «Knock on Wood» er dedikert ham. Sam Street er sett kortvarig som Capote i filmen Isn't She Great? (2000), en biografisk komisk dram om Jacqueline Susann.

Regissør Bennett Miller gjorde hans dramatiske filmdebut med filmen Capote (2005), og hvor forfatteren ble framstilt av Philip Seymour Hoffman. Filmen dekker de årene hvor Truman Capote tilbrakte undersøkelsen og skrivingen av Med kald blod. Filmen viser Capotes konflikt mellom hans medfølelse for sine subjekter og hans selvopptatte besettelse med å ferdiggjøre boken. Filmen fikk stor kritisk anerkjennelse da den ble vist første gang 30. september 2005 i USA og 24. februar 2006 i Storbritannia. Dan Futtermans manus var basert på boken Capote: A Biography av Gerald Clarke (1988). Capote mottok fem Oscarsnomineringer: beste film, beste regissør, beste manus, meste skuespiller og beste skuespillerinne i birolle. Hoffmans framføring skaffet ham flere priser, blant annet en Golden Globe.

Beryktet (2006), regissert av Douglas McGrath, som hadde Toby Jones som Capote og Sandra Bullock som Harper Lee, er en filmatisering av George Plimptons bok Capote: In Which Various Friends, Enemies, Acquaintances and Detractors Recall His Turbulent Career (1997). På DVDs kommentarspor innrømmet regissøren McGrath at enkelte scener ble utelatt og at sannheten hadde blitt blandet med hans egen fantasi for fortellingens forløp.

Michael J. Burg framstilte Capote tre ganger: i The Audrey Hepburn Story; The Hoax, i scener som ble klippet vekk; og ABC-TVs kortvarige Life on Mars (2009). Burg opptrådte også som «Williams» (= Tennessee Williams) i filmen Capote.^[55]

År	Tittel	Merknader
1943	Summer Crossing	Roman; utgitt posthumt 2005
1945	«Miriam»	Novelle
1948	Andre stemmer, andre rom	Roman
1949	A Tree of Night and Other Stories	Novellesamling
1951	The Grass Harp	Roman
1952	The Grass Harp	Skuespill
1953	Svindlernes marked	Manuskript
1954	House of Flowers	Broadway-musikal
1956	The Muses Are Heard	Faglitteratur
1956	«A Christmas Memory»	Novelle
1957	«The Duke in His Domain»	Portrett av Marlon Brando
1958	«Frokost hos Tiffanys»	Novelle
1960	The Innocents	Manuskript
1963	The Collected Writings of Truman Capote	Samleutgave
1966	Med kaldt blod	«Ikkefiktiv fiksjon», dokumentarisk roman
1968	«The Thanksgiving Visitor»	Novelle
1971	Den store Gatsby	Manuskript basert på romanen av F. Scott Fitzgerald, ikke benyttet av Paramount Pictures
1975	«Mojave» og «La Cote Basque, 1965»	Noveller fra Answered Prayers
1976	«Unspoiled Monsters» og «Kate McCloud»	Noveller fra Answered Prayers
1980	Music for Chameleons	Novellesamling
1986	Answered Prayers: The Unfinished Novel	Utgitt posthumt

• Clarke, Gerald (1988): Capote: A Biography. Simon and Schuster. Bestselger og kritikerrost biografi. Grunnlaget for filmen Capote i 2005
• Colacello, Bob (1990): Holy Terror: Andy Warhol Close Up. HarperCollins. Inneholder mange anekdoter angående Capotes tilknytning til Warhol, og et helt kapittel til Capotes forhold til magasinet Interview og hvordan det førte til skrivingen av Music For Chameleons.
• Garson, Helen S. (1992): Truman Capote: A Study of the Short Fiction. Boston; Twayne.
• Hill, Patti (1957): «Truman Capote: The Art of Fiction No. 17» Paris Review 16, Vår-sommeren 1957
• Inge, M. Thomas (1987): Truman Capote Conversations. University Press of Mississippi. Intervjuer med Capote ved Gerald Clarke, David Frost, Eric Norden, George Plimpton, Gloria Steinem, Jerry Tallmer, Eugene Walter, Andy Warhol, Jann Wenner og andre. ISBN 0-87805-274-7
• Lamparski, Richard (2006): Manhattan Diary. BearManor Media. ISBN 1-59393-054-2
• Krebs, Albin. «Truman Capote Is Dead at 59; Novelist of Style and Clarity», New York Times (28. august 1984)
• Plimpton, George (1997): Truman Capote, In Which Various Friends, Enemies, Acquaintances, and Detractors Recall His Turbulent Career. Utgitt av Nan A. Talese, Doubleday. Samling av førstehåndsobservasjoner om forfatteren. Grunnlaget for filmen Infamous (2006).
• Walter, Eugene, fortalt til Katherine Clark, forord av George Plimpton (2001): Milking the Moon: A Southerner's Story of Life on This Planet. Crown. Skuespiller og forfatter Walter, som først møtte Capote da de var barn, minnes flere anekdoter om Capote som barn og voksen.
• Dear Mr. Capote er Gordon Lishs første roman, og som forteller om en seriemorder som vil at Capote skal skrive hans biografi. I brevene som morderen skriver til Truman Capote, blir detaljene om hans liv og hans modus operandi avslørt.
• Johnson, Thomas S. (1974): «The Horror in the Mansion: Gothic Fiction in the works of Truman Capote». Ann Arbor, Mich.: Doktoravhandling.

• Truman Capote i Open Directory Project
• (en) Truman Capote på Internet Movie Database
• (sv) Truman Capote i Svensk Filmdatabas
• (da) Truman Capote på Filmdatabasen
• (fr) Truman Capote på Allociné
• (en) Truman Capote på AllMovie
• (en) Truman Capote hos The Movie Database
• (en) Truman Capote hos Internet Broadway Database
• (en) Truman Capote hos Internet Broadway Database
• (en) Truman Capote på Internet Off-Broadway Database
• (en) Verk av eller om Truman Capote i bibliotekene i (WorldCatkatalog)
• Truman Capote Papers (PDF)
• «Truman Capote: His Life & Works», New York Times
• Capote leser «A Christmas Memory» Arkivert 8. juni 2011 hos Wayback Machine., Public Radio
• FBIs fil om Truman Capote