Tongzhi-keiseren
| Tongzhi-keiseren | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ᡯᠠᡳ ᡧᡠᠨ, 載淳 27. apr. 1856  Den forbudte by | ||
| Død | 12. jan. 1875[1] (18 år) Sinnsdyrkelsens hall | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Keiserinne Xiaozheyi Imperial Noble Consort Shushen Imperial Noble Consort Gongsu Imperial Noble Consort Xianzhe Imperial Noble Consort Dunhui | ||
| Far | Xianfeng-keiseren | ||
| Mor | Cixi[2] | ||
| Søsken | Prince Min of the Second Rank Kurun Princess Rong'an | ||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet[3] | ||
| Gravlagt | 清惠陵 | ||
Tongzhi-keiseren (kinesisk: 同治, pinyin: Tóngzhì, Wade-Giles: T'ung-Chih, født Zaichun, født 27. april 1856, død 12. januar 1875; posthumt navn: 繼天開運受中居正保大定功聖智誠孝信敏恭寬毅皇帝, Jitian Kaiyun Shouzhong Juzheng Baoda Dinggong Shengzhi Chengxiao Xinmin Gongkuan Yi; tempelnavn: 清穆宗, Qing Muzong) var den niende av keiserne i det mandsjuiske Qing-dynastiet som hersket over Kina, fra 1861 til 1875. I det meste av perioden var han mindreårig og dermed var landet ledet av regenter i hans sted, først i 1873 overtok han offisielt selv.
Umyndig keiser 1861-1873
[rediger | rediger kilde]Zaichun var Xianfeng-keiserens eneste sønn og rett før sin død utpekte Xianfeng-keiseren et regentråd bestående av åtte mandsjuiske aristokrater som skulle styre riket under sønnens umyndighet. Etter at keiseren døde i august 1861 erklærte regentrådet at den femårige Zaichun, i pakt med den avdøde keisers høytidelige testamente, skulle etterfølge ham under regjeringstittelen Qixiang.
Regentrådet ble imidlertid nesten umiddelbart avsatt ved et statskupp, og så overtok de to enkekeiserinnene Cixi og Cian og den avdøde keisers bror Prins Gong regentskapet. I samband med statskuppet ble keiserens regjeringstittel endret til Tongzhi.
I Tongzhi-keiserens tid og enkekeiserinnenes regentskap ble til slutt Taipingopprøret slått ned, og likeså andre opprør som hadde herjet Kina. Forbindelsene med vestmaktene ble forbedret. Den amerikanske diplomaten Anson Burlingame ble i 1868 satt i spissen for en stor kinesisk sendeferd for å bringe Kina i nærmere kontakt med Europa, og besøkte Washington D.C., London, Paris, Haag, Stockholm, København, Berlin og Petersburg, og fikk i stand nye handelsavtaler overalt eller fikk revidert de allerede eksisterende.
«Tongzhi-restaurasjonen» bærer denne keiserens navn, men den var ikke hans verk. Det var Cixi og hennes rådgiver, den lærde general Zeng Guofan, som stod bak den. Man påberopte seg at Kina var Vesten overlegen i kulturell og moralsk henseende, og gikk inn for å fremme at landet ble mer inderlig rotfestet i sine konfucianske tradisjoner, samtidig som man arbeidet for å modernisere riket på de økonomiske, militære og teknologiske områder.
Den kinesiske befolknings misnøye mot utlendinger vedvarte, og fikk som utslag en rekke blodige voldsdåd, særlig mot misjonærene. Men Prins Gong gjorde sitt ytterste for at de inngåtte traktater ble etterlevd. Prins Gong knyttet ikke bare nye forbindelser med fremmede stater, men innførte også europeiske innretninger i Kina. Slik fikk Beijing i 1868 et polyteknisk institutt, Tongwenguan, med franske og tyske lærere. Telegrafforbindelse ble opprettet med Japan, Russland og Britisk India, og nye havner ble åpnet for fremmedmaktene.
Høsten 1872 ble Tongzhi-keiseren, da 16 år, gift med keiserinne Alute og fikk samtidig en rekke konkubiner. Tongzhi mente at tiden da var inne til å overta regjeringsmakten, men dette møtte motstand. Enkekeiserinnene fikk gjennom at den tidligere fastlagte overtakelsesdato, 23. februar 1873, ble fastholdt.[4]
Tongzhi-keiserens egen regjeringstid 1873-1875
[rediger | rediger kilde]Dagen etter at Tongzhi-keiseren tok opp regjeringsmakten anmodet fremmedmaktenes diplomater om å få foretrede for å presentere sine akkreditiver. Henvendelsen førte til en viss strid i keiserhoffet, ettersom ambassadørene hadde gjort det klart at de ikke aktet å gjøre kowtow for keiseren. Resultatet ble et kompromiss: Audiensen ble gjennomført med dype bukk, og den ble ikke gjennomført i Den forbudte bys innerste, men i en paviljong i det som nå er Zhongnanhai, vestenfor murene til keiserens indre by.[5] Audiensen fant sted 29. juni 1873.
Tongzhi-keiserens første interesse for styre og stell tapte seg nokså snart. Etter en tid la ministrene merke til at han stort sett ikke gikk inn i sakene som ble ham forelagt og godkjente det man foreslo. Dette førte til en stagnasjon av det reformprogrammet som var blitt drevet frem av de to enkekeiserinner, i og med at tradisjonalistene stod sterkest i den indre krets. I sin alminnelighet bredte det seg en misnøye over at keiseren ikke engasjerte seg i styringen av riket.
I 1874 kom det til et sammenstøt mellom Tongzhi-keiseren og hans ministre, blant dem hans onkler, prins Gong og prins Chun (sistnevnte var halvbror av den avdøde Xianfeng-keiseren og også gift med enkekeiserinne Cixis lillesøster). Et av stridspunktene var planene om gjenoppbyggingen av det gamle sommerpalasset som var blitt rasert av franske og britiske styrker i 1860, og keiserens utflukter på byen der han forlystet seg med prostituerte. Det gikk ikke bedre enn at keiseren avskjediget disse ministrene. Men enkekeiserinnene Ci'an og Cixi grep inn, og beveget ham til å gjeninnsette dem i embedene.
Høsten 1874 tilbragte keiseren mye tid i Zhiongnanhais mindre palasser, og ble syk. Det ble diagnostisert at han led av kopper. Han døde allerede den 12. januar 1875. Dødsårsaken ble oppgitt å være kopper, og ettersom en av hans søstre døde av det samme litt senere, og at sykdommen herjet i byen, er dette en sannsynlig dødsårsak. Det oppstod snart rykter om at han hadde pådratt seg kjønnssykdommer ved sin påståtte omgang med prostituerte i Beijings bordeller og at denne skandale ble dekket over ved å hevde at han døde av kopper. Men det er også godt mulig at denne alternative forklaringen bare var et pikant eller ondsinnet rykte som fikk bred spredning.
Han ble begravet i Huilingmausoleet (惠陵) i de østlige Qinggravene i Hebei.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ The Rise of Modern China, Sixth Edition, side(r) 308, kapittel 12[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Search for Modern China, First Edition, side(r) 194, kapittel 9[Hentet fra Wikidata]
- ^ China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
- ^ Seagrave, Sterling Dragon Lady: the Life and Legend of the Last Empress of China (Knopf, 1992), s. 130-131
- ^ Seagrave, s. 131
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Jung Chang: Empress Dowager Cixi: The Concubine who Launched Modern China, Jonathan Cape: London, 2013. ISBN 9780224087438
- Sterling Seagrave: Dragon Lady, the Life and Legend of the Last Empress of China, Knopf, 1992, ISBN 0-679-73369-8.
- Mary Clabaugh Wright: The Last Stand of Chinese Conservatism: The T'ung-Chih Restoration, 1862-1874. Stanford, CA: Stanford University Press, 1957.