Rabbiner

En rabbiner er en skriftlærd person innen jødedommen, og ofte religiøst overhode i en jødisk menighet. Rabbinere tiltales oftest med enten rabbi (via gresk fra hebraisk רִבִּי 'min mester') rebbi, rav eller ḥakhám. Tittelen rabbi blir tildelt den som har vist inngående kjennskap til jødisk, religiøs lov (halakha).

En rabbiners oppgaver og rolle utviklet seg i Fariseer- og Talmud-perioden, en tid da de lærde kodifiserte jødedommens skriftlige og muntlige lover. Den første som ble tildelt tittelen som rabbiner i Mishna, var Yohanan Ben Zakkai, en skriftlærd som var aktiv i første halvdel av det første århundret. I de siste århundrene har pliktene til en rabbiner gjort ham mer innflytelsesrik. Rollen likner på presterollen i kristendommen, men rabbineren er ikke en prest som formidler budskap mellom Gud og mennesker, og han har tradisjonelt heller ingen spesielle oppgaver i utøvelsen av gudstjenesten i synagogen.^[1] En annen viktig forskjell er at sentrale religiøse handlinger som vielser, navngivning og ledelse av gudstjenester ikke er forbeholdt rabbineren.

Innenfor de ulike jødiske trossamfunn er det forskjellige krav til rabbinsk ordinasjon, og forskjeller i mening om hvem som er å bli anerkjent som en rabbiner. I ortodoks jødedom kan ikke kvinner bli rabbinere, mens i andre bevegelser har de valgt å tillate dette av Halahaiske grunner (konservativ jødedom) og av etiske grunner (Reform og rekonstruert jødedom).

Den formelle prestestatusen ligger i jødedommen på kohenene, altså de som kan spore sin familie tilbake til Aron på ren farsside. Kohenene har ansvaret for visse religiøse handlinger, slik som nesiat kappajim (resitasjon av den aronittiske velsignelse over menigheten). Navnet deres finnes i mange ulike former som etternavn: Cohen (som hos Leonard Cohen), Kohn, Kahin, osv.^[2]

Utenfor jødedommen brukes tittelen også om prester eller forstandere i noen unitariske kirkesamfunn, særlig de som er inspirert av sabbatarianismen og forholder seg til en judaisert kristendom.

Middelalderen

I middelalderen begynte utdannelsen til rabbinere i de tradisjonelle jeshivaene. Utdannelsen tok mange år og studiene fortsatte ofte livet ut. På denne tiden var hovedfokuset i eksaminasjonen i Talmud. En rabbiner hadde mange forskjellige oppgaver og kunne til tider være både jurist og dommer, religiøs lærer og ansvarlig for inspeksjon av religiøse institusjoner. Ofte var han i tillegg veileder for medlemmene av menigheten, og hjalp til med spørsmål knyttet til jødedom og ofte kosher.^[1]

Det ble også forventet at rabbinere skulle være gode eksempler for andre jøder, ved for eksempel å gifte seg og ha et vanlig familieliv. Rabbinere hadde ofte vanlige yrker på siden, og først på 1500-tallet ble jobben som rabbiner et lønnet fulltidsyrke.^[1]

Nyere tider Da opplysningstiden kom til Europa på 1700-tallet, ble jøder mer integrert i samfunnet og rabbinere mistet mange av sine roller. Nå kunne jøder bruke sekulære domstoler, og flere nye retninger oppstod innenfor jødedommen. Den tradisjonelle rabbinerutdannelsen hvor man studerte Talmud, var ikke lenger nok.

Som et resultat av dette, ble det opprettet jødiske høyskoler på 1800-tallet i Vest-Europa og i USA hvor jødedommen ble studert i forhold til den moderne vitenskapens metoder.

Moderne rabbinere I dagens samfunn, oftest i disaporaen, har rollen til rabbinere hatt stor endring. Idag betraktes ofte en rabbiner som en spirituell leder for en menighet og har oppgaver som psykolog eller ungdomsleder. En rabbiner kan enten utdanne seg ved en tradisjonell Jeshive, eller ved religiøse høyskoler og universiteter.^[1]

En rabbiner må fortsatt ha spesiell kjennskap til Talmud og jødiske tradisjoner, men også holde seg oppdatert på den moderne verden sånn som likestilling og moderne teknologi. Rabbinere kan være fra forskjellige retninger og se på ting annerledes, og ofte komme frem til svært forskjellige avgjørelser.