Raul Hilberg

Raul Hilberg
Født		2. juni 1926[1][2][3][4] Wien[5]
Død		4. aug. 2007[1][2][3][4] (81 år) Williston (Vermont)
Beskjeftigelse		Historiker, statsviter, skribent, sakprosaforfatter
Utdannet ved		Columbia University Brooklyn College City University of New York Abraham Lincoln High School
Nasjonalitet		USA
Medlem av		American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser		7 oppføringer Søsknene Scholls pris (2002) Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Anisfield-Wolf Book Award (1968) Æresdoktor ved Universitetet i Wien[6] Viareggio-Versilia International Prize (1997)[7] Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Marion Samuel Prize (1999)[8]
Raul Hilberg på Commons

Raul Hilberg (1926–2007) var en amerikansk statsviter som var professor i historie og ble regnet som en nestor innen holocaustforskningen. Hilberg anså seg selv som statsviter (som han var av utdanning) snarere enn historiker.^[9] Hans hovedverk er The Destruction of the European Jews fra 1961, et verk på 1273 sider i 3 bind om holocaust, den nazistiske utryddelsen av jødene. Dette er et standardverk om holocaust^[10] og et av de viktigste enkeltverk om holocaust. Hilberg reviderte verket hele livet, i lys av ny forskning.

Hilberg ble ansett som en faglig autoritet og ekspert på de fleste aspekter ved holocaust, mens han som person hadde omdømme som vanskelig og irritabel noe som kan ha hindret ham å oppnå prestisjetunge professorat.^[11] Hilberg var invovlert i en rad historiegrafiske krangler fra 1960 av. Ifølge den amerikanske professoren Jonathan Bush var Hilberg snarere generøs med andre forskere, særlig yngre, og faglig kravstor og motstrøms.^[9]

Et gjennomgående poeng hos Hilberg er at holocaust ble gjennomført av flere tusen tyskere i selvstendige men funksjonelt sammenvevde hierarkier; lederne var uunnværlige men det var et byråkrati på flere tusen som drepte jødene. Hilberg anså særtrekk og motiver hos den enkelte gjerningsperson som temmelig uvesentlig.^[12]

Hilbergs modell av holocaust er statsvitenskapelig med vekt på konkurrerende ansvarsområder i statsappartet og utskiftbare tjenestemenn; samtidig la han lite vekt på ideologi, rasisme, antisemittisme og ren ondskap. Hilbergs hovedverk regnes som grunnleggende i holocaustforskningen, men det er uklart hvilken innflytelse hans tilnærming og konklusjoner hadde for ettertiden.^[12]

Raul Hilberg ble født 2. juni 1926 i Wien som sønn av Michael en småhandler av polsk-rumensk-jødisk opphav; begge foreldre stammet fra Galicja. Faren ble såret og dekorert under tjeneste i første verdenskrig. Han vokste opp i Østerrike. I mars 1938 opplevde han i Wien Anschluss da det nasjonalsosialistiske Tyskland annekterte Østerrike. Faren ble kortvarig internert etter Krystallnatten 9. november 1938..^[13][14]

Han flyktet fra Østerrike sammen med familien i april 1939.^[13][14] Reisen gikk via Frankrike og Cuba til USA, hvor familien bosatte seg i Brooklyn. Familien var om lag fire måneder i Havana før de reiste videre til USA. Han forlot som ung religionen og tok etterhvert klar avstand.^[15][16] Nesten alle hans slektninger i Europa ble myrdet under andre verdenskrig.^[13]

Han ble mobilisert som soldat i 1944, og kom som del av de amerikanske styrkene tilbake til Europa ved slutten av andre verdenskrig.^[14] Enheten hans frigjorde Dachau konsentrasjonsleir (Hilberg var ikke selv til stede ved hendelsen).^[17] Ettersom han kunne tysk, ble han knyttet til det amerikanske dokumentasjonssenter, og kom blant annet over Adolf Hitlers personlige bibliotek i nazipartiets kontorer i München.^[14][17]

Under andre verdenskrig begynte han på kjemistudier ved Brooklyn College.^[15] Ifølge egne erindringer var et vendepunkt en krangel med en historiker som hevdet at Napoleon (ikke Hitler) hadde begått de største overgrepene i europeisk historie.^[17] Etter krigen gikk han over til å studere statsvitenskap og folkerett ved Brooklyn College og deretter høyere grad historie og statsvitenskap^[15] ved Columbia University. Ved Columbia tok han blant annet et kurs i moderne jødisk historie med Salo Baron som lærer.^[15]

Hilberg insisterte på å skrive en avhandling om holocaust. Hans veileder Franz Neumann advarte ham om at dette kunne skade den akademiske karrieren hans; han skal ha uttalt at valget av et slikt tema «blir din akademiske begravelse». Neumann selv var kjent for en klassisk studie av nazistaten, Behemoth. I Behemoth beskrev Neumann Nazi-Tyskland som en lovløs failed state (mislykket stat) snarere enn den autoritære staten regimet ga inntrykk av. Hilberg fullførte i 1950 en masteroppgave om den sivile statsadministrasjonen og jødene, et tema han utvidet i avhandlingen The Destruction of the European Jews, som ble fullført i 1955.^[14][15][17]

Hilbergs arbeid baserte seg til dels på Neumanns «polysentriske» modell av nazistaten, men Hilberg kom til at tjenestemenn innenfor de fire «pillarene» (statsadministrasjonen, det nasjonalsosialistiske partiet, militæret og storindustrien) var operativt sammenvevd. Hilberg mente at nazistregimet var en sterk (ikke svak) byråkratisk stat. Neumanns studie var for en stor del teoretisk og utført under krigen med begrenset tilgang til dokumentasjon.^[14][15][17]

Neumann hadde i 1945 deltatt i forberedelsene til Nürnbergprosessen, og anbefalte sine studenter (dels etter råd fra sin kollega Robert M.W. Kempner) å benytte arkivmaterialet som ble tilgjengelig ved Columbia. Etter at Hilberg hadde arbeidet et par år med materialet fra Nürnberg, sendte Neumann ham til War Documentation Project i Alexandria, Virginia, der et enda mer omfattende materiale ble gjennomgått og mikrofilmet før det ble returnert til Vest-Tyskland.^[18]

Hilberg underviste ved Hunter College i New York i 1954 og ved University of Mayaguez i Puerto Rico i 1955.^[15] Han skal ha blitt presset ut av begge disse jobbene. Rektor ved Hunter College, George Shuster, hadde ifølge Hilberg antisemittiske holdninger. Shuster var i perioden 1950–1951 amerikansk administrator for Bayern (under høykommissær John McCloy), og arbeidet der for å benåde dømte krigsforbrytere.^[18]

Raul Hilberg døde i Williston, delstaten Vermont, 4. august 2007.^[16]

Etter krigen begynte Hilberg å studere historie under to tyske emigranter som var professorer ved Columbia University; sosialhistorikeren Hans Rosenberg og statsviteren Franz Neumann. I 1951 ble han midlertidig ansatt ved universitetet for å arbeide med krigsdokumentasjonsprosjektet som ble ledet av Fritz Epstein.

Neumanns plutselige død i 1954 førte til at Hilberg fikk William Fox som sin nye veileder. Han tok doktorgraden i 1955 med en avhandling som noen år senere ble den første fjerdedelen av hans hovedverk; han mottok en utmerkelse for avhandlingen ved Columbia. Han hadde problemer med å få publisert verket, og da han ble bedt om å forkorte manus trakk han det tilbake.

Han ble ansatt ved University of Vermont i 1956, og beholdt sin stilling der til han ble professor emeritus i 1991.^[14][18]

Hilberg var medlem av presidentens holocaustkommisjon (1978–1979), og han var i mange år medlem av den vitenskapelige komiteen ved United States Holocaust Memorial Museum.^[19]

Hilberg var kjent for sitt alvor og for å være kompromissløs, brutal og direkte. Han dyrket en absolutt nøyaktighet i alle detaljer og insisterte på å påpeke unøyaktiger hos alle andre samtidig som han villig korrigerte sine egne feil.^[20] Hilberg var kjent for sin direkte og tørre stil og for eksempel på spørsmål om hva han drev med svarte han ofte kontant «jeg studerer døde jøder».^[16]

Hilberg er kjent for sitt harde faglige angrep på Daniel Goldhagen og for en overraskende støtte til Norman Finkelstein. Goldhagen la vekt på ideologi og følelser i kontrast til Hilberg som la vekt på institusjoner og byråkrater; Hilberg var dessuten irritert over Goldhagens feil. Hilbergs angrep på Goldhagen sprang særlig ut av grunnleggende ulikt syn på årsaken til holocaust.^[16]

It was not factual evidence that convinced them, for he had none, but a simple chain, the links of which they had already heard before: Germans anti-Semitism hatred brutality. It was not even any originality in this formulation that carried them along, but its familiar ring. To make it even more familiar, Goldhagen mentioned these words often in his six hundred pages, and added others like "unspeakable," "murderous," "horrific," "demonologi cal," "vitriolic," and "gruesome." The adjectives are accusatory; they are taken from the domain of politics and not political science, but with them Goldhagen broke a dam of reticence in a public that had wanted to say them but had not said them aloud about the German people of the Nazi era.

Hilbergs omtale av Goldhagens bok^[21]

Hilberg mente at Goldhagens bok Hitlers Willing Executioners var et angrep på den ledende holocaustforskereren Christopher Browning som nylig hadde gitt ut boken Ordinary men om politibataljon 101 som deltok i massehenrettelser av jøder (Goldhagens bok hadde undertittelen Ordinary Germans and the Holocaust). Ifølge Goldhagen var skytterne ikke bare villige, de var også ivrige og særlig brutale basert på spesielle antisemittiske holdninger. Hilberg mente at tyskerne ikke var spesielt antisemittiske og at antisemittismen hadde avtatt fra 1914 og mente at Goldhagen overdrev omfanget av antisemittisme.^[21]

Ifølge Hilberg tok Goldhagen feil blant annet fordi gjerningsmennene ikke alltid var tyske (et stort antall var rumenere, kroater, ukrainere, latviere og litauere samt etnisk tyske fra disse områdene) og ofrene var ikke nødvendigvis jøder. Odessamassakren ble for en stor del utført av rumenske styrker. Litauiske politimenn deltok i oktober 1941 ved massakrer på jøder i Belarus. Hilberg fremholdt at drapsspesialister som hadde avlivet omkring en fjerdedel av Tysklands psykiatriske pasienter ble overført til utryddelsesleirene i Polen.^[21]

Filmskaperen Stanley Kubrick var imponert over Hilbergs hovedverk Destruction of the European Jews som han leste på 1970-tallet. Kubrick forespurte Isaac Bashevis Singer om hjelp til å skrive filmmanus basert på boken, noe Singer avslo. Tidlig på 1980-tallet tok Kubrick kontakt for å få råd om en tiltenkt film om holocuast. Hilberg foreslo å basere filmen på Adam Czerniakóws dagbøker, noe Kubrick avviste fordi filmen ville fremstå antisemittisk. Hilberg spilte en sentral rolle ved tilblivelsen av i filmen Shoah (1985) av Claude Lanzmann: han fungerte både som konsulent for Lanzmann og som ekspert som opptrådte i filmen.^[22][23][24]

Hilberg var i 15 år konsulent for Office of Special Investigations (OSI) som USAs justisdepartement etablerte for å etterforske og utvise forbrytere som etter nazitiden hadde slått seg ned i USA. De fleste sakene var mot østeuropeiske kollaboratører som hadde flyktet fra de fremrykkende sovjetiske styrkene 1944-1945. Påtalemakten trengte eksperter som kunne gjøre rede for hvordan holocaust pågikk før dødsleirene ble etablert.^[25]

Hilberg var tilfreds med oppdraget som innebar at hans perspektiv på byråkratiske prosesser var forenlig med rettsvesenets perspektiv på individuelt ansvar. Hilberg medvirket særlig i saker som gjaldt kollaboratører fra de baltiske landene og det nåværende Belarus og Ukraina. Med sin rolige, alvorstunge fremtoning og omfattende kunnskaper var han et overbevisende vitne. Hilberg medvirket som konsulent eller i vitnet i over 20 saker. Han vitnet for australske myndigheter i krigsforbrytersaken (Polyukhovich vs. Commonwealth) mot ukrainskfødte Ivan Polyukhovich (1924-1997).^[25]

Han var på 1980-tallet sakkyndig vitne i saken mot holocausfornekteren Ernst Zündel.^[26] Zündels sakfører forsøkte å hindre Hilberg i å vitne med begrunnelse at historie er mer teologi enn skikkelig vitenskap. Dommeren avviste dette og lot Hilberg vitne. Hilberg påpekte mange faktafeil og metodesvikt i Zündels publikasjoner. I ankesaken avsto Hilberg fra å vitne på grunn av stor arbeidsbelastning og lot den yngre Christopher Browning still i retten.^[27] Sakførerens uhøflige utspørring var også en grunn til at Hilberg avsto fra å vitne i ankesaken.^[28]

Raul Hilberg brukte hele sitt liv til å forske på holocaust, et begrep han for øvrig ikke likte, men etter hvert tok i bruk. Han viste at massemordet på jødene ikke var sentralisert, men at alle delene av nazistaten var involvert. Utryddelsen av jødene i Europa skjedde på samme måte i de fleste land i fire eller fem trinn:^[29]

• definisjon (brennemerking og separasjon);
• oppsigelse av jøder og beslag av bedrift, fratatt rettigheter og eiendom;
• arbeidsutnyttelse og deportasjon til konsentrasjonsleirer ;
• utryddelse.

I hvert av disse stadiene ble det benyttet et juridisk språk og en fremtreden som gjorde at svært få eller ingen protesterte.

I holocaustforskningen har det vært to hovedperspektiver på årsaken til eller ansvaret for holocaust: intensjonalistene har fremholdt en sentralisert styring og overordnet plan, mens funksjonalistene har lagt vekt på lokale initiativ og fremvekst på lavere nivå i statsapparatet. Blant ledende funksjonalister er Martin Broszat og Hans Mommsen. Eberhard Jäckel var en ledende intensjonalist som mente at Hitler tidlig hadde en langsiktig plan om å utrydde jødene. Daniel Goldhagen er en annen kjent intensjonalist. Debatten mellom disse perspektivene begynte på 1970-tallet, etter at Hilberg hadde publisert sitt hovedverk. Hilbergs forskning har mest preg av funksjonalismen.^[30][31]

Hilbergs forskning er basert på grundige studier av tusenvis av tilsynelatende trivielle dokumenter produserte av tjenestemenn på lavere nivå.^[16] Han skrev i selvbiografien at det nærmest ikke var noen grenser for hvilke dokumenter som var relevante blant annet fordi gjennomføring av holocaust var så denstralisert at praktisk talt alle statlige etater var involvert. Hilbergs forskning ble særlig stimulert av at han fikk arbeid ved den amerikanske regjeringens War Documentation Project.^[15] Han medvirket der med ordning og katalogisering av materialet; samtidig kopierte han dokumentene for hånd til bruk i egen forskning.^[16] I 1989, etter glasnost, besøkt Hilberg sovjetiske arkiver; det er uklart om det fremkom noe nytt av dette materialet.^[32]

Hilberg beskriver blant annet hvordan Odilo Globocnik anla de første drapsleirene (Belzec, Sobibor og Treblinka) under fryktelig primitive forhold og med svært små utgifter. Leirene besto for en stor del av enkle brakker, gassen kom fra beslaglagte russiske kjøretøy og likene ble brent under åpen himmel. Den rudimentære måten disse leirene ble anlagt på tyder på at de ikke hadde tildelt egne budsjettmidler og at arbeidet ikke var dirigert fra sentraladministrasjonen i Berlin. Utgifter til vakthold, transport og drap ble dekket uoffisielt eller på irregulær måte. Auschwitz, som ble brukt i siste fase av holocaust, var opprettet for annet formål og utgiftene kunne dekkes ved vanlige budsjettdisposisjoner, og der ble mer sofistikerte drapsanlegg innrettet.^[30]

På spørsmålet om hvorfor tyskerne drepte skal han muntlig ha svart «because they wanted to» («fordi de ville»).^[33][34] Kritikerne mente at Hilberg undervurderte historisk antisemittisme i Tyskland.^[16] Hilberg mente at holocaust i liten grad kunne forklares med ideologi. Hans forskning konsentrerte seg i stedet om det statlige byråkratiets virkemåte som forklaring.^[15]

Hilberg fremholdt at de aller fleste deltakerne i folkemordet ikke selv drepte noen ved å skyte eller helle gass i gasskammeret: de fleste medvirkende skrev rundskriv, laget planer, snakket i telefonen og deltok på møter. Fra Hilbergs perspektiv var ikke gjerningspersonene i holocaust en spesiell slags tysker: det var vanlige tyske tjenestemenn som ble satt til å planlegge og gjennomføre det forskjellige operasjonene. Hilberg konkluderte med at maskineriet som utslettet jødene ikke var strukturelt ulikt det organiserte tyske samfunn som helhet.^[29]

Killing is not as difficult as it used to be. The modern administrative apparatus has facilities for rapid, concerted movements and for efficient massive killings. These devices not only trap a large number of victims; they also require a greater degree of specialization, and with that division of labor, the moral burden too is fragmented among the participants. The perpetrator can now kill his victims without touching them, without hearing them, without seeing them.

Raul Hilberg (1961/1985)^[35]

Hilberg mente at forskningen på holocaust primært burde ha gjerningspersonenes perspektiv. I selvbiografien skrev han at denne tilnærmingen var en doktrine for ham, en doktrine han aldri forlot.^[15] Filip Friedman, holocaust-overlevende og Hilbergs eldre kollega, var kritisk til Hilbergs og Léon Poliakovs tilnærming som for det meste var basert på tyske dokumenter (det vil si forbryternes egne fremstillinger) og uten ofrenes perspektiv.^[36][37]

Hilberg mente at jødiske kilder, for eksempel dagbøker og memorar, ikke ga relevant informasjon om utviklingen av holocaust og kunne i verste fall villede forskerne. Hilberg mente at ofrenes passivitet fremskyndet utryddelsen. Friedman mente at jødenes reaksjon på den pågående forfølgelsen burde være det sentrale i forskning på holocaust. Friedman argumenterte blant annet med at tyske kilder var upålitelige og hadde slagside. Han mente at tyske kilder bare dekket politisk bakgrunn og administrativ organisering, mens jødisk liv ble i liten grad og ofte feilaktig beskrevet.^[38][39][40]

På samme måte som Hilberg mente Friedman at tyskerne opprettet jøderådene som ledd i iverksetting av sine planer.^[41][39]:95 Hilbergs fremstilling av blant annet jøderådene gjorde ham upopulær i Israel og skapte vanskelig samarbeidsforhold med Yad Vashem.^[15] Hilbergs forskning fokuserte på gjerningspersonene og basert på tusenvis av detaljerte historier hentet fra offisielle dokumenter. Han unngikk, særlig tidlig i karrieren, private dokumenter og muntlige kilder.^[9]

Utenom hovedverket Destruction of the European Jews ga han ut fire bokverk om holocaust samt mange essays og artikler.^[42] Et vesentlig trekk ved holocaust var ifølge Hilberg at det var uventet: Det er vanskelig å fortelle en historie der holocaust fremstår som uunngåelig.^[43]

To a Jew this role of the Jewish leaders in the destruction of their own people is undoubtedly the darkest chapter of the whole dark story. It had been known about before, but it has now been exposed for the first time in all its pathetic and sordid detail by Raul Hilberg.

Hannah Arendt, Eichmann i Jerusalem (1963)^[22]

Førsteutgaven av Destruction of the European Jews ble utgitt på forlaget Quadrangle press i 1961. Det er Hilbergs hovedverk, og et standardverk i forskningen på holocaust. Boken ble revidert to ganger. Den første utgaven var på tre bind. Paperbackversjon fra 1967 er på 800 tettpakkede sider med liten skrift.^[14][42] Den andre utgaven kom i 1985.^[15]

Boken beskriver gjennomføring av holocaust i kronologisk og geografisk sekvens. Hilbergs firetrinns modell for iverksetting av holocaust (publisert i 1961) har vært et hjelpemiddel for holocaustforskningen til å beskrive hendelsesforløpet. Hilberg trodde ikke det var en overordnet, gjennomtenkt plan.^[30][14]

Hilbergs bok ble ansett som selve etableringen av holocaustforskning som en vitenskapelig disiplin. På grunn av bokens leksikalske og nådeløse stil, ble Hilbergs forskning oppfattet som rent beskrivende.^[9]

Hilberg publiserte relativt lite resten av 1960-tallet. Han fortsatte å tråle arkivene etter ytterligere dokumentasjon med sikte en en revidert utgave som ble ferdig midt på 1980-tallet. Han publiserte noen mindre arbeider, blant annet om den tyske jernbanens rolle i holocaust, og utvidet dermed den byråkratiske modellen som opprinnelig var fokusert på SS og de viktigste departementene.^[44]

Han viste hvordan upolitiske institusjoner som jernbanen og postverket var involvert i gjennomføring av holocaust. Hilberg noterte at Reichsbahn hadde vært uvanlig grundig i makulering av bevismateriale, noe som gjorde forskningen særlig vanskelig. De mange tusen ansatte blant annet ved jernbanen som medvirket til holocaust protesterte, trakk seg eller følte at de medvirket til mord – de gjorde i eget perspektiv ganske enkelt sitt daglige rutinearbeid.^[45] Hilberg overrasket ved å ikke ta stilling til spørsmålet om ordren til å igangsette holocaust, et sentralt tema på 1980-tallet i debatten mellom intenasjonalister og funksjonalister i spørsmålet om ansvar for holocaust.^[44]

I 2003 ga han ut en tredje utgave av hovedverket som var utvidet basert på nytt arkivmateriale siden andre utgave. Omtalen av jødiske ledere og motstand var mer diplomatisk formulert og han omtalte andre folkemord (Kambodsja og Rwanda) til sammenligning.^[46]

Boken fikk relativt liten oppmerksomhet da den kom ut sommeren 1961. Den fikk gunstige omtaler i New York Times og Washington Post.^[47] Den britiske historikeren Hugh Trevor-Roper omtalte boken positivt og bemerket at bokens most overraskende opplysning var noen jøder medvirket i sin egen utslettelse ved at de bidro til organisering av deportasjoner og ledet ofrene til gasskammeret. Hilberg mente at jødene var passive og at jødene tildels regnet med at nazistene ikke ville ødelegge noe de kunne utnytte økonomisk. Mange historikere og overlevende protesterte mot Hilbergs beskrivelse.^[16]

Gerhard Weinberg beskrev i sin anmeldelse boken som både imponerende og deprimerende. Ifølge Weinberg viser Hilberg hvordan det moderne byråkratiske samfunnet kan være en trussel mot den moralske orden.^[48] Jacob Robinson skrev i sin anmeldelse at Hilbergs bok var en imponerende prestasjon og at bokens beskrivende hoveddel uten tvil er overlegen alle andre. Robinson var kritisk til at Hilberg kun brukte tyske kilder og mente at betegnelsen «byråkrati» er villedende fordi holocaust ifølge Robinson ble gjennomført med energisk dynamikk og fanatisk entusiasme.^[49]

Rettssaken mot Adolf Eichmann pågikk i samme år som Hilbergs bok kom ut og de vitenskapelige anmeldelsene kom etter rettssaken.^[50]

Hillbergs bok regnes i ettertid som et standardverk om holocaust^[16][51][22] og den amerikanske holocaustforskeren Steven T. Katz mener dette er det klart viktigste enkeltverk om holocaust.^[15]

Hilbergs bok ble særlig kjent etter at Hannah Arendt støttet seg på den da hun skrev Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet (1963), særlig når det gjaldt jøderådene og jødiske ledere under tysk styre.^[22][50] Arendt skrev at de jødiske ledernes medvirkning var kjent på forhånd, men med Hilbergs bok ble det «avslørt i detalj i all sin gru». Arendt beskrev Hilbergs bok som «den mest uttømmende og mest veldokumenterte beretning» om nazistenes politikk overfor jødene.^[52]

Arendt konkluderte med at jødene gikk passive i døden og at deres egne ledere medvirket i forbrytelsen. Da Arendt ble kritisert for sin fremstilling, trakk hun stadig frem Hilbergs bok som sannhetsvitne.^[53] De to var nokså enige når det gjaldt jøderådenes rolle og Hilberg ble slått i hartkorn med Arendt og utsatt for samme kritikk særlig fra israelske forskere. Hilberg følte seg uvelkommen i Israel.^[54]

Hilberg var svært misfornøyd med at hans eget arbeid ble koblet til Eichmann i Jerusalem. Han mente at Arendt hadde misbrukt hans verk og han tok avstand fra hennes. «Det var ingen banalitet i ondskapen» skrev han i sin selvbiografi med henvisning til Arendts kjente boktittel. I private brev til Karl Jaspers skal Arendt ha rakket ned på Hilberg som «dum og gal».^[15] Hilberg var ubekvem med at Arendt i så stor grad basert seg på hans arbeid og skaffet seg advokat for å vurdere rettslige skritt mot mulig plagiat.^[53] I sin selvbiografi antyder Hilberg at han oppfattet deler av Arendts bok som et rent plagiat av hans forskning, uten at kilder ble oppgitt.

Hilberg hadde vansker med å få gitt ut boken på de store forlagene inntil et lite forlag i Chicago, Quadrangle, ville gi den ut da en velstående støttespiller lovte å kjøpe 1300 eksempler som skulle doneres til bibliotekter.^[16] Utgivelsen ble støttet av Frank C. Petschek fra en jødiske familie fra Tsjekkeoslovakia: Nazistenes plyndring av Petschek-familien ble beskrevet av Kempner i Nürnberg og og av Hilberg i boken. Boken anses som et grunnlagsverk i holocaustforskningen noe som dels tilskrives at det ikke tidligere hadde blitt gjort et slikt omfattende forskningsarbeid om holocaust.^[55]

Utenfor akademisk litteratur hadde Primo Levi, Elie Wiesel, Eugen Kogon, Bruno Bettelheim og Viktor Frankl publisert sine erfaringer. Anne Franks dagbok ble utgitt i 1947.^[56] Innen 1960 hadde det ifølge Filip Friedman kommet 18.000 memorarer fra overlevende. William Shirer la vekt på holocaust i sin bestselger Rise and Fall of the Third Reich (1960). Léon Poliakov gjorde et tidlig historiefaglig arbeid basert på en mindre del av Nürnberg-dokumentene.^[57] Tidligere holocaustforskning fikk mindre oppmerksomhet. Seymour Krieger, ved det amerikanske aktoratet i Nürnberg, skrev et omfattende verk om holocaust basert på bevisene fra rettsoppgjøret. Den fransk aktoren Henri Monneray publiserte et tilsvarende verk i Paris. Jacob Robinson og Filip Friedman laget omfattende oversikter over dokumentasjon av holocaust. Professor Salo Baron regnet Friedman som grunnlegger av holocaustforskningen.^[58]

Hilbergs hovedverk utmerker seg ved at han fokuserte på holocaust som et sentralt trekk ved naziregimet (snarere enn å fokusere på nazismen, på krigen eller på jødene). Boken presenterer en bred syntese basert på detaljert og svært omfattende dokumentasjon for å beskrive hva som skjedde og hvordan. Hilberg skjøv oppmerksomhet bort fra Hitler, ideologi og ondskap, til hvordan holocaust ble iverksatt av offentlige tjenestemenn. Den omfattende dokumentasjonen ble ordnet og syntetisert ved hjelp av en model basert på Neumanns arbeid.^[59]

For Hilberg var det underordnet om Hitler faktisk hadde gitt ordren om å igangsette holocaust, det vesentlige var at hvordan tusenvis av tjenestemenn i byråkratiet (inkludert jødiske ledere som samarbeidet med nazistene) iverkssatte holocaust målrettet og effektivt.^[59] Boken sammenfattet mer dokumentasjon enn noen trodde var mulig. Neumanns opprinnelig model hadde syv sentrale og mektige «institusjoner» i Tyskland, men dette ble redusert til fire da nazistene tok kontroll over kirken og fagforeningene og nedkjempet kommunistpartiet. I likhet med Neumann fremholdt Hilberg at tyskerne var de minst antisemittiske i Europa.^[60]

Adam Czerniaków var i 3 år leder av jøderådet i Warszawagettoen under den tyske okkupasjonen; Czerniaków tok sitt eget liv da massedeportasjonene til Treblinka begynte. I 1979 ga Hilberg ut en engelsk versjon av Czerniakóws dagbøker fra tiden i gettoen. Redigering og utgivelse av dette materialet innebar at Hilberg brukte ofrenes kilder og inntok deres perspektiv, noe han tidligere hadde unngått.^[61]

I dette arbeidet ble han tvunget til å se kritisk på sine egne og Hannah Arendts konklusjoner om motstand og samarbeid. Hilberg viste med dette frem Czerniaków som en hederlig og ukorrupt men tragisk figur fanget i en umulig rolle. Hilberg holdt fast ved konklusjonen om at det var lite motstand mot nazistene og at gettolederne ble tvunget til å samarbeide, men han ble mer bevisst og sensitiv for de kvalene gettobeboerne og deres ledere gjennomgikk.^[61]

Han ble i 2002 Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden som er den høyeste utmerkelser som tildeles utlendinger.^[16]

• Guttenplan, D. D. The Holocaust on Trial (Norton, 2002, c2001).
• Hilberg, Raul. The destruction of the European Jews (Yale Univ. Press, 2003, c1961).
• Hilberg, Raul. The Holocaust today (Syracuse Univ. Press, 1988).
• Hilberg, Raul. Sources of Holocaust research: An analysis (I.R. Dee, Chicago, 2001).
• Hilberg, Raul. The politics of memory: The journey of a Holocaust historian (Ivan R. Dee, Chicago, 1996).
• Hilberg, Raul. Perpetrators Victims Bystanders: The Jewish catastrophe, 1933-1945 (Aaron Asher Books, NY, 1992).
• Hilberg, Raul. "The Fate of the Jews in the Cities." Reprinted in Betty Rogers Rubenstein (ed.), et al. What kind of God? : Essays in honor of Richard L. Rubenstein (University Press of America, 1995).
• Hilberg, Raul. "The destruction of the European Jews: precedents." Printed in Bartov, Omer. Holocaust: Origins, implementation, aftermath (Routledge, London, 2000).
• Hilberg, Raul (ed.). Documents of destruction: Germany and Jewry, 1933-1945 (Quadrangle Books, Chicago, 1971).
• Hilberg, Raul (ed.), et al. The Warsaw diary of Adam Czerniakow: Prelude to Doom (Stein and Day, NY, 1979).
• Hilberg, R. (1980). The Ghetto as a form of Government. The Annals of the American Academy of Political and Social Science, 450(1), 98-112. https://doi.org/10.1177/0002716280450001
• Pacy, James S. and Wertheimer, Alan P. (ed.). Perspectives on the Holocaust: Essays in honor of Raul Hilberg (Westview Press, Boulder, 1995).
• Encyclopaedia Judaica, art. "Hilberg, Raul"

• BUSH, JONATHAN A. (2010). «Raul Hilberg (1926–2007) In Memoriam». The Jewish Quarterly Review. 4. 100: 661–688. ISSN 0021-6682. Besøkt 1. januar 2023. 

• Minneord i New York Times
• Raul Hilberg interview on Finkelstein and Goldhagen
• Raul Hilberg – "On the Goldhagen Thesis", presented by Yad Vashem (יד ושם)
• "It Takes an Enormous Amount of Courage to Speak the Truth When No One Else is Out There" - World-Renowned Holocaust, Israel Scholars Defend DePaul Professor Norman Finkelstein as He Fights for Tenure Arkivert 14. november 2007 hos Wayback Machine. (Raul Hilberg and Avi Shlaim speak in support of Norman Finkelstein's scholarship and "The Holocaust Industry" specifically.)