Prosadikt

Et prosadikt er en tekst beregnet på å leses som poesi.

Prosadikt er som ordet sier et møte mellom poesi og prosa. Likevel nærmere diktet, noe blant annet kan sees av en eldre betegnelse for prosadikt: Dikt i prosa. I prosa betyr at teksten er skrevet rett frem som regel med rett høyremarg, uten linjedeling eller rim som hjelpemiddel.

Sjangren er knapt hundre år gammel, og har opphav i mange av datidens kunstneres fornemmelse av et tidsskifte med hensyn til hva som nå var kunst. Siden fotografiet så ut til å overflødiggjøre maleriet, smittet oppbruddsstemningen også de som skrev. Mange malere var også verbalt aktive, og skrev både manifester og ga ut tidsskrifter, hvor prosadikt var en del av repertoaret. Franskmannen Charles Baudelaire regnes som oppfinneren av prosadiktet.

Hamsun arbeidet med denne stilen i løpet av nyromantikken. Det var dikt i prosaform, blandet inn i en roman. Her brukes lyriske virkemidler som gjentakelser, klang og rytme. Dette ga romanene en særegen, lyrisk og personlig stil. Eksempler på prosalyriske romaner: Pan.

Blant annet disse har skrevet prosadikt i Norge: Sigbjørn Obstfelder, Knut Hamsun, Kristoffer Uppdal, Emil Boyson, Tarjei Vesaas, Paal Brekke, Gunvor Hofmo.

• Henning Howlid Wærp: Prosadiktet i Norge. Aschehoug, 2002.

• Henning Værp om prosadikt og lyrikk i 1999