[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Pietro Locatelli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pietro Locatelli
Født3. sep. 1695[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bergamo[1]
Død30. mars 1764[1][3][4][5]Rediger på Wikidata (68 år)
Amsterdam[1]
BeskjeftigelseKomponist, fiolinist Rediger på Wikidata
NasjonalitetRepublikken Venezia
De forente Nederlandene
PeriodeBarokkmusikk
Musikalsk karriere
SjangerKlassisk musikk
InstrumentFiolin
IMDbIMDb
Pietro Locatelli på Commons

Pietro Antonio Locatelli (1695–1764) var en italiensk fiolinvirtuos og komponist.

Som 16-åring reiste Locatelli til Roma hvor han kan ha studert under Arcangelo Corelli. Etter rundt ti år i Roma reiste han på en lang konsertreise gjennom Europa før han i 1729 slo seg ned i Amsterdam.

Locatelli skrev hovedsakelig for fiolin, fiolinkonserter, fiolinsonater, en cellosonate, triosonater, tolv concerti grossi og en samling fløytesonater opus 2.

Locatellis tidlige stil er inspirert av Corelli, senere verk ligger nærmere Antonio Vivaldi. Locatelli var en viktig fiolinteknisk nyskaper og en forløper for Niccolò Paganini.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Locatellis barndom er nærmest ukjent. I sin tidlige ungdom var han tredjefiolinist med tittel «virtuoso» i cappella musicale ved kirken Santa Maria Maggiore i Bergamo.[6] Hans første fiolinlærere var antakelig Ludovico Ferronati og Carlo Antonio Marini, begge medlemmer av orkesteret og anerkjente musikere. Komposisjonslære kan han ha fått formidlet av Maestro di Cappella, Francesco Ballarotti.[7] Høsten 1711 søkte han om tillatelse til å forlate Bergamo, noe myndighetene gav ham med merknad om at han reiser «med gode skussmål […] til Roma for [der] dra nytte av sin profesjon».[8][9]

Roma

[rediger | rediger kilde]

Fra høsten 1711 studerte Locatelli i Roma. Han kan ha studert en kort tid hos Arcangelo Corelli, som døde i januar 1713, men mer sannsynlig hos florentineren Giuseppe Valentini, en antatt elev av Corelli. Valentini og Locatelli reiste på denne tiden sammen rundt i Italia.[10] Av et brev fra Locatelli datert 17. mars 1714 til «Carissimo signor Padre» i Bergamo kan en lese at han på denne tiden var fast ansatt ved fyrsten Michelangelo Caetanis hoffkapell. Mellom 1716 og 1722 var han dessuten medlem av Congregazione generale dei musici di S. Cecilia og sto dermed under den adelige prelaten og senere kardinalen Camillo Cybos beskyttelse.[11] Ut over det finnes det dokumentasjon på at Locatelli bisto i andre av Romas adelshus, eksempelvis ofte for kardinal Pietro Ottoboni i kirken San Lorenzo e San Damaso – siste dokumenterte tilfelle var 7. februar 1723.[12]

Locatelli debuterte som komponist mens han var i Roma: i 1721 dukket hans XII Concerti grossi op. 1, tilegnet Camillo Cybo, opp i Amsterdam.[13]

Reiseår

[rediger | rediger kilde]

Mellom 1723 og 1728 reiste Locatelli gjennom de italienske og tyske språkområdene. Mantova, Venezia, München, Dresden, Berlin, Frankfurt am Main og Kassel er kjente stoppesteder. Antakelig stammer mesteparten av hans verk for konsertbruk fra denne tiden, spesielt fiolinkonsertene og de tilhørende capricci. Det finnes knapt rapporter om hans opptredener, men det er rimelig å anta at framføringene av konsertene la grunnlaget til Locatellis ry som fiolinvirtuos.[14]

At Locatelli arbeidet for regenten i Mantova, landgreve Philipp von Hessen-Darmstadt, framgår av et dokument fra 1725, der Locatelli omtales som «Nostro Virtuoso». Det er imidlertid ukjent hvor ofte han opptrådte og hvilken posisjon han hadde ved det mantovanske hoffet.[15] Likeens finnes det dokumentasjon på at Locatelli var i Venezia, men tidspunktet og hva han gjorde der er ukjent.[16]

Om Locatellis opphold i München finnes det bare én notis: 26. juni 1727 «betalte kurfyrstens musikkdirektør den besøkende virtuosen Locatelli tolv dobbelte gylden for en opptreden».[17][18] Et knapt år senere, i mai 1728, var Locatelli gjest ved det prøyssiske hoffet i Berlin. Sannsynligvis var han i August den sterkes eskorte av rundt 500 personer, deriblant komponistene Johann Georg Pisendel, Johann Joachim Quantz og Silvius Leopold Weiss, som var kommet fra Dresden til Potsdam.[19] En beretning om Locatellis opptreden for Fredrik Vilhelm I av Preussen har anekdotiske trekk, og beskriver Locatelli som en selvbevisst og forfengelig musiker iført en staselig, diamantbesatt bekledning. Det adelige publikummet skal ha foretrukket Johann Gottlieb Grauns fiolinspill framfor Locatellis.[20]

En oppføring i en rik autografsamlers familiealbum dokumenterer at Locatelli var i Frankfurt am Main den 20. oktober 1728. Oppføringen inneholder en miniatyr av «andante» fra Sonata III, op.2 for et klaviaturinstrument.[21][22]

Det siste kjente stoppestedet under reiseårene var Kassel. Etter en opptreden[23] ved landgreve Karl I av Hessen-Kassels hoff den 7. desember 1728 mottok Locatelli den svært gode betaling av 80 reichsthaler. Organisten Jacob Wilhelm Lustig fortalte i 1786 at Locatelli hadde «gnikket store vanskeligheter» på sin fiolin «for å forbløffe tilhørerne».[24][25]

Amsterdam

[rediger | rediger kilde]
Engelse Kerk, Begijnhof
Foto: Amsterdam Municipal Department for the Preservation and Restoration of Historic Buildings and Sites (bMA)

I 1729 slo Locatelli seg ned i Amsterdam der han bodde resten av livet. Han komponerte lite, ga fiolinundervisning til amatører og redigerte sine egne komposisjoner opp. 1 til 9, samt verk av andre musikere. En brevveksling mellom Locatelli og Giovanni Battista Martini forteller at han gjorde Martinis op. 2 trykkeferdig.[26] Locatellis lite kjente offentlige og halvoffentlige opptredener var bare åpne for musikkelskere. Profesjonelle musikere hadde ikke adgang, og ifølge en engelskmann som hørte ham i 1741 fordi Locatelli var redd for at knepene hans skulle bli allment kjent: «[...] han er så redd for at folk skal lære av ham, at han ikke vil slippe inn utdannede musikere til sin konsert.»[27] Locatellis bekymringer var ikke ubegrunnet, eksempelvis hørte fiolinisten Heinrich Wilhelm Ernst forbildet Niccolò Paganini en rekke ganger, og gjennom det lærte han seg å spille som Paganini.

Amsterdams velstående musikkelskere gjorde det mulig for dyktige virtuoser å tjene meget godt. Det nye byborgerskapet av rike forretningsmenn og myndighetspersoner dannet grunnlaget for en ny gruppe meséner. Mens den gamle europeiske adelen holdt permanente representative hoff med fast ansatte musikere og hadde behov for stadig nye komposisjoner, nøyde det nye byborgerskapet seg med noen kjente og anerkjente komposisjoner som de kunne medvirke på oppførelsene av. Locatellis ry som musiker og komponist var slik at at han med forholdsvis få verk kunne leve godt som virtuos solist foran et amatørorkester.[28]

I 1741 innrettet han en virksomhet for import og salg av italienske fiolinstrenger i huset sitt,[29] muligens gjennom agenturet til elskerinnen, enken etter en italiensk kjøpmann i Amsterdam.[30] I 1742 ble hans skattbare inntekt estimert til 1500 gylden – den høyeste inntekt noen Amsterdam-basert musiker var oppført med.[31] Det finnes ikke en eneste bevart beretning om opptredener i perioden fra opus 8 ble publisert i 1744 til opus 9 kom i 1762. Hva som er grunnen til dette har det så langt ikke vært mulig å forklare.[31]

Locatelli døde 30. mars 1764 i sitt hus i Prinsengracht. Han er gravlagt i den engelske kirken (Begijnhof) i Amsterdam.[32]

Bøker og instrumenter

[rediger | rediger kilde]

Det viktigste arkivet med kildemateriale om Locatelli lå i Darmstadt og ble ødelagt under andre verdenskrig.[33] Det sparsomme kildemateriale gjør at en beskrivelse av boet etter ham er nyttig for å fylle ut bildet av ham.

Locatellis ulike geskjefter skaffet ham en anselig formue, og han etterlot seg en mengde utmerkede musikkinstrumenter, et kostbart bibliotek og en stor samling kopperstikk.[34] Et bibliotek med over tusen titler avslører en omfattende interesse for litteratur og vitenskap. Samlingen inneholdt bøker om ornitologi, teologi, kirkehistorie, politikk, geografi, kunstteori og matematikk. Alle viktige skjønnlitterære forfattere fra og med Dante Alighieri var representert med samlede verker. Den musikkteoretiske litteraturen strakk seg tilbake til 1500-tallet. Blant en mengde musikkstoff fant man blant annet Corellis samlede verker.

En stor samling bilder av alle nederlandske, italienske og franske mestre viser at Locatelli også var en kjenner av bildende kunst. I det hele tatt dokumenterer dødsboet at Locatelli var en mann med en omfattende allmenndannelse. Alt ble solgt på auksjon i august 1765.

Musikk

[rediger | rediger kilde]

Da Locatelli slo seg ned i Amsterdam i 1729, var byen sentrum for den europeiske musikkforlagsindustrien. Han ga ut opus 2 til 6, opus 8 og opus 9, såvel som en nyutgave av opus 1 i Amsterdam og opus 7 i nabobyen Leiden. Han var svært omhyggelig med å sikre at utgavene var feilfrie. Verk for store besetninger overlot han til forskjellige forlag, de mindre redigerte og solgte han selv.

Ikke bare opus 1 stammer fra hans tidlige periode, det antas at det også gjelder opus 3, og i det minste deler av opus 2, og opus 4 til 8. Locatelli skaffet seg privilegium på trykking, og titulerte seg i den forbindelse som «Italiaanisch Muziekmeester woonende te Amsterdam».[35][36] Privilegiet gav beskyttelse mot piratkopiering og import av illegale utgivelser. En betingelse var at han donerte et eksemplar av sine utgivelser til Leidens Universitetsbibliotek. Disse førsteutgavene er bevart, mens opus 9 som ble publisert etter at privilegieperioden var gått ut, er tapt.[37]

Sammenligning av
Locatelli op. 3, Capriccio 7 og
Paganini op. 1, Capriccio 1
«Trillo del Diavolo» fra op. 3, Capriccio 16

Locatellis verk kan grovt deles inn følgende kategorier:

  • Verk beregnet til egen framføring som fiolinvirtuos
  • Representative verk for større ensembler
  • Kammermusikk og verk for små ensembler

L'Arte del Violino, som Locatelli gav ut i Amsterdam 1733, er en av de mest innflytelsesrike musikkpublikasjoner tidlig på 1700-tallet.[38] Samlingen inneholder tolv fiolinkonserter for strykere og basso continuo med en kaprise for fiolin solo satt inn i konsertenes første og siste sats. Disse virtuose solostykkene er i praksis utskrevne solokadenser, men spilles i dag ofte uavhengig av konsertene.

Fiolinkonsertene med de tilhørende capricci og fiolinsonatene opus 6 med en capriccio, tilhører de virtuose verkene, og bidro til å spre Locatellis ry som den ultimate virtuos ut over hele Europa, spesielt gjelder det opus 3. Etter hans død ble kaprisene hovedsakelig brukt som studie- og øvingsstykker for profesjonelle musikere og ble lite oppført. Niccolò Paganinis Capriccio opus 1, nummer 1 viser en tydelig likhet med Locatellis Capriccio nummer 7.[39]

Locatellis virtuositet viser seg i kaprisene – de krever spill i de høyeste posisjonene, dobbeltgrep, akkordspill og arpeggier i vide grep, flageoletter, triller, dobbelttriller, tostemt spill (Trillo del Diavolo), samt et mangfold av buestrøk og varierende bueføringer.[40]

Locatellis Concerti Grossi opus 1, opus 7 og de fra opus 4, er tydelig påvirket av Corellis opus 6. Locatellis instrumentalmusikk er svært emosjonell – inntil noen få tiår før ham ble intense emosjoner bare uttrykt gjennom vokalmusikk.[41] Med disse verkene kom den barokke ensemblekunsten i en manieristisk senfase.

Introduttioni teatrali opus 4 følger mønsteret for den typiske napolitanske operasinfonie.[42]

Fløytesonatene opus 2, triosonatene opus 5, fiolinsonatene og triosonatene opus 8 var beregnet på Amsterdam-borgernes musikalske verden og etterkom med sin delvis galante stil tidens nyeste musikalske moteretning.[43]

Verk

[rediger | rediger kilde]
Cellosonata i D-dur, 1. sats
Fremført av John Michel
Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.
  • Opus 1: XII Concerti grossi à Quatro è à Cinque. Amsterdam 1721
  • Opus 2: XII Sonate à Flauto traversiere solo è Basso. Amsterdam 1732
  • Opus 3: L’Arte del Violino; XII ConcertI Cioè, Violino solo, con XXIV Capricci ad libitum. Amsterdam 1733
  • Opus 4: VI Introduttioni teatrali è VI Concerti. Amsterdam 1735
  • Opus 5: VI Sonate à Trè. (Amsterdam 1736)[44]
  • Opus 6: XII Sonate à Violino solo è Basso da Camera. Amsterdam 1737
  • Opus 7: VI Concerti à quattro. Leiden 1741
  • Opus 8: X Sonate, VI à Violino solo è Basso è IV à Trè. Amsterdam 1744
  • Opus 9: VI Concerti a quattro. Amsterdam 1762
  • Opera dubia (tvilsomme verk): fiolinkonserter, symfonier, triosonater, fløyteduetter, fiolinsonater, en obosonate, en Capriccio i E for solofiolin.

Referanser og noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3115, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 36940, oppført som Pietro Antonio Locatelli[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Musicalics, oppført som Pietro Antonio Locatelli, Musicalics komponist-ID 80216[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Pietro Antonio Locatelli, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0038309[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Pietro Antonio Locatelli, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id locatelli-pietro-antonio, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Dunning 1981: s. 22
  7. ^ Dunning 1981: s. 26
  8. ^ «con bona Ligenza […] a Roma per aprofitare nella sua professione».
  9. ^ Dunning 1981: s. 26-27
  10. ^ Notater til CD-en Concerti Grossi op.1 Nos. 7-12, Naxos 8.553446
  11. ^ Fulvia Morabito: spalte 357
  12. ^ Dunning 1981: s. 56f
  13. ^ Dunning 1981: s. 58
  14. ^ Dunning 1981: s. 103
  15. ^ Dunning 1981: s. 104-107
  16. ^ Dunning 1981: s. 107
  17. ^ «der fremde Virtuos Locatelli» durch den «Directeur de la Music» des Kurfürsten für einen Auftritt mit zwölf doppelten Goldgulden bezahlt.
  18. ^ Dunning 1981: s. 109f
  19. ^ Dunning 1981: s. 111
  20. ^ Dunning 1981: s. 111-116
  21. ^ Fulvia Morabito: spalte 358
  22. ^ Dunning 1981: s. 116f
  23. ^ «gethaner Auffwartung»
  24. ^ Locatelli habe «große Schwierigkeiten krächzend» aus seiner Violine herausgeholt, um die «Zuhörer zum Verwundern zu bringen»
  25. ^ Dunning 1981: s. 118f
  26. ^ Dunning 1981: s. 283-304
  27. ^ "[…] he is so afraid of People Learning from him, that He won't admit a Professed Musician into his Concert".
  28. ^ Dunning 1981: s. 315
  29. ^ Dunning 1981: s. 310 og 320f
  30. ^ Notater til CD-en Concerti Grossi op.1 Nos. 7-12, Naxos 8.553446
  31. ^ a b Dunning 1981: s. 306
  32. ^ Teresa Pieschacón Raphael: Notater til CD-en Concerti Grossi op.1 Nos. 7-12, Naxos 8.553446
  33. ^ Anna Cattoretti: Notater til CD-en Concerti Grossi op.1 nr2.5.12, «Il Pianto d'Arianna» med mer, Opus Production,OPS 30-104
  34. ^ Teresa Pieschacón Raphael: Notater til CD-en Concerti Grossi op.1 Nos. 7-12, Naxos 8.553446
  35. ^ dvs. «Italiensk musikkmester bosatt i Amsterdam»
  36. ^ Arend Koole: Pietro Antonio Locatelli i Die Musik in Geschichte und Gegenwart. Første utgave, bind 8, Kassel et altera 1960, spalte 1076
  37. ^ Dunning 1981: s. 358
  38. ^ Albert Dunning. 1994. Notater til CD-en L'Arte del Violino, Hyperion CDA66721/3
  39. ^ Dunning 1981: s. 172ff, 180ff, 186-189, 304
  40. ^ Dunning 1981: s. 134-146, 304
  41. ^ Anna Cattoretti: Notater til CD-en Concerti Grossi op.1 nr2.5.12, «Il Pianto d'Arianna» med mer, Opus Production,OPS 30-104
  42. ^ Dunning 1981: s. 233ff
  43. ^ Dunning 1981: s. 207, 210f u. 229
  44. ^ Triosonater, tilegnet M. Leveston, en av hans elever og meséner.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Dunning, Albert (red): Pietro Antonio Locatelli, Opera omnia, Kritische Gesamtausgabe in 10 Bänden, London/Mainz 1994, ISBN 978-0-946535-49-1
  • Dunning, Albert (red): Pietro Antonio Locatelli, Catalogo tematico, lettere, documenti & iconografia(Supplement til Kritischen Gesamtausgabe), Mainz 2001, ISBN 978-0-946535-40-8
  • Dunning, Albert (1981). Pietro Antonio Locatelli. Der Virtuose und seine Welt. (på tysk). I. Buren. ISBN 90-6027-380-X. 
  • Morabito, Fulvio (2004). Die Musik in Geschichte und Gegenwart (på tysk). 11 (2 utg.). Kassel et altera: Bärenreiter Metzler. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pietro_Locatelli&oldid=24096824»