Paul Goma

Paul Goma
Født		2. okt. 1935[1][2][3] Mana (Orhei County, Kongedømmet Romania)[3]
Død		24. mars 2020[3] (84 år) Paris (Frankrike)[3][4]
Beskjeftigelse		Romanforfatter, essayist, skribent, dagbokskriver
Utdannet ved		Universitetet i București "Mihai Eminescu" School of Literature and Literary Criticism Radu Negru National College
Parti		Det rumenske kommunistpartiet (1968–1971)[5]
Nasjonalitet		Socialist Republic of Romania (1947–1989) Kongedømmet Romania
Gravlagt		Cimetière parisien de Thiais[6]
Utmerkelser		Æresborger av Timișoara (2007) Ordre des Arts et des Lettres (1986)

Paul Goma (født 2. oktober 1935 i Mana i Bessarabia i kongeriket Romania, død 25. mars 2020 i Paris)^[7] var en rumensk forfatter som var en framtredende dissident under kommunisttiden. Han satt fengslet flere ganger for sine meningers skyld før han flyttet til Frankrike, der han i mange år formelt sett var statsløs. Hans forfatterskap består av romaner, selvbiografier og dagbøker. På 2000-tallet ble han anklaget for å være antisemitt på grunn av en skildring av motsetninger mellom rumenere og jøder under andre verdenskrig. I 2013 ble han moldovsk statsborger.

Under den sovjetiske okkupasjonen av Bessarabia i 1940 ble hans far fengslet og deportert til Sibir, men kunne returnere til sin familie i 1943. Året etter flyttet familien flere ganger for å unnslippe sovjetmyndighetene som ville deportere dem. For en tid levde de i skjul i skogen utenfor Buia. I januar 1945 ble de oppdaget og satt i fangeleir, men de klarte å forfalske de papirer som krevdes for å unnslippe å sendes til Sibir. Foreldrene ble fengslet igjen i 1949 og utsatt for voldsomme forhør. I 1952 ble Goma, som da var gymnaselev, forhørt av sikkerhetstjenesten om hvorfor han førte en hemmelig dagbok skrevet i kode.^[8]

Goma begynte på litteraturstudier ved Bukarests universitet i 1954. Ved en tilstelning høsten 1956 leste han et utdrag fra en roman han hadde skrevet, som handlet om en ung mann som protesterer mot de kommunistiske myndigheter. Dette var rett etter oppstanden i Ungarn, som hadde ført til skjerpede sikkerhetstiltak fra myndighetenes side, og Goma ble dømt til to års fengsel for opplesningen. Goma sonet ved fengslene i Gherla og Jilava, fulgt av fem års husarrest. Han gjenopptok studiene i 1965. Han forsøkte å få sin første roman utgitt i Romania i 1966, men mislyktes. Han sendte den i stedet til Frankrike og til Vest-Tyskland, der den kom ut i oversettelser.

Han ble medlem i det rumenske kommunistiske parti i 1968. Goma fortsatte å bli utgitt i utlandet og leste inn sin bok Gherla - min ungdoms straff som så ble avspilt i Radio Free Europe. I januar 1977 gav han i en av Radio Free Europes sendinger sin støtte til de tsjekkoslovaker som hadde undertegnet Charta 77, noe som da var unikt for en rumener fra eget land. Dette førte til fengsling og tortur, men den internasjonale oppmerksomhet gjorde at myndighetene slapp ham fri.^[8]

I november 1977 flyttet Goma til Frankrike som politisk flyktning. Året derpå inndro de rumenske myndigheter hans statborgerskap. Ettersom han avstod fra å søke om fransk borgerskap ble han ofte regnet som statsløs.^[9] I 1982 sendte det rumenske hemmelige politi Securitate en agent til Frankrike for å myrde Goma. Agenten vendte seg imidlertid til den franske etterretningstjeneste Direction de la surveillance du territoire. Sammen med Goma iscenesatte de et mislykket mordforsøk ved at den rumenske agenten i en restaurant helte gift i Gomas glass, som en fransk agent så skvulpet ut ved å late som å være en tilfeldig klumpete restaurantgjest.^[10]

Etter den rumenske revolusjonen i 1989 begynte Gomas bøker å utgis i Romania og han selv begynte å skrive polemiske artikler i rumenske aviser. Med dette begynte hans anseelse å synke, idet han ikke lenger var av den samme symbolverdi for det antikommunistiske etablissement. Han ble anklaget for forfengelighet da han utgav flere omfattende bind av sine dagbøker.^[8]

På 2000-tallet ble Goma anklaget av jødiske og israelske grupper for å være antisemitt. I en artikkel fra 2002 i tidskriftet Vatra, og i boken Săptămâna roșie: 28 iunie – 3 iulie sau Basarabia și Evreii fra 2003, tok Goma opp massakren i Dorohoi, der rumenske militære i 1940 drepte 53 jøder. Goma beskrev motivet som hevnlyst etter massemordet på rumenere under evakueringen av Bessarabia, der jøder, ukrainere og andre minoritetsgrupper hadde deltatt.^[11][12] Gomas skildring avvek dermed fra den historieskrivning som var fremlagt av en statlig kommisjon, som ikke regner Dorohoimassakeren som en hendelse i særstilling, men som en del av Forintelsen, og Goma ble som følge av dette anklaget for å være holocaustbenekter.^[12] Marco Maximillian Katz, leder for Senteret for overvåkning og bekjempelse av antisemittisme i Romania, anklaget i en rapport Goma for å anse at Holocaust skyldtes jødene selv. I samme rapport avhandlet Katz også Gomas syn på Israel–Palestina-konflikten. Han skrev at «Goma beskylder det israelske folk for å være forbryterne i deres behandling av palestinerne». Katz avsluttet: «Jeg tror ikke at det finnes, i den erterkommunistiske kulturelitens produksjon, noen skrifter som kan jamføres med denne forne dissidents uttrettelige hat.»^[11] Goma, hvis hustru var jødisk, svarte at anklagene var uhederlige og lignet de argumenter som Securitate hadde brukt mot ham på 1980-tallet.^[13]

Våren 2013 meddelte Goma at han aktet å forlate Frankrike og flytte til Moldovas hovedstad Chișinău for år tiltre som sjef for Senteret for studier av kommunismen.^[9] Samme år utså Det moldaviske forfatterforbund Goma til sin offisielle kandidat til Nobelprisen i litteratur.^[14] Han fikk moldavisk statsborgerskap 28. juni 2013.^[15]

Den 18. mars 2020 ble Paul Goma innlagt på sykehuset Pitié-Salpêtrière Hospital i Paris etter å ha blitt smittet med covid-19. Han døde der 25. mars 2020, i en alder av 84 år.^[16]

Det meste som Goma har skrevet var selvbiografisk i en eller annen form. Hans romaner og hans rene selvbiografiske verker var skrevet i en likeartet stil, og han har selv hevdet at også romanene ligger svært nær virkeligheten. Gjenkommende grep var blant annet indre monologer og skifter mellom drøm og virkelighet. Hans dialoger inneholdt ofte dialektinnslag og bevisste språkfeil. Han har skrevet flere bøker om sin barndom i Bessarabia.^[8]

• Camera de alături (1968)
• Ostinato (1971)
• Ușa noastră cea de toate zilele (1972)
• Gherla - min ungdoms straff (Gherla) (1976) (Coeckelberghs 1978, övers. Barbro Andersson)^[17]
• În cerc (1977)
• Garda inversă (1979)
• Culorile curcubeului '77 (1979)
• Patimile după Pitești (1981)
• Chassé-croisé (1983)
• Bonifacia (1986)
• Din Calidor (1987)
• Roman intim (1989)
• Arta refugii (1990)
• Sabina (1991)
• Soldatul câinelui (1991)
• Astra (1992)
• Adameva (1995)
• Amnezia la români (1995)
• Scrisori întredeschise – singur împotriva lor (1995)
• Justa (1995)
• Garda inversă (1997)
• Jurnale (1997-2004)
• Altina – grădina scufundată (1998)
• Alte jurnale (1998)
• Jurnalul unui jurnal (1998)
• Jurnal de apocrif (1999)
• Infarct (2001)
• Basarabia (2002)
• Săptămâna roșie: 28 iunie – 3 iulie sau Basarabia și Evreii (2003)

Regissøren Mircea Daneliuc har filmatisert Gomas roman Patimile după Pitești under tittelen A unsprezecea poruncă. Filmen hadde premiere i 1991.^[18]

• (ro) Offisielt nettsted
• (en) Paul Goma på Internet Movie Database
• Offisiell hjemmeside