Sleggekast

Sleggekast er en friidrettsøvelse der målet er å kaste en tung stålkule som er festet til en stålvaier med et håndtak i enden.

Som i andre kastøvelser er formålet å kaste kulen lengst mulig. Utøverne gir kulen størst hastighet, og dermed kastlengde, ved først å rotere den 7,257 kg (4 kg for kvinner) tunge kulen rundt hodet flere ganger mens de står stille, og deretter rotere sammen med sleggen før den slippes i den fremre enden av kastsirkelen.

Sleggekast har stått på herrenes øvelsesprogram siden OL 1900, men IAAF godkjente ikke sleggekast som offisiell kvinneøvelse før i 1995. Sleggekast for kvinner sto på det olympiske programmet for første i gang under OL 2000 i Sydney, ett år etter at øvelsen kom med i verdensmesterskapet.

Gjeldende verdensrekord for herrer ble satt av Jurij Sedykh med et kast på 86,74 m under EM i friidrett i Stuttgart i 1986. Kvinnerekorden innehas av Anita Wlodarczyk, som kastet 82,29 m den 15.august 2016 under OL i Rio.

Formålet i slegge er å kaste ei stålkule med streng og håndtak så langt som mulig. Kastet er et resultat av farten slegga oppnår ved at kasteren snurrer rundt sin egen akse i høy hastighet. Desto raskere slegga går (bestemmes av kroppsrotasjon og radius fra kroppen ut til slegga), desto lenger vil slegga gå.

Kastet blir utført fra en betongring med en diameter på 2,135 meter, som av sikkerhetsmessige årsaker er plassert inne i et bur med kraftig netting rundt. For at et kast skal være gyldig, må kasteren bli stående i ringen til slegga har landet (og deretter gå ut bak i ringen). Slegga må også lande innenfor kastsektoren.

I dag bruker de fleste gode kastere to til tre forberedende svinger over hodet, etterfulgt av fire rotasjoner (en rotasjon består grovt sett av en ettbensfase (selve rotasjonen) og tobensfasen (der slegga kan påføres kraft).

Formålet med forberedende sving er å få slegga opp i fart og inn i riktig bane, slik at overgangen til den første rotasjonen ikke skal bli for brå. For de som kaster med fire rotasjoner, bør banen være flatest mulig i disse svingene. For de som kaster med tre eller færre rotasjoner, er det ikke nødvendig med like flat bane. To eller tre forberedende svinger er det vanligste.

Mange velger å kalle den første rotasjonen en kontrollrotasjon. Dette gjør de for å få slegga ordentlig inn i banen, men de oppnår samtidig en viss akselerasjon. De fleste som kaster med fire rotasjoner, går den første rotasjonen på tå, slik at de ikke tråkker utenfor sirkelen. Noen kastere har overkroppen litt foroverbøyd i den første rotasjonen, for å oppnå en lengst mulig radius. Den ungarske kasteren Adrián Annus kaster på denne måten.

De neste rotasjonene har hovedsakelig én hensikt, nemlig å oppnå størst mulig hastighet. Slegga kan bare akselereres i én av kastets deler. Denne fasen kalles tobensfasen, og er den fasen der begge føttene er i kontakt med underlaget. Da kan man nemlig «dra» slegga ned mot bakken og skape ekstra fart. I denne prosessen er det viktig – og vanskelig – å holde overkroppen så rett som mulig. Gjør man ikke det, vil slegga slå ned i bakken, slik at man mister kontrollen og får kastet ødelagt.

For å kunne skape optimal fart i tobensfasen, bør man gjøre ettbensfasen (der slegga drar oss rundt og mister fart) kortest mulig. Dette oppnår man ved å lande tidligst mulig på begge bein. Da får man utnyttet hele den veien ned der man virkelig skaper fart. Lander man så sent at slegga nesten har nådd sitt laveste punkt, mister slegga mye kraft, fordi kasteren ikke får mulighet til å skape den farten som trengs for å kaste langt.

Den siste fasen i kastet er også viktig, tidspunktet da man slipper slegga i riktig kastretning. Utkastet skal være nesten som et forsøk på å hoppe, uten at man letter fra bakken. Det er fordi man skal tenke «opp» og ikke fram. Da blir det lettere å stå i ringen, fordi man får ut hele kraften oppover, og blir ikke dratt ut etter slegga. I utkastfasen er det også viktig å være sterk, særlig i bein og ryggsøyle. Slegga kan nå ha en fart på opptil 100 km/t, og en kraft på opptil 300 kilo. Dette skal kasteren med størst mulig kraft trekke opp fra lavpunktet og slippe i riktig retning for å få størst mulig fart før slegga slippes. Skriket mange kastere kommer med, skyldes altså denne kraftanstrengelsen i kampen mot gravitasjonskreftene.

I utkastet er det alfa og omega å være rett i ryggen, og få slegga til å være så nær kroppen som mulig. Lener man seg forover, vil kastet sannsynligvis bli dødt, fordi man ikke får ut all kraften i slegga, og fortsetter rotasjonen. Et godt tegn på at man har fått ut hele kraften, er at kasteren blir stående med hendene over hodet.

Rank	Lengde	Utøver	Sted	Dato
1.	86.74	Jurij Sedykh (URS)	Stuttgart	30. august 1986
2.	86.04	Sergej Litvinov (URS)	Dresden	3. juli 1986
3.	84.90	Vadim Devjatovskij (BLR)	Minsk	21. juli 2005
4.	84.86	Koji Murofushi (JPN)	Praha	29. juni 2003
5.	84.62	Igor Astapkovitsj (BLR)	Sevilla	6. juni 1992
6.	84.51	Ivan Tsikhan (BLR)	Grodno	9. juli 2008
7.	84.48	Igor Nikulin (URS)	Lausanne	12. juli 1990
8.	84.40	Jüri Tamm (URS)	Banská Bystrica	9. september 1984
9.	84.19	Adrián Annus (HUN)	Szombathely	10. august 2003
10.	83.93	Paweł Fajdek (POL)	Szczecin	9. august 2015

Rank	Resultat	Utøver	Sted	Dato
1	82.98	Anita Włodarczyk (POL)	Warszawa	28. august 2016
2	80.31	DeAnna Price (USA)	Eugene	26. juni 2021
3	79.42	Betty Heidler (GER)	Halle	21. mai 2011
4	79.02	Brooke Andersen (USA)	Tucson	30. april 2022
5	78.51	Tatjana Lysenko (RUS)	Tsjeboksary	5. juli 2012
6	78.00	Janee' Kassanavoid (USA)	Tucson	21. mai 2022
7	77.78	Gwen Berry (USA)	Chorzów	8. juni 2018
8	77.68	Wang Zheng (CHN)	Chengdu	29. mars 2014
9	77.67	Camryn Rogers (USA)	Eugene	9. juni 2022
10	77.33	Zhang Wenxiu (CHN)	Incheon	28. september 2014

(Oppdatert per 11.04.2021)

• friidrett.no: Topp 30 kvinner
• friidrett.no: Topp 30 kvinner