Skjoldborg

Skjoldborg (norrønt: skjaldborgr; angelsaksisk: scieldweall) er fra vikingtiden generelt oppfattet som en defensiv fylking der skjoldet var viktigst hvor en krets av krigere som står tett sammen med skjoldene foran seg og således verner dem som står innenfor kretsen.^[1][2] I antikkens romersk krigføring kalles det samme for testudo, bokstavelig «skilpadde/skilpaddeskall»,^[3] også kalt for skilpaddeformasjon, hvor soldatene sto i skjoldborgformasjon som var vanlig for romerske legioner under slag.^[4]

Det var mange mindre variasjoner av formasjonen skjoldborg, men den felles faktoren var at krigere sto skulder ved skulder og holdt skjoldene sine slik at de skulle støtet mot eller overlappe hverandre. Hver kriger dro dermed fordel av beskyttelsen av skjoldene til den ved siden av og av sine egne. Skjoldborgen er et improviserte og statisk vern eller en borg av overlappende skjold, enten for en fylking eller for mindre taktiske enheter som en flokk ned til tretti mann om gang. Når en skjoldborg ble stilt opp, gikk forrest rekke ned på kne, deretter holdt neste rekke skjoldene ut foran seg og bakerste rekke holdt skjoldene over hodene på mennene foran seg. Skjoldborgens hovedformål er å beskytte brukeren mot skade, men det kan også brukes offensivt.

Skjoldet er utstyrt med et slags håndtak på innsiden og holdes vanligvis foran overkroppen. I de romerske legionene ble det ofte brukt store, rektangulære, lett buede skjold kalt scutum. Det romerske kavaleriet og de lette troppene hadde et rundt skjold med en diameter på rundt 90 centimeter laget av lær, tre eller metall (latin: parma equestris).

Nordboerne i tidlig middelalder i Norden som kjempet som vikinger benyttet også runde skjold med en skjoldbule i midten. Skjoldbulen dekket hullet i midten av skjoldet der håndtaket satt. I Norden ble skjoldene vanligvis laget av furuplater ca. 12–5 mm, tykkere mot midten og tynnere mot kanten, som vanligvis var dekket med en tykk lærreim som ble fuktet og tørket rundt kanten som forsterkning. For- og bakside var dekket med et tynt lag med skinn. Vikingskjoldet kunne veie opptil 10 kg.

Formasjonen med skjoldborg var kjent for å bli brukt av mange hærer i oldtiden, blant annet den sumerske hæren, selv om lite er kjent om sumernes militære taktikk, persiske Sparabara («skjoldbærer»), den greske falanksen og den tidlige romerske hæren, men dens opprinnelse og spredning er ukjent. Det kan ha utviklet seg uavhengig mer enn én gang.

Bruken av skjoldborger i antikkens Hellas fra 600-tallet f.Kr. er godt dokumentert. Soldatene i formasjonen skjoldborg ble kalt hoplitter, så oppkalt etter utstyret deres (ὅπλα, hópla).^[5][6] Greske skjold kalt aspis (ἀσπίς) var tunge skjold lagd av treverk^[7] som ble benyttet av infanteriet i ulike perioder. De var var 0,91 m i diameter, noen ganger dekket av bronse. I stedet for å kjempe individuelle kamper i store trefninger, kjempet hoplittene som sammenhengende, disiplinerte enheter i denne tette formasjonen med skjoldene presset fremover mot mannen foran (for å bruke tyngden i antallet). Den venstre halvdelen av skjoldet ble formet for å dekke hoplittens ubeskyttede høyre siden. De nye eller uerfarne krigerne ville bli plassert midt foran i formasjonen for å gi både fysisk og psykologisk sikkerhet.^[8]

I en falanks hadde mannen til høyre for hver kriger en viktig rolle; han dekket høyre side av krigeren ved siden av seg med skjoldet sitt. Dette gjorde det slik at alle skjoldene overlappet hverandre og dannet dermed en solid kamplinje. Den andre radens formål var å drepe soldatene i den første linjen av en fiendtlig skjoldborg, og dermed bryte linjen.

Den romerske scutum var et stort skjold formet for å passe sammen med andre for å danne en skjoldvegg, men ikke overlappe. Romerske legioner brukte en ekstrem type skjoldformasjon kalt en testudo som dekket front, sider og over. I denne formasjonen dannet de ytre rekkene en tett vertikal skjoldvegg og innvendige rekker holdt skjold over hodet, og dannet dermed et skilpaddelignende forsvar, godt beskyttet mot missilvåpen som steiner, spyd, og piler. Selv om den var svært effektiv mot missiler, var formasjonen sakte og var sårbar for å bli isolert og omgitt av svermer av fiendtlige soldater. Julius Cæsar beskriver i De Bello Gallico at germanerne kjempet i en tett falankslignende formasjon med lange spyd som stakk ut over skjoldene deres.

I de senromerske og bysantinske hærene ble lignende formasjoner med å låse skjoldene sammen og utstikkende spyd kalt foulkon (gresk: φοῦλκον), latin fulcum,^[9] og ble først beskrevet Strategikon (gresk: Στρατηγικόν), en militærmanual skrevet på slutten i senantikken på slutten av 600-tallet og generelt tilskrevet den bysantinske keiseren Maurikios.^[10][11] Romerske legioner var vanligvis godt trent, og brukte ofte korte stikksverd (som gladius) i nærkampene som var lett å manøvrere når skjoldborgen kom i nærkontakt med fienden.^[12]

I vikingtiden var ikke skjoldborgen en statisk formasjon, men hadde også en åpenbar funksjon å beskytte høvdingen eller kongen mot direkte angrep fra fienden. I slag mellom nordiske folk, som det var mange av, visste man at fienden ville forsøke å slå ut lederen og merkesmannen og forsvaret var å danne en skjoldborg rundt lederen. Hvis hirden sviktet og høvdingen ble drept var slaget i realiteten tapt og ville gå i oppløsning.^[13]

En variasjon av denne formasjone ble benyttet av Harald Hardråde under slaget ved Stamford Bridge i 1066. «Han bøyde flankene tilbake slik at de møttes, og dermed dannet en fullstendig forsvarslinje beskyttet av skjold i front.»^[13]

I slaget ved Svolder i 999 eller 1000 bandt Olav Tryggvason skipene sammen, men fienden – som ble ledet av jarl Eirik Håkonsson – bordet de mindre skipene inntil kun det store kongsskipet Ormen Lange gjenstod. Eirik jarl la skipet sitt inntil Ormen Lange. Snorre Sturlason beskrev dette slik:

«Eirik jarl stod i forrommet på skipet sitt, og det var fylket i skjoldborg. Der ble det kamp både med hogg og med spyd, og de kastet med alt som til var av våpen, og noen skjøt med bue eller kastet med handspyd. Da fløy det så mange våpen mot Ormen at en snaut kunne holde skjold for seg, så tjukt var det av spyd og piler; for nå la de hærskip mot Ormen fra alle kanter. Kong Olavs menn var så ville og gale at de sprang opp på relinga for å kunne drepe folk med sverdene, men det var ikke mange som ville legge seg så tett oppunder Ormen at de kom i nærkamp.»^[14]

Mens Eirik jarls menn holdt skjoldborgen og omringet Ormen Lange, bombarderte den med flyvende prosjektiler, lot det ikke til Olav Tryggvasons menn ble hemmet eller mistet kamplysten, men kjempet uten tanke på egen sikkerhet, noen av dem ble «ville og gale», og gikk åpenbart berserk, hoppet opp på relinga, og noen av dem falt over bord og sank til bunns, tynget ned av rustningen. Tross den desperate tapperheten sto Eirik jarls menn bak skjoldborgen i en sammensveiset posisjon og fikk overtaket.^[15]

I Kongespeilet (norrønt: Konungs skuggsiá), læreskrift i samfunnskunnskap, forfattet i Norge en gang mellom 1250 og 1260 i Håkon Håkonssons regjeringstid.^[16] Her omtales skjoldborgen i undervisningsøyemed av Kongespeilets krigserfarne forfatterens:

«Hvis du er i landkrig og du skal slåss til fots, og du er satt i spissen for en svinefylking, da betyr det mye at det blir passet godt på begynnelsen av slaget, at ikke den bundne skjoldborgen åpner seg eller blir brutt igjennom, og du må passe på at du aldri binder den fremre skjoldranden under en annens skjold. Du skal også passe sikkert på at du aldri lar spydet ditt falle fra deg i fylkingen, hvis du ikke har to. For i et slag på volden er ett spyd i fylkingen bedre enn to sverd.»^[17][18]

Kongespeilet understreker at skjoldborgen er den viktigste delen av en svinefylkingens oppstilling. Den samlede formasjonen måtte holdes sammen for enhver pris, men ikke slik at skjoldene hang fast i hverandre. Tydeligvis anbefalte forfatteren at en viss fleksibilitet ble etterstrebet i skjoldborgen, noe som tyder på at skjoldborgen ikke nødvendigvis var en statisk formasjon. Spydet ble dessuten framhevet i nærkamp, både til fots på slagmarken og ombord på skip, og ikke kun som kastevåpen. Tvertimot anbefalte Kongespeilet om bord på skip skulle man ha minst to spyd, et som nådde over relingen til det motstående skipet, og ett kortere som stikkvåpen i nærkamp.^[19]

Skjoldmuren som taktikk har blitt avviklet og har gjenoppstått en rekke ganger. Eksempelvis sluttet de greske falanksene å danne skjoldmur da spydene som ble kalt doru (gresk: δόρυ, omtalt av Homer^[20]) ble erstattet av et 4 til 6 meter langt spyd kalt sarissa; denne endringen gjorde det umulig for soldatene å bære et stort skjold i tillegg, og derfor ble et mye mindre skjold innført som del av utrustningen.

På samme måte ble skjoldet i senmiddelalderen forlatt til fordel for lange stakevåpen som hellebarder båret med begge hender, noe som førte til at det i perioden fra 1300-tallet til 1600-tallet ble utviklet en effektiv, kvadratisk infanteriformasjon (tysk: Gevierthaufen, bokstavelig «firkantet klikk»).^[21][22]

Selv om skjoldborgen er foreldet som en militær taktikk på grunn av skytevåpen og eksplosiver, er en vegg med opprørsskjold fortsatt en vanlig formasjon for politi over hele verden for beskyttelse mot store grupper som bruker improviserte våpen, slag, spark og kastede gjenstander som murstein, flasker og molotovcocktailer (flasker fylt med bensin som tennes på og kastes).

• Enoksen, Lars Magnar (2004): Vikingarnas stridskonst, Historiska Media, ISBN 91-85057-32-0.
• Hjardar, Kim; Vike, Vegard (2014): Vikinger i krig, Spartacus, ISBN 9788243011397.
• Rance, Philip (2004): «The Fulcum, the Late Roman and Byzantine Testudo: the Germanization of Roman Infantry Tactics?» (PDF), Greek, Roman and Byzantine Studies 44, s. 265–326.

• (en) Testudo formations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons