Shetland sheepdog

Shetland sheepdog
Sheltie
Hundetype		bruks-, hyrde og gjeterhunder, fårehund
Opprinnelse		Storbritannia (Skottland)
Egenskaper		familiehund, brukshund
Livsløp		12-14
Størrelse		liten (5-12 kg)
Passer for		aktive
Anerkjennelser
FCI		Gr. 1, seksjon 1 (FCI #088)
AKC		Herding
CKC		Ingen
KC		Pastoral
UKC		Herding
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Shetland sheepdog (FCI #88), eller sheltie som den gjerne kalles, er en liten britisk hund av collietypen, som mange hevder stammer fra Shetlandsøyene, der den skal ha blitt avlet som gjeterhund for sau. Dette er imidlertid kontroversielt. Rasen ble anerkjent av The Kennel Club i 1914 og har blitt populær i mange land, herunder i Norge. Den er et vanlig innslag på hundeutstillinger og dominerer ofte i hundesportsgrener, som agility og lydighet.

Historien om opprinnelsen til Shetland sheepdog er kontroversiell, til tross for at mange prøver å fortelle den. Dessverre mangler de fleste fortellingene troverdighet, i mangel av adekvate førstehånds kilder og referanser.

Tradisjonelt hevdes det at Shetland sheepdog nedstammer fra spisshunder som kom med de første innvandrerne til Shetlandsøyene, kanskje fra Vestlandet i Norge. På 1400-tallet kom det islandske fiskere til øyene, som brakte med seg egne hunder av spisshundtypen. Disse ble skal ha blitt paret med de nordiske hundene, som i sin tur skal ha blitt krysset med collie og gitt opphav til den lille hunden, som ble kalt «toonie dog». Etter hvert skal det ha blitt krysset inn småvokste eksemplarer av langhåret collie.

Flere kynologer mener imidlertid at Shetland sheepdog er en relativt moderne hund, skapt for selskapelige formål omkring århundreskiftet 1800/1900 og først endelig utformet et godt stykke inn på 1900-tallet. Tidlige bilder av hunden viser en hund som påminner om en blanding mellom border collie og papillon eller pomeranian.^[1] Det eldste fotografiet er fra 1910 og viser en border collie/papillon-lignende hund av uviss størrelse. Det andre er fra boken Dogs of All Nations (1915 edition)^[2] og viser en Shetland sheepdog av mye mer ubestemmelig opphav (border collie/papillon/spaniels), som oppgis å veie 7–10 pund (altså 3–4,5 kg). Heri ligger nok også årsaken til at stadig flere har stilt spørsmål ved rasens opphav. Disse tidlige hundene var alt for små til oppgaven med å gjete den halvville Shetlandssauen (som er påfallende lik norsk spælsau), som også i liten grad trengte å gjetes på øyene. Dette bekreftes også av Dr. Samuel Hibbert, som i sin bok A description of the Shetland Islands fra 1822 hevder: «The sheep are allowed to run wild among the hills, herding and housing being almost wholly unknown in Shetland.»^[3] Et tredje foto, fra 1932, er av en svensk hund, og der man kan se en gryende likhet med collie. Det taler for at den endelige utformingen tok tid. Anatomien til disse eldre hundene minner imidlertid i svært liten grad om nordiske spisshunder, som for eksempel islandsk fårehund. Det har heller aldri blitt ført bevis for et slikt slektskap.

Det er liten tvil om at en eller flere hunder av collietypen danner grunnlag for Shetland sheepdog, med det er uvisst hvordan det skjedde. I en undersøkelse av en mutasjon i hundens multiresistente gen, MDR1, som avdekker sensitivitet mot visse droger, bruker forskerne et uverifisert stamtre for collietypene (The Collie Family Tree) for å avdekke hvilke linjer som er påvirket av genet. Stamtreet er fundamentert i dagens mange teorier om collierasenes opprinnelse. Resultatet viser imidlertid et distinkt skille, mellom raser avlet for gjeting av sau, raser avlet for andre bruksformål, og raser avlet for utstillings- og selskapsformål. Både collie og Shetland sheepdog tilhører den siste gruppen. Begge har dessuten det muterte genet i arvelinjene, om enn i varierende grad.^[4]

Ifølge The Kennel Club, som er nasjonalt stambokregister i Storbritannia, så stammer hunderasen fra det nordøstre Skottland. Den ble navngitt av en shetlender kalt Loggie (mulig James Loggie og Lerwick Kennel), som standardiserte hunden for utstillingsringen, der den først ble vist som en miniatyr collie på Crufts i 1906.

Det er usikkert når rasen dukket opp i Norge, men slike hunder fantes her etter andre verdenskrig. Norsk Shetland Sheepdog Klubb ble stiftet i 1964.

Shetland sheepdog er liten hunderase. Ideell mankehøyde er 35,5 cm (+/- 2,5 cm) for tisper og 37 cm (+/- 2,5 cm) for hanner. Vekten ligger på cirka 5-12 kg. Ørene er små og tett plassert på toppen av skallen. I rasestandarden står det at hundens ører skal ha fremoverbøyde øretipper. Hodet er stumpt kileformet med flat skalle, moderat bred og uten markert nakkeknøl, kinnene er flate og snutepartiet er rundet. Skalle og snuteparti er like lange og parallelle med lett markert stopp. Den skal ha et våkent uttrykk.

Pelsen har lange, rette og grove dekkhår. Kort, myk og tett underull. På hals og bryst er det rikelig med pels som danner man og brystpels, rikelige faner på forbeina. Over hasene på bakbena har den rikelig pels i form av «bukser». Halen har rikelig med pels, den når ned til haseleddet og bæres sabelformet. Den kommer i flere fargevarianter, sobel/hvit, sort/hvit, blue merle og tricolour.

• 
  Shetland sheepdog,
  sobel
• 
  Shetland sheepdog,
  blue merle
• 
  Shetland sheepdog,
  tricolor
• 
  Shetland sheepdog,
  sort/hvit

Sheltie er i dag en populær selskaps- og utstillingshund, som også gjør det meget bra i flere grener av hundesport. Rasen har spesielt gjort seg bemerket i agility og lydighet, men den har også mange andre egenskaper som brukshund. Rasen har også fortsatt gjeterinstinktet i behold, men den har ikke i særlig grad vært selektert som gjeterhund de siste hundre årene. Det finnes imidlertid folk som bruker rasen til gjeting av sau.

Sheltien er en trivelig og aktiv familiehund med et generelt godt gemytt. Den har en praktisk størrelse og er gjerne svært oppmerksom og derfor lett å trene. Rasen har fortsatt har et sterkt gjeterinstinkt og kan legge seg til å jage biler, syklister og annet som beveger seg raskt. Rasen trenger såvel mentale som fysiske utfordringer for å trives maksimalt, selv om den ikke er spesielt mosjonskrevende av natur. I så måte passer den for de fleste. Den regnes som flink med egne barn, men er ofte noe usikker overfor fremmede.

• Norsk Shetland Sheepdog Klubb