Samuel Josef Agnon

Samuel Josef Agnon
Født		שמואל יוסף הלוי טשאטשקיס 8. aug. 1887[1] Butsjatsj[2]
Død		17. feb. 1970[3][4][5][6] (82 år) Jerusalem[2]
Beskjeftigelse		Skribent, romanforfatter, lyriker, novelleforfatter
Ektefelle		Esther Agnon
Barn		Emuna Yaron
Nasjonalitet		Det tyske keiserrike Weimarrepublikken Palestinamandatet Israel Transleithania
Gravlagt		den jødiske gravlunden på Oljeberget[7]
Utmerkelser		8 oppføringer Nobelprisen i litteratur (1966) (sammen med: Nelly Sachs)[8][9][2] Bialik-prisen (1934)[2] Israel-prisen (1954)[2][10] Bialik-prisen (1950)[2] Israel-prisen (1958)[11] Honorary fellow of Weizmann Institute Honorary citizen of Jerusalem (1962) Newman Prize (1963)
Samuel Josef Agnon på Commons

Nobelprisen i litteratur 1966

Samuel Josef Agnon^[a] (1888–1970) var en israelsk, hebraiskspråklig forfatter. I 1966 ble han tildelt nobelprisen i litteratur, som han delte med Nelly Sachs.^[12]

Blant hans bøker som er oversatt til norsk finnes blant annet Og det krumme skal bli rett og andre fortellinger (1968) og Troskapseden (1966).

Agnon ble født Butsjatsj, en by sentralt i det historiske området Galicia, som i dag tilhører Ukraina. I 1908 emigrerte han til Palestina, som da var en del av Det osmanske rike. I 1912 flyttet han tilbake til Europa, til Tyskland, der han ble værende de neste 12 årene. I 1924 flyttet han igjen til Palestina, som i mellomtiden var blitt til Palestinamandatet, og ble værende der resten av sitt liv.

Den første novellen han publiserte i Eretz Yisrael het «Agunot» og utkom i 1908. Etter dette endret han etternavnet sitt fra Czaczkes til Agnon, avledet av novellens tittel. Agnon utga en rekke bøker hos forlaget Schocken, et forlag som ble etablert av hans venn Shlomo Zalman Schocken primært med det formål å publisere Agnons tekster. Bøkene hans er blitt oversatt til mange språk; i norsk oversettelse finnes Troskapseden (1966) og novellesamlingen Og det krumme skal bli rett.^[13] Sentrale temaer for hans forfatterskap er det jødiske folket og dets religion, dikterkunsten, menneskets psykologi, og brytningen mellom tradisjon og modernitet. Blant hans mest kjente verk finner vi romaner som Hakhnasat Kallah (Brudeutstyr), Ore’ah Noteh Lalun (Nattegjesten), Temol Shilshom, Shira og Sipur Pashut, samt noveller som Bi-levav Yamim og Tehilah.

Agnon ble født Shmuel Yosef Halevi Czaczkes i byen Butsjatsj i det østlige Galicja, som på den tiden tilhørte det østerriksk-ungarske monarki. Han pleide selv å hevde (uriktig) at han var født på Tisha B'av, en jødisk helligdag. Opprinnelig var årsaken til at han oppgav feil fødselsdato at han slik ville slippe militærtjeneste; det at han senere fortsatte å gjenta påstanden hadde sannsynligvis det formål å tillegge fødselsdatoen en symbolsk betydning. Agnon var den eldste sønnen til Esther (født Farev) og Shalom Mordechai Czaczkes. Hans far var ordinert rabbiner, men arbeidet i pelshandelen. Hans foreldre fikk ytterligere fire barn: én sønn og tre døtre. Tre år gammel begynte Agnon å studere ved en cheder. Fra han var ni år gammel studerte han Talmud. Halvannet år senere avbrøt han disse studiene og begynte å motta undervisning fra sin far. Om faren sa Agnon: «Fra ham fikk jeg mesteparten av min unnselige form, og han plantet også i meg poesiens ånd.»

Som barn skrev Agnon både på hebraisk og på jiddisch, og han leste verker fra opplysningstiden samt klassikere som Goethe, Schiller og Shakespeare. I tillegg leste han skandinaviske forfattere som Hamsun, Bjørnson og J. P. Jacobsen.

I 1903, som femtenåring, publiserte han sin første tekst, et dikt på jiddisch om kabbalisten Yosef De La Reina, en figur han fortsatte å være opptatt av senere i livet. Seksten år gammel publiserte han sitt første dikt på hebraisk, kalt «En liten helt.» Om utgivelsen av dette diktet skrev Agnon mange år senere:

«Før dette diktet hadde jeg utgitt i trykk en ballade på jiddisch, og rundt samme tid en tekst på hebraisk om Minchat Yehuda, en samling aggadot til Rabbah bar bar Hana. Senere har jeg utgitt enda mye mer. Men følelsen som ble vekket i mitt hjerte da jeg så diktet på trykk i Ha-Mitzpe, den har ingen bok jeg har gitt ut de siste seksti år gitt meg. Lik en utvandret sønn som mottar et heders-brev, forseglet med et hellig segl, som forteller at han må vende tilbake til sitt hjemsted, slik var jeg i mine øyne. Frem til da så jeg meg selv i min hjemby, blant mitt eget steds folk – hvis sted liekvel ikke var mitt sted, og hvis språk ikke var mitt språk – men fra det øyeblikk da jeg så mitt navn og mitt dikt i en hebraisk avis, i lasjon ha-kodesj, fra det øyeblikk forstod jeg hva som var min plass og hva som var mitt språk.»

Den unge Agnon fortsatte å publisere dikt og noveller i forskjellige tidsskrifter i Galicja. På denne tiden fortsatte han å skrive både på jiddisch og på hebraisk.

I årene 1906-07 arbeidet han som redaktørassistent i Der Yodisha Weker («Den jødiske stemme»), et kortlevet jiddischspråklig tidsskrift som utkom mellom 1905 og 1907. Flere av hans tidlige tekster, både poesi og prosa, utkom i dette bladet. I februar 1907 flyttet han til Lviv på invitasjon fra Gershom Bader, som hadde tilbudt ham en stilling som redaktørassistent i en nystartet avis. Avisen måtte legge ned etter en og en halv måned grunnet finansielle problemer. I 1908 bestemte Agnon seg for å flytte til Palestina. På veien reiste han igjen gjennom Lviv, der han ble introdusert til forfatteren Yosef Haim Brenner av en felles bekjent. Brenner skrev et anbefalingsbrev til Agnon som han tok med til Palestina. Senere reiste han gjennom Wien, der han ble tilbudt studieplass ved universitetet av en slektning som hadde stilling som professor, men Agnon takket nei til tilbudet og fortsatte reisen mot Palestina.

Agnon påsto selv at han ankom Palestina på Lag ba’ómer i det jødiske året 5668, men i virkeligheten ankom han trolig omtrent tre uker senere, i begynnelsen av juni  1908. I Jaffa bosatte Agnon seg i bydelen Neve Tzedek og begynte i en administrativ stilling i tidsskriftet «Ha-Omer.» I denne stillingen fortsatte han i tre år. I den tredje utgaven av «Ha-Omer» publiserte Agnon novellen «Agunot,» hans første utgivelse i Palestina. Fra novellens tittel avledet han navnet «Agnon,» som han signerte teksten med, og deretter antok som sitt nom de plume; fra 1924 ble det også hans offisielle navn. «Agunot» skulle bli den tidligste teksten Agnon-teksten i senere novellesamlinger, og regnes ofte som hans debut til tross for at den ikke var den første teksten han publiserte.

Samtidig som han bygget seg opp et navn som forfatter i den jødiske Yishuv i Palestina begynte Agnons tekster på denne tiden å bli publisert også i aviser og tidsskrifter i Europa, i byer som Odessa og Warszawa.

I 1909 ankom poeten Hayim Nahman Bialik for første gang «Eretz Yisrael» og ble introdusert for Agnon. De to reiste sammen på Bialik’s rundtur gjennom de jødiske bosetningene i landet, og forble venner helt til Bialik’s død i 1934.

I årene 1909-1911 publiserte Agnon en rekke noveller i tidsskrifter «Ha-Poel,» flere av dem med selvbiografiske trekk. I perioden han bodde i Jaffa oppgav Agnon i stor grad sin religiøse livsstil, men han frekventerte likevel forelesninger med Jaffa’s sjefsrabbi, Abraham Isaac Kook].

Mot slutten av 1911, over en firedagers periode med intens skriving , skrev Agnon novellen Og det krumme skal bli rett. Novellen ble først utgitt som føljetong i «Ha-Poel,» og senere utga hans venn Brenner den i form av en 64-siders bok. I januar 1912 flyttet Agnon fra Jaffa til Jerusalem, etter at Brenner hadde gjort det samme. Han vendte tilbake til Jaffa samme vår, men returnerte så igjen til Jerusalem samme sommer.

I 1912 ble Agnon spurt av Arthur Ruppin fra foreningen Zionist Organization (senere World Zionist Organisation, WZO) om å bli med ham på en reise til Tyskland. Agnon samtykket, til tross for at Brenner oppfordret ham til ikke å reise. Den 28. oktober 1912 reiste Ruppin og Agnon fra Jaffo med kurs mot Berlin.

Ruppin returnerte kort tid senere til Palestina, men Agnon ble igjen i Berlin. Han livnærte seg først som hebraisklærer før han fikk seg en stilling (på anbefaling av filosofen Martin Buber) i forlaget Jüdischer Verlag. Agnon ble tett knyttet til Buber, som hjalp ham å få innpass i Berlins jødiske kulturelle miljø. Agnon ble kjent med poeter, forfattere og forlagsfolk. Han tilbrakte mye tid i Berlins biblioteker, og særlig i biblioteket til den jødiske menigheten. Gershom Sholem, selv en fast bruker av dette biblioteket, fortalte senere om et møte han hadde hatt med Agnon der. Agnon hadde stått lenge og bladd gjennom bibliotekets katalog, og da Sholem spurte hva han lette etter, svarte Agnon at han «lette etter en bok han ennå ikke hadde lest.» Om Agnons tid i Berlin skrev Sholem: «Han skrev mange dikt i denne perioden, dikt med en ånd av forferdelig ensomhet.»

Agnons hovedverk fra denne perioden er fortellingen «Ha-Chupa Ha-Schora,» som ble publisert i tidsskriftet «Ha-Shiloah.» Mot slutten av 1915 introduserte filosofen Buber Agnon for forretningsmannen Shlomo Zalman Schocken, som med tiden skulle bli en viktig økonomisk og sosial støttespiller. De to førte resten av deres liv en kontinuerlig brevkorrespondanse med hverandre. Etter hvert ble Schocken Agnons faste utgiver: alle hans senere bøker ble utgitt på Schockens forlag, og fra og med 1935, da Schocken kjøpte opp avisen Ha’aretz, ble novellene hans ofte publisert der.

I 1916, to år etter den første verdenskrigs utbrudd, ble Agnon oppkalt i den tyske hæren. Han påførte seg selv en skade for å slippe unna verneplikten. Slik lyktes han i å unngå militærtjeneste, men han måtte tilbringe fem måneder på det jødiske sykehuset i Berlin.

I Tyskland skrev Agnon en rekke fortellinger og arbeidet dessuten sammen med Buber om å samle og skrive ned hasidiske sagn og historier. I tillegg omskrev og polerte han flere av sine egne, tidligere utgitte tekster. Han gjorde blant annet store endringer i Og det krumme skal bli rett, som ble gjenutgitt på Jüdischer Verlag.

I 1919 sendte Schocken Agnon til München for å arbeide med en illustrert undervisningsbok om det hebraiske alfabetet for barn sammen med maleren Thom Freud. (Boken ble til slutt ikke utgitt før mye senere, i 1984, og da kun med Agnons tekst og uten Freuds illustrasjoner.) I München møtte han igjen Esther Marx, en tidligere hebraiskstudent til Agnon som studerte ved byens kunstakademi. Agnon og Marx ble forlovet mot viljen til Marx’ far, bankmannen Georg Marx, som var imot at hans datter skulle gifte seg med en «ostjuden» (det vil si jøde fra Øst-Europa, i motsetning til Marx-familien, som var tyske «westjuden») som livnærte seg ved å skrive. De to ble likevel gift den 6. mai 1920. Paret bosatte seg en stund i Wiesbaden. I 1921, etter at deres første datter ble født, flyttet paret til Bad Homburg. Et år senere ble sønnen Shalom Mordechai født. Han var oppkalt etter Agnons far, men Esther foretrakk kallenavnet «Hamad,» som også er navnet på en karakter fra to av Agnons fortellinger. I Bad Homburg var de del av et stort jødisk samfunn. I 1922 flyttet poeten Bialik også til byen, og vennskapet mellom ham og Agnon ble tettere.

Agnon fortsatte å utgi noveller på Jüdischer Verlag. I 1922 utkom Al-Kapot Ha-Manul, en samling kjærlighetsfortellinger. I brev fra perioden beskrev Agnon til sine bekjente mange planlagte prosjekter, inkludert to forskjellige romaner og et skuespill satt til korstogenes tid. Han fortsatte også samarbeidet med Buber om å utgi en samling av hasidiske fortellinger.

I 1924 brøt det ut brann i Agnonfamiliens hus i Bad Homburg, og alle hans manuskript samt en omfattende boksamling forsvant i flammene. Schocken sendte hjelpere for å forsøke å redde ut rester av manuskriptene, men disse fant tilnærmet ingenting i lesbar stand. Agnons kone og barn ble reddet ut av huset i siste liten, og han selv måtte innlegges på sykehus etter hendelsen. Denne traumatiske opplevelsen dukket senere opp forskjellige steder i hans litteratur. Agnon selv beskrev skaden fra brannen slik: «Blant bøkene som gikk opp i brann var et romanmanus på seksti trykte sider, hvis første del min forlegger var klar til å trykke. Sammen med denne romanen, som skulle hete Be-Tsror Ha-Chaim, gikk alt jeg hadde skrevet siden jeg forlot Eretz Yisrael opp i brann, inkludert boken jeg skrev med Martin Buber. I tillegg var det fire tusen hebraiske bøker, hvorav de fleste var arvet fra mine fedre, mens enkelte var kjøpt for egne penger mens jeg knipet på brød.»

Agnon tolket brannen i Bad Homburg som en straff for hans lange opphold i «eksil» utenfor Eretz Yisrael og et tegn om at familien måtte flytte tilbake til Palestina og det jødiske samfunnet der. De ble enige om at han skulle reise først, mens Esther og barna skulle følge etter når han hadde etablert seg. 37 år gammel emigrerte Agnon til Palestina for andre gang og bosatte seg i Jerusalem. Han begynte å gå med kippah og leve etter den jødiske religionens bud (mitzvot), en livsstil han opprettholdt resten av livet.

I Jerusalem fortsatte Agnon å skrive, og han publiserte sine tekster i en rekke hebraiskspråklige tidsskrifter og blader som utkom i Palestina på denne tiden.

Ti måneder etter han var reist til Palestine sendte hans kone Esther et brev der hun skrev at hun ønsket å skille seg. I sitt svar skrev Agnon om sin store kjærlighet og lengsel for henne, og om hans omsorg for deres barn. Det endte med at paret forble sammen, og to måneder etter at Esther hadde skrevet brevet der hun sa hun ville skille seg reiste hun og barna til Palestina. De ankom Jerusalem den 14. november 1925.

I mai samme år var Shlomo Zalman Schocken på besøk i Palestina, og Agnon uttrykte til ham sitt ønske om å utgi en bok som samlet hans fortellinger. Kort tid senere bestemte Schocken seg for å bli Agnons faste utgiver. Prosessen med å sette sammen den første samlingen tok lang tid, siden Agnon ikke var fornøyd med mange av tekstene og brukte lang tid på å endre og forbedre dem. I Berlin i 1931 grunnla Schocken et forlag som bar hans eget navn (Schocken Verlag). Forlaget ble snart en ledende utgiver av jødisk litteratur på tysk.

I juli 1927 ble Agnonfamiliens leilighet i Jerusalem skadet i et jordskjelv, og de flyttet til en leid leilighet i nabolaget Talpiot, sør i byen. Under opprørene i 1929 flyttet Esther og barna til Esthers søster i Haifa. Agnon ble også beordret til å evakuere leiligheten. Han tok med seg noen manuskripter og fant seg en midlertidig leilighet. Da han returnerte til sin egen leilighet oppdaget han at det var blitt begått innbrudd under opptøyene. Stedet var blitt ramponert, og manuskripter som hadde blitt liggende igjen var skadet. Leiligheten var ubeboelig. I likhet med brannen i Bad Homburg dukket også denne traumatiske opplevelsen opp i senere tekster.

Etter hendelsen skrev Agnon til sin venn og utgiver Schocken: «Etter opptøyene er synet mitt på araberne endret. Nå er har jeg det slik: Jeg hverken elsker eller hater dem, jeg vil bare slippe å se deres ansikter. I min mening bør vi nå skape en ghetto med en halv million jøder i Eretz Yisrael, ellers er vi fortapt.»

For å forberede den samlede utgaven av sine fortellinger reiste Agnon i 1930 til Leipzig, der han bodde i seks måneder hos sin yngre bror. Han foretok da en streng og pertentlig korrekturlesing av trykkemanuset. Fra Leipzig reiste Agnon til Polen, der han blant annet tilbrakte en uke i sin fødeby Butsjatsj. Derfra reiste han videre til Berlin, der han møttes med Schocken, før han returnerte til Palestina.

På denne tiden mottok hans kone Esther en arvesum fra sin far, noe som tillot paret å bygge et nytt hjem i Jerusalem, også dette i Talpiot. Paret ble boende i dette huset livet ut. «Agnon-huset» er i dag et museum over Agnons liv og virke.

Utgaven med Agnons samlede noveller ble ferdigstilt i 1931, men grunnet en strid om opphavsrettigheter ble boken ikke publisert før 1932, syv år etter at Agnon først hadde presentert idéen for Schocken. Samlingen, som utkom i fire bind, ble godt mottatt. Avisen Davar satte av hele åtte sider til omtale av utgivelsen. I mai 1932 publiserte Agnon i Davar en samling på fem fortellinger kalt Sefer Ha-Ma’asim («Gjerningenes bok»). Disse fortellingene skilte seg fra Agnons tidligere verk, og er ofte blitt sammenlignet med verkene til Franz Kafka.

I 1935 utkom ytterligere to bind i Schockens serie med samlede verker. Det femte bindet inneholdt romanen Sipur Pashut («En enkel fortelling»), som finner sted i Butsjatsj ved slutten av det nittende århundre, og som med tiden er blitt en av Agnons mest leste bøker.

I desember 1934 foreslo Moshe Spitzer, Schocken-forlagets sjefredaktør i Berlin, at Agnon skulle redigere en antologi om de jødiske høy-helligdagene (de ti dagene som begynner rosh hashana(jødisk nyttår) og ender med jom kippúr). Agnon takket ja, og antologien Jamim Nora’im (utgitt på engelsk som Days of Awe) utkom i 1937. To år tidligere, i 1935, hadde Shlomo Zalman Schocken kjøpt avisen Ha’aretz, og etter dette begynte Agnon å publisere sine fortellinger i denne avisen heller enn i Davar. Shlomo Zalmans sønn Gershom Schocken ble ny redaktør i Ha’aretz og innstiftet tradisjonen med å publisere nye fortellinger av Agnon på faste tider av året: én ved jødisk nyttår, og én ved Pesach-høytiden.

Agnon brukte mesteparten av sin energi i denne peroden på romanen Nattegjesten. Det tok ham omtrent halvannet år å skrive boken, som først ble utgitt over 139 utgaver av Ha’aretz mellom oktober 1938 og april 1939. Da den skulle utgis i bokform brukte Agnon som sedvanlig tid på å forandre og forbedre teksten, til tross for protester fra redaktør Gershom Schocken. Nattegjesten utkom i bokform i september 1939.

Da staten Israel opprettet Akademiet for hebraisk språk i 1953 ble Agnon valgt som et av de femten første medlemmene.

Da krigen i 1948 brøt ut ble Agnon og familien først boende i deres nabolag Talpiot i Jerusalem, til tross for faren forbundet med at dette var et grenseområde i utkanten av den jødiske bosetningen i byen.

Etter hvert som det ble farligere å oppholde seg der flyttet konen Esther og barna til bydelen Talbiyeh, mens Agnon ble værende. Selv om Israel erklærte seg selvstendig i den 14. mai 1948 fortsatte kampene en stund til, og Agnon så seg til slutt nødt til å flytte til en leilighet i bydelen Rehavia. Han fortsatte å skrive gjennom hele krigen. Familiens hus i Talpiot ble truffet av artilleri og måtte gjennomgå omfattende reparasjoner i etterkant. I februar 1949 reiste Gershom Sholem til USA på sabbatsår, og Agnon og familien flyttet midlertidig inn i huset hans. I oktober 1949 kunne de flytte tilbake til sitt eget hus.

Under 1948-krigen påbegynte Agnon romanen Shira, som finner sted i Jerusalem på 1930-tallet. Romanens handling dreier seg rundt historieprofessor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem, Dr. Manfred Herbst. Professoren er dratt mellom en lojalitet overfor sin kone, Henrietta, og kjærlighet han har for sin søster, Shira. Romanen, som er Agnons lengste, ble publisert i føljetongform i Ha’aretz mellom 1948 og 1966, men Agnon ferdigstilte den aldri og den ble ikke utgitt i bokform før etter hans død.

Samtidig som han skrev på Shira fortsatte Agnon å skrive noveller. I 1950 utkom kortromanen Tehila, der hovedpersonen er en from, eldre kvinne bosatt i Jerusalem. Under et besøk i Sverige i 1951, foretatt med det formål å fremme hans kandidatur for Nobelprisen i litteratur, ble Agnon rammet av et hjerteinfarkt, men overlevde. På denne tiden arbeidet forlaget Schocken med en gjenutgivelse av hans samlede fortellinger, og denne oppdaterte utgaven utkom i syv bind sommeren 1953.

Fra midten av 1950-tallet dreiet Agnons bøker seg om å, i Gershom Sholems ord, «bevare for senere generasjoner den levemåten som var blitt dømt til utslettelse.»

I september 1959, etter at Agnon klaget på at bråk fra busser og biler forstyrret hans skrivekonsentrasjon, stengte Jerusalems byråd veien langs forfatterens hus for trafikk om kvelden.

Agnon ble gjentatte ganger foreslått som kandidat for Nobelprisen i litteratur. I 1966 ble han tildelt prisen, som han delte sammen med den tysk-svenske jødiske poeten Nelly Sachs. Dette er en av få anledninger der prisen er blitt delt mellom to forfattere.

I mai 1967 reiste Agnon til USA på en litterær turné, men da Seksdagerskrigen brøt ut den 5. juni valgte han å avbryte turnéen og dra tilbake til Israel. På spørsmål fra journalister om hvorfor han reiste tilbake, svarte han: «Det er mitt hjem, mitt land. Jeg ønsker å være med mitt folk. Jeg ville reist tilbake selv om jeg visste at alle verdens kanoner ventet meg.»

Rundt tre måneder senere godtok Agnon oppfordringen fra en israelsk forfatterkollega, Moshe Shamir, om å bli medlem av "Bevegelsen for Stor-Israel" (HaTenu’a Lema’an Eretz Yisrael HaSheleima; eng. "Movement for Greater Israel"), som arbeidet for permanent israelsk overtakelse av, og bosettelse i, alle områdene som var blitt okkupert av landet under Seksdagerskrigen.

Den 7. juli 1969 ble Agnon rammet av et slag som gjorde ham delvis lam og nedsatte hans taleevne betraktelig. Agnon ble lagt inn på sykehus i byen Gedera. Hans datter, Emona Yaron, satt med ham på sykehuset og de to samarbeidet om redigeringen av Agnons siste roman Shira. I august 1969 forverret tilstanden hans seg. Han døde den 17. februar 1970 på Kaplan Medical Center i Rehovot. Agnon fikk statsbegravelse og ble gravlagt på Oljeberget, slik han selv ønsket.

Agnon begynte sin karriere som en nyromantisk forfatter, i stil såvel som i innhold. Senere utviklet han en unik og mer moderne stil. Innholdsmessig ønsket han å gi den jødiske troen og kulturen et nytt ansikt, og han var særlig interessert i å skildre hasidismen på en ny måte. Han evnet å syntetisere aspekter fra Midrasj, Kabbala, Tora og hasidisk litteratur til et særegent og balansert uttrykk. I all hans skriving kommer en kjærlighet for det jødiske tydelig frem. Samtidig finner man i Agnons litteratur også en slags tilbakeholdenhet overfor helteskikkelsene han skildrer. Denne tilbakeholdenheten kan tolkes på flere måter. Agnon forsøkte å holde en avstand mellom forfatteren og karakterene han beskrev. Denne avstanden bidrar til en mer kalkulert kunstnerisk tilnærming til materialet, slik at tekstene hans ikke bærer preg av den dogmatiske eller unyanserte skildringen til den blindt troende. I stedet fremstår tekstene som skrevet av en kunstner med øynene åpne mot verden, og som heller ikke er fremmed for å bruke satire og humor, også når denne rammer hans egne hovedpersoner.

Fokuset i Agnons fortellinger er ikke bare på handlingen, men også på karakterenes subtile følelser, og han skildrer glede så vel som sorg på et vis som knyttes sammen med tiden og stedet der fortellingene hans utspiller seg. Hans historier fremstår ofte som lignelser, og tematikken han tar opp er ofte av universell karakter. For eksempel, i fortellingen «Sjnei Talmidei Hahamim Sj’haju BeIreinu» («To vise menn som var i vår by») beskriver Agnon den forsvunne jødiske verden fra Øst-Europa før andre verdenskrig, samtidig som fortellingens to hovedkarakterer representerer universelle verdier som er gyldige på tvers av kulturer (den ene representerer sjalusi, mens den andre representerer respekt).

I mange av Agnons fortellinger finnes elementer fra østeuropeiske folkesagn. Han var en tålmodig forteller, og fortellingenes budskap males ofte frem i langsomt tempo. Ofte preges fortellingene av en dyp motsigelse, der deres «egentlige» budskap er det motsatte av hva det kan synes å være ved første øyekast. Av denne grunn er fortellingene hans ofte vanskelige å tolke. Symbolske elementer, satire, og motiver fra folkesagn blandes sammen med poetiske elementer, og resultatet er at symbolikken i fortellingene ofte er vanskelig å tolke. Samtidig finner man i Agnons litteratur en sammenblanding av den religiøses tro og kunstnerens skeptisisme. Selv om Agnon var dypt påvirket av sin jødiske bakgrunn og kultur, var problemene han tok opp i sine fortellinger ofte av universell karakter, og hans litteratur overskrider dermed grensene for det spesifikt jødiske.

Agnons litteratur bygger på den jødiske tradisjonen, og inneholder referanser til Det gamle testamente, rabbinisk litteratur, kabbalah, og hasidiske fortellinger, samt til østeuropeisk jødisk skikk, kultur og språk. Agnon var også påvirket av tysk litteratur, samt av øvrig europeisk litteratur, som han leste i tysk oversettelse. Til sist øvet andre forfattere innen den moderne hebraiske litteraturen, som han selv var en del av, også innflytelse på hans forfatterverk. Gershom Sholem har skrevet:

«Agnon benytter i sine historier mange motiver arvet fra Tekstene, i stadig omskiftende form, og disse endrer seg, og blir til noe nytt og enhetlig i hans hender. Hans korte Aggada-historier er fullendte litterære verk, hvis form er perfekt i en slik grad at den skjuler disse motivene, som likevel stadig surret rundt i kunstnerens sjel.»

I forlengelse av denne typen observasjoner har kritikere forsøkt å kartlegge innflytelsene på Agnons tekster. Et eksempel er kortromanen Be-levav yamim (oversatt til engelsk som In the Heart of the Seas):

• Litteraturviteren Shmuel Varses har påvist paraleller mellom Be-levav yamim og tidligere bøker, slik som «The Book of the Hands of Moshe» av Moshe Yerushalmi, som ble utgitt på jiddisch i 1760 og gjenutgitt av Schocken i 1937.
• Kabbalahforskeren Moshe Halamish har funnet en rekke referanser til kabbalistiske kilder i fortellingen.
• Sara Katz har funnet paraleller i boken til dikt om sjøreise skrevet av Yehuda Halevi. Disse diktene av Halevi handler om emigrasjon til Eretz Yisrael sjøveien; også Be-levav Yamim handler om en gruppe mennesker (hasidiske jøder fra Polen) som forlater sine hjem for å emigrere til Palestina.

Hasidismens innflytelse på Agnon er også blitt studert. Hasidismeforskeren Gedaliah Nigal har skrevet at Agnon ikke bare skjulte sannheten om sine hasidiske kilder, men også forsøkte å nekte for at denne tradisjonen i det hele tatt hadde påvirket hans litteratur. Kun én gang innrømmet Agnon å ha brukt en hasidisk legende i en av sine historier, men denne «bekjennelsen» var, ifølge Nigal, noe Agnon innrømmet nettopp for å gi inntrykk at det dreiet seg om et enkelttilfelle.

Nigal har foreslått flere mulige årsaker til at Agnon kan ha villet skjule påvirkningen fra hasidismen:

«På den ene siden var den store forteller sitt publikum bevisst, og han visste at de hasidiske kildene var som en forseglet bok for de fleste av dem, om ikke for alle. På den andre siden visste han at de ytterst få som faktisk kjente hasidisk litteratur «inn og ut» ikke ville «mistenkes» for lesing av Agnons litteratur.»

Videre har Nigal skrevet at, når det kom til kritikerne og forskerne (som i det hebraiskspråklige akademia har gransket detaljene i hans litteratur med stor grundighet), ønsket Agnon å «skøye med» disse, og at han derfor ikke var åpen om sine kilder.

Akkurat som hans innhold var også Agnons språk preget av jødiske kilder fra forskjellige epoker. Hebraisken han skrev var en syntese av hebraisken fra Det gamle testamente, de rabbiniske skriftene og Midrash, samt mer moderne bruk (slik som i de nevnte hasidiske legendene). Flere ord han konstruerte er blitt en del av det moderne hebraiske språket.

I tillegg til hans unikt vide ordforråd benyttet Agnon også en særegen setningsstruktur med en gjenkjennelig og unik rytme. Denne unike stilen, som preger alle hans tekster, har vært tema for en rekke analyser av hebraiske litteraturkritikere. Den israelske litteraturviteren Ariel Hirschfeld har skrevet:

«Som resultat av hans fenomenale forståelse av alle sider ved det hebraiske språket og hans nære kjennskap til jødiske litterære verk gjennom historien, utviklet det seg hos Agnon et slags «svevende» språk: et språk som befinner seg over og utenfor tiden. Hans kreative bevissthet har alltid lyttet til strengene på dette store musikkinstrumentet som er det hebraiske språket, og var særlig fininnstilt på dets indre ekkoer, på forbindelsene mellom ord og symboler i språket. Resultatet er at Agnon, til tross for sin umiskjennelige stil, faktisk også evner å variere denne stilen med en utrolig fleksibilitet, og blant hans store verker er det derfor ingen som ligner på hverandre.»

Agnon kjempet lenge mot de språklige nyvinningene til Eliezer Ben-Yehuda, lingvisten som regnes som den moderne hebraiskens far og som tilførte hundrevis av nye ord til det hebraiske språket. Likevel har en undersøkelse av ordbruken i romanen Shira vist at Agnon til slutt tok i bruk mange av Ben-Yehudas nyord.

Ekteparet Agnon hadde for det meste et godt samliv preget av kjærlighet og samhold. Esther kom fra en veletablert, tysktalende jødisk familie, mens Agnon kom fra en liten by i Galicja, der jødene snakket jiddisch seg imellom. Under perioden i Tyskland levde familien komfortabelt. Da de skulle flytte til Palestina var Agnon klar over at det ville innebære trangere levekår for familien. I tillegg til vanskelighetene knyttet til det å leve i den unge jødiske yishuv i Palestina opplevde familien ytterligere utfordringer: brannen i Bad Homburg, et jordskjelv som skadet leiligheten der de bodde i Jerusalem i 1927, og senere innbruddet og ramponeringen av huset i Talpiot i 1929.

Esther fungerte i mange år som hennes ektemanns sekretær og hjelp. Hun hadde som oppgave å kopiere de håndskrevne manuskriptene hans på skrivemaskinen. I tillegg drev hun husholdningen og passet på barna. Da hun uttrykte ønske om å studere og jobbe utenfor huset førte dette til konflikt med Samuel, som ikke ville ha en kone som arbeidet utenfor huset. Da hun fortalte til sin ektemann at hun ville begynne å jobbe som gymlærer på en skole svarte Agnon at han tilhørte en «gammel generasjon» og ikke var komfortabel med at hans kone skulle måtte jobbe og bidra til familiens livsopphold. Han foretrakk i så fall at hun studerte noe «for moro skyld.» Esther bestemte seg etter hvert for å begynne å jobbe likevel: Hun tok seg en jobb på et arkeologisk museum og ga ektemannen beskjed om at han måtte finne seg i det.

I ekteparets siste stunder led Esther av demens og kunne i perioder ikke kjenne igjen sin ektemann. Fortellingen lyder at hun, etter en slik periode, plutselig en dag kjente ham igjen; den påfølgende natten fikk Agnon hjerteinfarkt og døde.

Agnon skrev mye om sin hjemby Butsjatsj. I tidlige verker endret han ofte navnet på byen til «Shabush,» men etter Holocaust kalte han konsekvent byen ved sitt rette navn.

Agnon la handlingen i flere av sine bøker til Butsjatsj, blant annet romanene En enkel fortelling og Nattegjesten, samt en rekke noveller. Byen figurerer i hans fortellinger som mer enn bare bakgrunn for handlingen. Noen ganger er Agnon kritisk til aspekter ved livet i byen, andre ganger preges beskrivelsene av et savn til hjembyen.

I novellesamlingen Ir ve-meulah forsøker Agnon å gjenskape Butsjatsj’ historie etter andre verdenskrig og Holocaust. I bokens innledning skrev han:

«Dette er historien om Bitsjatsj, eller Butsjatsj, som jeg har skrevet i min sorg og smerte slik at våre barn, som vil komme etter oss, skal vite at byen vår var full av Torah og visdom og kjærlighet og tro og liv og nåde og barmhjertighet og veldedighet, helt fra dagen byen ble skapt og frem til dagen da den onde ødeleggeren, med de forbannede, de forrykte som var med ham, kom og tilintetgjorde den.»

Fortellingene i boken beskriver byen fra dens grunnleggelse, og forteller om dens beboere – særlig de jødiske, men også den øvrige befolkningen. Det fortelles om byens undergang i nazistenes hender og inneholder mange selvbiografiske segmenter fra Agnons oppvekst. Den siste novellen i samlingen, «Tegnet,» er en klagesang over den jødiske befolkningen som forsvant under Holocaust.

Agnon beskriver i sine noveller og romaner også bosetninger i det pre-statlige Israel, ofte fra tiden rundt den andre aliyah, da han selv ankom som ung immigrant. Særlig har Jerusalem, hans hjem i mer enn 40 år, en stor plass i Agnons fortellinger.

I romanen Temol Shilshom beskriver Agnon en solnedgang over Jerusalem:

«Lengst i vest lyste det rødt, og solen rullet som en brennende kule, og rundt den en flamme, og rundt den igjen mengdevis av andre flammer, og rundt dem igjen et hav av blod omkranset av gyldne piler som skytes utover og ender i grå skyer innhyllet i rosa tåke, og tåken er innhyllet i brennende fakler som strekker seg mot de mektige fjellene bak og til slutt treffer den mørke jorden.»

Agnon var vegetarianer. Vegetarianismen hans var trolig delvis resultatet av et besøk på et slakteri som barn. Karakterer som er vegetarianere finnes i flere av hans fortellinger, men samtidig finner man i Agnon saftige skildringer av inntak av kjøtt- og fiskeretter, samt detaljer om sauser og krydring. Det er ofte vanskelig å tolke budskapet i disse scenene: det er ikke tydelig hvorvidt de er ment å uttrykke innlevelse i karakterenes appetitt og nytelse ved maten eller som en subtil og implisitt kritikk av kjøttspising. Det er også tenkelig at Agnon plantet denne tvetydigheten i fortellingene med vilje, og at kritikk og forståelse for kjøttspising finnes side om side.

I novellen «Agunot» er åpningen skrevet i Midrash-stil og beskriver Guds kjærlighet for sitt utvalgte folk, jødene. Det sentrale temaet i den påfølgende fortellingen er ugjengjeldt kjærlighet. Fortellingens kvinnelige hovedkarakter, Dinah, kaster en tora-ark ut av et vindu fordi hun er overbevist om at denne arken er skyld i tiltrekningen hun føler for Ben-Uri, håndverkeren som har bygget den. Problemet er at Dinah allerede er forlovet til en mann hun ikke elsker, men som hennes far har valgt ut til henne.

I Be-levav Yamim skildrer Agnon ni troende fra Butsjatsj’ reise til Eretz Yisrael. Han beskriver deres lengsel til et land de aldri har sett, deres idealistiske tro, og deres opplevelser fra avreisen til ankomsten i Jerusalem. Fortellingen er en blanding av et folkesagn og et slags magisk-realistisk epos.

I Sipur Pashut, den andre romanen han utga, forlot Agnon den pikareske stilen til Brudeutstyr til fordel for en stil som minner mer om den europeiske familiekrøniken à la Thomas Manns Buddenbrooks. Romanen forteller en gjennomført realistisk historie om et ekteskap i konteksten av det sosiale miljøet fra det jødiske Galicja i begynnelsen av det tyvende århundre, altså miljøet Agnon kjente fra sin egen oppvekst. Boken tar opp individets konflikt mellom ønsket om å følge egne ambisjoner og kravet om å tilpasse seg det småborgerlige samfunnets press og verdier. Fortellingen, som finner sted i Butsjatsj, inkluderer en rekke bikarakterer, som sammen skaper en bred sosial skildring. I sentrum for handlinger står to familier: Horowitz’ene, butikkeiere og handelsmenn fra byen «Shabush» (altså Butsjatsj) på den ene siden, og Zimlich-familien, innehavere av en stor eiendom i nærheten av byen på den andre. De to familiene blir bundet sammen av et ekteskap stelt i stand av familienes fedre, og rundt dette forholdet spinner romanen sin historie. I et brev til Zalman Schocken i 1931 beskrev Agnon novellen som «en enkel historie om et ekteskap.»

I Sefer Ha-Ma’asim ("Handlingenes bok"), som er en samling noveller med surrealistisk preg, endret Agnon sin litterære retning: i disse novellene hender ting tilsynelatende uten forbindelse med hverandre og uten noen klar årsak, og den tidligere virkelighetslikheten som hadde preget fortellingene hans er borte. Frem til denne utgivelsen ble Agnon regnet som en forteller som utelukkende skildret den «gamle» verden, og som gjorde det på en tradisjonell måte. Kursendringen i Sefer Ha-Ma’asim markerte begynnelsen på Agnons karriere som modernistisk forfatter. Fortellingene i samlingen uttrykker en eksistensiell angst gjennom en kreativ fortellermåte som utfordret den naturalistiske tradisjonen Agnon selv hadde stått i frem til da. Denne overraskende vendingen i Agnons stil var blant annet preget av hans lesing av Sigmund Freud og Franz Kafka, som fantes i hans kone Esthers samling. Til tross for denne påvirkningen påsto Agnon selv at fortellingen i Sefer Ha-Ma’asim var de mest personlige han hadde skrevet, og at de ikke var påvirket av noen annen forfatter, inkludert Kafka.

Romanen Ad Hena beskriver fortellerens meningsløse vandringer gjennom den tyske landsbygda. Fortellingen skildrer menneskene og synene som møter fortelleren, og har tydelige hint til Tysklands sosiale oppløsning i tiden etter den første verdenskrig. Fortellerens vandringer ender med at han bestemmer seg for å emigrere til Palestina. Romanen ble skrevet i en rapporterende, objektiv stil. Som ikke tidligere var blitt gjort i hebraisk litteratur.

Av denne grunn var Agnon først usikker på om han ville publisere romanen. Dette endret seg etter en positiv respons fra kritikeren Baruch Kurzweil. I Kurzweils analyse var den oppstykkede, brutte formen et uttrykk for den samme oppløsningsprosessen romanen skildret, og derfor var den «klassiske» fortellermåten, ifølge Kurzweil, uansett lenger relevant i en skildring av denne tematikken.

Etter utgivelsen av Ad Hena begynte Agnons navnt å bli nevnt i samme åndedrag som forfattere som Kafka, James Joyce og Robert Musil.

Skrivingen var det sentrale elementet i Agnons liv og opptok det meste av hans tid. Han unngikk i stor grad offentlige opptredener (i motsetning til mange av hans samtidige israelske forfattere, som tok aktiv del i landets offentlige liv). Agnon sa selv:

«Jeg er ikke et handlingsmenneske, og om himmelen hadde gitt meg valget, ville jeg utvilsomt valgt ånden og ikke handlingen.»

Om politikk sa han:

«I min natur er jeg ikke et politisk menneske . Jeg ser enhver styreform som noe som uansett vil måtte forandre seg, som bør forandre seg og som må forandre seg, og når den forandrer seg er det egentlig bare en forandring fra én form til en annen form, fra én plage til en annen plage.»

Hans offentlige aktivitet var begrenset til medlemskapet i Akademiet for hebrask språk og underskriften han ga til «Bevegelsen for stor-Israel.» Han kritiserte også israelske pasifister etter at leiligheten hans ble angrepet og ramponert i 1929.

Agnon var kjent for å stadig endre på tekstene sine. Denne «poleringen» av fortellingene hans fant sted i alle skriveprosessens faser: ikke bare i korrektrulesning av manuskriptene før de ble levert til trykk, men også etter de var trykket. Hans kone Esther spilte en viktig rolle i denne delen av hans arbeid. Hun var ansvarlig for å overføre de håndskrevne manuskriptene til skrivemaskinssider. Deretter leste og korrigerte Agnon disse, før Esther skrev et nytt trykkemanus basert på endringene han hadde gjort. Når en novelle var kommet på trykk satt de så sammen igjen og korrigerte også denne versjonen, og denne «endelige» versjonen ble så brukt i utgivelser i bokform.

Hans signaturnovelle «Agunot,» for eksempel, ble med årene utgitt i fire forskjellige versjoner. Agnons besettelse med stadig redigering av fortellingene varte helt til slutten: på sitt dødsleie satt han timevis med datteren Amuna og dikterte endringer han ville ha gjort i romanen Shira.

Agnon høstet tidlig anerkjennelse for sin litteratur: allerede de første bøkene hans ble møtt med stor entusiasme og interesse i det hebraiskelesende litteraturmiljøet som fanter i Europa og Palestina. Etter hvert fikk han en rekke priser i Israel: han mottok Bialik-prisen i 1934 og 1950, og ble for sin litteratur to ganger tildelt Israel-prisen (i 1954 og 1958), Israels mest prestisjefulle nasjonale pris. I Israel ble hans femti-, seksti-, søtti- og åttiårsdag alle markert med omtale og lovprisning i landets aviser.

Et annet eksempel på anerkjennelsen han ble vist i Israel er følgende historie: Etter at Agnon klaget til byrådet i Jerusalem på bråket fra den økende trafikken i gaten der han bodde (Klausner-gaten i Talpiot), og skrev at bråket hindret ham i å få sove, gjorde byrådet gaten enveisskjørt og satte opp et skilt der det sto: «Kjære sjåfør! Vennligst hold rolig fart i denne gaten.»

I 1964 vant Agnon Ossishkin-prisen for sin roman Temol Shilshom.

I 1958 ble Agnon tildelt en æresdoktorgrad fra det Hebraiske universitetet i Jerusalem, og i 1967 mottok han det samme fra Weizmann-instituttet i Rehovot.

Allerede i 1946 begynte Shlomo Zalman Schocken å arbeide for at Agnon skulle motta Nobels litteraturpris. Baruch Kurzweil, litteraturkritikeren, skrev med dette formål en nominasjon av Agnon som ble sendt til Svenska Akademien. Brevet sendte Kurzweil gjennom en professor ved Det hebraiske universitetet, Shmuel Hugo Bergman, siden Kurzweil selv arbeidet som lektor på denne tiden og ikke var affiliert med noe universitet.

I 1951 nominerte Det hebraiske universitetet igjen Agnon som kandidat. Samme år reiste Agnon selv til Stockholm for å promotere sitt kanditatur til prisen. I Sverige møtte han forfatterollegaer og kritkere, men reisen ble avbrutt da Agnon fikk et hjerteinfarkt og måtte tilbringe flere uker på sykehus.

I 1963 tok Gershom Schocken initiativ til å oversette Agnons bøker til svensk. (Og det krumme skal bli rett var blitt oversatt så tidlig som i 1925.) Etter Schockens initiativ oversatte og publiserte forlaget Bonnier enkelte av Agnons tekster på svensk. I 1964 ble romanen Nattegjesten oversatt til tysk, og mottok gode anmeldelser.

I desember samme henvendte Gershom Schocken seg igjen til Baruch Kurzweil, som i mellomtiden var blitt leder for litteraturinstituttet ved universitetet Bar-Ilan, og dette universitetet sendte da også en nominasjon av Agnon til Svenska Akademien. I 1966, etter en nominasjon av den svenske forfatteren Eyvind Johnson, ble Agnon annonsert som vinner av Nobelprisen sammen med Nelly Sacks (ett av bare to tilfeller der prisen er blitt delt). I sin takketale sa Agnon:

«Ut av den historiske katastrofen der Titus, Romas hersker, utslettet Jerusalem og sendte Israel i eksil; ut av den ble jeg selv født i en av eksilets byer. Men jeg har alltid kjent meg som var jeg født i Jerusalem. I drømmen, i et nattesyn, kunne jeg se meg selv stå i tempelet med Levittene, mine brødre, syngende David, kongen av Israel sine sanger. Slike toner har intet øre hørt helt siden den dag da vår by ble ødelagt og hennes folk sendt i eksil. Jeg mistenker at de engler som har ansvaret for sangens store hall, i deres frykt for at jeg skal synge i våken tilstand det samme som jeg sang i drømmen, har fått meg til å glemme det som jeg sang i natten; for hvis ikke ville mine folkebrødre høre det, og de ville ikke klart å tåle sin smerte, for det ville ha minnet dem på godet som er gått tapt. Derfor, for å gjøre opp for at de fratok meg evnen til å synge med stemmen, har englene heller latt meg skape sanger i skrift.»

Etter Agnons død fortsatte hans datter, Amona Yaron, å arbeide med redigering og utgivelse av farens litteratur. Huset der familien bodde ble overført til byen Jerusalem og er i dag et muesum kalt Beit Agnon (Agnon-huset). I huset kan besøkende se Agnons arbeidsværelse og bibliotek. Biblioteket er på flere tusen bøker, og de eldste er så gamle som fra 1600-tallet.

Agnon er den mest studerte forfatteren i hebraisk litteratur. Blant hans kritikere satte Agnon selv særlig pris på Baruch Kurzweil. Til Kurzweil skrev Agnon en gang at «ingen har gått så dypt som deg i analysen av mine tekster.» Agnon anså Kurzweil som den fremste fortolkeren av hans egne tekster, og på spørsmål om hva en tekst betød eller representerte refererte han gjerne den spørrende videre til Kurzweils analyser.

Agnon var avbildet på den israelske 50-shekels seddelen mellom 1985 og 2014.

I 2013 ble en dokumentarfilm om hans liv produsert i Israel.

I Israel er flere institusjoner oppkalt etter Agnon, og i mange byer finnes det gater med hans navn. Også i Butsjatsj, hans fødeby, og i Bad Homburg, der han bodde i flere år, finnes det gater oppkalt etter Agnon.

• (en) Shmuel Yosef Agnon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) S.Y. Agnon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Samuel Josef Agnon på Internet Movie Database
• (en) Samuel Josef Agnon hos The Movie Database