Nights in White Satin

Nights in White Satin er en sang av Moody Blues, komponert av Justin Hayward. Den ble først omtalt som segmentet "The Night" på albumet Days of Future Passed. Da den ble gitt ut som singel i 1967, nådde den nummer 19 på UK Singles liste og nummer 103 i USA i 1968.

I USA var singelen nummer to i to uker på nytt i 1972 på Billboard Hot 100 (bak "I Can See Clearly Now" av Johnny Nash) og ble nummer én på Cash Box Top 100. Dens høyeste plassering i Storbritannia var nummer 9, den nådde nummer 5 på New Zealand i en avstemning utarbeidet fra lesernes stemmer i 1973. Sangen var en gjenganger på listene de neste tiårene. Den var igjen på listene i Storbritannia og Irland i 1979 og nådde henholdsvis nr. 14 og nr. 8. Sangen var igjen på listen i 2010 og nådde nummer 51 på den britiske offisielle singellistene.

Det har også blitt spilt inn av mange andre artister, spesielt Giorgio Moroder, Elkie Brooks, Sandra, Collide og flere symfoniorkestre.^[1][2][3]

Bandmedlem Justin Hayward komponerte sangen i en alder av 19 år, tittelen på sangen skal være inspirert av at en kjæreste ga ham en gave med satenglaken.

Hayward sa om sangen, "Det var bare en sang jeg skrev og som jeg syntes hadde en veldig kraftig. Det var en veldig personlig sang hvor hver tone, hvert ord betyr noe for meg, og jeg fant ut at mange andre mennesker har følt det på samme måte."

Peter Knight komponerte orkesterpartiet til introduksjonen og London Festival Orchestra fremførte det. Det "orkestrale" lydbilde i hoveddelen av sangen kommer faktisk fra Mike Pinder sin Mellotron, dette kom til å bli Moody Blues sitt signatur-lydbilde.^[4][5][6]

Tekste begynner slik:^[7]

Nights in white satin, never reaching the end

Letters I've written, never meaning to send

Beauty I'd always missed, with these eyes before

Just what the truth is, I can't say anymore

På de to singelversjonene av sangen ble deler av orkesterdelen og poesidelen på albumversjonen fjernet for å kutte ned på lengden.

Den første versjonen hadde en lengde på 3:06 og en merkbare hakkete partier. På flere senere versjoner er det også oppgitt en lengde på 3:06, men faktisk er lengden på 4:26. Noen versjoner hadde, istedenfor en brå slutt, en kort utgave av orkesterdelen, også disse var også merket med 3:06 men var 4:33.

På den første singelversjonen var låtskriverens oppført som "Redwave" istedenfor Hayward.

Selv om den til å begynne med ikke hadde så stor suksess har sangen siden høstet mye bra kritikk, og rangert som nummer 36 på BBC Radio 2 sin Sold on Song Top 100 liste.

Poesidelen man hører etter nesten seks minutter på albumversjonen er oppgitt til å hete "Late Lament". Trommeslager Graeme Edge skrev versene, som ble fremført av keyboardist Mike Pinder. Diktets siste fem linjer er også på slutten av albumets første spor, "The Day Begins".

Breathe deep the gathering gloom

Watch lights fade from every room

Bedsitter people look back and lament

Another day's useless energy is spent

Impassioned lovers wrestle as one

Lonely man cries for love and has none

New mother picks up and suckles her son

Senior citizens wish they were young

Cold-hearted orb that rules the night

Removes the colours from our sight

Red is grey is yellow white

But we decide which is right

And which is an illusion

• Justin Hayward - akustisk gitar, vokal
• Ray Thomas - fløyte, vokal
• Mike Pinder - Mellotron, vokal, dikt fremføring (på "Late Lament"), gong
• John Lodge - bass, vokal
• Graeme Edge - trommer, vokal, perkusjon

• Peter Knight - orkesterarrangementer
• London Festival Orchestra - orkesterparti