Niccolò Longobardo

Niccolò Longobardo
Niccolò Longobardo som mandarin (merk mandarinduken)
Født		10. sep. 1565 Caltagirone
Død		11. des. 1655[1][2] (90 år) Beijing
Beskjeftigelse		Misjonær
Gravlagt		Zhalan
Niccolò Longobardo på Commons

Niccolò Longobardo eller Longobardi (født 10. september 1565 i Caltagirone på Sicilia i Italia, død 11. desember 1655 i Peking i Kina) var jesuittprest og kinamisjonær.

Han er særlig kjent for sin kritiske holdning til den akkomodasjonsmetoden som Matteo Ricci hadde fulgt i sitt misjonsarbeid i Kina.

Niccolò Longobardo trådte inn i Jesu Selskap i Messina i 1582, ble i 1596 sendt til Kina. Fra 1597 var han misjonær i Macao. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo.^[3] Han arbeidet deretter frem til 1611 i Shiuchow. Han bygde den katolske kirke i Shaozhou, som anses som Kinas eldste. I 1610 etterfulgte han den nylig avdøde pater Matteo Ricci som superior for jesuittene i Kina (i 1618 ble selve Kina en viseprovins utskilt fra jesuittenes provins Japan). Denne stillingen fratrådte han i 1622 til fordel for Manuel Dias d.y..

Fra 1623 til 1640 var han jesuittenes superior i Beijing. I 1636 grunnla han den første misjonen i provinsen Shandong, i byen Jinan.

I motsetning til Ricci avviste han de kinesiske tradisjonelle navn på gud som anvendbare for den kristne Gud, fordi han holdt de kinesiske lærde ikke tilbad noen spirituell substans, men var en slags ateister. Han gikk inn for at man på kinesisk benyttet et ord for Gud som var nesten lydlikt med det latinske «Deus». Fra han ble misjonsprefekt fikk man dermed begynnelsen på den mangeårige kinesiske ritestrid. Da jesuittenes misjon brøt sammen i Japan kom flere jesuittmisjonærer som var utvist derfra til Kina, og delte gjennomgående Langobardos standpunkt i ritestriden. Kontroversen innen jesuittordenen om dette spørsmålet ble målbåret for det meste av Longobardo, Sabbatino de Ursis og João Rodriguez på den ene side, og Alfonso Vagnone og Nicolas Trigault på den annen.

I løpet av striden ble det skrevet en rekke traktater. Longobardos mest betydningsfulle traktat om emnet var Responsio brevis super controversias de Xamti, hoc est de altissimo Domino, de Tien-chin, id est de spiritibus coelestibus, de Lim-hoên, id est de anima rationali... (manuskript fra 1623), også kjent som De Confucio ejusque doctrina tractatus. Skriftet var opprinnelig tiltenkt et jesuittisk publikum, og analyserte og forsøkte å plukke fra hverandre de konfucianisk-kristelige synkretistiske tilnærminger fra Ricci-tilhengernes side. Han anførte argumenter at fra en analyse av det fremherskende neokonfucianske tankegods.

I 1630-årene ble skriftet forbudt av viseprovinsialen Francisco Furtado, men ved et tilfelle (sannsynligvis) falt det i fransiskaneren Antonio Caballero de Santa Marias hender, og i forbindelse med en konferanse i Guangzhou i 1669 gav han det videre til dominikaneren Domingo Navarrete. Det inngikk i deres kamp mot akkomodasjonsmetoden, og ble sendt til Europa. I 1676 (altså etter Longobardos død), ble det oversatt og offentliggjort av jesuittenes motstander Navarrete til spansk som «Respuesta breve...» i hans Tratados Históricos... . Og da ritestriden blusset opp igjen, ble denne spanske oversettelse oversatt til fransk av misjonærer tilhørende den parisiske misjonsselskap og utgitt i 1701 («Traité sur quelques points de la religion des Chinois...»).

Den svært kinainteresserte Leibniz argumenterte mot traktatets teser («Lettre à Rémond», 1716), mens Malebranche tok dem med i sitt verk «Entretien d'un philosophe chrétien et d'un philosophe chinois...» 1708.

Longobardo var den lengstlevende av den første generasjon jesuittiske kinamisjonærer. Det var han som hadde ansvaret for oppbygningen av de omfattende samlinger ved Nantang-kirken i Beijing, og han var også ledende i arbeidet med å rekrutterte jesuitter som var astronomer og matematikere som kunne tjenestegjøre ved det kinesiske hoff. Da Ming-dynastiet falt og Qing-dynastiet overtok ble han på grunn av sine tette bånd til det gamle regime fengslet for en kort periode, men klarte etterpå, blant annet takket være pater Adam Schalls høye posisjon i hoffmiljøet, å bygge opp gode relasjoner til den nye keiseren. Da han døde i Beijing i 1654 gav Sunzhi-keiseren 300 unser gull til hans gravmæle.

I tillegg til sine rent teologiske verker er Longobardo også kjent for blant annet en avhandling om jordskjelv og en biografi om Josaphat, som forskere senere har fremhevet som bemerkelsesverdig for at den på en måte presenterer et kristelig bilde av Buddhas levnet.

• Sheng chiao jih-k'e (Exercitium quotidianum variarum precum) 1602, 1795, 1800, 1874, 1876, 1920, 1922
• Szu shuo (om døden)
• Nien-chu mo hsiang kuei-ch'eng (hvordan resitere rosenkransen)
• Sheng-jen tao-wen (allerhelgenslitaniet)
• Shen-Mu te hsü tao-wen (litani til den allerhelligste Jomfru)
• Chi chiu shih-i (hvordan sjelen blir frelst)
• Sheng Jo-sa-fa hsing-shih (de hellige Barlaams og Josaphats levnet), 1602, 1610, 1645
• Ti-chen chieh (traktat om jordskjelvet i 1624), 1624, 1679
• Ling-huan tao-t'i shuo (om sjelen)
• Ch'ung-chen li-chu (verk om kalenderen, medforfatter sammen p. Terrenz), 1634
• Libellus precum cum officio funebri et sepulturae ca. 1602
• Responsa ad decem objectiones Litteratae... 1642
• Memoriale (på kinesisk), 1606
• Respuesta breve sobre las controversias de el Xang Ti, Tien Xin, y Ling Hoen (esto es de el Rey de lo alto, espiritus, a alma racional, quepone el China)... (lat.: Responsio brevis..., 1623), i: Domingo Navarrete, Tratados Históricos... I, 1676, 246-289, fransk: Traité sur quelques points de la Religion des Chinois..., 1701, og i : Viri illustris Godefredi Guil. Leibnitii Epistolae ad diversos II, 1735, utg. Christian Kortholt, 165-266, og i: G. G. Leibnitii Opera Omnia IV, 1768, red. av L. Dutens, 89-144, engelsk: A Short Answer Concerning the Controversies about Xang Ti, Tien Xin and Ling Hoen and Other Chinese Names and Terms, i: An Account of the Empire of China, i Churchill, A Collection of Voyages and Travels I, 1704, 165-202, 1732, 1744
• Brev: 18.10.1598, i: Recentissimo de amplissimo Regno Chinae..., 1601, 1-50, Jean Oran, Japonica Sinensia..., 1610, fransk: Les Annales du Japon, de la Chine..., 1601, Copia d'una breve relatione..., 1601, 42-81, Nouveaux advis du Royaume de la Chine..., 1604, Nr. 1, J. Hay, De Rebus Japonicis, Indicis..., 1605, 913-934; 5.2. 1598, 30.11. 1598, 23.11. 1610, i: Matteo Ricci, Opere storiche II, 1913, red. av Tacchi-Venturi, 467-493; 20.11. 1599, i: Riccardi Ricci, II P. Matteo Ricci, 1910, 36 f.; Carmen hexametrum in honorem B.M.V., brev av 20.10.1600, begge i: Scienziati siciliani gesuiti in Cina nel secolo XVII. Atti del Convegno, 1985, 253-257, 259-262.

• Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen

• Liam Matthew Brockey, Journey to the East. The Jesuit Mission to China, 1579-1724, Cambridge: The Belknap Press of Harvard University Press, 2007.
• L. Carrington Goodrich & Chao-Ying Fang (red.): Dictionary of Ming Biography, 2 bd., New York/London: Columbia University Press 1976
• Gianni Criveller: Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni, Taipei:Taipei Ricci Institute 1997 ISBN 2-910969-02-9
• Jacques Gernet, Chine et christianisme. La première confrontation, Paris: Gallimard, 1991.
• Seán Golden: «God's Real Name is God: The Matteo Ricci – Niccolo Longobardi Debate on Theological Terminology as a Case Study in Intersemiotic Sophistication», in The Translator. Studies in Intercultural Sophistication 15 (2009) 2, Special Issue: Chinese Discurses on Translation, s. 375-400.
• George H. Dunne S.J., Generation of Giants. The Story of the Jesuits in the Last Decade of the Ming Dynasty, Notre Dame (Indiana): University of Notre Dame Press, 1962.
• Wenchao Li, Hans Poser (utg), Gottfried Wilhelm Leibniz. Discours sur la Théologie Naturelle des Chinois, Frankfurt am Main: Vittorio Klostermann, 2002 (med fransk oversettelse av De Confuciotraktaten med Leibniz' anmerkninger)