Ney

Ney er et musikkinstrument, en såkalt endeblåst fløyte. Lyden oppstår ved at man blåser på en skarp kant i fløytens øverste ende. Den lages av rørformet kropp av en plante som ligner bambus men egentlig er en ekstra stort sivtype, Arundo donax, ellers brukt som støtte til hageplanter, fiskestenger, eller spanskrør. Flisene til klarinett og obo lages også av dette materialet.^[1]

Ney finnes i en persisk versjon med 6 hull, og en versjon med 7 hull som finnes i Tyrkia og den arabiske verden. Den stammer fra den egyptiske fløyte, som er å se på over 4000 år gamle bilder. Den egyptiske ney er ofte avbildet sammen med dødsguden Anubis.^[2]

Den tyrkiske ney har en bred hodestykke, «başpare», med konisk hull i midten laget av vannbøffelhorn, tre, eller i den seneste tiden av Polyoxymethylene (POM en thermoplastikk kjent under flere andre navn blant annet acetal, polyacetal, polyformaldehyde, og produktnavn som delrin, Celcon, Ramtal, Duracon, Kepital og Hostaform). Hodestykket forlenger og forbedrer blåsehullkanten, og gir støtte til leppene.

Den persiske ney har ofte en skarp kant som hviler under leppene og mellom fortennene.

Ney kroppen er gjennomhullet og innsiden er nesten en perfekt sylinder hele veien, unntatt ved leddet like før blåse-enden. Der er leddgjennomgangen ekstra trang, og avgrenser/definerer lydboksen ovenfor.

Ney endene er beskyttet av en metal ring hver mot skader og sprekk.

Ney hullene er store, øverste hull er på baksiden ofte litt til den siden som tommelen som lukker den kommer fra.

Ney og dens başpare oljes ofte for å beskytte materialet. En mørk belegg oppstår på innsiden av ney kroppen over tid. Fuktighet som skyldes blåsing må tørke før instrumentet kan pakkes vekk, ellers risikerer man sopp og råte.

Blåseteknikkene er forskjellige for disse to typer ney hhv. labial, der hvor luftstrålen uformes av lepper for den tyrkiske, og interdental der hvor luftstrålen utformes av tungen for den persiske.

På tross av den simple form er begge typer ney vanskelig å lære å få lyd ut av i første omgang, og har gjerne en lang læreperiode med relativt høy terskel. De høyeste tonene på korte ney og de laveste tonene til lange ney er vanskelige å få til.

Siden ney har kun 6 eller 7 hull, og disse sitter tett sammen (ca. en halv tone mellom to hull) brukes flere registre under spillingen. Seks registre generert vha. stadig sterkere blåsestyrke er ikke uvanlig. En dreven «neyzen» (den som blåser på ney) kan få nesten 3 oktav ut av instrumentet. Ved å benytte forskjellige blåsevinkler og halvåpne fingerhull kan en mester neyzen generere over hundre distinkte noter ut av ney. Dette gir mulighet til å benytte instrumentet til det meste. Stykker som må spilles noen toner opp eller ned slik at den passer det personlige stemmeområde til en sanger spilles gjerne på kortere eller lengre ney; profesjonelle ney-spillere kan ha med seg opp til over 20 ney med forskjellige lengder og grunntoner slik at de kan bruke de samme grep for samme melodi på en annen toneleie.

I Tyrkia er ney brukt mye i klassisk tyrkisk musikk og i religiøse sammenhenger, og er sterkt forbundet med sufisme og Rumi.

Før notenavn konvensjonen do-re-mi-osv.. ble adoptert i Tyrkia hadde notene fulle lange navn som delvis fortsatt brukes i ney sammenheng, bla. a. som navn på hull eller grep.

Grunntonen til en ney er den som er en tone høyere enn den dypeste, dvs når man man blåser "Dügah" (når kun nederste fingerhull er åpen, dvs. der hvor de fleste tyrkiske melodier kommer tilbake til og "hviler", derav navnet "hviletone").

Følgende er en beskrivelse av hvordan fingerbruk, blåsevinkel og blåsestyrke (skissert grovt med symboler for vindhastighet og vindretning foreslått av USNWS Arkivert 12. oktober 2015 hos Wayback Machine.) blir kombinert for å lage tonene i en populær skala («Hüseyni») på en vanlig type ney type (Bolahenk).^[3] Merk at noen toner kan oppnås på to forskjellige måter.

Hüseyni scale on a Bolahenk ney

Blåse	Fingerbruk	Hertz	Tone
	●  ● ● ● ● ● ●	587	La
	●  ● ● ● ● ● ○	660	Si
	●  ● ● ● ○ ● ○	739	Do
	●  ● ● ○ ○ ● ○	783	Re
	●  ○ ● ○ ○ ● ○	880	Mi
	○  ● ○ ● ○ ● ○	927	Fa
	○  ○ ○ ● ○ ● ○	1043	Sol
	●  ● ● ● ● ● ●	1174	La
	●  ● ● ● ● ● ○	1321	Si
	●  ● ● ● ○ ● ○	-	Do
	●  ● ● ○ ○ ● ○	1566	Re
	●  ● ● ● ● ● ●	1761	Mi
	●  ○ ● ○ ○ ● ○	1761	Mi
	●  ● ● ● ● ● ○	-	Fa
	●  ● ● ● ○ ● ○	-	Sol
	●  ● ● ○ ○ ● ○	2348	La
	●  ● ● ● ● ● ●	2348	La
	●  ● ● ● ● ● ○	-	Si
	●  ○ ● ○ ○ ● ○	-	Si
	●  ● ● ● ○ ● ○	-	Do
	●  ● ● ○ ○ ● ○	3132	Re
	●  ○ ● ○ ○ ● ○	3522	Mi
	●  ● ● ● ○ ● ○	-	Fa
	●  ● ● ○ ○ ● ○	-	Sol
	●  ○ ● ○ ○ ● ○	4696	La
	●  ● ● ○ ○ ● ○	-	Si

• Cahit Ece, utdannet i Istanbul, underviser ney i Aarhus og København.^[4]

• Neyzen Munip Utandı's improvisasjon er den ney melodien som har blitt mest samplet og gjenbrukt i diverse mix.

Andre lignende langfløyter er den japanske shakuhachi og den bolivianske ujusini; begge blir laget av lignende materialer. Shakuhachi'ens hull er ganske vidt og fløyten kan være lakkert på innsiden.^[1]

Den tyrkiske kaval («dilli» eller «dilsiz», hhv med eller uten blokk) ligner ney, men har annen fingerhullplassering og annen spilleteknikk mer tilpasset folkemusikken.

• Süleyman Erguner, Ney Atölyesi