Northrop Frye

Northrop Frye
Født		14. juli 1912[1][2][3][4] Sherbrooke
Død		23. jan. 1991[1][5][6][2] (78 år) Toronto
Beskjeftigelse		Skribent, filosof, pedagog, geistlig, lyriker, litteraturkritiker
Utdannet ved		University of Toronto[7] Merton College[7]
Nasjonalitet		Canada
Gravlagt		Mount Pleasant Cemetery[8]
Medlem av		Royal Society of Canada American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser		Guggenheim-stipendiet (1950)[9] Molson-prisen (1970)[10] Companion of the Order of Canada Pierre Chauveau Medal (1970)[11] Medlem av the Royal Society of Canada
Northrop Frye på Commons

Herman Northrop Frye (født 14. juli 1912, død 23. januar 1991) var en kanadisk litteraturforsker og internasjonalt en av de fremste litteraturteoretikere på 1900-tallet.

Frye fikk internasjonal berømmelse med sin første bok, Fearful Symmetry (1947) som førte til en nytolkning av William Blakes poesi. Hans øvrige omdømme hviler hovedsakelig på hans litteraturteoretiske arbeid som han utviklet i Anatomy of Criticism (1959), en av de mest betydningsfulle verker om litteraturteori som utgitt på 1900-tallet. Den amerikanske kritikeren Harold Bloom kommenterte da boken kom ut at den etablerte Frye som «den fremste nålevende student av vestlig litteratur».^[12] Fryes bidrag til kulturell og sosial litteraturkritikk strakte seg over en lang karriere hvor han fikk utstrakt anerkjennelse og mottok mange utmerkelser. Han er utnevnt til Companion av Order of Canada.

Frye ble født i Sherbrooke, Quebec, men vokste opp i Moncton, New Brunswick. Han var sønn av Herman Edward Frye og Catherine Maud Howard.^[13] Frye kom til Toronto for å delta i en nasjonal konkurranse i skrivemaskintasting i 1929.^[14] Han studerte først ved Victoria College ved Universitetet i Toronto før han deretter studerte teologi ved Emmanuel College (en del av Victoria). Etter et kortvarig tid som studentprest i Saskatchewan ble han innsatt i presteembete i Den forente kanadiske kirke. Han studerte deretter ved Merton College ved University of Oxford i England^[15], før han dro tilbake til Victoria College hvor han tilbrakte resten av sin profesjonelle karriere.

Frye steg til internasjonal oppmerksomhet som et resultat av sin første bok, Fearful Symmetry, som ble utgitt i 1947. Inntil da hadde den profetisk poesien til William Blake lenge vært dårlig forstått, faktisk betraktet av enkelte til å være skravling og preget av stormannsgalskap. Frye fant i den et system av metaforer som var avledet fra Bibelen og Det tapte paradis av John Milton. Hans studier av Blakes poesi var en betydelig bidrag, men Frye ga utkastet til en innovativ måte å studere litteratur på som fikk stor betydning på studiet av litteraturen generelt. Han hadde en betydelig innflytelse på blant annet Harold Bloom og Margaret Atwood.

I 1974–1975 ble Frye Norton-professor ved Harvard University.

Frye giftet seg med Helen Kemp, en pedagog, redaktør og kunstner, i 1937. Hun døde i Australia mens hun fulgte Frye på en forelesningsturne.^[16] To år etter hennes død i 1986 giftet han seg med Elizabeth Brown^[13], men døde selv i 1991 og ble gravlagt på gravlund Mount Pleasant Cemetery i Toronto, Ontario.

Den innsikt som han fikk fra sin forskning på Blake staket ut Fryes litteraturteoretiske retning og formet hans bidrag til litteraturkritikk og teori. Han var den første litteraturforsker som postulerte en systematisk teori for analyse og tolkning av litteratur, «å utarbeide», i hans egne ord, «en samlet fortolkning på litteraturkritikkens teori».^[17] I det formet han en litteraturkritikken som fag. Inspirert av sin arbeid med Blake utviklet og artikulerte Frye som tolkningsteori ti år etter Fearful Symmetry i det banebrytende verket Anatomy of Criticism (1957). Han beskrev dette som et forsøk på en «synoptisk syn på omfang, teori, prinsipper og teknikker i litterær kritikk».^[18] Han spurte: «hva om litteraturkritikk er en vitenskap like mye som det er en kunstart?».^[19] Således fremmet Frye en søken som kom til å oppta ham resten av livet og som etablerte litteraturforskningen som «koherent studiefelt som trener fantasien like systematisk og effektivt som vitenskap trener fornuften».^[20]

Som A. C. Hamilton streket opp i Northrop Frye: Anatomy of his Criticism, Fryes antagelse av koherens (sammenheng) for litteraturkritikk bærer med seg betydelige implikasjoner. Først og mest grunnleggende, den forutsetter at litteraturkritikk er et fag i sin egen rett, uavhengig av litteratur. Ved å hevde sammen med John Stuart Mill at «kunstneren (...) er ikke hørt, men overhørt» insisterte Frye at

«Litteraturkritikkens aksiom må være, ikke at poeten ikke vet hva han snakker om, men at han ikke kan snakke om hva han vet. For å forsvare retten til litteraturkritikken i det hele tatt eksisterer må man derfor anta at litteraturkritikken er en tankestruktur og kunnskap som eksisterer i sin egen rett med et visst må av uavhengighet fra den kunst som den forholder seg til».^[21]

Denne uavhengighetserklæringen^[22] er nødvendigvis gjennomtenkt av Frye. For koherens krever at litteraturkritikkens anatomi, behovet for å fjerne dets begrepsoppfatning som «en parasittiske form for litterært uttrykk, (...) en annenrangs etterligning av den skapende makt»^[18], består av et dynamisk spenningsforhold med behovet for å etablere integritet for den som et fag. For Frye er denne formen for koherens, kritisk integritet innebærer å hevde en mengde kunnskap for litteraturkritikk som, mens den er uavhengig av litteraturen, er dog begrenset av den: «Om litteraturkritikk eksister», erklærer han, «må den være en undersøkelse av litteraturen i henhold til et begrepsmessig rammeverk avledet fra en induktiv undersøkelse av det litterære fagområde».^[19]

I søken etter litteraturkritikkens integritet avviste Frye hva han betegnet som deterministisk villfarelse. Han definerte dette som en bevegelse hvor «en forsker med en særlig interesse i geografi eller økonomi uttrykte (...) at interessen for retoriske innretninger plasserer hans favorittstudie til et kausalforhold med hva enn som interesserte ham mindre».^[23] Ved å knytte litteraturkritikk til et ytre rammeverk heller enn å lokalisere rammeverket for kritikk innenfor litteraturen, denne formen for kritikk hovedsakelig «erstattet en kritisk holdning for kritikk». For Frye betydde kritisk integritet at «kritikkens aksiomer og postulater (...) hadde vokst ut av kunsten som den forholdt seg til».^[23]

Ved å ta sitt stikkord fra Aristoteles begynte Fryes metodelære i å definere et begrepsmessig rammeverk med selvinduksjon, «følge den naturlige orden og begynne med de grunnleggende fakta».^[24] De grunnleggende fakta er i dette tilfellet de litterære verkene i seg selv. Og hva avslørte Freys induktive undersøkelse av disse «fakta»? Betydningsfullt avslørte de «en generell tendens i henhold til de store klassikerne å vende tilbake til [primitive formler]».^[25] Denne avsløringen fremmet hans neste bevegelse, eller heller, «induktiv sprang»:

«Jeg foreslår at det er på tide for litteraturkritikken å ta et sprang over til et nytt underlag fra hvor det kan bli oppdaget hva organiseringen eller inneholdende former av dets begrepsmessige rammeverk er. Litteraturkritikk synes i stor grad å trenge et koordinerende prinsipp, en sentral hypotese hvor, som evolusjonsteorien i biologi, vil se de fenomener som den forholder seg til som deler av et hele».^[26]

Ved å hevde at «litteraturkritikk kan ikke være en systematisk [og således vitenskapelig] forskning om det ikke er en kvalitet i litteraturen som tillater den å være så», fremmet Frye hypotesen at «akkurat som det er en orden i naturen bak naturvitenskapene, så er litteraturen ikke en stabel totalsum av ‘verker’, men en orden av ord».^[25] Denne orden av ord konstituerer litteraturkritikkens begrepsmessige rammeverk, dets koordinerende prinsipp.

De gjentagende primitive formler som Frye market seg i sin undersøkelse av «de største klassikere” skaffet litteraturen med en orden, «et skjelett» som tillot leseren ”å gi respons på et hvert litterært verk ved å se det i et større perspektiv fremmet ved dens litterære og sosiale kontekst».^[27] Frye identifiserte disse formlene som «konvensjonelle myter og metaforer» som han kaller «arketyper».^[28] Litteraturens arketyper eksisterer, argumenterer Frye, som en orden av ord, og gir litteraturforskningen et begrepsmessig rammeverk og en kunnskapsmengde avledet ikke fra et ideologisk system, men rotfestet i forestillingsevnen til leserne. Således, heller enn å tolke litterære verk fra en ideologisk posisjon, det som Frye kaller «avleiret kritisk holdning»^[19], skal litteraturforskningen isteden finne integritet innenfor litteraturfaget i seg selv.

Litteraturkritikk for Frye er ikke en evalueringsoppgave, noe som er å avvise eller akseptere et litterært verk, men heller ganske enkelt å anerkjenne det for hva det er og forstå det i dens forhold til andre verker innenfor «ordenes orden».^[29] Påføre litteraturen verdivurderinger er i henhold til Frye «kun for smakshistorien, og derfor følger holdningsløshetene til moteriktige fordommer».^[30] Ekte kritikk «utvikler seg mot å gjøre alt i litteraturen forståelig»^[30] slik at målet er til syvende og sist kunnskap og ikke evaluering. Litteraturkritikk i Fryes metode er

«...et litterært verk burde bli tiltenkt som et kunnskapsmønster, en handling som må bli adskilt, i det minste internt, fra enhver direkte erfaring av verket, (...) [således] litteraturkritikken begynner når lesningen avsluttes: ikke lenger forestillende underkastet til et litterært verk, kritikeren forsøker å forstå det, ikke ved å gå til en historisk kontekst eller ved å kommentere den nærmeste erfaringene med lesningen av det, men ved å se dets struktur innenfor litteraturen og litteraturen innenfor kulturen».^[31]

Da Frye en gang ble spurt om hans kritiske teori var romantisk svarte han, «Åh, den er fullstendig romantisk, ja.» Den er romantisk på samme vis som at Frye har tilskrevet romantikken til Blake: det er «i en utvidet mening å gi en hovedplass til forestillingen og den individuelle følelse»: Som kunstprodukter av forestillingen danner litterære verker, inkludert «førlitterære kategorier som ritualer, myter, og eventyr»^[32] en potensiell forent forestillingsopplevelse. Han minner oss om at litteraturen er «den sentrale og viktigste utvidelsen til mytologien: hvert menneskelig samfunn har en mytologi som er arvet, overført og mangfoldig».^[33] Mytologi og litteratur holder således til og fungerer innenfor den samme verden av forestillinger, en som er «styrt av konvensjoner, ved dets egne måter, symboler, myter og sjangrer».^[34] Litteraturkritikkens rettskaffenhet krever at den også operer innenfor forestillingens sfære og ikke søker et organiserende prinsipp i ideologi. For å gjøre så, hevder Frye

.«..utelater de sentrale kulturelle prinsipper som litteraturen har utledet fra mytene, prinsippene som gir litteraturen dens kommuniserende kraft på tvers av århundrene gjennom alle ideologiske endringer. Slike strukturerende prinsipper er absolutt betinget av sosiale og historiske faktorer og overstiger dem ikke, men de beholder en kontinuitet i form som peker til en identitet av den litterære organisme særskilt fra alle dens tilpasninger til dens sosiale miljø».^[35]

Mytene gir derfor struktur til litteraturen ganske enkelt ettersom litteraturen som en helthet er «fortrengt mytologi».^[36] Hart gjør det samme poeng når han uttaler at «For Frye er fortellingen, og ikke argumentet, som står i sentrum for litteraturen og samfunnet. Samfunnets fundament er mytisk og fortellende og ikke ideologisk og dialektisk».^[37] Denne tanken, som er sentral i Fryes litteraturkritikk, ble først foreslått for ham av den italienske opplysningsfilosofen Giambattista Vico (1668 – 1744).

Frye benytter begrepene «sentripetal» og «sentrifugal»^[38] for å beskrive sin kritiske metode. Litteraturkritikk er i sitt vesen sentripetal når den beveger seg innvendig (i en stille sinn) mot strukturen i en tekst; og den er sentrifugal når den beveger seg utover, fra teksten og mot samfunnet og den ytre verden. Lyrisk poesi som eksempelvis John Keats Ode on a Grecian Urn (Ode om en gresk urne, 1819), er dominerende sentripetal, framhever lyden og bevegelsen og billedføringen til de ordnete ordene. Retoriske noveller, som Onkel Toms hytte, er dominerende sentrifugal, framhever den tematiske sammenhengen til fortellingene og karakterene til den sosiale orden. Keats dikt har sentrifugale tendenser, dens effekter støtter seg på historiens elementer og keramikk og leksikale valg for skisse karakterene og etablere stemning. Men det ene dreier innover og det andre presser seg utover. Litteraturkritikken reflekterer disse bevegelsene, sentripetalt fokuserende på litteraturens estetiske funksjon, sentrifugalt på litteraturens sosiale funksjon.

Mens en del litteraturkritikere eller litteraturretninger framhever en bevegelse framfor en annen var begge bevegelser like essensielle for Frye: «litteraturkritikken vil alltid ha to aspekter, den ene som beveger som mot litteraturens struktur og den andre som beveger som mot andre kulturelle fenomener som former litteraturens sosiale miljø».^[39] Han ville derfor si seg enig, i det minste delvis, med retningen Nykritikk i hans tid i deres sentripetale insistering på strukturelle analyser, men for Frye var det kun en del av det hele: «Det er riktig», slo han fast, «at den første forsøk for kritisk forståelse skal ta form av en retorisk eller strukturell analyse av kunstverket. Men en ren strukturell tilnærming har samme begrensning i litteraturkritikken som den har for biologien.» Den utvikler ikke «noen forklaring på hvordan strukturen kom til være hva den var og hva dens nærmeste slektninger er. Strukturanalyse fører retorikken tilbake til kritikken, men vi trenger også en ny poetikk...».^[40]

For Frye kunne denne «nye poetikk» bli funnet i opphavet til det mytologiske rammeverket som hadde blitt kjent som «arketypisk litteraturkritikk». Det er gjennom lensene til dette rammeverket som er vesentlig en sentrifugal bevegelse som støtter opp fra teksten mot arketypen hvor den sosiale funksjonen til litterær kritikk blir synlig. I alt vesentlig, «hva litteraturkritikk kan gjøre,» i henhold til Frye, «er å vekke studentene til suksessive nivåer av våkenhet for den mytologi som ligger bak ideologien i hvor deres samfunnet indoktrinerer dem».^[41] Studiet av gjentagende strukturelle mønstre gir studentene en frigjørende distanse fra deres eget samfunn, og gir dem en visjon om en høyere menneskelig forhold – en Longinos' sublimitet – det er ikke tilgjengelig direkte gjennom deres egen erfaring, men til sist omformer og utvider deres erfaring slik at den poetiske modell blir en modell å leve etter. I hva han kaller en «kerygmatisk måte» blir myter «myter å leve etter» og metaforer blir «metaforer å leve etter» hvor «...ikke bare arbeider for oss, men hele tiden utvider vår synskrets» slik at «vi kan gå inn i verden av [kerygma eller forvandlende kraft] og gi den til andre for hva vi har funnet som er sant for oss selv».^[42]

På grunn av dens viktige sosiale funksjon følte Frye at litteraturkritikk var en vesentlig del av en frigjørende utdannelse, og arbeidet utrettelig for å kommunisere sine ideer til et vidtfavnende publikum. «I mange år nå», skrev han i 1987, «har jeg adressert hovedsakelig til meg selv, ikke andre, men til studenter og til et ordinært publikum, innsett at uansett hvilke nye retninger som kan komme til mitt fag vil det komme fra deres behov og deres intense om enn ufokuserte visjon».^[43] Det er derfor passende at hans siste bok, utgitt posthum, skulle bli en som han beskrev for å være «noe av en kortere og mer tilgjengelig versjon av de lengre bøkene, The Great Code og Words with Power,» som han ba sine lesere om å lese med sympati, ikke «som et saksanlegg fra en rettssak ved den endelige dommen, men fra en hvileplass på en pilegrimsreise».^[44]

Giambattista Vico, i The New Science (Den nye vitenskap, 1725), hevdet et språksyn som fundamentalt figurativt, og introduserte til opplysningstidens diskurs tanken om forestillingens rolle i den skapende mening. For Vico var den poetiske diskurs forut den filosofiske diskurs; filosofi er faktisk avledet fra poesi. Frye hadde ingen problemer med å anerkjenne den gjeld han eide til Vico i utviklingen av sin litterære teori, beskrev ham som «den første moderne tenker som forsto alle de betydelige verbale strukturene har nedstammet fra poesien og mytologien».^[45]

Det var Blake som var Fryes «virgilske ledsager»^[46] som først vekket Frye til «den mytologiske ramme i vår kultur».^[47] Faktisk hevdet Frye at hans «andre bok [Anatomy] ble frambrakt i embryo av den første [Fearful Symmetry]».^[17] For det var i refleksjonen på likhetene mellom Blake og Milton at Frye først snublet over «prinsippet om det mytologiske rammeverket», anerkjennelsen at «Bibelen var et mytologisk rammeverk, kosmos eller et mengde fortellinger, og samfunnene som lever innenfor mytologien».^[48] Blake ledet således Frye til overbevisningen at Bibelen ga de vestlige samfunnene med mytologien som informerte all vestlig litteratur. Som Hamilton forsikrer, «Blakes påstand at ”det gamle og nye testamente er «Den store kunstkode» ble den sentrale doktrine i all litteraturkritikk (hos Frye)» (39). Denne doktrinen fant sin fremste uttrykk i Fryes bok med den passende tittel The Great Code som han beskrev som «en foreløpig undersøkelse av bibelske strukturer og typologi» hvis hensikt var endelig å foreslå «hvordan Bibelens strukturer er avslørt av dens fortelling og billedbruk og var relatert til konvensjonene og sjangrene i den vestlige litteraturen”».^[49]

Nedenfor er en liste av Fryes bøker, innbefattet bindene i Collected Works of Northrop Frye, et pågående prosjekt under redaksjonen til Alvin A. Lee.

Fearful Symmetry Anatomy of Criticism The Educated Imagination Fables of Identity T.S. Eliot The Well-Tempered Critic A Natural Perspective: The Development of Shakespearean Comedy and Romance The Return of Eden: Five Essays on Milton's Epics Fools of Time: Studies in Shakespearean Tragedy The Modern Century A Study of English Romanticism The Stubborn Structure: Essays on Criticism and Society The Bush Garden: Essays on the Canadian Imagination

The Critical Path: An Essay on the Social Context of Literary Criticism The Secular Scripture: A Study of the Structure of Romance Spiritus Mundi: Essays on Literature, Myth, and Society Northrop Frye on Culture and Literature: A Collection of Review Essays Creation and Recreation The Great Code: The Bible and Literature Divisions on a Ground: Essays on Canadian Culture The Myth of Deliverance: Reflections on Shakespeare's Problem Comedies Harper Handbook to Literature (sammen med Sheridan Baker & George W. Perkins) On Education No Uncertain Sounds

Myth and Metaphor: Selected Essays Words with Power: Being a Second Study of The Bible and Literature Reading the World: Selected Writings The Double Vision of Language, Nature, Time, and God A World in a Grain of Sand: Twenty-Two Interviews with Northrop Frye Reflections on the Canadian Literary Imagination: A Selection of Essays by Northrop Frye Mythologizing Canada: Essays on the Canadian Literary Imagination Northrop Frye in Conversation (intervju med David Cayley) The Eternal Act of Creation The Collected Works of Northrop Frye Northrop Frye on Religion

Andre prestasjoner

• redigerte femten bøker
• skrev essayer og kapitler som ble trykket i over seksti bøker
• skrev over et hundre artikler og anmeldelser i akademiske tidsskrifter
• fra 1950 til 1960 skrev han en årlig kritisk og bibliografisk undersøkelse av kanadisk poesi for Letters in Canada, University of Toronto Quarterly

• An incisive essay on Northrop Frye's life and ideas – et flengende essay om Northrop Fryes liv og tanker
• The Frye Festival. En internasjonal litteraturfestival i Moncton, New Brunswick, hvor Frye tilbrakte mange av hans aktive år.