Mytiske konger av britene

De mytiske konger av britene var konger i det britonske Britannia. Kongene er nevnt av kilder som er skrevet ned tildels langt senere. De tidligste kildene er Nennius og Gildas, men den som skrev mest om temaet var Geoffrey av Monmouth, som ble født omkring 1100, det vil si mer enn 450 år etter at den siste av de mytiske kongene døde. De kalles britiske konger, eller konger av britene, fordi det ikke er mulig å feste dem til et klart definert territorium.

Det er ingen tvil om at i det minste en del av kongene på listen virkelig har levd, i det minste de siste av dem og de romerske keisere som er tatt med. Men de omtales alle likevel som mytiske, fordi de tilhører en kongerekke som har sitt opphav i prehistorisk tid og er sterkt myteomspunnet. Listen omfatter flere dronninger; allikevel er den i tekster konsekvent omtalt som en liste over konger. Dette skyldes antagelig at det var en patriarkalsk linje, og at dronninger var unntakstilfeller.

Geoffrey av Monmouths verk fra ca. 1136, Historia Regum Britanniae (Historiene til kongen av Britannia), er den som hovedsakelig er kilden for den listen nedenfor. Geoffrey konstruerte en stort sett fiktiv historie for britonerne, forfedrene til waliserne, kornikerne, og bretonerne, delvis basert på verker til tidligere middelalderhistorikere som Gildas, Nennius og Beda den ærverdige, delvis fra walisiske slektstavler og helgenbiografier, delvis fra kilder som i dag er gått tapt og ikke kan identifiseres, og delvis fra hva han selv fant opp. Flere av hans konger er likevel basert på faktiske historiske figurer, men opptrer i en ikke-historisk fortelling. Et antall mellomwalisiske versjoner av Geoffreys Historia eksisterer. All eksisterer etter at Geoffrey skrev sin tekst, men kan gi forskerne en del innsyn i de innfødte tradisjoner som Geoffrey kan ha støttet seg på.

Geoffreys fortelling begynner med den landsforviste trojanske prinsen Brutus, som Britannia etter sigende skal være navngitt etter, en tradisjon som tidligere var blitt nedtegnet i en mindre utbrodert form på 800-tallet i Historia Brittonum (Britonenes historie), et verk forsøksvis tilskrevet munken Nennius. Brutus er en etterkommer av Aineias, den legendariske trojanske stamfar til grunnleggerne av Roma, og hans historie er tydeligvis beslektet med legendene rundt Romas grunnleggelse.

Kongene fra før Brutus kommer fra et dokument som har som mål å spore reisene til Bibelens Noah i Europa og en gang tilskrevet den babylonske historikeren Berossus. I dag er det kjent at dette dokumentet er en fabrikasjon fra den italienske skribenten og svindleren Annio da Viterbo på 1400-tallet. Renessansehistorikere som John Bale og Raphael Holinshed tok for seg listen med konger fra Celtica som var blitt satt opp av pseudo-Berossus, og gjorde også disse til konger av Britannia som av Gallia. John Milton, kjent fra Det tapte paradis, nedtegnet disse tradisjoner i sitt verk History of Britain (Britannias historie), men ga dem liten tillit.

Annius av Viterbo (Annio da Viterbo) fra slutten av 1400-tallet hevdet å ha funnet fragmenter fra Berossos^[1] som ga detaljer om de tidligste bosetningene i «Celtica» etter oversvømmelsen av «Samothes», en sønn av Jafet, en sønn av Noah.^[2] Disse utga han i sitt verk Antiquitatum (1498).^[3] Samothes' rike ble beskrevet som den delen i Europa mellom Pyreneene og Rhinen. De første fem kongene av Celtica eller Samothea fra Viterbos fragmeneter ble også navngitt som de første kongene av Britannia etter oversvømmelsen av Raphael Holinshed i hans krøniker, Holinshed's Chronicles (1577) med tillegget om Albion og Brutus som følgende:

Samothes, og kjent som Dis: sønn av Jafet, sønn av Noah.

• Magus, sønn av Samothes
• Saron, sønn av Magus
• Druis, sønn av Saron (grunnleggeren av druidene)
• Bardus, sønn av Druis (grunnlegger av bardene, skaldene)
• Albion, sønn av Neptun, en kjempe som overvinner Bardus, men ble drept av Herkules.
• Et langt opphold uten noen konge, inntil Brutus fra Troja kommer til Britannia.

Viterbos fragmenter ble senere avslørt som forfalskninger eller fabrikasjoner, derav ble hans verk kjent som pseudo-Berossus.^[4] Hans liste med konger, selv om de er betraktet å ha et lite substrat av sannhet ettersom flere av kongenavnene allerede var kjent i litteraturen (eksempelvis Albion og Brutus) forut utgivelsen av Antiquitatum (1498) og mange kronikører aksepterte at hans bibelske kongefigurer (som Samothes, sønn av Jafet) hadde en bakgrunn i en delvis sannhet basert på deres preferanse i mosaisk historie.^[5][6] Viterbos kongeliste dukket senere opp i John Bales Illustrium majoris Britanniae scriptorum (1548), John Caius' Historia Cantabrigiensis Academiae (1574), William Harrisons Description of England (ss. 3–5, 1577), Holinshed's Chronicles (bind 2, s. 2, 1587) og Anthony Mundays A briefe chronicle (s. 467, 1611).^[7] På 1600-tallet var Vitebos kongeliste ikke lenger populær blant kronikører, oldtidsforskere eller historikere.^[8][9]

John Speed, William Camden og Walter Raleigh (The Historie of the World, ss. 112–115, 1614) var blant de som avviste Viterbos kongeliste. John Milton i hans The History of Britain (s. 3, 1670) refererer kortfattet til Viterbos kong Samothes, men konkluderte at denne figuren er fra en etterligning eller utroverdig kilde.

De tidligste historikerne som skrev om Britannias historie som benyttes seg av Det gamle testamentes syn på historien, var alle enige om at Britannia aldri var befolket før syndfloden.^[10] Eksempelvis skrev Holinshed's Chronicles (bind 2, s. 1, 1587) at Britannia var aldri befolket før syndfloden og siterer Polidoro Virgili (på engelsk kalt Polydore Vergil) og andre kilder. Viterbo var intet unntak i å hevde at Samothes var det første som bosatte seg etter syndfloden og den første kongen av Celtica. I henhold til Viterbo kom Samothes til Celtica 143 år etter oversvømmelsen mens Miltons The History of Britain (s. 3, 1670) sier 200 år. Andre tidlige kronikører viser til 310 år, slik som George William Lemon har rapportert da han satte sammen mange av disse kildene.^[11]

Aylett Sammes daterte i henhold til Lemon i hans Britannia Antiqua Illustrata (1676) ankomsten til Samothes i Britannia til 2068 f.Kr. Viterbo, John Bale og William Harrison er alle samstemte i at det «Samotheanske dynasti styrte i 335 år».^[12] I hans Illustrium majoris Britanniae scriptorum (1548) skrev Bale at styret til dette dynastiet (inkludert alle kongene før Albion) endte i år 1736 f.Kr.^[13] ved å legge sammen 335 år = 2071 f.Kr. for Samothes' ankomst i Britannia og begynnelsen på hans slekt. Bales' anslag (2071 f.Kr.) er svært nært Sammes' (2068 f.Kr.) og Anthony Munday i hans A briefe chronicle (ss. 467–469, 1611) som beregnet et tilsvarende årstall (2075 f.Kr.).

Viterbo hevdet først at Samothes var en sønn av Jafet, en sønn av Noah. Senere kronikører (som blant annet Raphael Holinshed) identifiserte Samothes som Mesjek, en sønn av Jafet i henhold til Første Mosebok 10:2.^[14] Viterbo, John Bale og Raphael Holinshed skrev alle at Samothes ga sitt navn først til Britannia som Samothea og dets innbyggere var derfor samotheanerne. En del legender fra renessansen har senere forsøkt å knytte samotheanernes opprinnelse til den greske byen Samothraki, basert på enkel navnlikhet.^[15]

Magus, Saron, Druis og Bardus var alle i henhold til Viterbo grunnleggere, eksempelvis Druis av druidene og Bardus av bardene.^[16] Magus er i ulike kilder knyttet til Mager eller Magos, i den hellenistiske verden assosiert med Zarathustra.^[17] John Bale forsøkte å forbinde ham til bestemte stedsnavn med endelsen magus, eksempelvis Noviomagus Reginorum,^[18] Aylett Sammes hevdet at Saron var grunnlegger av en prestekult kalt «saronittere».^[11]

Albion er ikke nevnt i Viterbos Antiquitatum, men i andre kilder er det hevdet at han var en etterkommer av Neptun. Han er beskrevet som en kjempe som invaderte Britannia og beseiret den samotheanske kongen Bardus, men ble selv drept av Herkules. John Bale daterte Albions seier over Bardus til år 1736 f.Kr. Legenden om kjempen Albion opptrer i langt tidligere litteratur som hos Geoffrey av Monmouth (1136), og er den eldste nedtegnede kjente navnet på De britiske øyer.^[19][20]

Des grantz geanz («Fra de store kjemper»), et anglo-normannisk dikt fra 1300-tallet, inneholder en variasjonsfortelling om det eldste nedtegnede navnet Albion for Britannia og har også en noe forskjellig legendarisk kongeliste.^[21][22] Diktet hevder at en koloni av landflyktige grekere ledet av en dronning kalt Albina fant først Britannia, men før deres bosetning «bodde ingen der».^[23] Albina ga til sist sitt navn først til Britannia, men som senere ble omdøpt til Britannia etter Brutus. Diktet forsøker også ved evhemerisme å rasjonalisere legendene om kjempene, Albina er således beskrevet som å være «meget høy», men er presentert som en menneskelig dronning, en etterkommer av en gresk konge, og ikke et mytologisk vesen.

Albina-myten er også funnet i en del senere manuskripter av Waces Roman de Brut (1155) i form av en prolog.^[24]

Scotia i skotsk mytologi og pseudohistorie er navnet som gitt til en mytologisk datter av en egyptisk farao som gælere og skotter mener de nedstammer fra. Scota opptrådte først i litteraturen fra 1000- eller 1100-tallet og de fleste moderne forskere tolker legendene som er knyttet til henne som oppstått for å konkurrere med Geoffrey av Monmouths påstander at etterkommerne av Brutus (via Albanactus) grunnla Skottland.^[25][26] Imidlertid har også en del tidlige irske kilder også referert til legendene om Scota, og ikke alle forskere betrakter legendene som fabrikasjoner eller som politiske konstruksjoner.^[27] I skotske opphavsmyter har Albanactus liten plass og skotske kronikører som John av Fordun og Walter Bower hevder at Scota var den eponyme grunnleggeren av Skottland og skottene lenge før Albanactus, en gang på den tiden til Bibelens Moses.

Geoffrey av Monmouth synkroniserte (for gi påstått historisk berettigelse) en del av hans konger med figurer og hendelser fra Bibelen, greske, romerske og irske legender og nedtegnet historie. Disse er nevnt i spalten «Synkronisering» i tabellen nedenfor. Geoffrey daterte Brutus' ankomst til Britannia (og påfølgende grunnleggelse av det trojansk-britisk monarki) til 1115 f.Kr.^[28]

Etter at Cadwaladr var død ble kongene til britonere redusert til et slikt lite område at de opphørte å være konger av hele det brytonisktalende området. To av hans slektninger, Yvor og Yni, førte de landflyktige tilbake fra Bretagne, men var ikke i stand til å gjenetablere et forent kongedømme. Angelsakserne styrte den sørøstlige delen av Britannia, det som ble hetende England, etter en tid hvor kongene ble kalt for bretwaldaer, og senere for konger av England. Arvingene til den britonsk trone fortsatte via de walisiske kongene av Gwynedd fram til denne slekten ble tvunget til å underkaste seg England på 1200-tallet. Fyrstene av Gwynedd styrte sitt walisiske område fram til styrtet til Dafydd ap Gruffydd, som styrte fra 1282 til 1283. Hans død markerte slutten på huset til Brutus. Owen Tudor, bestefar til Henrik VII av England, var en etterkommer på morsiden av kongene i Gwynedd; Henriks ekteskap med Elizabeth av York markerte således en sammenslåing av to kongeslekter (foruten også de rivaliserende slektene York og Lancaster).

Iolo Morganwg (Edward Williams) utga i tidsrommet 1801 og 1807 en serie med walisiske triader som han hevdet å ha oppdaget i et manuskript. Han fikk hjelp av oldtidsforskeren William Owen Pughe. Disse tekstene ble senere avslørt for å ha vært en blanding av forfalskninger gjort av Morganwg og hans endringer på autentiske triader.^[29][30] Nøyaktig hvor mye «autentisk» innhold det er i Morganwgs utgitte tekster har forblitt et stridsemne hos dagens forskere. Morganwgs triader beskrev den tidligste okkupasjonen av Britannia (Prydain) og inneholdt en pseudohistorisk rekke av konger som begynte med Hu Gadarn, «plogkongen».^[31]

Hu Gadarn er beskrevet av Morganwg i hans triader som den tidligste beboer av Britannia etter å ha reist fra «Sommerlandet, kalt Deffrobani, hvor Konstantinopel står i dag» i 1788 f.Kr.^[32] Han skal grunnlagt den første sivilisasjon i Britannia og innført jordbruket. Morganwgs Barddas (1862, s. 348) hevder videre at kongen nedstammet fra Gadarn, men at etter en stor oversvømmelse (se Afanc i walisisk mytologi) var det kun to personer, Dwyfan og Dwyfach, som overlevde, og fra disse to nedstammer de senere innbyggerne av Britannia. Den walisiske presten Edward Davies inkluderte denne myten i hans bok Celtic Researches on the Origin, Traditions and Languages of the Ancient Britons (1804):

Først, utbruddet av vann fra innsjøen, og oversvømmet ansiktet til alle land, slik at hele menneskeheten druknet, unntatt Dwyvan og Dwyvach, som unnslapp på et nakent fartøy og som deretter på nytt befolket øya Britannia.

Flere kristne forfattere fra 1800-tallet, eksempelvis Henry Hoyle Howorth^[33] tolket denne myten som bevis for den bibelske syndflod med Noah, dog i Morganwgs kronologi er Dwyfan og Dwyfach datert til 1700- og 1600-tallet f.Kr., noe som ikke passer inn i den bibelske beretningen av Noahs syndflod.^[34]

Tea Tephi er en legendarisk prinsesse som er beskrevet i britisk israelittisk litteratur fra 1800-tallet. Anglo-israelisme er en teologisk lære som hevder at engelskmenn er de rette arvtakere etter oldtidens Israels ti stammer,^[35] Prost F. R. A. Glover i London utga i 1861 boken England, the Remnant of Judah, and the Israel of Ephraim hvor han hevdet at Tea Tephi var en av døtrene til Sidkia av Juda som er nevnt i Det gamle testamente. Ettersom denne kongen hadde fått alle sine sønner drept under fangenskapet i Babylonia var den ingen mannlig etterkommer som fortsette kong Davids trone. Glover hadde merket seg at kong Sidkia hadde døtre som hadde overlevd^[36] Glover antok at Tea Tephi var prinsesse som hadde sluppet unna og deretter reist til Irland hvor hun giftet seg med en lokal konge på 500-tallet f.Kr. og som siden ble blodknyttet til det britiske monarkiet.^[37] Denne teorien ble senere utvidet av prost A. B. Grimaldi som i 1877 utga et slektsdiagram kalt «Pedigree of Queen Victoria from the Bible Kings and later» i heftet The Royal House of Britain an Enduring Dynasty (1902) hvor han mente å påvise at dronning Viktoria nedstammet fra Bibelens gamle konger. Dette ble fulgt opp av den amerikanske evangelisten Charles Fox Parham som forfattet en artikkel hvor han hevdet å spore dronning Viktorias slekt tilbake til kong David (via Tea Tephi): Queen Victoria: Heir to King David's Royal Throne.^[38]

Forbindelsen Tea Tephi og det britiske monarki er også gjengitt i den amerikanske presten J. H. Allens Judah's Sceptre and Joseph's Birthright (1902, s. 251). En sentral grunnsetning i anglo-israelisme er at det britiske monarki nedstammer fra kong David og legenden om Tea Tephi fra 1800-tallet er forsøket på å rettferdiggjøre denne påstanden. Tea Tephi er imidlertid aldri blitt sporet til noe bevart irsk kilde før hun på 1800-tallet ble framhevet, hovedsakelig av nevnte F. R. A. Glover.^[39] En samling av påståtte bardiske tradisjoner og irske manuskripter som ga detaljer om Tea Tephi ble utgitt av J. A. Goodchild i 1897 som The Book of Tephi. Dette verket er blitt avvist som pseudohistorie og forfalskning. Tea Tephi er en ren fiktiv oppfinnelse av Glover.

Det finnes en dronning kalt Tea (entall) i irsk mytologi som opptrer i manuskriptet Annalene av de fire mesterne, nedskrevet en gang rundt 550 e.Kr., men satt sammen en gang på 1600-tallet.^[40] Hun er beskrevet som hustruen til Érimón, en Míl Espáine (Milesier) og datert til 1700 f.Kr. (Geoffrey Keating: 1287 f.Kr.). Men disse datoene er ikke i overensstemmelse med anglo-israelismens litteratur som daterer Tea Tephi til 500-tallet f.Kr., men senere anglo-israelitter som Herman Hoeh (Compendium of World History, 1970) har hevdet ved å sitere Ruaidhrí Ó Flaithbheartaighs reduserte kronologi at denne irske kongsætten, inkludert Tea, var fra en tidligere blodlinje etter kong David som kom til Britannia en gang rundt 1000 f.Kr.^[41] Knyttet til Glovers opprinnelige påstander om Tea Tephi er Grimaldi og Milners spekulasjoner at Jeremia selv i selskap med sin skriver Baruch ben Neriah reiste til Irland med Tea Tephi og at de er funnet beskrevet i irsk folkeminne og i gamle irske manuskripter. En anglo-israelitter har forsøkt å identifisere Baruch ben Neriah med en figur kalt Simon Berac eller Berak i irske myter, og Jeremia med en Ollom Fotla (eller Ollam, Ollamh Fodhla).^[42] Imidlertid er disse påstandene fortatt i strid med dateringer som ikke er konsistente. I 2001 skrev British-Israel-World Federation en artikkel hvor de ikke lenger trodde på disse identifikasjonene, men opprettholdt likevel påstanden at det britiske monarkiet nedstammet fra oldtidens Israel.^[39][43] Selv om Glovers forfalskninger har blitt avslørt er det fortsatt de som holder fast på Tea Tephi-legenden til Glover.^[44]

• Dunn, Charles W. (1958) i en revidert oversettelse av Sebastian Evans: History of the Kings of Britain av Geoffrey of Monmouth. E.P. Dutton: New York. ISBN 0-525-47014-X.
• Morris, John (1996): The Age of Arthur: A History of the British Isles from 350 to 650. Barnes & Noble Books: New York. (først utgitt 1973). ISBN 0-7607-0243-8.
• Parry, John Jay & Caldwell, Robert (1959): Geoffrey of Monmouth in Arthurian Literature in the Middle Ages, Roger S. Loomis (red.). Clarendon Press: Oxford University. ISBN 0-19-811588-1.
• Roberts, Brynley F. (1976): «Geoffrey of Monmouth and Welsh Historical Tradition» i: Nottingham Medieval Studies, 20, s. 29-40.
• Tatlock, J.S.P. (1950): The Legendary History of Britain: Geoffrey of Monmouth's Historia Regum Britanniae and its early vernacular versions. University of California Press. Berkeley.