Magnetbånd

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Magnetbånd er et lagringsmedium for lyd, video og store mengder data. Det består av et magnetiserbart belegg på en tynn stripe av et plastmateriale. Magnetbånd ble oppfunnet av Fritz Pfleumer i 1928 i Tyskland. Oppfinnelsen baserte seg på den tidligere oppfinnelsen av magnetisk tråd som Valdemar Poulsen gjorde i 1898.

En del jernforbindelser har egenskapen at noe av magnetismen som jernet utsettes for blir en varig forandring i jernet. Dette følger en såkalt hysteresekurve som viser hvor mye magnetisme jernet har etter en gitt ytre magnetisk påvirkning.

Det var i Tyskland at den første bruk av magnetbånd fant sted. BBC tok julen 1932 lydbånd i bruk til opptak. I Norge var Tandberg en anerkjent produsent av spolebåndopptakere.

Philips pakket magnetbåndet inn i en kassett, og lanserte kassettbåndopptakere. Dette var i likhet med spolebånd analoge data. Senere har det vært laget opptagere for digital lagring av lyd på magnetbånd, f. eks. DAT/DDS og DLT.

Den vanligst forekommende bruk av magnetbånd i dag er i form av videokassetter.

Magnetbånd har siden 1951 vært og er fortsatt i bruk for lagring av data (ofte som sikkerhetsmedium) for datamaskiner. Dette startet også ut som spolebånd, men i nyere tid har forskjellige kassettformater som regel overtatt.

Det har vært brukt et stort antall forskjellige standarder for hvordan bredden av lydbåndet blir benyttet til flere kanaler.

Lydhodene hadde smale felt som var åpning av en elektromagnet med spole som enten magnetiserte båndet ved innspilling eller båndet skapte et signal fra magnetismen på båndet som kunne forsterkes ved avspilling. Plasseringen av lydhodeåpningen mot båndet avgjorde hvor på båndet det innspilte sporet havnet.

Ved innspilling ble kanalene slettet av et eget lydhode som brukte en høy frekvens for å fjerne gammelt signal. Tandberg hadde patent på en egen crossfieldteknikk med et eget lydhode på andre siden av båndet som ga fast magnetfelt /bias-felt som ga litt bedre innspilling.

Både for spolebåndopptakere og for compactkassetten var det oftest mulig å snu kassetten eller spolen opp ned og bruke båndet i begge retninger. I mono innspilling ble det øvre halvdelen av båndet benyttet. Compaktkassetten ga stereomulighet ved å dele den øvre halvdelen av båndet i to med venstre kanal på øverste fjerdedel av båndet og høyre kanal på andre fjerdedel ovenfra. Ved avspilling på en monomaskin ble begge kanalene avgitt i den ene monokanalen.

På noen spolebåndopptagere for stereolyd ble båndet delt i fire slik at venstre kanal var øverste fjerdedel, mens høyre kanal var nest nederste av de fire kanalene. Dersom et slikt bånd avspilles på en monomaskin som deler båndet i to, blir høyre stereokanal fra båndets andre side avspilt baklengs sammen med venstre kanal.

Ved innspilling av grammofonplater var det vanlig å bruke større maskiner med bredere magnetbånd med 8, 12 eller 24 spor.

Ved hver kopiering av musikken på analogt lydbånd ble lydkvaliteten noe redusert. De innspilte sporene fra ett eller to instrumenter eller stemmer ble mikset til en mastertape som ble brukt til å skjære en plate. Av denne platen ble det laget en "negativ" plate med platerillene som en liten "åskam". Denne platen ble brukt til støping av vinyl-grammofonplater.

De gamle båndene er i det siste blitt brukt til ny digital miksing og gjen-utgivelse på CD av gamle innspillinger med mye bedre lydgjengivelse enn grammofonplatene kunne gi.

Type	Bilde
8-spors kassett, Stereo 8
Standard kassett
Digitalkassett
Mikrokassett for diktafoner
DAT kassetter (Digtal Audio Tape)
Elcaset
Spolebånd
4-spors, RCA kassett

• Fonogram
• Lydkassetter
• Mastertape
• Video