Orientalske katolske kirker

Artikkelen inngår i serien om Kristendom
Treenigheten
Faderen, Jesus, Den hellige ånd
Bibelen
GT, NT
Gudshus
Kirke, Katedral
Presteskap
Biskop, Diakon, Prest, Kateket
Hovedretninger
Katolisisme, Ortodoks kristendom, Protestantisme
Kristen ikonografi
Kristne symboler, Kors, Krusifiks, Ikon
Andre emner
Sakrament, Liturgi, Helgen, Apostler, Pave, Økumenikk
Kristendommen i Norge
Den norske kirke, Frikirker, Den katolske kirke i Norge

De orientalske katolske kirker er 22 særkirker innenfor Den katolske kirke. De kalles også østlige katolske kirker eller katolske kirker av orientalsk/østlig ritus. Det er variasjoner i hierarki og liturgi mellom dem; det eneste som må være felles er det trosmessige innholdet og båndet til paven.

Gjennom den kristne kirkens første tusen år delte den seg i fem hoveddeler, hver underlagt et av de oldkirkelige patriarkatene: Roma, Jerusalem, Konstantinopel, Antiokia og Alexandria. Etter hvert ble flere og flere særkirker stående på egne ben. I 1054 oppsto det største bruddet ved det store skisma, da patriarken av Konstantinopel og paven ekskommuniserte hverandre – og hverandres medlemmer.

Deler av den østlige kirken forble allikevel underlagt Roma; dette gjelder Den maronittiske kirke og Den italo-albanske kirke. I tiden som har fulgt siden skismaet mellom øst og vest har flere grupper brutt ut av Den ortodokse kirke, og sluttet seg til den katolske. Den syro-malabariske kirke i India har en annen historie; den ble isolert fra resten av kirken tidligere, og har så kommet inn i Den katolske kirke.

De orientalske katolske kirkene utgjør en del av Den katolske kirke, og er underlagt paven. De har allikevel sin egen kirkelov, De østlige kirkers kanoniske rett (Codex Canonum Ecclesiarum Orientalum). Denne avviker fra den latinske (romersk-katolske) kirkeloven på en rekke punkter, fremst i forhold til egne ordninger i liturgi og hierarki.

Det at disse kirkene er en del av Den katolske kirke, gjorde at representanter for disse også deltok på Andre Vatikankonsil. Dette konsilet befestet tilknytningen gjennom dokumentet Erklæringen om de orientalske katolske kirker (Orientalium Ecclesiarum), hvor det blant annet henvises til disse kirkenes opprinnelse allerede i urkirken og anerkjennelsen av patriarkatet som har sitt opphav i urkirken. De orientalske katolske kirkene som har slikt patriarkat, er det patriarken som er den øverste lederen. Videre anerkjennes de eldgamle liturgiske skikkene.

I den romerske kurie er det Kongregasjonen for Østkirkene som har ansvar for denne delen av den katolske kirke.

Liturgien har et klart østlig preg og kan være til forveksling lik Den ortodokse kirkes liturgi. Språket varierer; lenge var det noen hovedspråk som var helt enerådende (kirkeslavisk, gresk, syrisk, koptisk og geez), men etter hvert har liturgien blitt oversatt til lokale folkespråk.

Kirkene deles inn i fem grupper, kalt «riter» eller «tradisjoner». Innenfor disse finnes det særkirker som er knyttet til et land eller en folkegruppe.

Den katolske kirke i Norge tilhører den latinske ritus, og det finnes ingen etablert struktur for de orientalske katolske kirker i Norge. Flere hundre (nøyaktig antall er ukjent) orientalske katolikker er bosatt i Norge; langt de fleste har innvandrerbakgrunn, men noen få er konvertitter av norsk avstamning. Normalt vil en nordmann som konverterer høre hjemme i den latinske (romersk-katolske) kirke, men dersom hen er gift med en orientalsk katolikk er det mulig å velge samme ritus som ektefellen. Selv om alle katolikker i Norge er underlagt de latinske biskopene, har de orientalske katolikkene likevel krav på å bli behandlet i henhold den østlig kirkelov, og ikke vestlig.

• Fredrik Hansen: katolsk kirkeblad nr 6 – 2009, De «glemte» katolikkene: De orientalske kirker, s. 12-13