Oldtime

Oldtime, oldtime-musikk eller hillbillymusikk (i USA også oldtimey, mountain music, Appalachian music m.fl.) brukes om folkemusikken som ble utviklet i USA, særlig i Appalachene. Noe av oldtime-musikken fra de siste tiårene før 1940 er dokumentert i form av plateinnspillinger og andre lydopptak. Det gjelder bl.a. innspillinger av Gid Tanner (1885–1960) and his Skillet Lickers with Riley Puckett^[2], Charlie Poole (1892–1931) and The North Carolina Ramblers^[3], og den kristne gruppen The Carter Family^[4]. Disse regnes også blant de første country-gruppene; skillet mellom oldtime og «ur-country» er flytende. Samtidig ble det i 1920- og 30-årene og senere også sunget og spilt mye oldtime som ikke kan kalles country.

Oldtime-musikken har hatt stor innflytelse på senere tiders populærmusikk – ikke bare country, gospel og bluegrass – men også blues, rockabilly og senere former for det som hører under sekkebegrepene rock og pop. Mange av sangene kjennes således fra senere tiders musikk – ikke minst gjennom Bill Monroe (1911–1996), som kunne tusenvis av felelåter – og andre bluegrass- og country-artister og -grupper, og annen musikk under det som løst definert kalles americana og folk. Noen sanger – av og til bare melodiene – har funnet veien til helt andre sjangre, ikke sjelden barnesanger. Selv innen disco og psykedelisk musikk finner vi enkelte oldtime-melodier. Via Monroe har vi også en viss idé om hva som ble sunget og spilt av musikere hvor lydopptak ikke er kjent – som Pendleton Vandiver (1869–1932), Monroes «Uncle Pen» – og Arnold Schultz (1866–1931), sønn av en frigitt slave. Også felespillere som Arthur Smith (1898-1971, må ikke forveksles med Arthur «Guitar Boogie» Smith) og Tommy Magness (1916-72) spilte det som av og til kalles proto-bluegrass^[5]. A.P.Carter i The Carter Family og andre musikere og folkeminnegranskere – som John og Alan Lomax (far og sønn) – har samlet inn store mengder oldtime-sanger og har bidratt til at mye av denne veldige sangskatten er bevart for ettertiden.

Hovedkildene til oldtime-musikken – iallfall den nyere og dokumenterte oldtime-musikken – er folkemusikken til innvandrerne fra Europa (særlig fra Skottland) – og musikk som slaver og tidligere slaver tok med seg etter at slaveriet ble opphevet. En del melodier ble hentet fra minstrel-showene, som var svært populære i bl.a. Virginia på 1840-tallet og senere. En annen kilde er ragtime, kanskje særlig banjoistene Vess Ossman (1868-1923) og Fred Van Eps (1878-1960), begge populære før 1. verdenskrig. Nettopp Van Eps er en av dem som har inspirert Charlie Poole.^[6][7].

Oldtime-musikerne spilte gjerne med tilgjengelige strenginstrumenter, selv om også andre instrumenter ble brukt. Fele var svært populært – både alene og i selskap med banjo, et instrument av vestafrikansk opphav. Banjoen var særlig populær i Nord-Carolina, hjemstaten til store banjoister innen sen oldtime og tidlig bluegrass som Daner Johnson, Charlie Poole, Snuffy Jenkins og Jenkins' etterfølgere som Earl Scruggs og Don Reno. Også gitaren var svært populær. Mandolin, kontrabass, cello, munnspill, jug m.fl. var i bruk. I Appalachene fantes mange temmelig isolerte fjelldaler og samfunn. Dette bidrog til at det utviklet seg forskjellige lokale stiler og tradisjoner, ikke sjelden med innslag av gospel eller iallfall kristne tekster. Oldtime utgjør et musikkmangfold med flere hundre år gamle røtter^[8].

Oldtime, rettere sagt visse former for oldtime, gav opphav til den eldste country-musikken og til tradisjonell bluegrass, ofte ved artister som videreutviklet den musikken de hadde vokst opp med. Flere av disse musikerne, f.eks. bluegrassartistene Bill Monroe, Wade Mainer (1907–2011) og Monroes felemester Chubby Wise (1911-96), forble aktive i meget høy alder. De videreutviklet musikken, men holdt i høy grad fast ved det de hadde lært i unge år. De komponerte en del av den nye musikken selv. Vel så ofte fremførte de imidlertid oldtime-tekster og -melodier – riktignok akklimatisert til den nye stilen, men lett kjennbare for dem som husket de gamle versjonene. Disse artistene har derfor inntil ganske nylig spilt musikk som hadde mye til felles med den originale oldtime-musikken, eller iallfall visse deler av den.

I løpet av 1930-årene gikk oldtime-musikken av mote. Coon Creek Girls, med bl.a. to unge søstre fra Kentucky, slo riktignok gjennom i 1938. Men de store plateselskapene og radiostasjonene foretrakk ulike former for country (i noen grad også bluegrass), som i sin tur – rundt 1955 – vek for rockabilly og andre sjangre, iallfall i massemarkedet. Nærmest i selvforsvar gikk mange country-musikere, radioer og plateselskaper over til Nashville Sound, en glattere form for country hvor fele og ofte også banjo ble erstattet av bl.a. trommer og elektriske instrumenter som pedal steelgitar.

Men oldtime døde slett ikke ut. Mange oldtime-artister og -band var fortsatt aktive, selv om de kommersielle aktørene i musikkbransjen stort sett stilte seg likegyldig til denne musikkformen.

Siden sist på 1950-tallet har kjente former for oldtime fått en viss renessanse. Clarence Ashley (1895-1967) hadde begynt å opptre alt i 1911 og tok en pause fra 1943 til 1960, men kom så tilbake og forble aktiv til sin død. Også andre opprinnelige oldtime-musikere spilte med da den gamle musikkformen fikk et nytt oppsving.

I dag er også mye av denne veldige sangskatten tilgjengelig på samle-CD-er, Internett osv., i tillegg til at nye versjoner av de gamle melodiene fremføres på festivaler og konserter.

Høyt tempo, kjapt og mesterlig felespill akkompagnert av banjo og gitar, tungegymnastikk med et glimt i øyet – det var denne gruppens suksessoppskrift fra 1926 av. En rekke artister og band har gått i Gid Tanners og The Skillet Lickers' fotspor – bl.a. New Lost City Ramblers, stiftet 1958. Innen oldtime fantes og finnes en rekke søskenband, flere far-og-sønn(er)-band – og noe færre mor-og-døtre-grupper. Men også her står Gid Tanner i særklasse. I første omgang hadde han sin bror Arthur som medspiller, deretter sønnen Gordon Tanner. Sønnen dannet senere sitt eget band, Junior Skillet Lickers. Enda senere ble Gids sønnesønn Phil (som ikke må forveksles med sangeren Phil Tanner fra Wales) frontfigur i Skillet Lickers II. Også hans sønn og Gids oldebarn Levi Lowrey – en allsidig musiker – har spilt i eller med dette bandet, som nærmest spilte en slags bluegrass uten kontrabass, men med improvisasjoner.

Tanners tidligere medspiller Clayton McMichen retirerte i 1955, men lot seg overtale til et comeback og var igjen aktiv fra 1964 og nesten til sin død i 1970. I 1982 utgav countryartisten Merle Travis og bluegrassartisten Mac Wiseman en dobbelt-LP, The Clayton McMichen Story, til ære for den gamle felemester.

Men Gid Tanner og hans familieforetak og tidligere medspillere er bare en liten del av de mange artistene og bandene som de siste tiårene har utfoldet seg på oldtime-festivalene^[9][10] og andre steder.

Mange oldtime-sanger har ukjent opphav, noe som er typisk for folkemusikk. Andre ganger er komponisten kjent. Mange oldtime-sanger synges og spilles den dag i dag. De kan fremføres i sin opprinnelige stil, iallfall tilnærmet. Men de finnes ofte akklimatisert i country og bluegrass – av og til også i andre sjangre. Noen ganger blir melodiene resirkulert med helt andre tekster; andre ganger er de blitt oversatt til andre språk, også norsk.

Dette er noen av de mest kjente og populære oldtime-sangene:

Cheeks as red as the blooming rose, eyes the deepest brown,

You are the darling of my heart, stay till the sun goes down.

Matty Groves eller Little Musgrave and Lady Barnard er en typisk morderballade, med et typisk tema: En mann kommer hjem og oppdager at kona står i med en fremmedkar – og dreper både kona og fremmedkaren. I noen av de mange variantene tar han til slutt sitt eget liv. Den er kjent fra De britiske øyer tilbake til 1600-tallet, og senere importert til USA. Den spilles fortsatt i gamlelandet, iallfall delvis inspirert av folk-bølgen – f.eks. av Fairport Convention.

Folques innspilling av folkevisen Skjøn Jomfru minner om Matty Groves og har også vært kalt en norsk oversettelse, men Folque sier selv at den stammer fra Tresfjord selv om gruppen har vært inspirert av Fairports innspilling^[11].

Hvorvidt Shady Grove faktisk er avledet fra Matty Groves, er omdiskuert^[12][13][14]. Iallfall er drapene erstattet med en forelskelse, selv om jeg-persjonen iallfall i én versjon spiller og drikker bort formuen sin^[15]. Én versjon av Shady Grove synges i D-moll og er til forveksling lik Matty Groves. Slik er den fremført av bl.a. Doc Watson, The Kingston Trio, The Whipstitch Sallies og – i en psykedelisk versjon – av Quicksilver Messenger Service^[16]. Men noen har åpenbart ment at en mollstemt melodi ikke passer til å skildre et slikt bedårende vesen. Melodien er fremført i bl.a. A-dur og H-dur, under forskjellige navn og med litt forskjellig tekst, men ofte i høyt tempo. Som Fly Around My Pretty Little Miss, som skal ha opphav i North Carolina^[17], er den iallfall kjent fra 1917^[18]. Den er innspilt minst 73 ganger^[17]. Innspillingen til Samantha Bumgarner (banjo, fele) og Eva Davis (gitar) fra 1924 regnes som den første med kvinnelige countryartister, visstnok også den første med 5-strengs banjo. Senere er sangen innspilt av bl.a. Frank Blevins and His Tar Heel Rattlers – en trio med fele, gitar og banjo fra North Carolina^[18][19] (1927), The Hillbillies (som Blue Eyed Girl)^[20] og Gid Tanner and His Skillet Lickers (1928)^[20]. Den er også kjent bl.a. som Pretty Little Pink.

Shady Grove skal opprinnelig ha vært et stedsnavn, men ble så navnet på en bedårende, liten skapning. Den første innspillingen under navnet Shady Grove er visstnok fra 1927, med Kentucky Thorobreds^[14]. I 1933 fikk et «hot string band», Prairie Ramblers, utgitt en versjon av Shady Grove. Den kan være inspirert av Kentucky Thorobreds (også to av Prairie Ramblers' medlemmer kom fra Kentucky). Men både melodien, Charles Hurts mandolaspill og et forrykende tempo foregrep Bill Monroe and The Blue Grass Boys^[21], som fremførte Shady Grove en rekke ganger (første plateinnspilling i 1961) – i C-dur. Monroe spilte riktignok mandolin, og Monroes «High lonesome tenor» var så forskjellig fra forgjengernes vokalister som det går an å bli. Monroe gav også skildringen en intensitet som ingen har klart å kopiere. Andre bluegrass-artister – som The Darlings (= The Dillards) og Maggie Peterson, Ricky Skaggs and Kentucky Thunder, Patty Loveless, og Del McCoury Band – har lagt seg nærmere de eldre dur-versjonene, men er også inspirert av Monroes innspilling og dynamikk.

Shady Grove har gitt navn til bl.a. bandet Shady Grove Ramblers og plateselskapet Grove Records^[22], og en T-banestasjon i Washington.

I 1785 skrev den berømte skotske dikter Robert Burns I am a son of Mars who have been in many wars, om en veteran som hadde fått amputert armer og ben^[23]. Melodien er trolig eldre. Den skal ha vært kjent i 1680-årene som Logan Waters, og som Soldier's Joy i 1781^[24]. Den kan også ha vært kjent i de franske Alper, Newfoundland og Skandinavia^[25]. Melodien fant også veien til USA. I 1864 – under borgerkrigen – dukket den opp som en felelåt. Her var Soldier's Joy en eufemisme for en blanding av whiskey, øl og morfin (et stoff som ikke var kjent i 1781) som skulle lindre smerter. I sangen hadde en soldat fått amputert et ben og var altså ikke fullt så uheldig som Burns' veteran. På 1900-tallet ble den sunget og spilt mange steder i USA – fra Arizona til Maine, og en rekke steder i Appalachene. Nå var borgerkrigen kanskje kommet litt på avstand. I 1929 laget iallfall Gid Tanner And His Skillet Lickers en innspilling som virket frisk og munter. Henvisningen til den sårede veteranen manglet også, selv om morfinen og ølet ble besunget i siste vers. Gruppen beholdt også en høne, som forekommer i to av versene^[26] – Tanner selv drev en hønsefarm når han ikke turnerte. Også Pendleton Vandiver (1869–1832) – Bill Monroes kjære «Uncle Pen» – spilte Soldier's Joy, skal vi tro nevøen. Ingen lydopptak av Vandiver er kjent, men han sang og spilte fele ifølge nevøen^[27]. Monroe selv har spilt Soldier's Joy en rekke ganger, med den første plateinnspillingen i 1960^[28] – og ved en av sine siste opptredender, Grass Fall 1994. Den er også spilt av Earl Scruggs, Doc Watson, Ricky Skaggs og Kentucky Thunder, Ragtime Annie, Nitty Gritty Dirt Band og svært mange andre^[24] innen bluegrass og andre sjangre – oftest som instrumental.

I en del versjoner forekommer frasen Grasshopper Sitting on a Sweet Potato Vine (eller Grasshopper a settin' on a sweet tater vine, som det het på dialekter i Appalachene; i tillegg passer tater bedre i rytmen enn potato), bl.a. i 2. vers hos The Skillet Lickers. Sangen forekommer også med dette navnet. Den er tilskrevet felespilleren og komponisten Luther Davis (1887-1986) fra Virginia, men er antatt å ha afroamerikansk opphav^[29]. Den uheldige soldaten er erstattet av en uheldig gresshoppe. Hos The Skillet Lickers ble insektet spist av en høne. I en annen versjon blir det offer for en edderkopp; i en tredje av en svarttrost, som i sin tur blir spist av en hauk. I likhet med Soldier's Joy spilles den en del i dagens bluegrass og folk, vanligvis som instrumental.

Denne sangen finnes med flere melodier. Den ble berømt med innspillingen til Charlie Poole and the North Carolina Ramblers i 1925. Den solgte i over 100 000. Den ble gruppens første og største hit og kan ha vært den første country-melodi som slo gjennom også utenfor USAs sørstater^[30]. Ifølge Pooles biograf Kinney Rorrer lærte Poole sangen av en svart gitarist i 1911, men kjente melodien fra før. Spillet i sangen er et kortspill, kanskje Cooncan (av spansk Conquian), en slags rummy. Den er i så fall én av flere sanger om dette spillet.^[31]

Gruppens største hit ble snart – i forskjellige versjoner – innspilt av mange andre, og fremført av enda flere. Tidlig ute var bl.a. legendariske Fiddlin' John Carson and his Virginia Reelers i 1927, og Gid Tanners medspiller Riley Puckett i 1929^[32]. Charlie Poole and the North Carolina Ramblers regnes også blant de fremste eksponentene for det som senere ble kalt pre-bluegrass eller proto-bluegrass^[33][34]. Sangen ble noe av en gjenganger innen bluegrass (som regel med navnet Don't Let Your Deal Go Down, uten Blues) – hos Flatt & Scruggs, Don Reno, Doc Watson, Earls of Leicester og en rekke andre^[35][36]. Også innen mer moderne country har den vært populær^[32].

Denne tåredryppende balladen (også kjent som The Girl I left in Sunny Tennessee) ble skrevet av Harry Braisted (tekst) og Stanley Carter (= Frederick J. Redcliffe, ikke kjent slektskap med A.P.Carter i Carter Family), visstnok i 1899^[37]. Den skal ha blitt spilt inn av Albert Campbell samme år^[38] (også datert 1898^[39], men i så fall er jo sangen komponert før 1899). Andre tidlige innspillinger var bl.a. ved J.J.Fisher (1901)^[40] og Bryon G. Harlan (1902?)^[41].

Også denne ble berømt først og fremst med innspillingen til Charlie Poole and The North Carolina Ramblers i 1925. Deres innspilling er kalt den første countryversjon av en sang fra 1800-tallet^[30]. Nå var melodien noe endret. De skrudde dessuten opp tempoet i forhold til eldre versjoner og fikk plass til fire av de fem kjente versene – datidens 78-plater hadde jo begrenset spilletid. Deres versjon kan virke frisk og munter, men temaet er det motsatte – begge deler er vanlig i sen oldtime: Jeg-personen reiser omsider tilbake til sin kjære Mary nede i Tennessee – men på stasjonen blir han møtt bare av Marys slektninger og sin egen mor, ikke av kjæresten selv. Fra moren får han vite at Mary er død. Dødsårsaken kjennes bare fra 5. vers. Mary skulle redde en liten gutt som hadde gått gjennom isen. Hun reddet gutten, men skled selv på isen og omkom. Fra og med Poole ble sangen fremført av en rekke andre oldtime- og countryband. Som mye annen oldtime ble den plukket opp og akklimatisert på bluegrass-scenen – kanskje via Wade Mainer i 1951^[42][43]

I refrenget – også så sent som i Wade Mainers versjon – fantes strofen «I can hear the darkies singing». «Darkies» ble etter hvert regnet som rasistisk. Men f.eks. «I can hear the persons of African origin singing» ville passe dårlig med rytmen. Så drastiske endringer som i f.eks. Visen om vesle Hoa er likevel ikke funnet nødvendig. I stedet er «darkies» endret til andre tostavelsesuttrykk som «children», «people», «voices» eller «dark trees».

Alt i 1925 ble den lett parodiske versjonen The Bulldog Down in Sunny Tennessee skrevet av Doc Walsh og innspilt av The Carolina Tar Heels – i G-dur^[44]. Innen hjerte/smerte-sjangren var den uvanlig på flere måter. Jeg-personens kjæreste hadde rødt hår og fregner (Marys utseende er ikke beskrevet i originalen). I tillegg var tragedien ikke at kjæresten døde, men at hennes far ikke ønsket noe giftemål med denne elskeren. Dertil hadde han en stor bulldog (formodentlig av rasen amerikansk bulldog, som har vært brukt bl.a. til å vokter kuer og jakte villsvin). Lydbildet der nede i sør ble dermed annerledes enn i originalen – hverken med «darkies» eller «dark trees», men «you could hear that bulldog growling». Den mannevonde bikkja jaget jeg-personen helt ut av den solrike delstaten.^[45]

Originalen, I'll Twine 'Mid the Ringlets, ble skrevet i 1860 (eller 1859^[46]) og utgitt i Chicago. Den ble skrevet av Maud Irving (trolig et pseudonym – kanskje for J. William Van Namee, et spiritistisk medium), med melodi av M. J. P. Webster. De originale notearkene er ytterst sjeldne fordi forlagsbygningene gikk tapt ved bybrannen i 1871^[47]. I 1911 ble sangen beskrevet fra Kentucky og North Carolina som The Pale Amaranthus^[48]. Berømt ble den i 1928 da den som Wildwood Flower, med noen endringer i teksten, ble innspilt av The Carter Family. Dermed ble den en klassiker innen folk og country – og er innspilt av artister og grupper fra Bob Dylan^[49] til Flatt & Scruggs. Med nye familiemedlemmer har Carter Family selv innspilt Wildwood Flower en rekke ganger.

I 1942 fikk Woody Guthrie utgitt en versjon med et tema nesten så langt fra vakre blomster som det går an å komme, nemlig om slagskipet Reuben James, som ble senket av tyske ubåter. Fjern fra Carter Family og sangens opprinnelige tema er også Jim Staffords Wildwood Weed, hvor amarant, liljer og roser er erstattet med Cannabis sativum^[50].

Wildwood Flower er også tittelen på et dikt av Simon Wright.

Dette er en frisk og fengende melodi – med litt tungegymnastikk, og typisk for repertoaret til Gid Tanner and The Skillet Lickers. Deres innspilling er fra 1928. Sangens eldste kjente skriftlige belegg er en studentsangbok ved Harvard i 1880, men den skal ha opphav i en slavesang ^[51][52] og er i så fall eldre enn 1880. Stephen Foster (1828–64) er nevnt som forfatter^[53][54], mens sangen ikke er med på en liste som sies å være komplett over sangene han skrev^[55]. Den stod på minstrel-showenes repertoar. Tittelen, Polly Wolly Doodle, har visstnok ingen skjult mening. Polly var et vanlig kvinnenavn blant slaver, iallfall mot slutten av slavetiden midt på 1800-tallet. Tre personer bar navnet i romanen Onkel Toms hytte. Navnet finnes også i morderballaden "Pretty Polly".

I 1935 ble sangen innspilt av barnestjernen Shirley Temple (1928–2014). Dermed ble den også populær som barnesang og er senere fremført av en rekke små artister^[56]. Ellers er den innspilt eller fremført av Carter Family (første gang i 1939) og en rekke andre.

Melodien finnes med små variasjoner i teksten – men også med helt andre tekster, og da med færre stavelser enn i originalen^[57]. Med Boney Ms Hooray! Hooray! It's a Holi-Holiday fra 1979 fikk melodien således innpass på disco-scenen^[58].

Lolly Wolly Doodle, en kjede som selger dame- og barneklær, har tatt navn etter sangen.

Denne ble skrevet av Henry Clay Work i 1876. Hovedtemaet er at bestefarsklokken lever og dør med bestefaren: Den anskaffes samme dag som han blir født og stanser når han dør etter 90 år. Betegnelsen Grandfather's clock, på norsk bestefarsklokke, skal stamme fra denne sangen. Den er en standardmelodi blant britiske brassband og collier band. Den er ikke minst blitt populær i bluegrass, ofte som instrumental, og ofte med høyere tempo enn i originalen. Her kan se ut til at Don Reno med sitt banjospill har dannet skole^[59].

Sangen er oversatt til flere språk. På norsk er melodien brukt flere ganger – bl.a. i en kristen sang som finnes i minst to varianter, uten relasjon til bestefarsklokker eller bestefedre. Sangen har også gitt opphav til diverse leketøy.

Denne sørgelige balladen finnes under forskjellige navn. En vordende brud får – dagen før bryllupet – et bud fra en engel, som hvisker at mannen har vært utro. Den besvikne forkynner så at hun vil begraves under en sørgepil.
       Weeping Willow går inn i en tradisjon hvor piletrær har vært forbundet med tristhet og kjærlighetssorg. Mest kjent er kanskje The Willow Song – dokumentert fra 1583, og nylig innspilt av Susanna Wallumrød – men mest berømt som Desdemonas sang i William Shakespeares skuespill Othello^[60][61].

Weeping Willow ble første gang spilt inn av The Carter Family i august 1927. Av og til er A.P.Carter – familiens sangskattejeger – oppgitt som komponist. I et intervju med Charles K. Wolfe i 1970 sa Maybelle Carter at sangen – som hun kalte "Bury Me Beneath The Willow" – var kjent i familien så langt tilbake hun kunne huske.^[62] Sørgepil hører hjemme i Eurasia, men er et populært parktre i østre deler av USA.

Weeping Willow ble en av The Carter Familiys mest populære innspillinger. Tidlig i 1937 kom en innspilling med Monroe Brothers (Charlie og Bill Monroe), med et tidlig eksempel på Bill Monroe som virtuos på mandolin. Den er også innspilt og fremført av en mengde artister og grupper innen country, folk og bluegrass som Delmore Brothers, The Stanley Brothers, Flatt & Scruggs & The Foggy Mountain Boys (instrumental), Reno & Smiley^[63] og Ricky Skaggs (hvor jeg-personen er en mann). Den er ikke minst populære blant kvinnelige artister: Emmylou Harris, Dolly Parton, Loose Strings Band og en rekke andre. Ved Rounder Records' 20-årsjubileum i 1990 ble den fremført av en veritabel supergruppe – med Alison Krauss, det nye stjerneskuddet innen bluegrass, som vokalist, akkompagnert av Tony Rice, David Grisman, J.D. Crowe og Mark Schatz^[64]. Den er også innspilt flere ganger av The Carter Familys etterkommere.

Denne melodien er blitt umåtelig populær og er – under forskjellige navn og til dels svært ulike tekster – innspilt mange ganger, og fremført enda flere. Vi finner den innen country, folk, bluegrass, rock, på fotballstadion – og som barnesang. Sangens refreng gjør den lett kjennelig.
       Som med mange folkeviser, er opphavet ikke kjent. Den har vært knyttet til tiden for Wolseley-ekspedisionen til nordlige Red River Valley i Manitoba, Canada, i 1870. Denne versjonen uttrykker sorg over en lokal jente eller kvinne (muligens en mestis) idet en soldat/elsker forbereder seg på å vende tilbake til Ontario. Mange andre versjoner har tilsvarende tema, uten å vise til andre geografiske navn enn Red River Valley. Melodien finnes også som instrumental.

Det tidligst skrevne manuskriptet til teksten med tittelen Red River Valley bærer anmerkningene 1879 og 1885 i lokaliseringene Nemha og Harlan i vestlige Iowa, så den daterer seg sannsynligvis i det minste til den perioden.^[65] Andre mener den stammer fra sørstatene, som også har sin Red River Valley.

Om opprinnelsen er usikker, ble sangen svært populær i sørstatene på 1920-tallet. 27. juli 1925 ble den innspilt med en helt annen tekst, som «Can I sleep in your Barn tonight, Mister?» med Charlie Poole and the North Carolina Ramblers^[66]. 5. august 1925 ble den innspilt av den syngende cowboy Carl T. Sprague fra Texas, som «Cowboy Love Song» (Victor 20067). 9. juni 1926 ble den innspilt av Kelly Harrell fra Virginia som «Bright Sherman Valley» (Victor 20527), året før Riley Puckett, Hugh Cross og Clayton McMichen (Columbia 15206 D) 3. november laget den første innspillingen som Red River Valley (Columbia 15206 D)^[67]. Denne innspillingen ble svært populær. Det samme ble texaneren Texas Jules Verne Allens versjon, innspilt 28. mars 1929 som «Cowboy's Love Song» (Victor 40167). Allen selv trodde sangen var fra Pennsylvania, kanskje brakt over fra Europa.^[68]