Ofikleide

Ofikleide er en familie musikkinstrumenter i messingblåsefamilien, og betegner de største medlemmene i familien av klaffehorn, utviklet og patentert av Jean Hiliaire Asté i 1821. Ofikleiden har fasong som en fagott.

Navnet ofikleide betyr serpent med klaffer, og instrumentet ble da også utviklet som en forbedring av serpenten. Serpenten var vanskelig å spille rent, og hadde en ullen klang. Tonehullene var plassert der man lettest kunne nå dem, istedenfor hvor det var best akustisk sett. Asté laget røret av metall, i motsetning til serpenten som var i tre, og han plasserte ni tonehull i korrekt posisjon, og brukte store klaffer til å dekke dem. Nyere instrumenter har dog vanligvis 11 eller 12. Noen sene modeller ble laget med ventiler; en hadde tre ventiler og var dermed essensielt en primitiv tuba, og en hadde en ventil og 5 klaffer.

Da tubaen gjorde sitt inntog midt på 1800-tallet tok den raskt over for ofikleiden, men instrumentet blir fortsatt brukt av og til for å spille musikk skrevet for det.

• Altofikleide (i F eller Ess)
• Bassofikleide (i C, B eller Ass)
• Kontrabassofikleide (i Ess)

• Auber: La Muette de Portici
• Berlioz: Fausts Fordømmelse, Benvenuto Cellini, Symphonie Fantastique, Trojanerne
• Mendelssohn: Elias, En midtsommernatts drøm, Atthalia
• Meyerbeer: l'Africaine, Les Huguenots, Robert le Diable
• Schumann: Paradies und die Peri
• Spontini: Olimpie
• Wagner: Rienzi, Das Liebesmahl der Apostel, Rule Britannia, Der Fliegende Holländer

• «DigitaltMuseum: Søk: 'Ophicléide'».