Jovianus

Jovianus FLAVIVS IOVIANVS AVGVSTVS
Født		ca. 331 Singidunum (Serbia)
Død		17. februar 364 Dadastana (Tyrkia) Ukjent
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Romersk keiser (363–364) romersk senator bysantinsk keiser (363–364)
Ektefelle		Charito
Far		Varronianus
Barn		Varronianus
Nasjonalitet		Romerriket
Gravlagt		Apostelkyrkja
Navn før tiltredelse		Flavius Jovianus
Navn som keiser:		Flavius Jovianus Augustus
Regjerte		26. juni 363 - 17. februar 364
Dynasti		Konstantinske
Forgjenger		Julianus II «den frafalne»
Etterfølger		Valentinianus og Valens
Jovianus på Commons Se også liste over romerske keisere

Flavius Jovianus (latin: Flavius Iovianus Augustus;^[1] gresk: Ἰοβιανός; født 331, død 17. februar 364) var en romersk keiser fra 363 til 364. Da Julianus II døde av sine sår under sin krig mot det persiske Sasanideriket, ble Jovianus i all hast erklært som keiser av sine soldater. Hans styre ble kortvarig, kun sju måneder. I denne tiden avsluttet han krigen med Sasanideriket ved å inngå en fredsavtale med perserne på ydmykende vilkår. Mens han forgjenger ble kalt for «den frafalne» av rasende kristne skribenter, ble Jovianus husket som den som gjenopprettet kristendommen som enerådende statsreligion.

Jovianus ble født i den romerske byen Singidunum (dagens by Beograd i Serbia) i 331 som sønn av Varronianus som hadde vært tribun av legionen Ioviani og comes domesticorum (en elitelivvaktstyrke), kanskje under keiser Konstantius II. Jovianus gikk inn og tjenestegjorde i den samme keiserlige livvaktstyrke og ved 363 hadde han blitt forfremmet til samme posisjon som hans far tidligere hadde hatt. Ved den tiden hvor han ble keiser hadde hans far trukket seg tilbake til privat liv.^[2] Jovianus giftet seg med en datter av Lucillianus, som kanskje het Charito, og med henne fikk han minst to barn. Navnet på den ene er ukjent, men den andre het Varronianus. Han kom til å dele posisjon som romersk konsul med sin far i 364.^[2]

I 361 marsjerte Julianus II østover etter at han ble erklært keiser i Paris. Varronianus ble tatt til fange ved Sirmium hvor han da kanskje hadde rangen som comes et magister equitum og kommanderte soldater lojale til Konstantius II og trakk seg da tilbake til privat liv. Jovianus hadde vært protector domesticus (kommandant av elitestyrkene), og fortsatte som det under Julianus inntil han ble forfremmet til primicerius domesticorum. Hans karriere var ikke særskilt framragende, men han støttet seg øyensynlig på det gode omdømme til sin far og svigerfar.^[2]

I 363 fulgte Jovianus keiser Julianus østover på hans krigskampanje i Mesopotamia mot Sasanideriket. Etter en liten, men avgjørende trefning, ble den romerske hæren tvunget til å trekke seg tilbake fra et tallrik overlegen persisk hær. Julianus var blitt dødelig såret under tilbaketrekningen, og døde den 26. juni 363.

Den neste dagen ville hæren ha en ny keiser. Den aldrende prefekt av pretorianergarden i øst (praefectura praetorio Orientis), Saturninius Secundus Salutius, avsto fra å motta purpurkappen da han var gammel og syk. Hæren vendte seg da mot den yngre Jovianus. Valget av ham førte til betydelig overraskelse og har ført til ulike forklaringer i de antikke kildene. Den romerske historikeren Ammianus Marcellinus, som i størst grad har preget ettertidens oppfatning av Jovianus,^[3] synes å ha vektlagt at trusselen fra perserne krevde et raskt valg: «Og umiddelbart ble han kledd i den keiserlige kappe, og ble brått ledet ut av teltet og passerte i en rask gange gjennom hæren mens den forberedte seg på å marsjere...»^[4] At Jovianus ble valgt framfor bedre kandidater skjedde grunnet høylytt støtte fra noen få soldater, først og fremst for at noen få toneangivende kjente hans far og kanskje også hadde tjenestegjort under ham.^[3] Zosimus, som fulgte teksten til Eunapios’ historieverk, ga en noe annen versjon: Jovianus ble valgt ved allment valg.^[2] Den senere bysantinske historikeren Johannes Lydos har alene kommet med en versjon hvor Julianus skal på sitt dødsleie skal ha valgt Jovianus.^[5]

Da Jovianus ble hyllet, befant hæren seg fortsatt dypt inne i persisk territorium, helt ved Tigris’ bredder. Den nye keiserens første oppgave var å føre hæren tilbake i sikkerhet. Det ble snart klart at den persiske hæren sperret retretten slik at Jovianus ble tvunget til å innlede forhandlinger med persernes konge, Sjafur av Sasanideriket. Perserne hadde benyttet brent jords taktikk og sultet ut romerne. De var således i en vanskelig situasjon.^[6] I de ydmykende forhandlingene som fulgte ble Jovianus tvunget til å oppgi fem provinser som hadde blitt erobret av keiser Maximianus og siden utgjorde romersk Mesopotamia. Betingelsene var full avståelse av alle romerske områder bortenfor Tigris. Med dem fulgte flere viktige grensefestninger - Nisibis, Castra Maurorum og Singara – som hadde vært en sentral del av forsvaret mot Persia. Disse ble overgitt på betingelsen av at innbyggerne fikk fri passasje. Romerne måtte også oppgi sine interesser i Kongedømmet Armenia til fordel for perserne. Armenias kristne konge, Arshak II, måtte forholde seg nøytralt i fremtidige konflikter mellom de to storrikene.^[2]

Ammianus og Zosimus har gitt ulike detaljer om vanskelighetene til den romerske hærens tilbaketrekning fra persisk territorium; Ammianus hadde det militære perspektivet til en som selv var soldat, at selv i nederlaget var hans tillit til at det romerske militæret var overlegen; Zosimus er mer kortfattet og konsentrert om hærens vanskeligheter og fredsavtalen med Sjafur. Ammianus hevder at da Jovianus gikk med på disse ydmykende betingelsene feilbedømte han sin taktiske styrke og mistet muligheten som oppsto i forhandlingene med Sjafur til å flytte den romerske hæren nærmere forsyningene ved Kordiene i nordlige Mesopotamia. Isteden lyttet han til smiskende rådgivere som fikk ham til å bevare hæren intakt i påvente av angrep fra Procopius. Andre kommentatorer har framstilt fredsavtalen som uunngåelig grunnet romernes vanskelige stilling.^[2]

Fredsavtalen ble konkludert etter fire dager med samtaler, og var således ikke inngått i all hast, og den hadde til hensikt å vare i tretti år (skjønt Sjafur mente den opphørte straks Jovianus var døde). Det er vanskelig å slå helt fast hva avtalen innebar når man ikke kjenner den detaljerte lokaliseringen av de romerske besittelsene før avtalen. Det er også vanskelig å lokalisere de geografiske navnene som Ammianus og Zosimus nevner, og de er heller ikke overlappende. Det synes klart at det var en felles enighet om å respektere Armenias nøytralitet, skjønt Zosimus skriver om en deling av landet i en romersk del og en persisk del. Kristne forfattere, som åpenbart tok Jovianus i forsvar, skrev om «en nødvendig fred», og forestillingen om en ydmykende fredsavtale synes å ha oppstått senere.^[6]

Ettertiden har framstilt Jovianus som en troende kristen som opphevet Julianus’ begrensninger mot de kristne. Isteden tyder kildene på at han trådte forsiktig i religiøse spørsmål i de første månedene av sin keisertid. Eunapios sier i sitt verk om filosofers biografier^[7] at Jovianus fortsatte å ære Maximos og Priskos, de nyplatonistiske rådgiverne til Julianus, og da han ankom Tarsus på sørkysten av Anatolia, fikk han utført gravritualene for den døde keiseren.^[2] Derimot, da han var ved Antiokia ved Orontes, hvor de kristne skal ha danset i gatene i glede over Julianus’ død og forbannet ham,^[8] skal Jovianus i oktober 363, i henhold til den senere kronikøren Johannes fra Antiokia, på oppfordring av sin kone ha fått brent ned et tempel som var bygget av Hadrian og som Julianus hadde omgjort til et bibliotek.^[9] Om dette er en grunnløs fortelling ment for å glede kristne eller som en hedensk fornærmelse er vanskelig å avgjøre.^[2] «De kristne hadde glemt evangelienes ånd, og hedningene hadde tatt til seg kirkens ånd,» skrev Edward Gibbon sarkastisk om tiden under Julianus.^[10]

Den greske filosofen Themistios, som hadde virket under en rekke keisere, møtte Jovianus før hans død i Dadastana. Ved denne anledningen holdt Themistios en tale som han senere gjentok i Konstantinopel og hvor han hevdet at Jovianus ga full frihet til å praktisere hvilken som helst religion.^[11] Det synes å bekrefte at Jovianus tilbakekalte Julianus’ ikke-kristne bestemmelser, men framfor å komme med tilsvarende restriksjoner mot hedninger, besluttet han å erklære religiøs toleranse. Kristne lærere kunne igjen undervise, og ettersom også ikke-kristne kunne praktisere sin tro, var det ingen opposisjon. Kun trolldom, magi og spådommer var forbudt og straffbare. Jovianus sto fram som en pragmatiker. Selv om han var kristen og tilhenger av den nikenske trosbekjennelse, bestemte han seg for å fjerne religion fra sentrum av imperiets politikk. Ingen skulle stilles utenfor posisjoner i administrasjonen grunnet religiøs tro, verken kristne, greske eller romerske.^[12]

De få offisielle inskripsjoner fra Jovianus’ styre benytter de tradisjonelle keiserlige epiteter, og tilsvarende synes inskripsjoner på mynter først og fremst å styrke den keiserlige autoritet framfor gjenreising av et kristent rike. Selv om mynter av ikke-kristne guder fortsatt ble benyttet på en del mynter, ble et kors representert på mynt preget i Heraclea, og Chi Rho-monogrammet ble benyttet på mynter fra Thessaloniki og Sirmium. Det viser den nye keiserens tilhørighet. Mange kristne hilste den nye keiseren med jubel, i særdeleshet den aggressive Athanasius, biskop av Alexandria, kjent for sin uforsonlige motstand og hat mot Arius og arianismen, var ivrig etter å gi Jovianus støtte.^[13] Theodoret av Kyros siterte et brev i sin helhet, Epistula ad Jovianum Imperatorem, hvor biskopen erklærte sin overbevisning.^[2]

Midtvinters besluttet Jovianus å reise til Konstantinopel, hovedstaden for riket i øst, for å sikre sin politiske posisjon der. Han dro først til Tarsus i Kilikia hvor han deltok i gravseremoniene for Julianus. Han ble deretter erklært romersk konsul. Deretter fortsatte han videre til Dadastana, halvveis mellom Ancyra og Nikea, på grensen mellom Bitynia og Galatia hvor han hadde et møte med Themistios, filosofen, og andre av senatorisk rang.^[14] Jovianus ble funnet død om morgenen den 17. februar 364 i sitt rom. Redegjørelsene for hans død er flere, fra forslag om giftig røyk fra fersk mørtel i rommet, dårlig fordøyelse etter overspising, giftig sopp i maten og kullosforgiftning fra et ildsted på rommet.^[15] Ammianus antydet muligheten for drap, og det samme gjorde kronikøren Johannes av Antiokia ved å henvise til gift framfor giftig sopp. De antikke kildene er dog samstemte i at det ikke var en voldelige død.^[2] «Så langt som jeg vet,» bemerket Ammianus, «ble ingen undersøkelse gjort ved dødsfallet.»^[16]

Jovianus’ tid som keiser varte i kun sju måneder. Ingen støtte kravet på at hans lille sønn skulle bli keiser. Isteden vendte hæren som tidligere mot en annen militær offiser, den førtitre år gamle Flavius Valentinianus, som den neste keiseren. En nidkjær kristen, som historikeren Zosimus, selv tilhenger av de tradisjonelle gudene, karakteriserte som «en utmerket soldat, men ekstremt uutdannet.»^[16]

Johannes Zonaras forteller at Jovianus ble gravlagt i Agioi Apostoloi (De hellige apostlers kirke) i Konstantinopel, også kjent som Imperial Polyándreion (den keiserlige gravlund). Hans hustru Charito ble med tid og stunder også lagt til hvile ved siden av ham. Antikkens forfattere er samstemte i at Jovianus var av middels intellekt, men eide en imponerende fysikk og var disponibel for overdrevet inntak av mat og drikke.^[2]

Den korte regjeringstiden til Jovianus har ikke blitt stående som en minneverdig periode i romersk historie og har også, inntil nylig, fått meget liten oppmerksom hos moderne historikere. Beskrivelsene har ikke vært spesielt positive. I beste fall har han blitt betraktet som en middelmådig keiser som ikke hadde en positiv innvirkning på imperiet. Ansvarlig for dette er Ammianus Marcellinus, som selv var øyevitne til hendelsene, men som ikke kunne leve opp til de idealer man må forvente av en keiser – i motsetningen til Julianus som var så nær den ideelle keiser man kunne komme. I særdeleshet kritiserer Ammianus avtalen med perserne uten å legge synlig vekt på at Jovianus arvet situasjonen fra sin forgjenger.^[3]

Et helt annet og langt mer positivt bilde av Jovianus har blitt gitt i kristne tekster, eksempelvis en tekst som i dag kalles for Den syriske Jovianus-roman (engelsk: Syriac Julian Romance). I denne blir han framstilt som den ideelle kristne keiseren, stående som en motsetning det svarte og negative kristne beskrivelsen av den djevelske og hedenske keiser Julianus. Teksten fremmer Jovianus som den nye Konstantin den store som gjeninnførte kristendommen og inngikk en fred med perserne for det høyere hensikt å oppnå religionsfrihet for kristne i det persiske riket. Denne teksten er meget polemisk og preget av å være historisk fiksjon, antagelig skrevet i Edessa tidlig på 500-tallet, og således ikke vektlagt av historikerne som annet enn ensrettet kristen propaganda, men gir likevel et inntrykk av åndskampen i samtiden.^[3]

En nyere historie av Susan Wise Bauer fra 2010 beskrives Jovianus som velmenende pragmatiker med godt hjerte. I motsetningen til den hedenske Jovianus før ham og de fanatiske kristne keiserne etter ham forsøkte han å innføre religiøs toleranse, men konkluderte: «Men det var for seint. Religiøs og politisk legitimitet – religiøs og politisk krav på å styre – var sammenfiltret i imperiet sentrum. En meget sterk og karismatisk keiser (som den vennligsinnede Jovianus ikke var) kunne ha greid å holde på makten og proklamere religiøs toleranse på samme tid, men Jovianus' politiske autoritet var allerede svak, takket være den upopulære avtalen med Persia. Hans eneste håp for å holde på makten var å benytte religiøs autoritet på sitt sted, etablere en streng religiøs ortodoks lære som senter for sin makt. At han nektet å gjøre det betydde at han ikke hadde noen makt i det hele tatt...»^[16]

• Ammianus Marcellinus: The Roman History of Ammianus Marcellinus During the Reigns of the Emperors Constantius, Julian, Jovianus, Valentinian, and Valens. Overs. C. D. Yonge. Full tekst ved Internet Archive. Gutenberg etext# 28587.
• Banchich, Thomas (2004): «Jovian (363-364 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis
• Drijvers, Jan Willem (2011): «Ammianus, Jovian and the Syriac Julian Romance» i: Journal of Late Antiquity 4.2, s. 280-197
• Gibbon ,Edward (1776–89): The History of the Decline and Fall of the Roman Empire
• Greatrex, Geoffrey B. og Lieu, Samuel N.C. (2002): The Roman Eastern Frontier and the Persian Wars. Part II AD 363–630. A narrative sourcebook. New York/London
• Lenski, Noel (2000): «The Election of Jovian and the Role of the Late Imperial Guards». i: Klio 82/2, s. 492–515.
• Wirth, Gerhard (1984): «Jovian, Kaiser und Karikatur» i: Vivarium, Festschrift Theodor Klauser zum 90. Geburtstag. (Jahrbuch für Antike und Christentum, Ergänzungsband 11), s. 353–384.

Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata

Romersk keiser
Konstantinske dynasti
Forgjenger: Julianus II «den frafalne»	363–364	Etterfølger: Valentinianus Valens
Romerriket