Italias politiske system

Italiensk politikk

• Italias grunnlov
• President

---

• Regjering
• Statsminister

• Parlament
  • Deputertkammeret
  • Senatet
• Forfatningsdomstolen
• Høyesterett

---

• Regioner
  • Provinser
  • Storbyområder

---

• Valg
• Politiske partier
  • Partito Democratico
  • Femstjernersbevegelsen
  • Forza Italia
  • Fratelli d'Italia
  • Lega Nord
  • Liberi e Uguali
  • Ligaen

Italia er en parlamentarisk og demokratisk republikk med et flerpartisystem. Landet har vært en demokratisk republikk siden 2. juni 1946, da monarkiet blei avskaffa etter ei folkeavstemning. Resultatet av folkeavstemninga førte til at Italia fikk en ny grunnlov, som trådte i kraft den 1. januar 1948.

Den lovgivende makta utøves av parlamentets to kamre som er deputertkammeret og senatet.

Den utøvende makta ligger hos den italienske regjeringa (Consiglio dei ministri, norsk: ministerrådet), leda av Italias statsminister (Presidente del Consiglio dei Ministri della Repubblica Italiana, norsk: presidenten for republikken Italias ministerråd).

Den dømmende makta er uavhengig av både den utøvende og den lovgivende makta.

Den italienske presidenten (Presidente della Repubblica Italiana) er landets statsoverhode og skal representere landets enhet. Han har dermed mange av de samme oppgavene som tidligere lå hos kongen.

Presidenten har en sammenbindende funksjon i forhold til de tre statsmaktene. Han blir valgt av parlamentet, han utpeker formelt regjeringa og han leder den dømmende makta. Han er dessuten også øverstkommanderende for de væpna styrker.

Presidenten velges av ei forsamling bestående av begge kamrene i parlamentet, samt 58 regionale representanter. Valgperioden er sju år. Det legges vekt på å finne en samlende kandidat.

Vanligvis forsøker presidenten å holde seg utenfor politiske debatter. Samtidig skal han være en beskytter av grunnloven, ved å nekte å signere lover som klart strider mot grunnloven.

Presidenten utpeker statsministeren og regjeringa, men siden Italia har et parlamentarisk system, må regjeringa i praksis godkjennes av parlamentets to kamre. Statsministeren gir formelt presidenten råd om sammensettinga av resten av regjeringa, men i praksis godkjenner presidenten den påtroppende statsministerens råd. Deretter sendes forslaget til ny regjering over til parlamentet for et tillitsvotum.

Regjeringa har muligheter til å utstede dekreter.

* Se også:Liste over Italias statsministre

Parlamentet har to kamre, deputertkammeret med 630 medlemmer og senatet med 315 medlemmer. Begge kamre velges for en periode på maksimum fem år, men de kan oppløses før utgangen av valgperioden.

Forslag til lovforslag kan komme fra begge kamre og må passere i identisk form i begge kamre.

Det italienske rettssystemet er basert på romerretten, modifisert av Code Napoléon og seinere statutter. Det er bygger på en blanding av anklageprinsippet og Inkvisisjonsprinsippet, men anklageprinsippet ble i 1988 innført for ankesaker. Anker blir nesten behandlet som nye rettslige behandlinger, tre grader av rettsbehandling er til stede. Den siste er en legitimitets rettssak.

Forfatningsdomstolen i Italia avgjør lovers grunnlovsmessighet. Domstolen ble etablert etter den andre verdenskrigen og består av 15 dommere som selv velger sin president. En tredel av dommerne er utnevnt av Italias president, en tredel av Italias parlament og en tredel av de øvrige høyesteretter i landet. Forfatningsdomstolen avgjør lovenes grunnlovsmessighet og ble etablert etter den andre verdenskrigen.

Italia har ikke akseptert Den internasjonale domstolen.

Italia blei samla relativt seint i forhold til andre europeiske nasjonalstater. Det liberale regimet strevde med å løse problema knytta til den økonomiske ubalansen mellom de ulike delene av landet. Italias økonomiske sentrum ligger i nordvest i området mellom Milano, Torino og Genova, kjent som det industrielle triangel. Sør-Italia er den dag i dag underutvikla sammenligna med de nordlige delene av landet, noe som har vært et av de sentrale politiske problema etter samlinga.

Det liberale regimet varte i 60 år, men kollapsa under presset fra krav om full demokratisering etter første verdenskrig. Mussolinis fascisme varte fra 1922 til 1945 og bidro i tillegg til mangelen på demokratiske friheter til å bremse opp den økonomiske veksten. Først etter 1945 opplevde Italia for første gang fullt demokrati.

Det har vært hyppige regjeringsskifter i etterkrigstidas Italia, men italiensk politikk har likevel vært prega av stor stabilitet snarere enn av ustabilitet. Helt fram til begynnelsen av 1990-tallet var Democrazia Cristiana dominerende, mens Partito Comunista Italiano (PCI) leda opposisjonen. DC satt sammenhengende i regjering fra 1945 til 1994. Bakgrunnen for dette var en enighet mellom DC de andre partiene om å ekskludere PCI fra makta, da det ble oppfattet som et anti-system-parti. Selv om DC kun hadde absolutt flertall i parlamentet i perioden 1945 til 1953, klarte partiet som det største partiet å holde seg ved makten permanent ved hjelp av skiftende koalisjoner med tre mindre partier.

På 80-tallet ble korrupsjonen mer omfattende, ei utvikling som skulle bli avdekka tidlig på 90-tallet og som blei kjent under tilnavnet Tangentopoli. At korrupsjonen hadde kunnet foregå såpass lenge har blitt forklart med den lange sammenhengende regjeringsmakta og vissheten om at velgerne ikke hadde noe reelt alternativ, bortsett fra kommunistene.

Situasjonen endra seg etter Sovjetunionens fall, som ikke bare førte til at kommunistspøkelset ikke lengre var noen reell samlende faktor, men også til at det allerede sterkt reformerte eurokommunistiske Partito Comunista Italiano i 1991 oppløste seg sjøl og danna Partito Democratico della Sinistra (PDS), som definerte seg som et demokratisk sosialistisk parti. Dette medførte store problemer for regjeringspartiene, ikke minst DC, som nå ikke lengre kunne skremme velgerne med kommunistspøkelset. Sovjetunionen var borte og PCIs etterfølgere i PDS hadde forlatt den kommunistiske ideologien. Dermed blei det vanskelig for regjeringspartiene, ikke minst DC, å forhindre en stor andel av velgerne å forlate sitt gamle parti som en reaksjon på korrupsjonen, samt en lengre tids mangel på å oppnå politiske resultater.

De politiske endringene som fulgte korrupsjonsskandalene har vært så omfattende at man har omtalt den følgende perioden som den andre republikk, i motsetning til den foregående perioden, som blir omtalt som den første republikk (til tross for at det ikke hadde funnet sted noen omfattende konstitusjonelle endringer). Velgerne forlangte politiske, økonomiske og etiske reformer etter korrupsjonsavsløringene. Skandalene involverte alle de større partiene, men særlig regjeringspartiene. Skandalen førte til at de fleste partiene gikk i oppløsning og åpna opp for nye partidannelser.

En annen faktor som bidro til dette var ei folkeavstemning den 18. april 1993 som ga overveldende støtte til å fjerne den eksisterende proporsjonale valgordninga. Et system som kombinerte elementer av flertallsvalg og forholdstallsvalg blei innført i august samme år. Disse endringene bidro til de omfattende endringene i det partipolitiske landskapet, samt dannelsen av nye allianser.

De fleste av de tidligere partiene har altså forsvunnet og blitt erstatta av ei stor gruppe nye partier. Disse partiene skiller seg fra de tradisjonelle partiene ved å ha en løsere struktur og ved å være mer åpne for løsere medlemstilknytning og ved å inngå i føderasjoner med andre partier. De typene allianser som både gamle og nye partier har inngått, har, som en følge av det nye valgsystemet, i økende grad blitt prega av polaritet, noe som har bidratt til forsøk på å danne større partier ved sammenslåinger eller ved å danne valgallianser.

Særlig viktig blant de nye partiene kom mediemagnaten Silvio Berlusconi høyreorienterte Forza Italia (FI) til å bli. Et annet sentralt parti som oppsto på denne tida er Alleanza Nazionale (AN), et parti som definerer seg som nasjonalkonservativt, men som har røtter i det nyfascistiske Movimento Sociale Italiano (MSI), og som kom til å spille en sentral rolle i italiensk politikk, i allianse med Forza Italia.

Det tredje partiet på høyresida er det regionalistiske Lega Nord, et norditaliensk parti som ønsker økt sjølstendighet for Nord-Italia, noe som har ført til et problematisk forhold til de to andre høyrepartiene. De to førstnevnte partiene ble i 2008 slått sammen til et nytt parti il Popolo della Libertà.

Venstresida er i dag dominert av Partito Democratico, et parti som blei danna i oktober 2007 ved ei sammenslåing av det sosialdemokratiske Democratici di Sinistra og det sentrumsorienterte Democrazia è Libertà - La Margherita, samt ei rekke mindre partier.

Fra midten av 1990-tallet har det nye partisystemet ført til en reell alternering mellom ulike regjeringsalternativer. Om det har ført til bedre politisk styring er imidlertid omdiskutert. Antallet partier har ikke gått ned, tross det nye valgsystemet. Ifølge Duvergers lov skulle man vente at valgsystemet skulle føre til et topartisystem, noe som ikke har skjedd i dette tilfellet. Riktignok har man fått en økende grad av polaritet, men det er snakk om allianser av partier, snarere enn helhetlige partier.

Det er likevel gjort forsøk i retning av å bygge to store partier på henholdsvis høyre- og venstresida. Det nyoppretta Partito Democratico og det planlagte il Popolo della Libertà er eksempler på dette. Årsaken til at man ikke har fått et topartisystem ligger blant annet i at man har fått avtaler mellom ulike partier om hvor de skal stille, slik at et parti avstår fra å stille liste der en koalisjonspartner stiller. Dermed forhindrer man at koalisjonspartnerne ødelegger for hverandre, slik at den andre partiblokka vinner i valgkretsen. Koalisjonene er imidlertid ikke spesielt stabile. Riktignok klarte høyresida å holde seg ved makta i hele perioden 2001-2006, men gnisningene innad i koalisjonen førte på 1990-tallet til at Lega Nord trakk seg.

På venstresida har regjeringene hatt enda kortere levetid. Statsviteren Giovanni Sartori karakteriserte det gamle partisystemet som polarisert pluralisme. Det nye partisystemet har på sin side blitt karakterisert som fragmentert bipolaritet, det vil si et partisystem der to brede koalisjoner konkurrerer, men der ingen av partiene er sterke nok til å dominere og kontrollere de respektive koalisjonene.

• Kapittel 15 Italia av Einar Berntzen i Bakke, Berntzen, Heidar Politikk i Europa Partier, regjeringsmakt, styreform Universitetsforlaget ISBN 9788215022208

(en) Italias grunnlov oversatt til engelsk – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden