Indre fred

Indre fred (engelsk inner peace, ofte også benevnt som shanti fra sanskritordet med samme betydning) er et uttrykk som beskriver en sinnstilstand hvor man har fred mentalt, mens man har et åpent sinn for andre mennesker og for sine omgivelser.

Indre fred har vært tilstrebet i alle kulturer, noe som kan ses igjen tilbake til noen av de eldste nedtegnete skriftene vi har. Metodene for å oppnå tilstanden varierer, eksempler er bønn, hengivelse, askese, trening, meditasjon og yoga.
Uansett metode er det likevel en bred enighet om at indre fred er en kontinuerlig prosess mer enn en permanent oppnådd tilstand.

Mange understreker også viktigheten av indre fred for å oppnå global fred. Den nålevende Dalai Lama har for eksempel sagt:

The question of real, lasting world peace concerns human beings, so basic human feelings are also at its roots. Through inner peace, genuine world peace can be achieved. In this the importance of individual responsibility is quite clear; an atmosphere of peace must first be created within ourselves, then gradually expanded to include our families, our communities, and ultimately the whole planet.   Tenzin Gyatso, den 14 Dalai Lama.^[1]

I moderne tid har indre fred, ofte under betegnelsen «Inner peace», også blitt en betegnelse på en kulturell bevegelse. Tilhengere av indre fred har ikke felles medlemskap i en organisasjon, og de tilhører heller ikke nødvendigvis samme religion, men finner likevel et felles referansepunkt i sitt grunnleggende livssyn.

Personer som tilstreber indre fred har ofte en tro på at indre ro, gode tanker og det å bringe positiv energi til hele kroppen påvirker ikke bare dem selv, men også andre mennesker de møter på sin vei. Smiler man til en fremmed vil dette indirekte påvirke mange flere enn den ene man smilte til. "Ser du en person uten et smil, så gi ham et av dine" sitat ukjent.
Sentralt for denne teorien står en ofte en tanke om et kausalt og univers, hvor årsak følger virkning.
Opp mot denne ideen holdes gjerne teorien om sommerfugleffekten, som beskriver et mer uforutsigbart univers.

Tilhengere av indre fred har også ofte tro på en enda mer indirekte påvirkning mellom mennesker, på et mer mystisk plan. I moderne tid har ofte Jungs teorier om en kollektiv underbevissthet, samt et påstått vitenskapelig bevist fenomen kalt den hundrede apen, blitt holdt som sannhetsbevis og underliggende teori for påstanden om en slik påvirkning. Teorien er at når et kritisk antall mennesker oppnår indre fred vil dette «smitte over» på resten av menneskeheten.

Sentralt blant tilhengere av indre fred står begrepet karma (sanskrit for arbeid.)
Teorien er at det du gjør, gjør deg til den personen du er, men det du gjør, blir påvirket av hva slags person du er fra begynnelsen. Sier du en ting, vil det påvirke din personlighet. Men personligheten påvirker også hva du sier.

En persons karma er med andre ord summen av alle de egenskaper personen er født med, og alle opplevelser personen har hatt gjennom livet. For personen selv danner dette grunnlaget for en selvfølelse, for selve opplevelsen av en selv i forhold til helheten. For omgivelsene oppleves en persons karma som personens «karisma», den selvfølelse som personen utstråler.

Det kan derfor være en lang prosess for en person å endre seg. Ved å endre en gjerning, blir litt av personen selv endret. Dermed oppnås mer enn en endring av selve handlingen, det skjer også samtidig en endring hvor personens potensial for å handle likt ved en senere anledning også økes. Gjennom slike små skritt oppnås etterhvert indre fred.
Men blant tilhengerne av indre fred har det også vært utviklet systemer for å kunne frigjøre seg fra sin karma på andre og hurtigere måter. Et eksempel er kristendommens frelse (kristendom), hvor man ved å overgi seg til Jesus oppnår tilgivelse for alle sine synder og blir født på ny — med andre ord, man blir frigjort fra sin karma.

• Buddhisme
• Meningen med livet
• Nirvana
• Livssyn
• Filosofi
• Verdi
• Moral

• forskning.no: Meditasjon er sunt
• successconsciousness.com: Peace of Mind Tips and Advice Arkivert 14. september 2008 hos Wayback Machine.