Hulder

Hulder (dannet av det gammelnorske verbet hylja, «skjule», «hylle») er i norsk folketradisjon et overnaturlig kvinnelig vesen. Begrepet hulder blir også brukt som samlebetegnelse for underjordiske, og i slike sammenhenger kan det også bli snakk om huldremenn (Huldrekall). Sentralområdet for huldreforestillinger er seterområder og skogstrakter på Østlandet, men det finnes også huldreforestillinger langs kysten og oppover i Nord-Norge. Også Ryfylke er kjent for huldreforekomster. Den kvinnelige huldra kalles i sydsvensk folketro skogsrået, mens huldrefolk omtales i nordsvensk folketro som vittra.

Hulderfolket kunne stjele barn og bytte dem med sine egne. Disse hulderbarna er i folketrua kalt bytinger.

Mange vandresagn og vandremotiv som vi kjenner fra nordisk huldretradisjon, finnes også på De britiske øyer, men der blir de fortalt om «fairies» (feer).^[1]

Overnaturlige skapninger lar seg ikke klart karakterisere, og det er også umulig å dra klare skiller mellom de forskjellige vettene. Folketro er ingen logisk eller konsekvent tankebygning. I vår tid blir huldra framstilt som en ung jente med tykt gyllent hår og kuhale. Dette er et bilde som festet seg da norske kunstnere begynte å lage tegninger av overnaturlige vetter på 1800-tallet. I eldre tradisjon kan hun beskrives forskjellig. Hun kan ha kuhale eller hestehale, noen ganger gaupeører, men ganske ofte er hun innhul bak eller kan se ut som en råtten stubbe bakfra. I svensk tradisjon har skogsrå vanligvis ikke kuhale, bare langs norskegrensa der den sterke norske billedtradisjonen har slått inn.

Slike trekk ved utseende er egentlig ikke karakteristiske, men snarere episke kriteriumsmotiv. I opplevelsesfortellinger (memorat) tror fortelleren først at han har en vanlig kvinne foran seg, men så ser han kuhalen eller den innhule ryggen og forstår at dette ikke er et menneske. Kuhale og innhul rygg spiller samme rolle.

• 
  Fransk illustrasjon fra ca. 1830 av «djevelens fristelser“, her i form av kvinner med kurumper under skjørtene.
• 
  Hulder som budeie med ku, illustrasjon av Hans Gude til folkeeventyret En Aftenstund i et Proprietærkjøkken^[2] i Norske folk- og huldre-eventyr utgitt 1879
• 
  Forsida på Asbjørnsen og Moes Norske folke- og huldreeventyr, annet opplag fra 1896. Denne andre illustrerte utgaven er kalt «huldrebindet» fordi sjirtingbindet er dekorert med en tegning av ei hulder.
• 
  Tømmerhogger og hulder med hale bak. Tegning fra svensk eventyrsamling utgitt 1882. Den kvinnelige huldra kalles i sydsvensk folketro Skogsrået.
• 
  Skulpturen «Skogsråa» («Huldra») av Christian Eriksson (1858–1935) i Hällefors i Sverige.

Huldretradisjonen omfatter en rik fortellertradisjon om hulder og huldrefolk: vandresagn, vandremotiv og mer individuelle opplevelsesfortellinger (memorater):

• «Kone av huldreætt»
• «Nærsøkjen huldrejente»
• «Huldrebryllup»
• «Jordmorsegna»
• «Huldrehatten»
• «Den ville jeger»

Et vandresagn forteller at Adam og Eva hadde fått en stor ungeflokk. Da Gud en morgen kom for å se til familien i Edens hage hadde hun fremdeles ikke rukket å vaske alle barna. Derfor gjemte hun unna for ham de som ennå ikke var blitt vasket. Gud spurte om det ikke var flere barn, men da Eva benektet dette, sa Vårherre: «Så la alt det som er skjult forbli skjult».^[3]

Et annet sagn forteller at huldrefolket opprinnelig skrev seg fra Adams barn med den første kvinne Lilith. Da hun mente at hun var likestilt med Adam, og nektet å underkaste seg ham, ble hun forvist. Gud skapte så Eva av Adams ribbein. De barn Adam hadde avlet med Lilith skulle etter dette være skjult. I protestantisk teologi har alle overnaturlige vetter vært djevelens spill, men i noen sagntyper (Frelsesvon og Huldrepresten) har huldrefolket en sjel som kan frelses.

Både de tre Vallabudeiene og Den grønnkledte kvinnen som Henrik Ibsen lar Peer Gynt møte inne på fjellet, må regnes til huldrefolket. Sekvensen med Den grønnkledte ender som så mange sagn om ensomme menn i møte med huldra med at hun føder ham et barn som vokser urimelig raskt.

I 2012 ble det lansert en fantasythriller med Silje Reinåmo i tittelrollen som huldra Thale.

Lardal kommune i Vestfold har siden 1992 i sitt kommunevåpen hatt «i rødt ei gull hulder». Huldra er tegnet av kunstneren Arvid Sveen. I begrunnelsen for valg av motiv skriver kommunen selv: «Store deler av Lardal består av skog og villmark. På folkemunne går det mange historier om huldra inne på skauen og i bygdeboka er noen av dem gjengitt. For lardølingene er huldra mye lik bygda, vill og litt mystisk.»[4]

• Granberg, Gunnar (1935): Skogsrået i yngre nordisk folktradition. Skrifter utg. av Gustav Adolf Akademien för Folklivsforskning 3. Uppsala
• Ottesen, Per (2005): Huldra. Sagn og tradisjoner om de underjordiske. Orion [Oslo]. ISBN 82-458-0733-8
• Skjelbred, Ann Helene Bolstad (1998): Fortellinger om huldra – fortellinger om oss. [Oslo] : Tano Aschehoug. ISBN 82-518-3681-6

• Vandresagn
• Opphavet til huldrefolket
• Bytting
• Deildegast
• Draug
• Fossegrim
• Kraken
• Kvernknurr
• Nisse
• Nøkk
• Overnaturlige vesener

Digitale blakopier av bøker om hulder og andre skikkelser fra norsk folketro

• Flere tusen historier om hulder, sagn og overtro finner du her
• Inger Margrethe Gaarder: Trollskap og draugemål (1992)
• Vigdis Ellingsen: De usynlige – om hulder og andre underjordsvesen (1994)
• Eva Valebrokk: Trollpakk og andre vetter (1995)
• Ann Helene Bolstad Skjelbred: Fortellinger om huldra – fortellinger om oss (1998)