Hjartdal

Hjartdal
Land		Norge
Fylke		Telemark
Status		kommune
Innbyggernavn		hjartdøl
Grunnlagt		1838
Adm. senter		Sauland
Areal  – Totalt  – Land  – Vann		791,61 km²[2] 737,13 km²[1] 54,48 km²[1]
Befolkning		1 588[3] (2023)
Bef.tetthet		2,15 innb./km²
Antall husholdninger		680
Kommunenr.		4024
Nettside		nettside
Politikk
Ordfører		Bengt Halvard Odden (Ap) (2015)
Varaordfører		Nils Olav Hovde (KrF) (2015)
Hjartdal 59°39′54″N 8°43′34″Ø
Hjartdal på Commons

Hjartdal er en kommune i Telemark fylke, som ligger i den historiske regionen Øvre Telemark. Den grenser i sørvest mot Seljord, i nord mot Tinn og i sørøst mot Notodden. Kommunen består av de tre bygdene Tuddal, Hjartdalsbygda og Sauland, som også er kommunens administrative sentrum.

Kommunen livnærer seg hovedsakelig på skog- og jordbruk. Elven Hjartdøla renner igjennom bygdene Hjartdalsbygda, og Sauland. Den skifter senere navn, renner med andre elver ut i Heddalsvatnet, og ender opp i Skien/Porsgrunn. De nærmeste byene er Rjukan og Notodden, som mange pendler til.

Det er tre barnehager og tre skoler, en i hver bygd. Ungdomsskolen ligger i Sauland, og den er kombinert med den ene barneskolen.

Noe som må sies å være unikt for denne kommunen er «Slåttefestivalen», en festival som dreier seg om å slå gress med ljå. Festivalen holdes i begynnelsen av sommerferien, og det var i 2005 en landskamp mellom Norge og Sverige.

Kommunen har store naturområder, og vidder med reinsdyr. Over 2 000 hytter er blitt bygd i løpet av årene. Høyeste punkt er Gaustaråen, 1 615 moh.

Alle bygdene i Hjartdal kommune har hatt stavkirker. Sauland stavkirke ble revet i 1860, men portalen ble berget, og står nå utstilt på Historisk museum i Oslo. Det var denne som avgjorde takhøyden da utstillingshallen ble bygd.

Folk, hus og landskap har også gjennom tidene inspirert mange kjente kunstnere utenfra. Adolph Tidemand tegnet og malte folk han møtte her, mens Hans Gude malte Omnesfossen i Sauland. Henrik Sørensen, Asta Hansteen og Harald Kihle er andre kjente navn i denne sammenhengen.

Til innpå 1500-tallet strakk Hjartdal prestegjeld seg helt inn mot Rauland i vest og Kongsberg i øst. Regnet fra vest mot øst har bygdene Åmotsdal, Svartdal, Hjartdal, Tuddal, Sauland, Gransherad, Bolkesjø, Jondalen og Lisleherad alle tidvis ligge til det samme prestegjeldet. Gransherad ble skilt ut sist, rundt 1860. På same tid ble prestebostedet flyttet fra Hjartdalsbygda til Sauland, som senere ble kommunens sentrum. I dag omfatter Hjartdal prestegjeld og kommune de tre bygdene Hjartdal, Sauland og Tuddal.^[4]

Hjartdal har siden mai 2008 vært med i Regionrådet for Kongsbergregionen.

I 1540 samlet bøndene i Øvre Telemark seg til opprør mot sakserne som var satt til å hente ut sølv i fjellet i Seljord og Fyresdal, henholdsvis Gullnes og Moisberg. Den tyske kolonien hadde undertvunget og dels fordrevet landherrene i området rundt Seljord. Bergmesteren Hans Glaser hadde på oppdrag fra kong Christian III i 1538 funnet jernmalm i Gulsetmarka utenfor Scheen, som byen ble hetende som følge av det tysk-danske overherredømmet. Christian III, fra det Oldenborgdynastiet, kom til makten i 1537, etter at den protestantiske siden gikk seirende ut av grevefeiden. Det bør nevnes at mye stod på spill. Fossum Jernverk ble Norges ledende kanonstøperi gjennom 1600-tallet, i en periode da kongeriket var sterkt preget av stadige militære kampanjer, i tillegg til sterk delaktighet i kolonialiseringen som løp parallelt med den ulmende industrialiseringen i Europa. Bondeopprøret i 1540 må sies å være den mest dramatiske hendelsen i Norge som protest mot reformasjonen og den økende tilstedeværelsen av dansk-tysk embedsmakt. Hans Glaser sto bak visjonen om å gjøre Skien til bergverkssenter, og startet produksjon av den legendariske sølvmynten Gimsøydaleren på Klosterøya. Kong Christian III erklærte formelt krig, og ga bergverksmester Glaser militær myndighet til å slå ned opprøret blant bøndene i den trange Ambjørndalen på grensa mot Svartdal i Seljord. Bakgrunnen var foruten misnøye med høye skatter, først og fremst at Hans Glaser benyttet «Gengerds»-retten også til fordel for «tyskerfanten» som de i samtidige kilder fra området ble kalt. Dette tynte bøndene for mat og andre varer, samt at de ikke fikk lov til å selge til andre.

«Bergmester Hans Glaser har på bakgrund af bøndernes gengerdspligt mot kongen gjort gjeldende at stedene ved Golmsberg og de derhos liggende gårde skal blive besatte med tydske folk og at bønderne, som beboe dem, må få andre gårde. Ennvidere må bønderne tage de tydske bergfolk i deres huse og give dem underholdning. Og numere: Det påbydes at det holdes et ugentlig marked i Silgiord alle løverdage, og at alle bønder som boe 3 mile deromkring skal bringe derhen, hvad de kunde have at sælge. Samt ikke sælge dem til andre, hverken til fogder eller deres tjenere som forhen, men alene til de lysthavende bergfolk» (Lest av presten i Seljord for Kirkelyden.^[5])

Dette innebar at de omkring 100 saksiske bergverksmennene (med familier) kunne kreve av bøndene det samme som Kongen og hans representanter hadde rett på når de var på gjennomfart; være seg hus, mat eller skyss, som det het.<ref. name="bondeopprør"/> Dette skapte stor misnøye, det ble fylket til motstand fra samtlige bygder i Vest-Telemark, samt tre bygder nær Skien. Bøndene klarte drive 50 eller 80 gruveslusker fra Gullnes-gruva på flukt helt til Skien. Bøndene krevde rettferdighet ovenfor futen og hevnet seg ikke på sakserne. Bøndene krevde at maksimalt tolv tyske bergverksfolk fikk tilhold ved gruvene, samt at de ikke fikk bære våpen. Kong Christians reaksjon ble klargjøring for full hærfylking fra både Bergenhus og Lista len. Høvedsmennene på Akershus og Bohus ved svenskegrensa ble bedt om å gå inn i Telemark med full krigsmakt. Kongens hær, anført av Hans van Dreysel, trolig fra Nederlandene, møtte bondehæren som hadde forskanset seg i Ambjørndalen mellom Svartdal og Hjartdal. Der overrasket de soldatene i et bakholdsangrep. Det ble sendt bud til telene at dersom de la ned våpnene, skulle de få forhandle om fred. Bøndene la da ned våpnene der det i dag heter Bogalia. Da de kom soldatene i møte, ble de straks omringet, tatt til fange og ført til Hjartdal prestegård. Bondehærenss anførere ble hugget ned, flere avrettet ved dom, andre måtte betale store bøter. Ikke minst måtte de skrive under på en erklæring om at de heretter skulle være fredelige og lydige undersåtter «under Fortabelse af deres Ære, Formue, Liv og Odels Ret».

Minnesmerke om bondeopprøret ble reist i 1990 ved Hjartdal kyrkje. Selve steinen er hentet lenger oppe i Hjartdal. Relieffet på minnesteinen er laget av billedkunstneren Kari Buen fra Tuddal, og fundamenteringa utført av Gullik Gjerjordet fra Hjartdal.

• Knud Gislesen (1801-1860), biskop i Tromsø Stift
• Torgrim Mathiassen Kleppen (1849-1920), bonde og politiker (V), ordfører og stortingsmann
• Kjetil Løndal (1907-1987), folkemusiker
• Bergit Tjønn (1914-1984), folkemusiker
• Knut Buen (1948-), folkemusiker
• Anne Hytta (1974-), folkemusiker

• (nn) Offisielt nettsted
• (en) Hjartdal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Hjartdal» i Store norske leksikon
• (no)Kommnefakta Hjartdal - Statistisk sentralbyrå
• (no) Historier om Hjartdal - Historier.no
• (no) (no) Historiske arkiver etter Hjartdal kommune på Arkivportalen